Med sirupstønner på lemmen

13 år gammel satt Rolf Olsen første gang bak rattet på en Fiat lastebil.
– Du kjører godt, du kan ikke ha hatt sjåførlærer, slo bilsakkyndig Rasmussen senere fast. Som yrkessjåfør i Karl og A. Olsens transportforretning fraktet Rolf sirupstønner, melsekker og grønnsåpekasser med Reo’en, Internationalen eller Volvoen rundt til kjøpmenn i distriktet.
En stygg ulykke i -36 satte stopp for transportvirksomheten. Noen år senere sitter Rolf Olsen bak rutebilrattet.

– Far, Karl Olsen, kom hit til byen fra Sverige som syttenåring. Han begynte i skomakerlære hos en som het Juhlin, trøtna på det, begynte som kjørekar, skaffa seg senere hest og vogn og starta for seg sjøl. Senere kom broren Anders etter, de gikk i kompaniskap så forretningen ble hetende Karl og A. Olsen. I stallen i Fossumgata 8 sto Bron, Svarta og Blakken i spiltauene. Far var veldig nøye med at hestene fikk stellet sitt, at de ble strigla, fikk rikelig med høy fra stalloftet og friskt vann i troa. På vanlige yrkesdager bytta han alltid hest ved middagstid. En 2. juledag ville bror min låne hesten til morokjøring foran slaen. Far sa plent nei: dyra hadde også helligdager for å hvile.

I 1914 kjøpte Karl og A. Olsen bil, den første lastebilen i byen. Jeg minnes såvidt vidunderet – en Thorneycraft med 15 HK motor, kompakte gummihjul og kardanger midt under med kjedetrekk til bakhjulet. Toppfarten var 35 km i timen, og da far henta bilen, starta han fra Oslo halv åtte mandagskvelden og var ikke i Fredrikstad før halv ti tirsdagsmorgen, men da hadde det vært en god del kluss med motoren underveis. Far måtte ha spesiell tillatelse for å kjøre bilen utafor bygrensene. Måtte han et hestekjøretøy, ble ofte mannen på bukken like skremt som hesten.

Fiat med gasslykter og magnettenning

– Noen år senere var Thorneycraften blitt bytta ut med en Fiat lastebil. Fiaten hadde opprinnelig vært ambulanse – de hadde skåret ned taket og sidene, men ennå så du rødekorsmerkene. Bilen var en grønnmalt rusk med 35 HK under panseret. Vi starta alltid i annet gir, for Fiaten var gira for 50 km i timen og dro lettvint en last på 15 melsekker opp Bryggeriveien. Bremsen var mekanisk og virka på bakhjula: i nedoverbakke sto du jamnt og trutt på bremsepedalen. Doningen hadde magnettenning og AGA-lys – du hadde gassflaska ved sida av deg i det torpedoforma førerhuset. Når det ble skymt, strakte du ut høyre eller venstre handa, var det folk i veien klemte du på gummiballongen på hornet og begynte det å dryppe, slo du opp kalesjen og veiva vinduspusserne med handkraft.

13-åring bak rattet

– Anton Johansen som kjørte for far var en jovial type, en alle tiders gutt. Jeg slengte meg med når det var sjangs. En gang hadde vi levert varer hos Schou Sørensen i Ferjestedsveien. Neste stopp var tvers over gata hos kjøpmann Ness. Jeg til å mase: – Få kjøre bilen over til Ness, a! Johan så på meg: – Du er gæern, du kan vel ikke kjøre, du er bare en guttunge.
– Klart jeg kan, jeg har lært ved å se på deg. – Stor i kjeften er du, sa Johan, men jeg skal sveive’n opp så får du prøve. Jeg satte’n i gir, det var ingen kulesjalter der i gården, men en diger hendel å bakse med. Men uten rykk og napp kjørte jeg Fiaten galant over gata og stansa foran butikken til Ness. – Du kan jo kjøre, sa Anton, og senere passa jeg på å ta kjøretimer når vi hadde turer til Traramoen og Lisleby – inne i byen fikk jeg ikke lov å sitte bak rattet.

