Et halvt århundre med plank og bord
Einar Borgersen, 90, i arbeid et halvthundre år på Wiesebruket eller Lisleby Brug – som det senere ble kalt.
Da han for første gang gikk inn porten på bruket lå seilskutene ved brygga, sager og høvler gikk med remdrift, arbeidsdagen var fra seks til seks, formannen gikk i slips og skjeggete gamlekarer i skjermlue. Snakka guttungene i utide, vanka både kjeft og ørefiker.
Første mai marsjerte foreninga med hornmusikken i spissen nedover Lislebyveien, og på blanke sommersøndager dro Fix eller Vulcan løvprydede prammer med sagbruksarbeidere mot kaffe i det grønne på Hvalerøyene.
– Jeg er født første mai for 90 år siden i et lite hus som lå like ved lagårn på Lisleby gård. Mor, far og elleve unger bodde i ei stue, et kammers og et kjøkken. Da jeg var barn, kjøpte far ei slik parafinhengelampe med prismer hos grosserer Mathiesen. Da syntes jeg sola hadde kommet inn i stua. Jeg ble ofte sendt til Minna Solberg borte i veien for å kjøpe et bismerpund mel. Minna veide opp seks kilo fra de svære såene bak disken. Så bakte mor i den digre bakerovnen på kjøkkenet, og det lukta nystekt brød over hele huset.
Far hadde først vært til sjøs, så var han i sjauen. Når båtene la til ute ved Hvaler, dro han av gårde ved firetida om morgenen.
Førstemann til topps i masta!
– Far døde da jeg var 12 år. De eldste søsknene var i arbeid, så vi klarte oss på et vis. Lisleby gård var leke- og arbeidsplassen. På sommeren gjette vi kuene på grassletta der Lisleby stadion er i dag. Iblant lå jeg i diket og titta opp i skyene -da levde jeg i en annen verden. Ofte hoppa vi i høyet i lagårn eller lekte gjemsel i fjøs og stall. I 1912 fløy løytnant Dons inn over byen og landa på Øra. Da lagde vi flyet Start av papir og var Dons alle sammen.
Hver sommer lå vi nede ved elva og plaska. Badeplassen var den jevne og fine sandstranda ved Hoern. Vi holdt ene handa for nedentil og kløp igjen nesa med tommel og pekefinger og hoppa uti. De modigste og sprekeste svømte over elva og tilbake igjen. Iblant tatta vi ål – det var et velkomment tilskudd til husholdninga. Nede ved brygga ankra seilskutene opp – Storesand og Gad og mange andre. Det gjaldt å være førstemann til topps i masta og ligge på magen på masteknappen. En gang merka jeg at knappen var løs – da slutta jeg med den sporten. Skutene var et stykke av verden der ute. I baugsprydene var felt inn haifinner og nede i den mørke og trange ruffen hadde sjøfolka både papegøyer og apekatter. Iblant var det både svarte og gule blant mannskapet om bord – da skjønte vi lite, de kunne like gjerne ha prata hebraisk.
Jeg gikk på Leie gamle skole. I småskolen hadde vi frøken Tomine Torp. Hun var flink til å lære fra seg og til å dra oss i håra ved ørene. I storskolen hadde vi lærer Rydland. Geografi og historie likte jeg godt. En gang i uka kom lærer Borgen og leste eventyr for ungene – det var gudskjelovdagen. En gang sloss jeg og en annen gutt, og vi kom til å knuse ei rute, og vi måtte gå til Sanengen og kjøpe nytt vindusglass. Jeg skylder ennå 53 øre for den ruta.
I 1916 sto jeg til konfirmasjon i Glemmen kirke for pastor Storsteen. Han var fælt streng, men en renhårig kar. Etter konfirmasjonen ble jeg kilegutt og slo kilehøl i Kiæråsen for 3 øre stykket. Stenhoggeren het Vejby. Han hadde bare tre fingre på venstrehanda som holdt boret, mens han panka løs med høyre.
Jeg gråt mang en modig tåre
– I mars 1916 gikk jeg første gang inn porten på Lisleby bruk eller Wiesebruket som vi sa dengang. Det var ingen som hadde gått i forbønn for meg, jeg gikk ned på brukskontoret og meldte meg. Det var nærmest fast rundt her at du skulle inn på bruket. Under første verdenskrig var det nok å gjøre – saga gikk natt og dag. Første tida felte jeg nok mang en tåre. Jeg arbeida ti timers dag og var overlessa med arbeid. Jeg begynte i kassefabrikken. Først ble jeg satt til å stemple bunkene med bord, så ble jeg på en måte forfremma til buntegutt. Jeg sorterte kasseborda som ble kasta utover og bunta dem sammen og lessa dem på vogna som så ble trekt med handkraft ut til ett av de ni bordhusa.
