Da Torpegutta holdt seg på matta

– da pengelense brytere lånte badedrakta til kona
– da trener Sjødin trudde Torpedialekten var fransk
– da Reinert Rasmussen ble Norgesmester i lett tungvekt
– da trekkspilltrioen spilte furioso så gutta ikke skulle bli flaue
– da idrett var lek og moro og ikke big business
Bjørn Olsen og Stig Løvendahl var med.

Bjørn: – Da vi starta opp igjen med brytinga på Torp, fantes det en stamme veteraner fra den første brytergruppa fra 1915. Mange av gamlekara levde og brøt i beste velgående og hjalp oss unggutter med å komme igang på matta. Georg Nordby av den gamle garde var ivrig pådriver.

Stig: – Albert Karstensen var også med på å dytte oss igang. Da vi først hadde prøvd oss på de første grepa, gikk det nesten av seg sjøl. Kom én, hadde han neste gang med seg en bror eller to til treninga. Vi hadde 16 års grense, og 15-åringene sto i kø og trippa og tigde og maste om å få være med. Jeg tror nesten samtlige unggutter på Torp i slutten av tredveåra fikk prøve seg på matta.

Sjøl hadde jeg begynt på Torp bruk i 1936 og mange av de aktive arbeida på fabrikken. Noen hadde forskjellige andre jobber og en god del gikk arbeidsledige.

Bjørn: – Jeg gikk med Sarpsborg Arbeiderblad og tjente 15 kroner måneden, senere kjørte jeg lastebil og begynte på bruket i 1943.

Det gikk et ribben dann og vann

Stig: – Den første tida trente vi på avholdslokalet, senere flytta vi over til Fagen. På vinterstid sto vi sjøl for oppvarminga, for da slapp vi billigere fra leia. Vi lånte hesten til Knutsen på Moum og kjørte opp ved fra bruket.

Bjørn: – Vi gikk til overingeniør Mathiesen og tigde ved. Så sto vi i kubbhaugen med saga og kappa stokkene, og etter at vi hadde fått dem opp på Fagen, var det å kløve opp og stable veden inn under scenen der vi ellers oppbevarte brytematta.

Stig: – Matta hadde vi arva etter gamlekara som i sin tid hadde kjøpt den av National. Etter hvert hadde den blitt hard som bare fanken. Gikk du overende på den matta, kjente du det i lange tider etterpå. Det gikk noen ribben sånn dann og vann – én brøt av hele brøstbenet.

Bjørn: – Vi ringte til dr. Ellertsen på Sellebakk som kom med veska si og kikka og klemte og ga førstehjelp. Han titta fælt på gutta på matta som drev på med bakkhammer og halv Nelson. Han ble så ivrig at han ikke fikk seg til å gå: – Nei, dette ser moro ut, gutter, jeg får lyst til å bli med sjøl.

En av gutta var spesielt uheldig, han ble skada nesten hver evige gang. En kveld vi gikk hjemover fra treninga, sa’n: – Denne gangen klarte jeg meg bra, og i det samme glei’n på isen og gikk i bakken og fikk jaggu en smell den kvelden og.

3. premie: spasertur rundt Borge

Stig: – Draktene måtte vi holde oss med sjøl. Noen lånte badedrakta til kona. Ellers var det å gå til manufakturbutikken til Olga og kjøpe strikka drakter til kroner 5. Tok du’n på avbetaling, kosta det 50 øre måneden.

Bjørn: – Den første tida hadde vi vanlige turnsko på bena. Jeg var heldig, jeg hadde fått tak i et par med halvhøye hæler som tok godt i trekket når jeg sto i bro.

Stig: – Under et stevne i Oslo lodda de ut et par ordentlige bryterstøvler. Jeg skrev Torp IF i boka, ble trekt ut og leverte støvlene til klubben. Hadde jeg skrevet navnet mitt, hadde jeg sikkert ikke vunnet.

Bjørn: – Vi i brytergruppa måtte klare oss sjøl – vi fikk aldri et øre av foreninga. Årskontingenten til Torp IF var et par kroner – de som hadde dårligst råd, arbeida på idrettsplassen for kontingenten. Iblant lodda vi ut ting for å få inn noen kroner: ei kringle eller ei bløtkake eller for spøk en spasertur rundt Borge. En gang gikk jeg rundt med loddboka på bruket. Etter at vi hadde trekt, sa far til Leif Jakobsen at han var glad for at han ikke hadde vunni spaserturen for han var så dårlig til bens.

