Hans Nielsens nybrendte kaffe er best

Slik lød annonseteksten i Smaalenenes Social-Demokrat. For få år siden kunne butikken på hjørnet feire hundreårsjubileum. Fra bondehandel med stall for kundene til vel assortert kolonial med kaffe som spesialitet. Hans og sønnen Johan Nielsen sveivet selv blandingen i den store trommelen.
Bak disken tønner med sild, sirup og islandsk fårekjøtt. I disken skuffer med mel, gryn, erter, sago, salt, kardemomme og kanel. På disken skåler med knask: – Værsågod, skal det ikke være noe attpå?
Kristian Tangen har blitt fortalt og forteller.

– I begynnelsen av 1880 kom Hans Nielsen, en 26 år gammel Torsnes-gutt til Fredrikstad for å slå seg på handel. Det har blitt fortalt at den første tiden sto han på torget og solgte mel og andre kolonialvarer. I 1886 giftet han seg, kjøpte gården her på hjørnet av Bakgaten og Glemmengaten, tvers overfor Duval og åpnet kolonialforretning. Hans Nielsens Kolonial feiret altså 100-års jubileum for fem år siden.

Hans Nielsen var min kones bestefar. Han døde i 1919, og min svigerfar Johan Nielsen overtok forretningen. Selv begynte jeg bak disken her i 1954 og tok over etter svigerfar i 1963. Svigerfar har gått bort. Mens han levde, fortalte han gjerne og ofte om sin egen og om farens tid i kolonialbransjen.

Til å begynne med var gården her i en etasje. Hans Nielsen bygde på med tårn og spir og flyttet inn i de høyloftede rommene i annen, der også svigerfar senere bodde med sin familie. Nå er annen etasje leid bort, og du kan ta solariebad i stuen der Hans Nielsen hadde sin plysjsalong. Når 17. maitoget med hornmusikken i spissen svingte ned Bakgaten, var det sterk rift blant slektninger og venner om plassen ved hjørnevinduet.

I et par rom i første etasje holdt Londonerbasarene til, og i bakgården var en diger bakerovn der en tjenestekone jevnlig bakte grisla brød til familien og de ansatte som den gang hadde kosten.

Da Evenrødbonden parkerte Brona i Trulsegangen

– Til å begynne med drev Hans Nielsen bondehandel med bjelle over døra. Bøndene dro til byen, fra Onsøy, fra Rolvsøy, fra Engelsviken, for å by frem gårdens produkter på torvet og handle det de trengte til hverdag og helg i butikken på hjørnet. Blakken, Stjernen og Brona, utstyrt med mulepose med høy eller havre, ble på morgenen satt inn i butikkens egen stall i Trulsegangen. Forstaden vokste, snart ble det for trangt og forretningen leide nok en stall oppe i Brochsgate. Det var gjerne de faste som kom igjen og igjen, og det er flere fra tredje generasjon som handler her i butikken. Fra Berg gård, fra Evenrød, Skauen og Rågård, fra Hjørnerød, Norum og Veum selte bøndene på til bytur.

Før de dro på torget, lurte de inn boka med bestillinger. Så var det å stille seg opp på de faste plassene og selge poteter og kjøtt, grønnsaker og egg. Når torgtiden var slutt, sto varene klar i butikken: gryn, sukker, kaffe, kanel og sirup og kanskje litt kandissukker til ungene. Så lesset de på vogna og smattet på Blakken som ruslet hjemover til a’ mor.

Mange leverte også varer for at Hans Nielsen skulle selge dem videre over disk. For eksempel egg – da som nå hadde bondeegg smaksgaranti. Da hadde bonden et mellomregnskap med Hans Nielsen.

– Hysj, det kommer vel ingen i trappen?

Ellers gikk det i de vanligste kolonialvarene: salt kjøtt, kaffe, mel, gryn, sukker samt vin. Før brennevinsamlagets tid hadde Hans Nilsen nemlig bevilling til å selge vin på flasker. Den handelen ble aldri drevet stort, men i lokalet her har det nok blitt solgt atskillige flasker over disken – bordeaux til rypemiddagene på Cicignon og portvin til baklomma når det var dans på Hygga eller Skytterhuset.