Tida kom da jeg skulle ta sertifikat. Jeg lånte drosja til Torgeir Gundersen på Guldbergsiden, for Karl og A. Olsen hadde ikke bil å avse midt i arbeidstida. Med Rasmussen ved sida kjørte jeg den vanlige ruta: fra Cicignon, Ferjestedsveien, Nygaardsgata, rundt Glade Hjørne, videre mot Seiersten skole, langs Werenskioldsgate og Borggata, inn Storgata og tilbake. Rasmussen ser på meg: – Du har ikke lært å kjøre av sjåførlærer, du kjører godt, du kjører virkelig rutinert. Dermed slapp jeg turen om Badet og Berggata, der folk ble plaga med rygging og bakkestart, og etter noen enkle spørsmål om fartsgrenser og skilt – det var ikke så mange å velge mellom i -29 – sto jeg der med sertifikatet i neven.

Motoren tikka jevnt og trutt

– I årene som fulgte kjørte jeg og brødrene mine, Nils og Arne, for firmaet. Vi fikk nok en Fiat, så en International, så en Reo og deretter en Fordson, og i 1936 den første Volvo lastebilen i Østfold.

Det var driftssikre saker, hadde du vann på kjøleren, olje på motoren og bensin på tanken, gikk de så langt du lysta. Hvis noe fuska, var det helst magneten på Fiaten, timeren på Intern eller så var det et eller annet gæernt med forgasser eller plugger.

En sjelden gang måtte kjøredoningen på verksted – vi brukte alltid Halstensen og Johansen. Johansen var dreier som sveiva ut aksler og rådelagre, Halstensen var finmekaniker og motormann: – Hva er’e for noe gæli med Reon nå, Rolf? Det var nitidige og nøyaktige karer som åpna panseret, tok opp timeren, målte, filte, målte igjen og snart tikka motoren igjen som ei klokke.

Olje fylte vi fra digre fat som far hadde stående i garasjen, for han var litt av en forretningsmann, og bensin hos Apenes på Shellstasjonen på Kirkebrygga. Han pumpa for hånd til det 10 liters måleglasset ble fullt og fylte deretter over på tanken, 40 liter kosta 12 kroner, det var den gang literprisen lå på 30 øre.

På brosten og grus

– Så starta vi opp, rista i vei over den grove brolegninga på torvet eller den finere på Nygaardsgata der stenene var lagt i pene buer, av gårde til en eller annen kunde. Utafor byen var det alltid grusvei med digre høler og løse kanter å passe seg for. Ble det for ille, kom veivokterne med lastebil, skrapte litt av og fylte igjen og kaste på en to, tre spader grus fra lasset der det trengtes.

Det var langt mellom bilene på 20- og begynnelsen av 30-tallet. Fra -34-35 økte trafikken, men du kunne fremdeles kjøre til Oslo uten å møte flere biler enn du i dag gjør mellom Fredrikstad og Onsøy krike.

Karl og A. Olsen kjørte alt til faget henhørende – fra konsertflygler til sirupstønner. Vi kjørte mel- og sukkersekker til bakerne: til Krabseth, Knudsen, Francke Gullichsen, Georg Eriksen samt baker Kruse. Aller mest gikk det i kolonialvarer en gros og en detail: Ostekybeler, sildetønner, fårekjøtt, margarinkasser. Vi henta hos Stensrød på jernbanen og på Trafikk og kjørte ut til Herrebrøden, Magnus Pedersen, Brødrene Simonsen, Jenny Johansen i Kniplebakken, Magnussen på Traraveien, Andreas Larsen på Guldbergsiden, Glemmen Handel, John Johansen og Richard Andersen på Hassingen. På Lisleby hadde vi kunder som Solberg og Tobiassen, Mads Larsen, Ole Hansen og Anna Pinnerød. Ofte ble det tur over til Østsiden. Før Godvakker-Maren kom i drift, var det å vente på lørja som hang etter ferje-båten. Den tok to og tre biler i slengen, og deretter durte vi i vei med Pellerins margarin og grønnsåpekasser til butikken på Selbak og Torp og helt opp til Moum. Prisen for å frakte en pakke var 20 øre – for en 100 kilos melsekk måtte kjøpmannen ut med 30 øre.

Med 100 kilos melsekk på ryggen

– Enkelte kunder husker du spesielt. Vi kjørte alle slags tepper for Fredrik Høyer. Inne i gården var det en trang port, og det var bare vi som klarte å lirke oss inn der. Høyer var fornøyd med servicen: – Når Olsen kommer med tepper, vet’n hvordan de skal behandles.