Bredde i brytinga på Torp

Stig: – Vi trena gjerne et par ganger i uka – på onsdager og på fredager. Sånn jamnt over stilte en 20-25 mann hver gang. Det var mange gode brytere på Torp, vi fikk til og med en norgesmester, han Reinert Rasmussen.

Bjørn: – Sjøl var jeg bare aktiv et par år, så begynte jeg å dømme og ble kasserer i gruppa. Da var kassabeholdningen 3 øre. Hellik Fingarsen var den første formannen vår. Stig er så beskjeden, du bør få med at han ble kretsmester og formann etter Hellik. Ellers hadde vi med solide karer som Roald Eng, Ole og Bjarne Bangor, Arne Arntzen, Johan og Syver Syversen, Kai Haraldsen, Leif Jakobsen, Normann Wehler, Valdor Thorvaldsen, Erling og Åsmund Bye, Georg Olsen, Edvold Larsen, Helge Olsen, Astor, broren til Stig, Harry Mass, Sven Rasmussen, Kolbjørn Aronsen og flere til.

Stig: – Vi hadde dyktige folk til å trene oss. Sven Martinsen «Brytern», Hugo Raab, Oskar Johansen og Erling Årum kom nedover fra National i Sarp, og så hadde vi vår egen Albert Karstensen.

Bjørn: – …og svensker som Søderlund og Sjødin. Sjødin dro fra bryteklubb til bryteklubb fra nord til sør i landet. Her på Torp losjerte han hos bestemor. Hver formiddag gikk han gjennom hele repertoaret med meg på stuegulvet. Han handterte meg som ei dokke, jeg må si jeg likte meg dårlig. Sjødin stussa over Torpe-dialekten. Hellik Fingarsen hadde på sin side problemer med å forstå Sjødin: – Åfornoa? Sjødin: – Va’ sa’n? Jag tycker det låter franskt.

Halv Nelson, Lindén og Flyvende mare

Stig: – Treninga starta med gymnastikk: hoderulling og krigsmarsj med armer og ben høyt til værs så golvet rista og Anker «Lokkern» titta betenkt i døra. Etterpå skulle du riste løs. Odd Thorkildsen sa alltid at ristinga var det beste på hele treninga. Noen ildsjeler trena individuelt og fløy hele Borge rundt.

Bjørn: – Så klappa Sven Brytern i henda, gutta stilte opp, fire par, et par i hvert hjørne. Til å begynne med fikk du ikke lov til å bryte oppe, men trena i benk. Når de fire hadde tatt sin tørn, fikk to og to av gangen starte på matta – først da brøt vi oppe.

Stig: – Vi trena bakkhammer, smidighetsbelte, flyvende mare, krysstak og Lindén. Ved Lindén fikk du tak i armene til motstanderen og gikk bakover me’n. Hugo Raab tok en gang Lindén på meg under en kamp i Sarpsborg, men jeg fikk vridd meg rundt og tatt kvelertak på’n til han ble helt blå, men da brøt dommeren av.

Bjørn: – Så trente vi kvart og halv Nelson. Vi var uøvde, vi var amatører, vi gjøv på hverandre med alle de knep og kunster vi kunne. I dag er der annerledes – i dag går brytinga først og fremst ut på å stenge motstanderen.

Stig: – I dag kan en femten års gammel bryter mye mer enn hva vi noen gang makta. Men du verden for et liv det var på matta på Fagen!

Bjørn: – Etter at vi hadde trent og brøti et par timer, var vi gode og svette. Da kommanderte Sven Brytern oss ut i snøen der vi rulla oss rundt og helte vann over hverandre fra vanntroa. Det var alltid en gjeng ungdommer som hang over gjerdet til Fagen ved nitida for å titte på bryterne.

Eller vi tok avrivninga på kjøkkenet. Ivar Smed på Torpeberget hadde laga et trau som vi plasserte på golvet. Anker hadde nemlig formana at nå søler dere ikke vann på golvet, gutter, for da råtner det opp. Så sto du i trauet og helte vann over deg fra emaljekanna, mens nestemann venta på tur.

