Da Else sydde vaffelsøm og volanger

Finkjole til losjefesten, blomstret ermforkle til kjøkkenbruk, rette og tette skjørt i slitesterk, mørk gabardin og kjole til Vesla i vaffelsøm – alt risset, tråklet og til sist sydd på Else Johansens trofaste Singer.
I dag er sydama som la opp og la ned, og sydde nytt og gjorde om gammelt så å si forsvunnet.
Else Johansen minnes travle førti- og femtitall i den vesle systua i Enggata. – Jeg har alltid trives med nål og tråd, sier Else.

– Jeg er Nabbetorpjente fra Lahellemoen. Anna og Axel, mor og far kom fra Sverige. Far var stenhogger, han sto ofte i Kiæråsen og var med og hogg søylene utenfor Norges Bank i Nygaardsgata. Han og mor var økonomer på Glemmen avholdslokale. Det var moro å kikke i trappa når det var losjemøte og konene hadde finkjolene på. Eller å sitte på aksla til Ludvigsen og overrekke blomster når det var fest. Da klappa de meg på kinnet og sa at jeg var flink jente.

Helt fra jeg var liten har jeg likt håndarbeid. Mor sydde alle klærne til oss tre barna, og jeg satt ved siden mens hun sveiva på maskin og fomla med en tøybit og en synål.

I 1930, da jeg var ti år flytta vi over elva til Nabbetorp. Far hadde kjøpt huset til Laurine Andersen i Enggata. Jeg synes vi var kommet litt utafor folkeskikken. Ennå sa eldre folk Sindingberget. Ennå henta vi vann i bøtta og skylla tøy i vannposten nede ved bondegården. Fremdeles rusla konstabel Korum rundt i gatene med hendene på ryggen og tok seg tid til en prat med far over hagegjerdet.

Blusa i blank, lyserød silke glemmer jeg aldri

– I klasserommet med tømmerveggene på Nabbetorp skole strevde mer eller mindre flittige jentefingre med grå ullstrømper og votter og vanter og lapper med penbroderi: A, B, C, D. Vi hadde frøken Smith, og det var en som var streng i alt. Du kom deg raskt på plass når hun sto i døra, men hun var ei flink håndarbeidslærerinne. Det er frøken Smith som har sydd alle dukene i Østsiden kirke. Jeg trivdes med faget og fikk mer enn meget. Da skolen var slutt, ble håndarbeidene våre vist frem i gymnastikk-salen. Der lå også min duk med merkelapp: Else Larsen.

Ved siden av skolen vanka jeg på frøken Smiths symøter på Effata, der vi sang salmer og strikka to rette og en vrang. Etter folkeskolen gikk jeg sykurs – en kan nesten kalle det en yrkesskole – en tre kvelder i uka et års tid på Middelskolen.

Vi var en 10-15 jenter som mot betaling under frøken Ottosens veiledning satt ved langbordene på håndarbeidsrommet og klippet etter mønster og tråkla, prøvde på hverandre og sydde bluser og skjørt og kjoler. Jeg sydde en bluse i blank, lyserød silke, den syntes jeg var så fin, jeg glemmer den aldri.

Omtrent samtidig gikk jeg rissekurs. Vi holdt til i et hus som lå der Sentralsykehuset ligger i dag, lærte å ta mål og risse opp hele plagget på et ark papir. Vi lagde mønsteret sjøl – det var både morsomt og vanskelig, spør du meg.

Fruene forlangte og ekspeditrisa fløy

– Første arbeidsplass med mine nyervervede kunnskaper var hos Hoyer i Storgata. Hoyer var byens fineste stofforretning, med syatelier i annen etasje. Nede i forretningen lå stoffrullene på hyller fra gulv til tak. Foran disken var stilt stoler for byens bedre og beste damer, mens butikkfrøken klatra på stiger og tok ned og bar frem og bredte ut: silke eller tyll eller taft, for nå skulle fru advokat Ditten og lille frøken Datten ha ny kjole til ballet på Phønix.

I annen etasje var systua. En 4-5 sydamer, hvorav jeg var den yngste, satt bøyet over maskinene og sydde etter befaling fra bestyrerinna etter at det var blitt tatt mål oppe og nede og på tvers og på langs av fruer og frøkener. Det hendte det ble tid til en matskive mellom sømmene.

