Skip O’hoi med Ocean Band

Tre brøl i dampfløyta, Ja, vi elsker fra horn og basun på dekket og gamle Bergensfjord glir ut fra Utstikker 1.
I salongen stiller Ocean Band med Stardust på notestativet. Bak trommene Arne Andersen fra Fredrikstad.

– På Fjeldberg der jeg vokste opp, var det musikk rundt omkring og sent og tidlig. Far var yrkesmusiker og blåste trompet avvekslende om bord på Bergensfjord og i Arbeiderforeningen. I første etasje i huset hjemme spilte onkel Anders fele og sønnen Oskar klunket på piano. Rett bort i gata musiserte unge Karsten Andersen, som jo ikke er et helt ukjent navn i musikksammenheng, og for øvrig klimpra det eller blåste det i tredjehvert hus bort etter.

Sjøl prøvde jeg meg på fela – det kom det heller lite ut av. Deretter kjøpte far en trompet til 80 kroner hos Mathiesen til guttungen – den var bæltung å blåse, men du fikk iallfall ammasjøren.

Onkel Anders var religiøs og tok unge talenter med til musikalsk underholdning i diverse bedehus og lokaler. Sammen med Lorang Hansen og Karsten Andersen spilte han fiolin for brødrene og søstrene, sjøl tok jeg Den store hvite flokk på trompeten mens Ragnar Holme, en begavet musiker fra Labråten som gikk bort i altfor ung alder, akkompagnerte på orgelet.

I mer moden alder, som 13-14 åring, begynte jeg å vanke sammen med Valhallamusikken som hadde fast øvingsplass i «Stiven». Valhallagutta blåste janitsjar i 1. og 17. maitogene og talte navn som Holme, Tangen og den ypperlige trommeslageren Olaf Eriksen. Kan hende var det Eriksen som inspirerte meg til å kjøpe mitt første trommesett.

Navy style på gamle Bergensfjord

– En dag i 1932 sier far: – jeg kan skaffe deg jobb i byssa på Bergensfjord. Om jeg hoppa i været skal være usagt, men glad var jeg for jobber vokste ikke på trær i børjan av 30-tallet. Jeg gikk om bord i gamle Bergensfjord ved utstikker 1: 11 000 tonn, lysegrå, vakker i linjene og med to gule skorstener med de norske fargene rundt.

Møtet med sjøen var førstereisguttens vanlige: nordenom Skottland fikk vi stampesjø, og sjøsjuken ble ikke bedre når du skulle skjære opp det salte kjøttet og flesket som var fast mandagskost om bord. Men ryktene gikk at sjøl kapteinen var plaga, han sendte i allfall bud etter kjeks fra byssa ved begynnelsen av hver tur.

Senere ble jeg overflytta til provianten for å ende som ekstramannskap i daggjengen i maskinen. Bergensfjord var steambåt – med to maskiner og fire kjeler på for- og fire på akterdørken. Jobben besto i å pusse og vaske og pusse igjen, en evinnelig gnikking og gnuing. Du drev på til du kunne gå med hvite hansker på maskindørken uten å bli møkkete. Det var nemlig navy style om bord på gamle Bergensfjord. Ordren gikk fra toppen til nestemann og nestemann – som nedover en trapp og på nederste trinnet sto du sjøl. På øverste – nærmest Gud Fader – sto kaptein Ole Bull. Hver dag klokka elleve kom inspeksjonen, først kapteinen med gull til albuene, så overstyrmann, så chiefen, deretter legen og så videre. De brukte lommelykt og lyste i kroker og kriker på babord og på styrbord, og sjøl sto du nærmest rett som en rekrutt på moen og venta på dommen. Ole Bull var ellers så høyt til værs at jeg aldri hørte ham si et ord til et levende menneske – den jobben overlot han til underbefalet. Men jeg får legge til at grov kjeft eller hersing opplevde jeg aldri om bord, men det var klart du måtte arbeide, du måtte gjøre jobben din.

