Nabbetorpfrøken ser tilbake

Som barn vinket Anna Sønstegaard til Bjørnstjerne Bjørnson og beundret løytnant Dons i dristig flukt over byen.
Som voksen sto hun i mangfoldige år på kateteret på Nabbetorp og Seiersten skoler og lærte elevene 8 ganger 9, Risør, Tvedestrand, Arendal, Grimstad og I am, you are.
Mange minnes sin gamle skolefrøken med varme.

– Jeg husker mor gråt da far dro med regimentet til Fredriksten i 1905. Det var samme året som vi flyttet inn i huset i Torsnesveien der jeg bor den dag i dag. Besteforeldrene på mors og fars side dyrket jorda på småbruket i Rakkestad, mens far gikk underoffiserskolen, ble sersjant og omsider fanejunker etter at vi hadde flyttet til Fredrikstad. Både mor og far hviler på Krigskirkegården rett her borte. Da jeg var småpike, hinket vi paradis dagen lang ute i Torsnesveien. Eneste trafikken å snakke om var en og annen bonde med lass til og fra byen. Eller soldater på marsj – i 1905 var det mye av den sorten. Jeg gikk på skole i Gamlebyen, Østre Fredrikstad Folkeskole, som det dengang het. Lærerinnen vår var frøken Risvik, hun var drivende dyktig og enestående med orden og disiplin. Hun ble et slags forbilde for meg, jeg tror det var på grunn av frøken Risvik at jeg senere valgte å bli lærerinne.

En dag hadde vi time i klasserommet ut mot Fergeportgaten – uten å ane at en meget berømt mann var i anmarsj om bord i ferja fra forstaden. Snart rullet en skinnende blank ekvipasje inn gjennom Fergeporten. I vognen satt dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson på vei til besøk på Thorsø herregård. Frøken Risvik skjønte stundens alvor og kommanderte: – Bort til vinduene, småpiker. Jeg har et minne av en bredbremmet filthatt, og en elegant dame ved dikterens side. Kan det ha vært Katti Anker Møller som hadde møtt med herregårdsskyssen på Fredrikstad stasjon? Vi vinket og vinket, Bjørnson hadde jo skrevet En glad gut som stod i leseboka. Om han vinket tilbake – jo, det gjorde han sikkert.

Lektor Irgens bare så på ham

– Ellers har jeg bare gode minner fra skolen – nesten. I tredje klasse fikk vi nemlig egen sanglærerinne. Hun lyttet til mine prestasjoner og slo fast: – Du får tie stille mens de andre synger. Det har jeg også gjort siden. Etter folkeskolen fikk jeg friplass på middelskolen og gymnas. Det var opptaksprøve til middelskolen på den tiden. Folkeskolen sluttet i mars og middelskolen begynte 20. august, og vi gikk på et forberedelseskurs i norsk og regning. Dyktige Albert Torp lærte oss på tre måneder like mye som man vanligvis strevde med i et helt år. Og frøken Risvik ekstraunderviste oss på kveldstid, uten et øre i betaling, i den grammatikken som trengtes når vi skulle gå igang med fremmede språk.

Det var mange flinke lærere på Den gule anstalt. Den aller dyktigste var kanskje tyskeren Irgens. Han kunne lære fra seg og han kunne holde disiplin – uten en eneste håndbevegelse, uten en eneste gang å heve røsten. I en time med Irgens braket et voldsomt tordenvær løs over Glomma. Lynene blinket og tordenen slo. – Åh! skriker en gutt forferdet. Irgens bare så på ham – så kom det ikke et knyst mer fra den pulten.

Et aeroplan! Et aeroplan!

– Det var på det strengeste forbudt å gå utenfor skolegården i friminuttene. Porten var låst, skulle du passere, måtte du ha skriftlig tillatelse. En dag skjedde det noe enestående og merkelig. Vi hører dur, duren kommer nærmere, der over skolen kommer den, en kjempefugl, et aeroplan, et fly – det er løytnant Dons om bord i Start som suser ned over byen. Jeg hadde sett Sem Jacobsen seile i luftballong over Byens Marker, men dette var noe helt annet. Glemt er lærere, glemt er skole – i løpet av minutter er bygningen og skolegården tømt. Hvordan porten var blitt åpnet – spør ikke meg – men nå var flere hundre elever i fullt firsprang etter vidunderet. Noen ganske få gikk inn inn i bygningen, noe som forøvrig var strengt forbudt i frikvarteret, for å finne en lærer. I gangen i annen etasje traff vi rektor Western i det lune hjørnet. – Var det lov å gå hjem? Western smilte og sa ja, men da hadde løytnanten forlengst landet på Øra. Maskinen ble imidlertid stående der en tid, så vi fikk da sett vidunderet.

