Ulriksen blåser for avspark

Yngvar Ulriksen – mangfoldige år i mål for Gressvik Idrettsforening og Lisleby Fotballklubb. Fotballdommer med drøyt 4000 dømte kamper bak seg. Ennå har han ikke lagt fløyta på hylla.
– Kamerat og gentleman, sier de som spiller og de som ser på.
– Fotball skal være lek, ikke penger, sier Yngvar Ulriksen. Det starta med sædden på løkka på Seut.

– Jeg er født på Labråten i 1919. Far drev en kolonialforretning der det lukta krydder, var skuffer til å trekke ut og tid til en go’prat med kundene. Fra jeg var en 10-11 år hjalp jeg til bak disken: – Hva skal det være i dag, fru Andersen? Lød bestillingen på en hekto finmalt kaffe, var det å sveive på håndkverna. Varer ble tråkka rundt på en svær viserguttsykkel, det ga kraft i bena til fotballsparkinga.

Ellers levde jeg som gutter flest, med epleslang og filing på rutene med harpiks eller kork. Brente du korken, fikk du fineste låten. Gikk det aldeles over streken, røska overlærer Thomassen på Trosvik skole deg i kalufsen. Thomassen sto gjerne i mål når vi spilte håndball. Vi sikta etter hue på’n, han dukka seg alltid og så ble det mål hver gang.

Løkkefotballen rulla tidlig og sent. Vi sparka på sletta nedpå Fjeldberg der Bilagenturet ligger nå, eller helst på ei løkke nedpå Seut. I dag finner du en møbelforretning og Leeres motorsport på tomta. Vi støtta opp pinner med en krans av småsten, det var målstengene. Fotballen var ei sædde, ei fillebunt med hyssing surra rundt, eller pisseblæra på grisen. Vi var alltid lydhøre når det i slaktetida hørtes grisehyl i strøket.

Vi sparka i grå eller blå turnsko. De blå var de mest solide. Mine første fotballstøvler var beksøm som jeg hadde spikra lærbiter under. Da mor oppdaga patenten, kom bitene fort av. De første fotballstøvlene kjøpte jeg for fire kroner på auksjon hos Larsen i Nygaardsgata. De var tre nummer for store, men var brukbare med rikelig papir i tåhetta. De første støvlene som passa, fikk jeg først da jeg 13 år gammel begynte å sparke på guttelaget til Gressvik idrettsforening. Det var rent tilfeldig at jeg havna der. Det var en kamerat som ivra, og Trosvik Idrettsforening hadde dengang ikke noe eget guttelag.

En for alle og alle for en

– Jeg sto i mål først på guttelaget, så på junior- og deretter på seniorlaget fram til krigen.
Miljøet i foreninga var ekstra prima, det var en for alle og alle for en. Olavesen het mannen som leda det hele. Om han var formann eller oppmann tør jeg ikke påstå, men et rivjern var han helt til han døde.

Vi trente på tirsdager og torsdager på den gamle grusbanen nede i Trondalen. Grusbane er vel å ta litt hardt i, det var vel helst en blanding av jord og sand, med noen grastuer sånn hist og pist bortover. Våt var’n og tung som fytterakkern, men hadde det først regna fulgt av et solgløtt, var banen slett ikke verst å spille på.

Nå hadde lærkula erstatta sædd og pisseblære. Fotballen var av det gamle, impregnerte slaget. Hadde’n blitt våt, var den tre ganger vekta, og fikk du skuddet i skrittet eller magen, gikk du ned for telling med ildmørje foran aua.

Benker for publikum fantes ikke, det var en masse mennesker på seriekampene, og de måtte pent stå på bena sine. Men vi hadde iallfall ei bu til å skifte i, det var ikke alle som hadde det. På Trosvikbanen måtte gutta kle seg om under åpen himmel og be en kamerat se etter klea mens kampen gikk.
Bua var til og med utstyrt med dusj, en svær jerntank som hang under taket. De første i dusjen var heldige, for da var vannet iallfall lunka, etternølerne fikk dusje i isvannet som ble etterfylt fra ei brønn like ved.

Sjøl hadde jeg flaks når jeg sto i målet nærmest bua. Omtrent midtveis på langsida hadde Martin sjokoladekiosken sin. Martin var litt av et klenodium. Han var såvel banemester, som ordensvakt på dansefestene som foreninga stelte til på sletta like ved. Draktene var som nå: blå bluse og hvite bukser som klubben bekosta. Om vi måtte vaske dem sjøl er jeg neimen ikke sikker på.

«Spellern», «Tittuta», «Bisjen» og «Såpa»

– Det var et ganske bra lag. Det er ikke få dyktige spillere som har hatt på seg de blåhvite fargene. Først får vi vel ta Willy «Spellern» Olsen, han havna på landslaget, så følger Kjøstelsen, deretter Kjell Moe, han spelte senere for Fredrikstad og havna likeledes på landslaget. Videre Ivar Pettersen, også kalt «Tittuta», Arne Monsen, «Bisjen», Ivar Hansen «Såpa», Ola Stuve, Knut Heine Lie – fine gutter – jeg ser for meg hele gjengen den dag i dag. Det var dengang fotball var fotball, da både de som spilte og de som heia skjønte seg på det som foregikk på banen.

Det er i ferd med å visne bort – nå er det penger, penger og atter penger det dreier seg om alt sammen.

Vi spilte i den gamle stilen med trebacksystem, med centerhalfen bak, backer på to sider, halfene i mellom, innervingen og så center. Vi spilte mer fritt enn de gjør i dag, hver enkelt spiller hadde bedre spillerom. I dag har det blitt for tett markering, for mye defensivt spill – det mener iallfall jeg. Det hendte aldri at jeg fikk ballen tilbake til meg fra midtfeltet. Skulle så ha skjedd, måtte det være i en ren panikk.