I gamle aviser står annonser: «Gled Dem og Deres familie med en god kop kaffe – alltid nybrendt hos Hans Nielsen.» Forretningens kaffe hadde renommé, og ennå er vi vel en av de få forretninger i byen der kundene kan få nymalt kaffe. Før i tiden ble ulike råkaffesorter innhandlet hos kaffegrossistene i Kristiania. Som de fleste andre kolonialvarer kom sekkene med Trafikk og ble hentet på brygga av Hansen fra Veum med forretningens hest og vogn. Så gikk Hans Nielsen og senere svigerfar igang med å lukte og snuse og prøve: – Så mye Java, så mye blå Java, så litt Robusta. Men hysj! det var vel ingen som kom i trappen – for blandingen var en firmahemmelighet som gikk i arv fra far til sønn. Deretter havnet sortene i den store trommelen som ennå står på loftet, og så var det å sveive og sveive til blandingen var jevn og fin. Hansen sto klar med Blakken og kjørte Hans Nielsens Special til kaffebrenneriet. Det var et par slike i byen. Thomas Gundersen drev i Thorbjørns gate – vi brukte Fredrikstad Kaffebrenneri i Huths gate – så det luktet brent kaffe over hele strøket ved Stadion.

Den duftende, nybrente kaffen ble fylt i skuffer bak disken, og så kunne fru Berg eller frøken Nicolaysen forlange sin halve eller hele kilo til det påtenkte kaffeslabberaset.

Amerikansk flesk, islandsk får samt salt sild

– Alle råvarer skulle kontrolleres før bestilling ble sendt til grossisten. På kjøkkenet til Hans Nielsen putret en gryte gule eller grønne erter – lettkokte måtte de være for at kundene skulle bli fornøyd. Og erter gikk det mye av før i tiden. Folk kokte ofte god, billig og nærende ertesuppe. Og erter, salt kjøtt og flesk sto på menyen minst en gang i uka i mange hjem.

Det salte kjøttet og flesket fikk du også i butikken på hjørnet. Litt eldre folk husker nok ennå det amerikanske flesket under siste verdenskrig. Mer velsmakende var den argentinske varen, og det islandske fårekjøttet som kom på tønner, ble til rene festmåltider såvel på Cicignon som på Traramoen.

Og skulle det være fisk, sto alltid sildetønna klar bak disken hos Hans Nielsen: – Og så kan jeg få et kilo nypoteter til silda, takk!

Jeg har liggende en prisliste fra slutten av tredveårene. Da kostet en boks fiskeboller 1,20, for kjøttboller betalte du 2. 60 øre var prisen for en kilo gule erter, kakaoen kostet 1,40 for kiloen og hvetemelet 42 øre. Ville du kose deg med Java Mocca måtte du ut med 2,40 for kiloen, nøyde du deg med Rio-kaffe, slapp du med 1,70. Og et stykke badesepe kostet hele 40 øre.

Det var stor arbeidsledighet og folk hadde lite penger å rutte med. Mange handlet på bok – på børj, som vi sa. Svigerfar ga langsiktige kreditter – men han har fortalt at de aller, aller fleste var flinke til å gjøre opp for seg før eller siden.

– Stikk opp på St. Hansfjellet med denne kurven!

– Butikken fikk tidlig telefon. Det var et stort framskritt. Men en dag reiste Fredrikstad Telefonselskab en svær mast rett utenfor butikken. Det likte innehaveren dårlig og sendte klage vedlagt fotografi av forretningen og uhyret. Klagen ble tatt til følge og masten forsvant. Mange strømmet til da bildet skulle tas, det var litt av en begivenhet den gang. I dag henger fotografiet på kontoret mitt som et minne om tiden som var. Folk ringte ofte inn og bestilte: – Er det hos Nielsen? Kan dere sende fem kilo poteter, 10 egg, et halvt kilo smør til Andersen i Mellomgata? Større bestillinger ble levert med hest og vogn, senere med firmaets lastebil. Fikk varene plass i en kurv, fikk visergutten beskjed: – Stikk opp på St. Hansfjellet til fru Gundersen, hun har mast så fælt. Så tråkket guttungen i vei med lasset på tilhengeren etter sykkelen, eller på vinterstid på en drabelig fiskekjelke. Erik Skogstrøm, senere redaktør i Fredrikstad Blad, tjente sine første skillinger som visergutt hos Hans Nielsen.

Det lyser ennå hos Hønstvedt!

– Det ble lange dager både for visergutt, diskenspringere og principal. Butikken åpnet ved åttetiden og holdt åpent like lenge som konkurrentene, ja, kanskje litt lenger. Det var stor rift om kundene. På motsatt hjørne lå Hønstvedts kolonial, litt lenger bort i Bakgaten Thomas Hansen. I Storgaten fantes Torjussen, Herrebrøden og Thomas A. Larsen som solgte finere kolonialvarer til trelastsocieteten på Cicignon, og var en farlig konkurrent. Og nede på torvet lå Bakker. Kjøpmennene holdt alltid øye med hverandre: – Nei, vi kan ikke stenge, de holder ennå åpent hos Hønstvedt. Først når de trakk ned gardinene over gaten, kunne Hans Nielsen vri om nøkkelen og slukke.