Sjølve bruket var en murstensbygning – over 100 meter lang. Første etasje var avdelt på langs – på den ene sida kassefabrikk, på den andre stavskjæreriet. I annen etasje var sagbruket, og høvleriet rett over kassefabrikken.
Maskinene: kappsager, båndsager, sirkelsager, oppgangsager og høvler dura og gikk – det bråka fælt og det støva noe forskrekkelig.
Da jeg begynte på bruket gikk alt med removerføring fra en aksel i taket som igjen ble drevet av en dampmaskin – kom du bort i en av remmene kunne det gå rent gæli. Snart ble det forandringer, for det ble installert en dampturbin av merket Stahl som dro en dynamo som ga strøm til motorene på maskinene. Dampturbinen sto i kjelehuset. Der herska fyrbøter Nicolaisen og maskinmester Ramberg og Fredriksen. De var ganske høyt på strå – de var liksom mer enn oss andre.
– Hold kjeft, din snørrunge!
– På vinterstid var det svinaktig kaldt ute på bruket. Særlig ille var det i den nordre enden når vinden blåste inn gjennom de glisne dørene. Og du kunne ikke ha noe på hendene når du skulle handtere bord og planker.
Den første tida gikk jeg i buserull av skinn, sydd av mor hjemme ved kjøkkenbordet. Senere gikk jeg over til jakke og bukse av dongeri. Gamlekara brukte helst skjermlue, sjøl bar jeg sixpence innkjøpt hos Stene Isaksen. På bena hadde jeg lærstøvler som jeg hadde handla hos kjøpmann Berg på Det glade hjørnet.
Alt i alt var det en 400 mann på bruket da jeg begynte, av dem sto en 40 mann i kassefabrikasjonen. Mange av oss var guttunger som meg, av kameratene husker jeg i farten Andreas Andreassen, Jens Kristiansen, Jens Eriksen og Anker Halvorsen. Det var stor avstand mellom unggutter og gamlekarer – det var helt annerledes enn det er i dag. Du ga deg ikke uten videre i prat med eldre folk. Nærma du deg en flokk av gamlekara, het det helst: – Se å hold deg unna! Av og til kunne det vanke en ørefik så du tumla bortover golvet.
Vi
holdt humøret oppe med skøyerstreker. Vi festa en planke i taket
med sagmøle på. Så trekte vi i en snor og kameraten fikk hele
ladningen i skolten. Det hendte du trekte i snora til feil person.
Folk henta høvelflis til madrassene sine på bruket. Iblant fant
en på å tenne fyr bak når kællen labba avsted med
høvelflisbuntene på ryggen. Den var litt stygg, den forekom ikke så
ofte.
Formann med slips, Vilhelmsen med treben
– Av de virkelig gamle kara husker jeg Emil Eriksen i kassebordsorteringa. Han hadde grått skjegg og holdt ku hjemme. Så var det kappsagmester Lorentz Larsen og Vilhelmsen ved hoggern der tømmerstokkene ble kutta til flis som gikk til Torp Brug. Vilhelmsen hadde en gang fått kappa av benet i maskinen, men fikk seg i stedet et treben og ble stående ved hoggern så lenge han levde. Hver morra knirka han forbi der vi bodde, han var tru all si tid.
Formann vår i kassefabrikken var Mads Larsen, han var en dyktig fagmann og gikk dessuten med slips. Verksmester for hele bruket var Wolfred Mørch fra Nøkleby gård. Han hadde et skarpt utseende – han så tvers gjennom deg.
Sjefen selv, Thomas Wiese var sjelden å se – han gikk en gang iblant gjennom bruket – jeg kan ikke huske at han noengang snakka til meg. Wiese var aristokraten – det ble sagt at han var byens mest dannede mann uten at jeg skal kunne si hvordan en måler slikt.
Etter en tid gikk jeg over til å arbeide 12 timer, fra seks om morran til seks om kvelden. Vi hadde frokost klokka ni, middag klokka ett og kaffe ved firetida. De som bodde like ved gikk hjem i middagen. En del av folka benka seg ved trebordet i spiselokalet etter at småguttene eller småjentene hadde kommet med middag til far, i spann i tre etasjer med lærrem rundt.