Det er vel helst kameraten min Hans Th. Olsen som ordna plass til meg bak trommesettet til jazzbandet som spilte til dans i salongene. Det betød to jobber – først i maskinen fra 7 til 5, så var det å få seg mat og slappe av litt før du trakk i grønn jakke med svarte slag og tok plass på podiet og spilte fra 7 til 11, halv 12. Det ble mye jobbing og lite søvn, særlig på bortoverturen når du pensa klokka en time i døgnet, men du var ung og hadde humøret. Gutta i Ocean Band, senere kalte vi oss Skop O’Hoi, var Hans Th. Olsen på fremragende trekkspill, Frank – etternavnet har jeg glemt – på banjo, Valfred Olsen på fele og jeg sjøl på trommer. Alle var amatører og hadde andre gjøremål på dagtid. Besetninga skifta ofte i tida framover, musikerne kom og gikk, noen var heldige og fikk en jobb i land, på fabrikk, på kontor eller i sporveien, og dermed var det takk og farvel til Bergensfjord. Av folk fra distriktet som var innom Ocean Band kan du i allfall ta med Sverre Samuelsen, Ragnar Østgaard, Herman Andreassen «Filern» og Halvor Olsen «Danilo» – samtlige på trekkspill.

Musikk for folk og fiff

– Ordninga var slik at vi spilte til dans på alle tre klassene etter tur. Blant palmer, plysj og speil i forgylte rammer på første, i noe enklere omgivelser i annen og helt i bånn, på tredje, der overfarten kosta 300 kroner og mange av passasjerene var norskamerikanere som skulle besøke gamlelandet før de rusla. Olaf fra Brooklyn eller Willy fra Minnesota kom bort: – Kan dere spelle Måneskinnsvalsen, gutter? Og Ocean Band spilte vals, og jeg slo takten på stortromma som var dekorert etter alle kunstens regler av snille proviantmester Fritjof Ekeberg.

Hva vi ellers spilte for folk og fiff? Jeg vil vel kalle det straight dansemusikk i tidens smak. Kanskje litt mer oppjazza enn vanlig, for når vi var i New York førte Hans Olsen an til Hansen og Bros., en svær musikkhandel på Fifth Avenue i Brooklyn der det var båser hvor du kunne lytte til såvel Duke Ellington som Artie Shaw, – ja det hendte vi tok oss råd til å kjøpe en plate eller to og så var det om bord for å øve nede i lintøyforrådet. Snart kunne Ocean Band by på såvel swing and sweet: Dinah, Tiger Rag, Over the Rainbow, Sweet Sue, Stardust…

Herman Wildenvey samla inn driksen

– Publikum på Bergensfjord var pent og ordentlig – på første klasse ved pjolter- og coctailglassene, på tredje ved ølseidlene. Vi hadde ti kroner kvelden for spillejobben – et brukbart tilskudd til hyra som for mitt vedkommende lå på en 50 kroner måneden. I tillegg kom driksen – avhengig av om det var flere eller færre i salongen. Gamle Bergensfjord var en god sjøbåt, men kunne stampe fælt, og da ble det tynt på dansegulvet. Blåste det virkelig opp vinterstid, lå folk nede i lugarene sine og hadde andre ting på tenke på enn å vrikke rundt til Tiger Rag.

Men var det fullt på gulvet, vanka det gjerne noen kroner til musikken. Folk på tredje klasse var alltid de mest spendable. Flere ganger hadde vi med dikteren Herman Wildenvey, han reiste alltid på første med luggen ned i panna.

Wildenvey var stadig i godt humør, om jeg skal si det slik, og samla inn atskillige kroner til oss blant de andre passasjerene. Noen mer kontakt hadde vi ikke, for det var på det strengeste forbudt for besetningen om bord å blande seg med passasjerene.

Ja, vi elsker og tre støt i fløyta

– Foruten Ocean Band hadde vi det faste skipsorkesteret, profesjonelle, notesterke musikere. De hadde underoffisers status om bord, og stilte til middagskonsert i stilige mørkeblå uniformer med blanke knapper – under ledelse av far som var kapellmester og trompetist og hadde en ekstra gullsnor på lua. Foruten å spille til dans sørget de alltid for taffelmusikk til middagen på første klasse. Ved avgang og anløp skifta pianisten til trommer og fiolinisten til althorn og så videre, og så stilte de på dekket og blåste marsjer og til sist The Star Spangled Banner og Ja, vi elsker. Avgangen fra Utstikker 1 var rene høytiden, med hundrevis som fulgte og mannen fra kringkastingen som prata i mikrofonen oppe på verandaen og serpentiner fra kaia til båten og God reise, da tante og lommetørkler som vifta: – Husk å skrive brev da, Olga og tørklesnippen som tok en tur opp i øyekroken når skipsorkesteret stemte i Ja, vi elsker dette landet, som det stiger frem, fulgt av tre type brøl fra skipssirena.