Etter noen år skifta jeg arbeidsplass til den lille systua til fru Moen, i annen etasje over Østlandske Elektriske. Det var bare jeg og frua – en kraftig, myndig dame som hadde sydd på Selbak før hun flytta til byen og til større forhold. – Kan du bråfly opp til kunden med denne pakka? lød det støtt.

Jeg sydde bluser og kjoler og skjørt fra klokka ni til fem for en 20-25 kroner uka. Skjørtelengden kunne gå litt opp og litt ned, men motene var stabile og kundekretsen likeså: Fru Larsen på National samt dattera Randi, frøknene på Svaneapoteket og bestyrerinna på meieriet er de jeg husker best.

Mens jeg var der kom krigen. Folk hengte blendingsgardiner foran vinduene og det var svart som i en sekk når jeg skulle hjem på vinterstid. Jeg sto alltid en stund med ryggen mot veggen utafor Østlandske og vennet øynene til mørket før jeg traska opp til Nabbetorp ferjested mens jeg hørte dunk-dunk av tyske soldatstøvler rundt i gatene.

– Kan du ikke vende den grønne kåpa mi?

– Det var vel sånn i begynnelsen av krigen at jeg begynte å ta imot søm hjemme. Jeg hadde arva den håndsveiva Singermaskinen som mor hadde hatt med seg fra Sverige. Den og et par sakser, linjal, målebånd, kritt og papir til å tegne på var utstyret i den små systua mi i annen etasje i Enggata. Den første tida gikk det mye på forandringer og reparasjoner. Det var lite å få kjøpt, og folk kom med brukt tøy: – Du Else, kan du ikke lage en kjeledress til Ole av den gamle kåpa mi? Så gikk jeg igang med å sprette, vende, vaske og presse så Ole skulle få ake i bakken ned mot Såpa sammen med de andre ungene. I butikken gikk det mye i cellull. Oja meg, det var dårlige greier! Skjørt som papir, det falt ikke i det hele tatt, sømmene gikk opp, plagget var utslitt på et blunk – du verden for en elendighet!

Noen hadde klart å bytte til seg et stoff for noen esker karva bla’ eller en flaske Borgerakevitt, så de kunne få seg en pen bluse eller kjole. De bladde i journalen jeg hadde liggende: – Den var jammen fiks, kan du sy en slik kjole til meg, fru Johansen? Noen ganger klaffa det, andre ganger kunne du se med et halvt øye at den modellen ville i allfall ikke kle fru Nilsen. Da var det å lirke og akkordere: – Du, den enkle der vil kle deg mye bedre. Men det var da de som satte seg på bakbena og trodde at samme hvordan de var i fasongen, så kom de til å se ut som skjønnheten i motejournalen.

– Den kjolen kan ho bruke på vranga

– De tynne var det ikke så farlig med – dem kunne du henge alt mulig på. Verre var det med fruer med noen ekstra kilo over mage og hofter. Mye kunne ordnes vekk av ei flink sydame hvis hun fikk slippe til. Ikke noe med rynker og rysjer og legg – men en enkel modell sydd av et godt stoff kler best den fyldige.

De fleste, enten det var ungjenter eller koner, kom alltid alene. Men det var ei her nede som alltid kom med kællen som var atskillig år eldre og pirkete som bare det: – Sånn og sånn, ikke slik og slik skulle det være. Og når de kom hjem, vrengte han kjolen for å kontrollere sømmene, men så kunne han også rose: – Du Else, den kjolen kunne kona mi like gjerne bruke på vranga!

