Snill stabukk ser tilbake

Sverre Askø fra Jærlandet har satt spor i distriktets helsemiljø. Først som økonomisjef på Sentralsykehuset, så sykehussjef for fylket og til sist som direktør på Veum sykehus.
– Et ja eller nei fra Askø var alltid klar tale, sier tidligere kollegaer. Askø og hans stab bygget Sentralsykehuset opp i årene da bevilgningene var romslige, budsjettene i balanse og avdelingsposter sjelden var stengte.

– I 1955 kom jeg fra Kristiansund for å begynne i jobben som økonomisjef ved Sentralsykehuset i Østfold som skulle stå ferdig om et års tid, og som skulle bli landets mest moderne, ble det sagt. Opprinnelig er jeg jærbu fra Nerbø, og hadde bak meg administrative jobber ved såvel Opstads tvangsarbeidshus som Blakstad asyl og Kristiansund fylkessykehus.

Råbygget i Ferjestedsveien var knapt ferdig da jeg første gang gikk inn hoveddøra. Jeg flyttet kontor tre ganger med skrivebordet mellom malingspann og kabelruller. Sammen med meg skulle sykehusdirektør og overlege Schie og oversykepleier Hjørdis Uleberg skape orden av kaos.

Absolutt alt som trengtes til et moderne sykehus måtte skaffes i riktig mengde og til riktig tidspunkt. Det medisinske utstyr – fra bandasjeruller til røntgenapparater sto Schie og Uleberg for. Alt annet, fra nattbord til fyringsanlegg, var mitt gebet. Jeg har hele mitt liv vært litt av en stribukk og en egoist, jeg har villet gjøre tingene selv og på min egen måte. Jeg dro personlig ned til porselensfabrikken i Porsgrunn og plukket ut alt som trengtes av kopper, tallerkener og underskåler. Sigrid Larsen i Fredrikstad Glassmagasin som formidlet bestillingen, ble mer enn håndfallen over alt stentøyet som veltet inn i forretningen.

Jeg spiste en, Gunnar tolv

– Pasienter trenger ikke bare noe å spise av og ligge på, de trenger også mat. Jeg telefonerte til’n Gunnar og dro opp på kontoret i fjerde etasje i Stabburbygget: – Det er økonomisjef Askø fra Sentralsykehuset. Gunnar Nilsen snakket i tre telefoner samtidig mens han trykket på knapper, og inn kom et smørbrødfat med tretten skiver. Jeg spiste en, direktør Nilsen de tolv. Deretter fulgte befaring i fabrikken. Kvinnfolkene neide og mannfolkene bukka og Nilsen nødet: – Nå må De prøve dette, da Askø, nå må du ta en smakebit av det der. Stabburet fikk leveransen.

Fra et sykehuskjøkken kommer skyller. En gårdbruker fra Onsøy var tidlig ute: – Jeg kjøper avfallet ditt, dyra mine trenger mat, jeg har Onsøys største gård. Han inviterte på middag på Duval – jeg hadde tenkt meg en pris på 1000 kroner – over kaffen bød han 15 000. Etter at anbud var annonsert, fikk han tilslaget. Snart ringer mannen: – Jeg har tatt meg vann over hodet, dette klarer jeg ikke – og nestemann overtok. Han hadde bydd 15 500.

Helt fra guttedagene har jeg vært interessert i fotball. Bryna, Knut Brynhildsen, var ingen ukjent størrelse på min kant av landet. Jeg traff Bryna og brødrene, vi hadde en hyggelig prat om lange, flate ballær på vingane, guttær, og dro i land en svært så gunstig avtale om leveranse av brus, selters og vørterøl til sykehuset.

Jeg gir meg ikke før alle er på sykehus

– Oldfruen, bestyreren av vaskeriet og allting henhørende, er en krumtapp i sykehusmaskineriet. Herdis Westersø var et enestående menneske. Av ytre mer enn uanselig, men et arbeidsjern og med en vilje av samme konsistens. Det hendte vi braket sammen når det gjaldt prisen på metervare eller fargen på en eller annen tekstil. Men neste morgen serverte hun meg som vanlig kaffe og wienerbrød: – De ser ut som De kan trenge en tår, Askø.