Som sagt, Willy var mesteren. Hans måte var å komme fram direkte mot mål, og dertil hadde han et fryktelig venstreben. Når han fikk smell på kula, satt den som regel i nota.
«Tittuta» var heller ikke tapt bak ei vogn. Hans force var lange skudd, helt fra 30-meteren. Jeg minns en rundekamp i Vikersund da Ivar smelte inn fra 25-meteren. Målmannen fikk ikke en gang opp fingertuppa en gang. Tittuta skrøt fælt i bussen hjemover: – Nå har dere sikkert lært åssen dere skal lage mål, guttær!

Var kampen ikke for langt unna, gikk eller sykla vi, iallfall når vi spilte på guttelaget. Ellers leide vi buss hos Emilsen, og iallfall en gang har jeg skrangla til kamp på lasteplan med krakker på. Leven og moro hørte jo med uten at vi behøver å bry oss med detaljene. Men en gang da vi hadde spilt i Mysen, slo en av gutta seg helt rebelsk så fire mann måtte sitte på’n til han kom hjem til a’mor.

Du risikerte å få tredd stråhatten om halsen

– Vi møtte mange harde motstandere – og opplevde seirer og nederlag. Lynild i Halden hadde et veldig bra lag, spesielt husker jeg de hadde en særdeles dyktig keeper som redda mange baller på den gamle banen som lå nedmed elva. Glenglaget i Sarpsborg var heller ikke å spøke med, det samme får du skrive om spillerne på Mysen. Og mange, mange flere.

Sto jeg ikke i mål, satt jeg på tribunen og skrek. Jeg har aldri sett så mange gærne folk som da Sarpsborg slo Fredrikstad på stadion i 1939. De satt som høns på ei vagle på gjerdet ned mot Evja og så sa det bang og gjerdet gikk overende og mange holdt på å få seg en gratis svømmetur på billetten.

Før krigen var runde stråhatter på mote om sommeren. Var begeistringa på topp, var det gjort i en håndvending å slå hodeplagget ned i hue på mannen foran deg så han satt der med prestekrage rundt halsen og pullen satt igjen på toppen.

Du satt med ørene klistra til Folkemottakeren når Niff refererte fotballkamper fra inn- og utland. Best husker jeg verdensmesterksapet i -38. Niff jubla over seg da Norge scoraog leda 2-1 over Italia, men: -Nei, å, nei, skriker Niff, – det blir annulert for offside, det har aldri vært i nærheten av offside engang! Dommeren turde vel ikke la Italia bli slått av lille Norge som noen dernede knapt hadde hørt om.

AIL, dyktige spillere, smått med penger

– Det var før krigen to idrettsforbund: AIL og «det borgerlige». Gressvik var borgerlig, og forholdet til arbeideridretten var fjernt. Det hendte bare en sjelden gang at lag fra hver sin kant møttes til dyst. I farta minns jeg bare en privatkamp mellom Sparta og Fredrikstad på stadion. Men det var mye bra arbeiderfotball i distriktet: Østsiden hadde et bra lag, likeledes Fremad i Borge, og Rolvsøy som kom høyt opp i cupen i semifinalen. Og ikke å forglemme selveste Sparta med fotballvirtuoser som Reka og Wang Sørensen-gutta.

Noen hadde vel fått det for seg at vi var litt finere, litt mer høyt på strå enn gutta i AIL. For min del hadde jeg knapt tanke for noe annet enn fotball, og så var det vel slik at de borgerlige klubbene hadde mer penger å rutte med. Ikke minst fordi kampene trakk mer folk. Jeg husker en gang på Bislett da Sparta sparka mot Sprint, det var ganske glissent på tribunen, men når finalekampene gikk av stabelen på Ullevål, var det stadig smekkfullt hus.

Jeg hang i lufta og så ballen forsvinne

– Som målmann fra børjan av 30-tallet og fram til slutten av 50-åra har du redda en del baller og slept inn noen også. Det var spesielt ett mål som gikk inn på meg, jeg hadde flytta over til Lisleby og vi spilte på Lislebybanen og tapte 2-1 mor Rolvsøy. En kar brøt gjennom og skjøt. Det så ufarlig ut, men på en eller annen mirakuløs måte tredde ballen seg gjennom armen min og satt i nettet. Det var ikke verre skudd enn jeg skulle ha redda, og jeg ergra meg i ukesvis etterpå.

En annen gang, også på Lisleby, spilte vi mot Vålerenga og leda 3-2 i ekstraomgangen. En Vålerengaspiller bryter igjennom, jeg møter’n for å gjøre mplet mindre og belager meg på at han skyter lavt, men skuddet kommer høyt opp. Til dags dato kan jeg ikke registrere at jeg hoppa opp og slo ballen over tverrliggeren, men jeg har et bilde av at jeg hang i lufta og så ballen forsvinne bak mål. Det er den største opplevelsen min som målmann.

Nå har jeg lagt hanskene på hylla, men blåser i fløyta titt og tett fremdeles. Om jeg har noen råd til kommende keeperspirer?
Først og fremst at du blir så godt kjent med ballen at den blir som en del av deg sjøl. Så må du alltid se situasjonen godt an og beregne nøye hvordan du vil sette ballen i spillet. For det tredje må du lære deg å sparke ut med begge bena og huske at det ikke alltid er å sparke ballen støtt, det går ofte bra å kaste’n til medspilleren. Dessuten: hvis det kjempes om ballen i midtfeltet, skal du stå i mål.

Sist, men ikke minst: en må aldri glemme at fotball skal være liv og lek og moro og ikke et spill om penger.
Dermed blåser jeg av for denne gang.

Trykt i Demokraten 1991