Jeg gikk på språklinjen i blandet klasse. Noen navn faller meg i minne: Ragna Farristvedt kom hver dag med toget fra Sarpsborg, der hadde de ennå ikke fått gymnasium. Gudrun Haug og Dagmar Hansen var andre gode venninner – nå er de vel borte de fleste i klassen min.

Guttene gikk på reallinjen, pikene leste språk

– Guttene i klassen gikk på reallinjen og hadde matematikkundervisning for seg, men både de og vi hadde lektor Sparre i faget. En dag hadde jeg regnet og regnet og fått til et stykke som Sparre hadde gitt både gutter og piker. Jeg var visst den eneste som hadde klart det. Sparre spør: – Har du regnet selv? Jo, det hadde jeg nok det var ingen hjemme til å rumle med x og y. – Selv om du er jente burde du gått på reallinjen slo en av guttene fast, men det skulle jeg slett ikke for historie og språk og geografi var hovedinteressene.

I norsk hadde vi gamle Hansen. Han var slett ikke svært gammel, men bar grått skjegg, bodde i Gamlebyen, var høyt respektert og talte varmt om våre store diktere. Til artium i 1917 fikk vi om forbindelsen mellom Øst-Norge og Vest-Norge – kjedelig oppgave syntes jeg, og resultatet ble deretter. Russefeiringen ble det lite av – de andre på kullet for rundt i byen, men hjemme hadde jeg alltid hørt: – Ikke bær deg! og således ble det, men russelue kjøpte jeg i alle fall – den var fin å dra ned over ørene når det blåste langs Torsnesveien – på den strekningen var det vanskelig å få noe hodeplagg til å sitte.

Lærerinner tjente gode penger

– Frøken Risvik var som sagt mitt forbilde. Dessuten hadde jeg hørt at lærerinner tjente den svimlende sum av 1500 kroner året, så etter artium pakket jeg kofferten og dro til Kristiania for å gå på Nissens lærerskole. Hybel hadde jeg i Jens Bjelkesgate 12 og skolen lå bak slottet, så veien var lang, men like i nærheten av hybelen lå Tøyenhagen. Dit gikk jeg ofte og satt ved det lille tjernet med pedagogikkboken i fanget og ble tilsnakket av eldre damer som lurte på hvordan jeg hadde det. Jeg underviste første gang ved en privat middelskole i Telemark. Fra vinduet på værelset mitt så jeg fjelltopper med evig sne, og nede i første etasje satt 20 trauste telemarkbarn rundt bordet og ventet på å lære engelsk, historie og geografi av frøken Anna Sønstegaard.

Til tross for lønnspålegg fra 1500 til 2000 kroner året lot jeg meg friste av et vikariat ved Nabbetorp skole året 1920.

I gamleskolen på Sindings berg

– Ennå er det vel noen som husker den gamle skolebygningen som lå kloss ved Nabbetorpveien. Huset ble revet for en del år tilbake, det er synd, den kunne stått som et minnesmerke over forholdene for elever og lærere før i tiden. Bygningen hadde opprinnelig vært landstedet til apoteker Sinding i Gamlebyen. Eldre folk sa ennå Sindingsberget. Minner fra apotekerens dager fantes. I sørenden var restene av en urtehage, og oppover veggen slynget det seg en vinranke. I følge tradisjonen skulle durene tilfalle overlæreren – at de kunne brukes til noe annet enn sylting, tviler jeg på.

Ellers var forholdene ytterst enkle. Elektrisk lys fantes bare på overlærer Albert Torps krypinn av et kontor. Vinduene ut mot veien var hvittet nederst så folkelivet utenfor ikke skulle distrahere lærer og elever. På vintermorgenene var det så mørkt i rommet at det var ugjørlig å skrive på tavla eller lese i boka. Når elevene hadde utenatlekse å ramse opp, gikk da timen på et vis – hvis du da ikke ble forstyrret av kaklingen fra hønsene som en tid hadde tilhold i kjelleren.

