Hallo, Ragnar Østgaard spiller over Fredrikstad kringkaster

annonserte Helland i mikrofonen i slutten av 30-tallet, og lytterne vred på knappene på Folkemottageren for å få Østfoldpolka eller Stjernemarsjen klarere inn.
Ragnar Østgård er selve trekkspillkongen i byen og distriktet. Fra studio og fra konsertsalpodium har han gledet tusener med sitt virtuose spill og sine feiende komposisjoner.
Tusener av gutter og jenter har trådd dansen til Østgårds toner – enten han spilte alene eller med Star eller Duval trio. Og hundrevis av elever minnes sin trekkspillærer med takknemlighet og glede.

– En av de første gangene jeg sto foran publikum – jeg kan vel ha vært en 9-10 år – var til dans på Slakteren, også kalt Lervik Idrettsforenings lokale. Det var midtvinters og kvikksølvet viste -30 da musikken – fire mann høy med meg som minstemann – ble lasta inn i en liten lastebil med krakker på lemmen. Vi var godt pakka inn i vinterfrakker, selbuvotter, med øreklaffene godt dratt ned, mens Nils Borge ekspederte oss fram til døra. Det var søndag ettermiddag og det hadde vært fest kvelden før, for det var ikke ei hel rute i lokalet. Foran vinduene hadde de hengt sekker som blafra i vinden. Inne tok en flokk jenter hutrende dansetrinn rundt den rødglødende ovnen. Vi entra scenen og knekte til med Dansen den går, stadig iført votter, vinterfrakker samt øreklaffer. De andre i musikken spedde på med noen klonker fra ei vinflaske men jeg var for ung til slikt. Da vi hadde frøsi og spilt oss gjennom repertoaret, bar det hjemover igjen på det åpne planet i vinternatta. Jeg fikk ikke varig men av arrangementet.

Jeg solgte visper og kjøpte torader

– Forøvrig er jeg født på Skåra for 80 år sida. Far og mor vandra inn fra soldattorpet i Sverige. Gubben tjente til livets opphold som stenhogger i fjella rundt her. Han og kameraten hogde stenen til Gressvik kirke. Sjøl bora jeg mitt første kilhøl som femåring, men det var for moro, jeg var nærmest med som maskot. Det ble mer musikk enn feiselslaga mot boret. Eldste bror min spilte trekkspill før jeg ble født, en yngre bror ble også ivrig til å dra bæljen. Sjøl kjøpte jeg min første torader hos Felix Mathiesen. Den kosta 45 kroner – jeg la 43 kronestykker på disken. – Bare ta spellet du, sa Felix. Kjøpesummen hadde jeg skaffa til veie ved å lage visper som jeg fallbød på dørene på Skåra, eller ved å selge liljekonvaller på torvet. Med toraderen har jeg attpåtil spilt i bryllup. Innimellom lød andre toner. Fire brødre Østgaard, inkludert meg sjøl, stilte i orkesteret til Onsøy Musikkforening. Johan blåste althorn, Henry trompet og Viktor og jeg veksla mellom klarinett og fløyte mens Josefsen fra Gressvik vifta med taktstokken i det gamle kommunelokalet på Kolberg. Noter kunne jeg ikke, men mesteparten hadde du jo hørt hjemme og med en gripetabell til hjelp tror jeg det gikk tålelig bra.

Ellers ble det mye å fomle og prøve og ta seg fram sjøl. Verst var det å få til marsj i 6/8-dels takt. Som guttunge sto jeg ofte utmed husveggen når en eller annen virtuos dro bæljen og lytta til akkorder og harmonier. Som litt eldre betalte jeg ei krone og slapp innafor døra. Å danse tok du deg sjelden tid til.

Herman Filern var en av idolene. Filern spilte aldri utpå før stykkene satt som spiker i veggen. Olaf Olsen, svoger til Filern, lytta du også til med glede – han tok det kanskje mer som det falt seg. Alfred Eriksen fra Moss sto ofte på plakaten når det var tillyst dans på Slakteren. Også der var det mye å høre og lære før dem knekte til å slåss mens jentene heia fra galleriet.