Jeg åt druer så jeg ble sjuk

– Første gang i New York var svære greier – best husker jeg fruktvognene bortover, epler, bananer, pærer, appelsiner, druer – jeg åt druer så jeg ble sjuk – for de var så billige og druer var det beste jeg visste.

Vi la alltid til ved piren ved 39. gate i Brooklyn, derfra var det kort vei opp til 5th Avenue, hovedgata og handlegata med mange norske skilt: M. Soerensen, Fedevarer. Midt på gata lå Steers – skal vi kalle det en altmulighandel og kortevareforretning. Steers var jøde, en hyggelig kar som alt hadde vært om bord og delt ut sigaretter og reklame: – Visit my store on 5th Avenue. Og det gjorde vi og handla uten å betale, for Steers hadde ordna med purseren om trekk i lønna. Mye å rutte med hadde vi ikke, men det var fire søsken hjemme som skulle ha et minne fra U.S: et par solbriller, et skjerf eller et lommetørkle med Empire State Building på så folk på Fjeldberg kunne se at en hadde en bror som hadde vært lenger enn til Flekkefjord.

Børjan av 30-tallet var depresjonstid i Statene. Vi møtte den stadig på gata: et skjegget ansikt, lua ned i panna, en utstrakt hand: – Can you spare a nickel, Mister? En gang var vi i ørkenen Sur, et helvete på jord, ikke svært langt fra skyskrapere og bankpalass. Det var rett og slett en svær søppeldynge – lukta sve i nesa – bebodd av mennesker fra alle nasjoner – ikke så få skandinaver. De levde i blikkskur, de krøp sammen i trekasser – de hadde nådd bunnen – det fantes ikke lenger håp.

Musikk var og ble hovedinteressen. Hans leda an – nok en gang – ned i Harlem og inn på sjappene: – One beer, please og så kunne du sitte og lytte: tre, fire svarte musikere – sax, trompet, trommer, piano, her var det swing, her var det improvisasjon – de svarte var artister til tusen. Eller Glenn Millers orkester i Radio City Music Hall: svære greier, seks trompeter, en bråte saxer, trekkbasun – bassene fløt så jækla fint – de liksom fløt inn i harmoniene. Etterpå skamma du deg litt over den musikken du presterte sjøl.

Jeg har slått trommer på Coney Island og i Leningrad

– Selv om vi gikk dagtid under land, ble det tid til en og annen spillejobb. Arne Olsen dro stundom trekkspillet for moro skyld på stamkneipa Bus Tavern i Brooklyn. En gang spilte hele gjengen til dans ute på Coney Island og en annen gang sto vi for dansemusikken i Den skandinaviske sjømannsklubben – radikal til tusen og frykta av såvel redere som skippere. Det var der vi ble kjent med familien Olsen fra Brooklyn – de hadde bodd i statene i mangfoldige år men kona snakka bare sørlandsk. Det var hjertegode mennesker som diska opp for litt bortkomne norske sjøgutter, og ville alltid høre nytt fra gamlelandet.

Det ble mange turer med Bergensfjord i årene som kom. Av og til gikk båten i cruisefart på Østersjøen. Jeg kjøpte en flaske whisky for to kroner i frihavna i København, en koffert for fem kroner i Tallinn, så tyskerne marsjerte under hakekorsfaner i Danzig, og spilte Tiger Rag i den internasjonale sjømannsklubben i Leningrad. Innimellom jobba jeg i land. En sommer arbeida jeg i Revierhavnas Båtforening på Hovedøya, slo trommer i restauranten og serverte øl til vårpusstørste motorbåteiere. En tid spilte jeg på Folkets Hus i Fredrikstad i Star Trio sammen med Ragnar Østgaard og Arthur Sørensen.

Egentlig skulle jeg vært med Bergensfjord på siste tur før krigen, men en spillejobb på Sanderstølen kom imellom. Bergensfjord seilte i de fem årene som troppetransportskip. Da jeg som maskinist på Stavangerfjord kom til New York etter krigen, så jeg henne igjen. Nå var hun hvitmalt, kjøpt av Israel, omdøpt til Jerusalem og gikk i fart som et slags pilgrimsskip. Det var vel annen musikk en Stardust som ble spilt om bord nå.

Trykt i Demokraten 1991