– Frøken, jeg fryser

– Veggene i klasserommet var upanelt tømmer, elevene, gutter og jenter, en tyve i tallet, satt to og to sammen på trepultene og skrev omhyggelig på de små tavlene at M O R blir MOR. Høyere opp i klassene dyppet man stålpennesplitter i blekkhusene og malte skjønnskriftbokstaver med hodet på skakke, tungen i munnviken og flettene nedover ryggen på blåtøyskjolen. Det pedagogiske utstyret ellers begrenset seg til noen kart: Norge, Verden, Det hellige land og plansjer med bjørn, rev, ulv og harepus.

I den nye bygningen var det installert kartoppheng i klasserommene, en gang jeg kom til timen satt en due på stativet og ventet på geografiundervisning.

Skolen ble oppvarmet av svære vedovner, samvittighetsfullt fyrt opp hver morgen av pedell Johansen. Snart var det kvelende varmt i klasserommet, så måtte vinduene opp og: – Frøken, jeg fryser, lød det nedover fra pultene.

Til de ytre bekvemmeligheter hørte skolegården der Nabbetorps håpefulle tumlet seg med sisten og høk og due, uværsskuret ved gjerdet mot Nabbetorpveien og raden med utedoer i nordenden. Dørene på lærerdoene var til å låse – elevenes ikke.

I blåsevær nedover Nabbetorpveien

– Jeg ble svært godt mottatt på lærerværelset – alle var hyggelige mot den nye frøkenen. To av de eldre lærerinnene minnes jeg særlig: Ovidia Larsen fra Nydalen i Oslo og frøken Ikdahl nede fra Sørlandet et sted.

De to damene delte en leilighet i Gamlebyen – med felles kjøkken og dagligstue og hvert sitt soverom. Det var ikke uvanlig den gang, det ble billigere slik. Hver morgen i mange år kom frøken Larsen og frøken Ikdahl fra Gamlebyen og jeg kom ned Torsnesveien og så møttes vi i svingen, eller Heibergskrysset, og vandret sammen nedover Nabbetorpveien mot skolen og dagens pedagogiske gjerning mens vi ofte måtte tviholde på hattene for over Presteløkka blåste det ofte så forskrekkelig.

Elevene var som elever flest – de fleste snille, noen litt mindre snille – de siste har jeg glemt. Du kan jo ta med at jeg hatt kjentfolk som Garmann og Arne Oliver Hansen under mitt kateter. De fleste måtte nøye seg med årene på folkeskolen – arbeidsfolk hadde sjelden råd til å la ungene fortsette på middelskolen.

Gutter og piker stilte pent opp i skolegården, så var det å marsjere inn, sette seg, ta frem bøker og si frem leksen. Salmevers: Vår Gud han er så fast en borg, var obligatorisk. Den lille multiplikasjonstabellen skulle kunnes på rams og i håndarbeidsrommet i annen etasje slet generasjoner av piker med de uendelige ullstrømpene. Da kunne en klassetur til Kjølbergskogen med matpakke og saftflaske og lek og leven i det grønne være en svært så morsom avveksling.

Noen voldsomt streng disiplin tror jeg ikke det var på Nabbetorpskolen. Det hendte jo at overlæreren kom inn, og var det litt uro i klassen, dasket han litt til høyre og litt til venstre, men noen særlig kraft tror jeg ikke han la i slagene. Og de aller, aller fleste skikket seg jo vel senere i livet.

– Jeg underviste i de fleste fag på alle alderstrinn. Yndlingsfaget mitt var kan hende historie. Fremmede språk ble det ikke undervist i på Nabbetorpskolen i min tid.

Hjemme var vi stadig opptatt av historie, far pratet ofte om det som hadde hendt før i tiden. Allerede mens jeg arbeidet i Telemark hadde jeg skaffet meg en stor verdenshistoriebok, og nå fortalte jeg om slaget ved Svolder og Karl den XII og 1905. Noen lyttet vel, andre hadde tankene andre steder.

Etter årene på Nabbetorp flyttet jeg over på Seiersten der jeg underviste til jeg gikk av med pensjon. Det har blitt en del elever i årenes løp. Noen har jeg gleden av å treffe fra tid til annen. Til alle sender jeg en hilsen fra deres gamle skolefrøken.

Trykt i Demokraten 1991