Stig: – Vanligvis rusla vi hjem etter treninga. Men iallfall en gang ordna vi en slik liten tilstelning. Da kom Reinert Rasmussen «Pølsemakern» med et melkespann lapskaus, og vi drakk saftogvann og spiste lapskaus.

Bjørn: – Og Erland Sollie og Birger Berntsen kappåt, og Erland vant med ni tallerkner innabords.

Gutta tok spenntak, mens musikken spilte

Stig: – Fra tid til annen arrangerte vi bryterstevner på Fagen. Premiene kjøpte vi hos Storm Johansen på Sellebakk eller hos Wickstrøm Nilsen i byen. Med god rabatt kosta de små sølvbegerne seks kroner stykket. Mansjettknapper som gjerne var annen premie, betalte vi fire kroner paret for. Første gang jeg vant en premie var i Halden, – det var en hund av metall med ei korketrekker til hale. Jeg har’n ennå.

Bjørn: – Første gang jeg var i Halden var på vinterstid. Vi lasta oss opp på krakker på lemmen på lastebilen til Ludvig Haugen. Jentene på papirsalen hadde limt sekker som gutta trekte opp over underkroppen. Sjøl var jeg yngst og satt i hytta og gned ruta med en klut med denaturert sprit på. Vi betalte to kroner turen tur/retur, og hadde enda med oss publikum for å slippe billigere. Da vi kom fram til Arbeidersamfunnet, satte Haldenbryterne i gang med å gni og massere og stryke oss for å myke oss opp, men tapte gjorde vi like forbanna. I Halden hadde de et slikt lite orkester som spilte uavbrutt under kampen for å overdøve ufrivillige kroppslåter fra brytere som tok ordentlig spenntak. Senere tok vi etter på Torp med Camillo Olsen på mandolin, Otto Hvidsten på trommer og meg sjøl på mandolin.

Stig: – I Halden var det alltid en masse jenter som heia på bryterne – her på Torp var det mest mannfolk på stevnene. Erland Sollie og jeg sykla til Halden for å se på Norgesmesterskapet. Vi brukte halvannen time hver vei og tok det som kondisjonstrening.

Bjørn: – Ellers var det National i Sarp som var hovedmotstanderen. Foruten de vi har nevnt, hadde de dyktige folk som Harry Raab, Hans Hansten og Anker Thulin. Vi lærte også fra oss: Bjarne Bangor og jeg dro til Fredrikstad der vi demonstrerte brytergrep i Fredrikstad Atletklubb der de hadde starta opp med bryting.

– Er’e ikke nakken som er ødelagt?

Stig: – Ellers glemmer jeg jo aldri et Norgesmesterskap i Turnhallen i Oslo der jeg havna gæernt på matta med hodet ned – det var enda en kar fra Ålesund som sto for grepet.

Bjørn: – Stig kunne ikke lee på hue, vi var redde og bar han ut i garderoben og sveiva og ringte etter doktor som omsider kom og tok et overblikk og rispa’n under foten og en Oslobryter sto der og stirra dumt: – Er’e ikke nakken som er ødelagt på’n? Doktoren la’n inn på sjukehus, og jeg fulgte med til Ullevål. Det regna og det blåste og jeg satt i korridoren i kjelleren, og de kjørte forbi med den ene etter den andre, og der kom senga med Stig, og da sa’n: – Vi kjører hjem i morra.

Stig: – Jeg ble liggende rett ut i 14 dager. Doktoren sa at jeg hadde akseknekk, og jeg måtte ligge stille som ei mus. De første 3-4 døgnene fikk jeg ikke blund på øynene – jeg var vel redd og engstelig – og ei dansk sykesøster bøyde seg over senga mi og sa: – Sover De ikke i nat heller, min gode mand?

Bjørn: – Da krigen kom, stilna det på matta. Vi fløtta over til kokkeskolen og brøt litt der, men veakomfyren kom støtt i veien. Så kom idrettsstreiken, og det ble jamnt slutt.

Men etter 1945 starta vi opp igjen med Nelson og bakkhammer og Flyvende mare på brytematta på Torp. Og tiåra som fulgte ble Torpebrytingas virkelige storhetstid.

Trykt i Demokraten 1991