Hos Herrebrøden var det pinlig orden, alt sto på sin bestemte plass, og vareopptellinga var gjort på et par timer, for taraen var notert på såvel sukker som melskuff. Sukkergrossist Corneliussen var et petimeter og en pedant. Han kunne legge køl i sentralfyren uten å få en flekk på smokingjakka. Han maste fælt: – Det blir regn – da kan dere i alle fall ikke kjøre. En del av sukkersekkene stabla han i kjelleren på Cicignon, resten kjørte vi til lageret han hadde leid i kjelleren på Biblioteket – der var det plass til et par tusen sekker. Mye av sukkeret var engelsk, fra Tate og Lyle, og kom med svære båter fra Hull som ankra opp ved Kirkebrygga hvor vi bar i land sekkene på ryggen og lasta på bilene. Vi kunne klare 1500 sekker på en dag og tok kvelden ved 9-tida.

Vi fikk også sukker fra Holland, raffinade som kom med båt til Tollbodbrygga og ble tatt i hiven med seks sekker i slengen. Vi var vanligvis alene i bilen og var blitt så rutinerte at når vi plasserte sekkene på lemmen, så sto de der de skulle stå – justeringa dreide seg kanskje om et par millimeter. Så durte vi i vei med 25 sekker opp til Biblioteket og lossa av, og der inne drev far og en til og stabla sju-åtte sekker i høyden.

Hver fredag var det melbåt – Viking fra Moss Aktiemølle med 100 kilos sekker med hvetemel som vi kjørte ut til bakere og kolonialhandlere i byen og i distriktet. Martin Ekeberg drev spesialforretning i ost ved fiskebasarene. Dit kjørte vi ost i høye, runde kasser som ble kalt kybeler, i en kasse var det 12 oster og hver ost var på 10 kilo og da kan du regne ut vekta sjøl.

Aller verst var å håndtere var 100-kilossekkene med knust mais, som gle og bevega seg til alle kanter og var forferdelig vanskelig å holde styr på. Og når du skulle ha en 350 kilos sirupstønne ned i kjelleren, var det også litt av et løft.

Øl, makrell og Brabranns piano

– Innimellom hadde vi langkjøring til Oslo. Fiskegrossist Olaves Hansen tok i mot svære makrelladninger i sesongen – vi kjørte flere biler i følge om natta inn til fiskehallen i Oslo og måtte være framme før auksjonen begynte klokka seks. Under storlockouten i 1931 kjørte vi med 25 ølkasser på lemmen fra Fredrikstad Bryggeri inn til Bjerke travbane og restauranten Pilen og Brogaarden. Brogaarden serverte digre kjøttkaker til slitne og sultne sjåfører.

Langveis flyttelass forekom også – det ble sagt at Karl og A. Olsens transport fikk piano og tre rom og kjøkken på en lastebil. Men da sogneprest Brabrann i Onsøy kom flyttende fra Nord-Norge og flyttelasset skulle hentes fra brygga i Oslo, kom det telefon fra brødrene mine som hadde dratt innover med bilen: – Vi trenger hjelp, han har så mye arvegods som vi ikke får med på lasset. Først dro jeg hjem for å spise – det var aldri snakk om å gå på kafe, så var det å hive seg i Reon og koste i vei, innover om Son, langs Gjersjøen og til hovedstaden. Turen ble gjort unna på en time og 35 minutter og brødrene mine gapte – Har du kommet luftveien? Men bilens fulle navn var jo Reo Speedwagon og dessuten var farts- og andre kontroller ukjente ting på 30-tallets grusveier.

Lastebilen ble brukt til såvel hygge som nytte. Vi hadde ingen personbil før krigen. Men vi dro like gjerne på hyggetur med familie og venner på benker plassert på hver side av lemmen. Far satte seg bak rattet og jeg sveiva i gang, og så rulla vi av gårde på søndagstur – badetur til Engelsviken eller bærtur med matkurv og kaffekjele og spann til å pelle i – til Rakkestad og Spydeberg. En gang i året dro vi på skikkelig langtur, til Sverige, til Fjellbacka og besøkte familien til far.

En dag i 1936 leverte vi varer til kjøpmann Eilertsen på Grotterødløkka i Sarpsborg. Vi skulle låre ei sirupstønne, den slet seg og jeg fikk tønna over låret. I hui og hast ble jeg bevisstløs kjørt til Sarpsborg sykehus. Livspulsåren var sprengt og 10 dager etter måtte de amputere benet, og dermed var det slutt med jobben som lastebilsjåfør.

Trykt i Demokraten 1991