Toppen av alt var vel helst Toralf Tollefsen fra scenen i Arbeiderforeninga. En dag dukka broren Sven også opp med draspillet. – I morra skal jeg stå til konfirmasjon, sier gutt-ungen.

Fem retters servering og melkerute hjem

– Etterhånden sto du på podiet sjøl. Debuten på Slakteren er nevnt. Neste gang var det juletrefest på Skytterhuset. Vanligvis sørga et gammelt, pipete trampeorgel for musikken. Nå ble jeg og Einar Dahle, kameraten min, engasjert for å spille Glade jul og Du grønne, glitrende. Da sa kjerringene at dit må dere ikke gå, for der spiller dem julesanger på det syndige trekkspillet.

Fremover ble det stadig spilling – alene eller sammen med en eller to andre musikere. Jeg spilte med Olaf Olsen, med Thomas Larsen og Ole Granholt – bare for å nevne tre. På formiddagen arbeida jeg i fjellet eller hos bonden eller tegna forsikringer for folk. På kvelden var det å ta kofferten og komme seg avgårde. Jeg kunne ta bussen til byen, så med nok en buss opp til det gamle Veumlokalet og spille fra åtte til fire. Dengang ble festen først ordentlig varm ved 10-tida. Når du hadde spilt godnattvalsen og pakka ned spillet var det å ta den lange veien hjem til Skåra. Neste gang kunne det være Bondelaget i Svinndal som sto for arrangementet. Fem ganger i løpet av kvelden bar ferme bondejenter mat og drikke til musikantene. Til hjemturen var det ordna bil, den frøs på veien, reserven likeså, så til sist var det å banke på vindusruta og be om å sitte på med melkeruta tilbake til sivilisasjonen. Det var kortere vei – med ferja ved Føniksbrygga – når AUL Kråkerøy avslutta møtet på Folkvang med dans. Da var det slutt allerede klokka ett – men allerede klokka fire måtte jeg tørne ut, for på den tida hadde jeg fått jobb ved elektrifiseringa av Østfoldbanen.

Stjernegutta sørga for dansen

– I 1937 ble det en tur på bøljan blå, påmønstra som messegutt og musikant om bord i Bergensfjord. På toget til Oslo ble jeg kjent med Arne Andersen som var ute i samme ærend. Jeg dekka og rydda bord på dagtid og spilte Sweet Sue og Alexander Ragtime Band på 1. og 2. og 3. klasse på kvelden. Du hadde 10 kroner kvelden – men det ble ikke så mye penger av det når det blåste opp nord for Skottland. Bergensfjord gled inn mot New York – vi spilte på dekket – vi så lysene fra Coney Island og reiste oss opp for å ta inn synet: det var noe annet enn Trosvikstranda!

Det ble med den ene turen. Hjemme igjen starta Arthur Sørensen med fela og Arne Andersen med trommesett og trompet og jeg Star Trio. Senere falt Arne ut på grunn av andre spillejobber og Bjarne Reinertsen overtok trommestikkene. Star Trio spilte ikke på Phoenix, der krevdes Madsens Orkester. Men ellers har vi vel spilt på de fleste folkelige steder i distriktet når Emma og Lars ville ha seg en svingom. I Turnhallen, i Folkets Hus, Underordnede, på Juletrefest i småsalen i Arbeiderforeninga, på Fagen på Torp, i Folkets Hus på Lisleby og i Torsnes – lista kunne gjøres mye lenger. Det var rift om jobbene og mange band: Snappy Boys, Odeon, Jensens kvartett, Karl Trantern med to mann på laget. Betalinga kunne ligge på en 10-15 kroner pr. kveld og ofte underbød vi hverandre: – Vi tar jobben for en femmer. Sjøl sykla jeg ofte med kofferten på bagasjen, Arne manøvrerte trommesettet om bord på bussen mens Arthur var heldigst for fela var lettest og tok minst plass. Vel fremme var det alltid ei hjelpende hånd: – Få bæra spellet ditt, Ragnar!

Ta’n en gang til, Arthur!