Etter at fløyta hadde blåst klokka seks, kunne du vaske av deg den verste skitten i det varme vannet fra springen i kjelehuset, og så var det å tælle hjemover til a’mor som du gikk og stod.
Lønningsdag, losjedans og langtur
– Fredag var lønningsdag. Etter klokka seks samla flokken seg utafor brukskontoret. Det varte og rakk før kasserer Langvik hadde regna ut og gjort klar. Den første tida ble lønna utbetalt i ei bok – på den ene sida var notert timene – i kassefabrikken hadde vi en slags fellesakkord – og i ei lomme på den andre lå kroner og ører. Snart begynte jeg å gå skift – fra seks om kvelden til seks om morran, men jeg kan ikke huske at vi fikk noe ekstra for det. Første lønninga var en krone og 20 øre dagen – det ble 7.20 i uka. Jeg ga sju kroner til mor og kjøpte sukkertøy for 20 øre. Senere var det greit å ha noen øre i lomma til møtet i losje Glymheim der jeg hørte foredrag om alkoholens forbannelser, og så var det dans etterpå. Men førstetemplar innprenta: – Det er ikke lov å danse rundt. Når jeg ble eldre søkte jeg gjerne på onsdager og lørdager ned på danseplassen ved elvebakken der Putte hadde med toraderen og ingen brød seg om du la armen rundt jenta.
På sommeren arrangerte fagforeninga søndagsutflukter på bjerkeløvpryda husprammer etter slepebåten Fix, Oter eller Vulcan. Ferden gikk til Løperen, utvalgte fra Lislebymusikken spilte Jegermarsj og dansemusikk fra Brusigheftene. Så gikk vi i land og drakk kaffe fra digre kjeler og slanga oss i det grønne og glemte arbeidsuka som lå foran oss.
Noen var haugianere, resten var sosialister
– Jeg kom til å arbeide på de fleste steder på bruket. Tømmeret kom ned tømmertunellen, så videre nedover elva til lensa der de ble samla i store moser. Jakob Jensen og Kjeldsen balanserte på stokkene og løste opp og jeg sto med haka ved kjerraten og stakk stokkene som vandra opp i velta der to mann sto med haker, trakk stokken til siden, hoppa over den og haka fast neste stokk, og neste…
Oppe i saga durte og gikk fem svære oppgangssager i hver si ramme. En tid var jeg skjæregutt. Stokken kom på ei tralle, så var det å lempe av og opp og inn me’n i saga – deretter benfløy du til andre enden for å ta imot plankene og lempa dem over til kantsaga. Det gikk stup i ett – eneste pause var ved bladskift. Bladet var festa med klyper oppe og nede, du løsna det, skifta, stramma med strekkjernet og så kom skjærmesteren: – Sitter det som det skal da, Einar?
Skjærmester var Jens Olsen Nøklestad, en spretten kar som var sterkt religiøs. Han hørte til haugianerne – det var en del av dem på bruket. De var ikke med i organisasjonen, men hadde forplikta seg til å betale kontingent. Resten av folka var mer eller mindre sosialister. Sjøl meldte jeg meg inn i foreninga med det samme og gikk på møtene i Lisleby avholdslokale. Første mai stilte fagforeninga oppe i veien med Lislebymusikken i spissen og så kom karene fra Haugebruket med Glymheimmusikken der jeg sjøl blåste klarinett, og så marsjerte vi Lislebyveien nedover til byen og hoveddemonstrasjonen.
På vinterstid – fra desember til isen gikk – sto saga. Noen ganger var det å gå hjemme og su på labben. Var du heldig ble du plassert i høvleriet. Først var jeg ved klyvern, så ble jeg høvelgutt. Enten sto du foran og la i borda, eller du sto bak og tok imot, og var det noen feil, hadde du en håndhøvel til å justere bordene før de gle ned ei renne til vogngutten som lasta på vogna som ble dratt med handkraft ut til bordhusene.
De som arbeida i dragsla på tomta, hadde kanskje det aller tyngste arbeidet på bruket. Jeg var ikke av dem som bar mest. På vinterstid balanserte de på isete løpere med rå, firetoms planker på skuldra. Det er ikke mange som går under der i dag. Karene i dragsla var slitets folk.
Fra bruket ble planker og bord skiba ut – noe gikk på prammer ned til Prestelandet der det ble lasta om bord i skuter, noe gikk direkte om bord i skutene ved bruksbrygga, men alt sammen fortsatte ferden fra Wiesebruket og ut i den vide verden.
Trykt i Demokraten 1991