Du tok mål, rissa, klipte, tråkla i hop, og så var det tid for første prøve. Kona svetta seg inn i habitten, vridde og vendte på seg foran speilet, du streva med munnen full av knappenåler: litt ut der og litt inn der, så du fikk vekk den stygge rynken. For det var i de tider da kjolene skulle sitte og livlinja gikk i livet – ikke slike løse telt som damene hyller seg i i dag. I skuldrene brukte vi puter – men i mer beskjedne dimensjoner enn de som har dukket opp i dag. Det ble gjerne litt diskusjon om skjørtelengden; det vanligste var sånn midtveis på leggen. Så var det adjø og stikk innom om ei uke, og så satte jeg igang med å sy. Alle lengdesømmer på maskin og alle oppfaller for hånd, mens jeg hele tida brukte strykejernet for å glatte sømmene så plagget skulle bli så pent som mulig. Etter krigen fikk jeg meg elektrisk symaskin som kunne sy knappehull, men jeg fortsatte å sy dem for hånd og hempene med, for dengang satt det gjerne en hel knapperad nedover ryggen på damene. Kunden tok med seg en stoffbit og gikk til byen og fikk slått knapper i en av de mange forretningene som tok imot slikt – i dag er de borte alle sammen.

Du var glad for å stå på bussen

– Til sist var det annen gangs prøving. En siste justering av krage og ermer, en siste rynke som måtte rettes mens kunden sto og trippa for nå er det bare en time til de begynner, Else! Men alltid nådde frua eldrefesten på Effata og frøkna til dansen på Fagen mens jeg kunne kassere inn sylønna på en 15-20 kroner.

Jeg sydde til hverdag og til fest og til midtimellom. Ermforkler i bomull var vanlige: blomstrede, prikkete og stripete og veldig praktiske ved komfyr og kjøkkenbenk. Eller allehånde kjoler i musselin, i georgette, i alle slags ullstoffer – for ikke å snakke om storblomstrede sommerkjoler som passa så pent til de kritta skoene. De krølla noe forskrekkelig alle sammen. Skulle du gå bort, var du glad for å måtte stå på bussen for da slapp du uskadd i allfall til døra.

Motene skifta lite – i allfall ikke slik som nå, men jeg husker da new looken på 40-tallet, da skjørtene plutselig skulle ned til anklene.

Rett og tett skulle det være

– Når kjolen skulle være til pent, sydde jeg ofte på pyntekapper og volanger eller broderte eller festa perler til erme og krave. Det var et ordentlig pirkearbeid. Det var det også å sy på paljetter så ho Gunda fra Sorgenfri kunne blinke og glitre på dansegulvet.

Så var det enkle skjørt, gjerne av slitesterk gabardin med lommer og uten splitt. Rett og tett skulle det være, med glidelåsen trygt på venstre side.

Bluser hørte til de faste bestillingene. Skjortebluser med herreslag og alltid godt ned i skjørtet. Og bukseskjørt – nå er det jo på moten igjen, men atskillig videre enn dem jeg sydde på 30-tallet.

Brudekjoler og barneklær

– Iblant hasta det med en brudekjole, i prinsessefasong i hvit silke og med slep – og en tid etterpå kom bestillingen på en yndig barnekjole med vaffelsøm over det hele. Ungene syntes det å prøve var et ork – de nesten krøp ut av habitten. Men du verden så stolt vesla kunne være over den hvite kjolen med foldeskjørt på 17. mai!

Enkelte tider på året var travlere enn andre. Når høytidsdagene sto for døra het det: – Værsåsnill Else, kan’ke du Else, hele tida. Da ble det ofte å ta natta til hjelp. Jeg hadde hus og hjem å passe og vi hadde lange tider sykdom i familien – jeg klarte det vel fordi jeg trivdes med nål og tråd.

De faste kundene i strøket her kom igjen og igjen og jeg visste hvordan de ville ha det. Det var fru Spydevold tvers overfor idrettsplassen – kjoler til frua og klær til de fire barna. Det var Astrid Hem og søsteren, det var familien Bøckmann, Tolfsenene og Løkkebergene og dr. Thorvaldsen i Gamlebyen og mange flere.

Enkelte ganger sendte de bud. Jeg sykla av gårde med målebånd og linjal til Petter Eriksen på gården bak Borgar og ble sittende en åtte dagers tid ved maskinen og sydde til hele flokken. Eller Synnøve Mathiessen ringte: – Hallo, er det deg Else, kan du komme nedover, vi trenger noe nytt!

* * *

Jeg la bort sømmen for noen år siden, det var øynene som svikta. Men ennå kan jeg sette meg til ved vinduet med et håndarbeid, for det er det morsomste jeg vet.

Trykt i Demokraten 1992