Jeg utkjempet også harde feltslag med overlege Schie. Schie hadde kommet over fra sykehuset i Gamlebyen, han var en flink lege, en dyktig kirurg og dertil en representativ herre på byen. Penger forsto han seg lite på. Omkvedet var: – Jeg gir meg ikke før alle folk er på sykehuset. Så bet han seg i leppa på sin karakteristiske måte. På et område var Schie og jeg hjertens enige: Pasientene fikk ikke bruke privat tøy på sykehuset. Ingen skulle få valse rundt i silkeslåbrok med monogram eller i luftig og gjennomsiktig neglisje, mens mindre bemidlede gikk kledd i sekk og aske.

Følgelig plasserte vi storbestillinger hos Engeset og Larsen på stripete sykehuspysjamaser og ditto slåbroker, og så var det pasienten som stilte i privat tøy og slo fast at det var pungbrokk og ikke slåbrok han hadde.
Teknisk avdeling ble effektivt styrt av Gunnar Sannerud med stab og gjorde alt fra å skifte sikringer til å lose sengeliggende pasienter gjennom lange og trange korridorer på vei til og fra røntgen og operasjonssal.

Sykehuset var planlagt med kirurgisk, medisinsk og psykiatrisk avdeling, pluss røntgen. Vi har jo allerede vært innom overlege Schie på kirurgen. På medisinsk avdeling rådet overlege Evensens opplyste enevelde. Evensen var en lege av den gamle skole. Han var indremedisiner med doktorgrad som han var stolt av med rette. Evensen var en svært dyktig kliniker, det ble sagt at han kunne stå ved en pasientseng og stille diagnosen uten hjelp av laboratorieprøver eller røngen. Han var en ytterst konservativ herre med et avmålt vesen. På visitten var han uten tvil overlegen – de fleste pasientene rettet bena pent under teppet når Ole Evensen i spissen for sitt medisinske hoff seilte inn døren.

Sykehusets første overlege i psykiatri var Nils Ludvig Dahl. Dahl var en ekte humanist, en belest, filosofisk natur – høflig i all sin ferd der han tråkket rundt i byen på sin velbrukte sykkel. Dahl var menneskevenn – hva en psykiater jo bør være.

Sjelden stengte avdelinger i min tid

– Det var ikke bare å ansette personale: Leger, sykepleiersker, hjelpepleiere, portører – alle trengte et sted å bo. Vi averterte: Sentralsykehuset i Østfold ønsker å leie boliger til sine ansatte. Jeg reiste tidlig og sent rundt og inspiserte husværer: Mye brukbart, en del under enhver kritikk. Samtidig med sykehuset sto det ferdig boligblokker for leger. Noen leiligheter var romslige – dr. Rosseland disponerte over 90 kvm., mens yngre kandidater som vi forutsatte ville være enslige, måtte nøye seg med 20. Alle forble ikke ugifte lenge, for helt fra starten blomstret romantikken i kriker og kroker, det kan økonomisjefen som daglig tok seg en tur rundt i anlegget innestå for. Videre oppførte vi søsterhjemmet i Jernbanegata med knøttsmå hybler. Manglende tilgang på sykepleiersker ble i tiden som fulgte et problem, det var sterk konkurranse om helsepersonell i distriktet. Likevel var det ytterst sjelden at poster ble stående ubemannet, overlege Schie var flink til å få det til å gå i hop. Ganske raskt ble det startet såvel hjelpepleier- som sykepleierskole ved sykehuset. Som et velferdstilbud åpnet vi en barnehage med 17 plasser for de ansatte i en gammel trevilla som sykehuset eide. Folk kom fra fjern og nær for å betrakte pionertiltaket.

Schie og jeg var enige om at oppgaven med å formidle Guds ord til pasientene som følte behov for det, måtte tillegges byens vanlige prester. Mens de lå på sykehuset var jo flere hundre mennesker vekk fra det vanlige terrenget. Sokneprestene og jeg hadde harde og vennskapelige sammenstøt i sakens anledning, og enden på visa ble jo at vi med tiden fikk vår egen prest.

Når jeg gikk gjennom sykehusgangene, syntes jeg de var kalde og upersonlige. Vi fikk maleren Alf Rolfsen nedover, vi besluttet å kjøpe inn et stort, vakkert maleri. I min tid var bildet plassert i gangen i annen etasje – hvor det henger nå, vet jeg ikke. Erik Wilberg i Fredrikstad kom med et generøst tilbud: Vi kunne få disponere en samling på over tyve bilder som hang forskjellige steder rundt i byen. Vi slo selvsagt til, og tegningene og akvarellene og maleriene har forhåpentligvis kastet litt farge over hverdagen til såvel pasienter som ansatte.