Tidlig ble parafinlampene over disken skiftet ut med elektrisk belysning. Karl Hansen som var kinosjef på Røde Mølle, fortalte svigerfar at når han kom nedover den mørke Glemmengaten, var det et rent lyshav ut fra vinduene til Hans Nielsens kolonial.

Vi har hatt mange flinke og flittige ansatte her i butikken: Rolf Gundersen, førstemann i forretningen, og tjenestevillige damer i hvite forklær: Jenny Sundberg, Ingebjørg Hansen, Gerd Ljungblad, fru Bakker og flere med dem.

Søndag var eneste fridag. Svigerfar har fortalt at på søndagene spente Hans Nielsen hesten foran trilla, og så dro han og alle seks barna på tur langs Onsøylandet. På 20-tallet ble trilla skiftet ut med en åpen Citroen, og svigerfar utstyrt med lærhjelm og fryktinngydende automobilbriller skremte vettet av en og annen bondemann langs veiene i Engelsviken.

Du bukket, var dis og solgte i løs vekt

– Det var mye som minnet om gamle dager da jeg begynte her i 1954. Ennå strakte disken seg i en bue i lokalet, men spyttebakken med sagmøle i var vekk. På kontoret hadde vi ennå den høye skrivepulten fra Hans Nielsens dager der han hadde stått og dyppet stålpennen i blekkhuset og ført sirlige tall i de tykke bøkene. Ennå ruvet to svære, kullfyrte rundbrennerovner, en på kontoret og en i butikken. Og fremdeles måtte kolonialkjøpmannen være armsterk når 100 kilos sukkersekker skulle opp fra gulvet og på ryggen og bæres ut. Ennå var man dis med kundene, med et lite bukk og blyanten bak øret, når faste kunder som Wold Hansen, jernvarehandler Simonsen eller bokhandler Martinsen kom inn døren. Du veide opp i løs vekt fra skuffene i disken: hvetemel, rugmel, ruggrøpp, sukker og havregryn samt grov og fin pepper og kanel og kardemomme, for ennå luktet det gammeldags kolonialforretning hos Nielsen på hjørnet. Bak glassdøren på hyllene lå smørstykker og oster på rekke og rad: – La meg få en halv kilo den nøkkelosten, De! Nøkkelost gikk det mest av, den var både god og billig. Gammelosten hadde sine faste kunder – blant annet sokneprest Nossen i Glemmen. Han kom jevnlig og skulle ha sitt stykke, – for De vet, den er så bra for helsen! Det fleste varer ble solgt i løs vekt. Da de første plastinnpakkede kom, fikk vi høre: – Er ikke dette noe som har ligget over på lageret?

Du gikk til Nielsen for å handle og for å slå av en prat

– Folk kom ikke bare for å handle. Ennå sto det stoler på rekke og rad utenfor disken, så damer og herrer på handletur kunne få seg en prat om vær og vind og ingenting med hverandre og med ekspeditøren.

Et butikkbesøk var også et sosialt samvær – ikke som i dag når både mor og far er i arbeid og mor benflyr bak handlekurven gjennom supern for å nå barnehagen i tide.

Til slutt het det gjerne: – Var det så noe mer i dag, frue? Og var det ikke det, regnet du i hodet de lange tallrekkene du hadde notert med blyant på lappen, slo over en gang til for sikkerhets skyld. – Det blir 25,18, så en omdreining og pling! på kassaapparatet.

Til jul og påske sto det dertil skåler med karameller og drops på disken: – Værsåartig frue, skal det ikke være litt knask på kjøpet?

* * *

Da jeg begynte på femtitallet sto det fremdeles digre 180 kilos tønner med lys eller mørk sirup ute på lageret. Vi boret hull og satte i en propp og tappet ved behov over i stentøyskrukker som sto ute i butikken. Kundene kjøpte gjerne sirupen i Norgesglass som de hadde med seg.

En vinter skulle jeg tappe over, og det var sprengkaldt, det var såvidt sirupen rant. Så hørte jeg det kom kunder ute i butikken, jeg lot fatet stå, satte en strikk på fingeren for å huske, gikk ut og ekspederte og glemte det hele. Neste dag måtte jeg få 170 kg sirup opp fra gulvet.

Trykt i Demokraten 1991