– På Fjellhøy skulle det være marked og smed Larsen ymta frampå: – Skal dere ikke søke da, gutter? Det slo til. Først var det revy med Ingebjørg Henriksen ved pianoet og Randi Bang med sjømannssleng i buksene. Deretter entra Star Trio scenen i sorte bukser og jakker ned grønne slag og Arthur sang i roperten: – Det er rokken som spinner i stuen … Han hadde slik fin stemme, han Arthur. Repertoaret var det gode, gamle fra før Kristi fødsel: vals, rheinlender, hambo, mazurka og polka stå. Nå er vel polka stå glemt, men det var altså polka der vi gjorde et opphold på enkelte takter.

For ungdommens skyld friska vi opp med tango, one-step, slowfox eller foxtrot og folk klappa opp: – Ta’n en gang til, og Arthur sang i tuten om Mexicos strender. Melodiene plukka vi gjerne opp fra radioen eller fra sveivegrammofonen. Vi lytta, vi hørte, vi prøvde og lærte av hverandre og øvde på kjøkkenet til Arthur Sørensen i Daniel Legaardsgate.

Etter hvert skjønte jeg at jeg måtte lære noter – slik at jeg kunne notere fra plata og gi til gutta så de kunne spille rett fra blekka. Jeg studerte sjøl, med NKS og Charlie Norman i Stockholm – notelære og musikkteori – du lærte å skrive ut arrangementer og å finne på melodier sjøl: Østfoldpolka, Excelsior, Vårstemning, Det faller en stjerne – den kjøpte Hermani i Oslo, Stjernemarsjen – den vant tredjepremie i konkurranse …

Lorang Syversen som gris på mellombølgen

– Når riksprogrammet var slutt, overtok Helland og Fredrikstad lokal fra studio ute på Øra. Lokale krefter ble satt inn – jeg har traska mangfoldige ganger utover Øraveien alene eller i følge med andre musikere. Du måtte være ute i god tid, for sendinga gikk direkte på lufta når den røde lampen lyste, teknikeren titta bak glassruta og Helland annonserte i mikrofon: – Hallo, her er Fredrikstad kringkaster.

Jeg har vært med på mye rart der ute – fra det reneste skøy og leven og show til seriøse konserter med stort orkester der vi satt pakka som sild i tønne i det ganske beskjedne rommet.

Drøsjer lagde underholdning med opptrinn og sketsjer og viser og jeg satt på en krakk og akkompagnerte, og trengtes det grisegrynt i programmet henta vi bare han Lorang fra byen, for det var ingen som var så flink til å grynte gris som Lorang Syversen.

Frank Viller, Håkon Madsen og jeg sjøl sto på programmet med henholdsvis bass, gitar og trekkspill. Helland drev på og snubla i ledninger og ordna: – Nå sitter du her fremme, sa’n, – og så står du Frank bak med bassen og du Håkon står der borte ved døra med gitaren. Det var vel nødvendig av tekniske grunner for det var bare en eneste mikrofon – men du vet, vi hadde nesten ikke kontakt med hverandre når vi knekte i vei.

Og så var det Willy Eriksen fra Sarpsborg som trampa takten så hardt at vi måtte legge ei skurefille under benet på’n ellers var det bare kompet som hadde gått ut i eteren via stativmikrofonen.

Går det ikke med flygel, bruker vi gitar!

– Studio var utstyrt med flygel. Vi skulle ha konsert og Håkon Madsen slår an noen toner – oj, oj – 1/4 tone for lavt og klokka på veggen tikker fram mot sending.

Håkon har råd for uråd: går det ikke med flygel, berger vi oss med gitar. Så var det å sveive og ringe Oredalen og en guttunge sykler gitaren ned til ferjestedet. Helland hiver seg i bilen – det hadde han slett ikke lov til for dette var i 1941 – speeder på innover, gitaren blir brakt, Håkon stemmer og setter i gang med å slå akkorder, vi andre følger opp og teknikeren smiler blidt bak glassruta. Hva vi spilte – nei, det husker jeg ikke -men det kan godt ha vært Peters Return, Dizzy Accordeon eller Olive Blossom. Så avslutter Helland med: – God natt og sov godt fra Fredrikstad kringkaster, og det rare var at ikke en kjeft hadde merka forskjellen.

Trykt i Demokraten 1991