Tenk om vi hadde noe like fint i Moss

– Åpningsdagen nærmet seg. Det ar et svært kjør. Tusen ting skulle ordnes: Sengene på B- posten på kirurgen skulle på plass, skilt med Røking forbudt på korridorveggene måtte opp, og hvor i all verden var det blitt av bekkenene fra Plesner?

9. mars 1956 var dagen. Harald Bjelke, fylkeslege i Østfold, var byggekomiteens formann – jeg dens sekretær. I innbydelsen som skulle sendes ut til over 200 gjester, avsluttet Bjelke med: Tog i retning Oslo avgår kl 17 00, i retning Halden 18 30. Jeg protesterte: – Det går da ikke an å skrive slik i en invitasjon! Bjelke var standhaftig: – jeg kjenner dem, jeg kjenner folkene, eller blir de bare sittende – vi må få dem ut! Åpningsseremonien var lagt til spisesalen, Stjernesalen kalt, i 120 taklyspærers skinn. Stortingsmann Karl O. Karlsen ledet seremonien, helsedirektør Karl Evang hilste fra sosialministeren, de store, velutstyrte sentralsykehusene hadde nettopp vært Evangs kjepphest. Ragnvald Gundersen talte på vegne av Fredrikstad kommune: – Vi har skutt inn 3/8 av byggesummen… Ordfører Emil Andersen fra Moss grep ordet og gjentok og gjentok: – Tenk om vi kunne få noe så fint i Moss!

Deretter travet gjestene gjennom bygningen fra kjeller til loft og beundret blant mange andre ting et rent vidunder av et operasjonsbord som Schie hadde skaffet til salen, vandret gjennom kjøkkenet der fru Ruth Widnes residerte, gjennom sentrallaboratoriene, hilste på dr. Håkon Ødegaard på røntgen for å ende helt på toppen i 9. etasje, med velferdsrom og flydekk for helikopter, som samtidig innbød til solbad for bikinikledde sykesøstre.

– Så fulgte den mer tvangfri delen av programmet: Middag på Phoenix til tonene av Sommerfugl tatt sine duggsokker på, firehendig på flygelet av to bla’ Madsen. Maten var god, vinen veltemperert og stemningen var høy og nådde et foreløpig klimaks da en av de innbudte damer ga en av distriktets mest ledende politikere et kyss på truten for åpen scene. Hvem det var? Nei, det vil jeg ikke ut med!

Flere taler fulgte – ikke uten brodd – fra politikere i Indre Østfold. Ordfører Hans Kristiansen fra Rolvsøy grep inn: Nå, Evang, nå må du stanse de løpske hestene fra Askim og Mysen. Enkelte tittet på klokka: Tog mot Oslo går… Gjestene fra distriktet hadde tid nok til en drink eller tre.

Den 15. mars flyttet de første pasientene inn. Først fra det gamle fylkessykehuset – så påfølgende dag fra sykehuset i Gamlebyen – også Schiemuseet kalt. Portørene under Sanneruds kommando hadde en svær sjau.

Jeg traff en nyoverflyttet pasient, en litt eldre dame, i korridoren. Hun var lett forvirret over alt ståket: – Vi har jo to sykehus her i byen, hva skal det være godt for med dette digre, nye? En gutteflokk som hadde vært innom, ble spurt av en journalist om hva som hadde gjort mest inntrykk. – At det krydde av leger, svarte en 12-åring. Dengang var det 13 leger på sykehuset, i dag er det over 100 til.

Glade jul i resepsjonen

– Sentralsykehuset i Østfold ble arbeidsplassen min i 15 år framover. Til mine beste minner fra denne tiden hører julefeiringen. Det var gjerne de alvorligst syke som ble liggende på avdelingene i julen – derfor ville vi gjerne gjøre det ekstra varmt og trivelig. Portører i røde kåper og med julenissemasker gikk rundt på avdelingen og delte ut godteposer til pasientene. En hadde med trekkspill og spilte julesanger. Nede i resepsjonen var juletreet pyntet til taket. De ansatte og deres familier og pasientene, noen ble rullet inn i sengene sine, var samlet. Så ønsket snille, gode oversøster Uleberg god jul og velkommen, presten holdt andakt og så gikk de som kunne rundt juletreet og sang: Du grønne, glitrende tre god dag.

Trykt i Demokraten 1991