Hejsan pojkar, bara sätt igång!

…sa basen i Evja til den norske arbeidskrafta.
Mange stenhoggere kom vandrende hit fra Sverige. August Persson var fra Blekinge. Utover på 20-tallet tystnet det i brøttene i Torsnes. August og sønnen Roald drar den andre veien – for å søke arbeid i stenindustrien i Bohuslän. – Vi ble tatt godt imot i brøttet, sier Roald.

– Jeg er født i 1907. Far min, August Persson, vandret hit fra Blekinge. I 1905 kom han på grensevakt. – Du er svensk, vi kan ikke ha deg i første linje, du blir kokk, sa kapteinen. – När det smäller, sticker jag över i alla fall! sa gubben. Far traff Anna, mor mi, de gifta seg og ble pedellpar på Folkets Hus i Torsnes. Mor rydda og vaska etter møtene, far hogg og bar inn ved og fyrte og hjalp til ellers. På dagtid hogg han sten i brøttet – så lenge det var arbeid å få.

Så flytta vi til Roppestadmoen, men det husker jeg lite av for da var jeg ett år. Selv om alle sju ungene ikke kom på en gang, ble det trangt om plassen, og far kjøpte Løkka som ble barndomshjemmet mitt. Vi hadde losjerende for å få pengene til å strekke til. Markus og Inga, et gammelt husmannspar fra Nes herregård leide seg inn i bryggerhuset. I annen etasje hjemme bodde Marie og Karl, foreldrene til Wilhelm Stenbeck. En gang lå Marie i barselseng, og det gikk ikke så greitt med fødselen, så dr. Thorvaldsen i Gamlebyen ble budsendt. Han kom kjørende i giggen med en blakk hest foran og trampa opp trappa til annen. – Det gikk galt, sa’n, – hun er død, men barnet lever.

Du skjønte i allfall du var arbeider

– Far hogg sten i Strutehavna for Fredrikstad Granittkompani. Før jeg var konfirmert, var jeg med han i brøttet. Det var slik det var, en hadde ingen annen å trøste seg til. Første tida bar jeg verktøyet for’n til smia. Det var ei smie i Struten, men når det bare var en mann som hogg der, brød ikke smeden seg om å tenne opp. Jeg tælla og gikk med redskapsbøra i et tau over skuldra over Kjelsåsåsen til smia til Anders Olufsen. – Kan du ikke dra bæljen for meg, sa’n, og det gjorde jeg og fikk 10 øre for strevet.

Rett innunder jul sto far kvelden for å øke på julelønninga. Jeg gikk med løkta og matpakka til far i brøttet. Han hadde alltid noe å sette meg til: – Ta og rank den stenen for meg, Roald, fikk jeg beskjed. Ved sjutida rusla vi hjemover med løkta i vinterkvelden.

Så ble det å slå kilehøl og prøve seg ved pusstønna og høsten jeg ble konfirmert sa basen, han Markus Olsen: – Fra i dag er du innregistrert og har fått nummer i Fredrikstad Granittkompani. Da var jeg stolt – nå var jeg voksen kar. Det var i den tida da stenrederne sloss om arbeidskrafta.

Jeg var radikal og syndikalist. Det var flere med i føderasjonen her ute. Blomsterberg, som losjerte hos oss, han hadde treben, en halv arm og hadde mista ene øyet etter en ulykke i fjellet, søskenbarnet mitt Thorleif Karlsen og flere til. Vi holdt møter på Folkets Hus som bøndene kalte Røde Helvete, leste Alarm og agiterte for Direkte Aksjon! Fikk vi ikke det vi forlangte var det niks forhandlinger, men armene i kors: Streik! Så mye politikk forsto vi oss vel ikke på – men du skjønte i allfall at du var arbeider.

– Har du noe sølvmynt? spurte tolleren

– I ferien i -24 – de hadde vel en fire-fem dager fri, dro far sammen med kameratene Lundgren og Sæterdal pr. sykkel til Bohuslän for å hälsa på. Vel tilbake kunne de fortelle at i Evja var bra fjellforekomster og arbeid å få. Far dro først, jeg skaffa meg pass på politikammeret, lassa noen traser på Gritznersykkelen min, kjøpt hos Karl Hansen i Nygaardsgata, og tråkka i vei. Før ferja i Svinesund måtte du gjennom tollen. Tollkontrolløren var bror av fru Wergeland i Gamlebyen. – Har du noe sølvmynt, sa’n, og dermed tok han to tiøringer som det ikke var høl i, for slike penger hadde jeg ikke lov å ta ut av Norges land og rike. På andre sida svetta og skjøv jeg sykkelen opp bakkene, tråkka i vei til Strømstad, tok toget til Dingle og sykla videre til Evja. Basen sa hej og tok vel imot deg, de mangla folk, det var greitt at far og jeg arbeidet i følge i brøttet. Innkvartering var ordna hos Karl Karlsson i Tåkedalen. Han og kona og fem unger bodde på kvisten mens far og jeg og han Nakor Edvardsen leide stua nede. Far og jeg køya i samme seng, mens Nakor snorka på en brisk borte i hjørnet. Vi hadde avtale at kona i huset skulle lage middag til oss – flesk og korv handla vi i butikken til Arnold Johansson nede i krysset.

Smeden var en illsint jävel

– Det var Emil Johansen fra Fredrikstad som drev i Evja. Han la ut penger så vi fikk prosenter på redskapen hos smeden. Jeg fikk en klyverslegge for 5 kroner som jeg klarte å berge gjennom tollen på tilbaketuren. Den står ute i garasjen den dag i dag. Til verktøyet ellers hørte brekkslegge, pusshammer, feisel, brøstmeisel, mellemspiss, flatspiss, plurr, brenner samt kiler. Jeg brukte alltid bredkil, andre sverga til rundkil, men det syntes jeg var mere plundersamt. All redskapen var merka RP, og det sto for Roald Persson. Ved sjutida om morran var det å trekke i overallen, spenne på seg tretofler, sette sixpencen på snei og tælle i vei til brøttet. På veien var du innom smia og henta den skjerpa redskapen. Smeden var en svær og illsint jävel – kasta du redskapsbøra i varmen, kunne du få deg en under øret.

Emil Johansen hadde nettopp starta i Evja – det var ikke tatt ut sten der før. Jeg var eneste nordmann – far og Nakor regna seg som svensker. Jeg la an så mye jeg kunne på det svenske språket og ble bemøtt på en real og ordentlig måte av arbeidskameratene.

Du rita med svartkrutt, slo kilehøl og delte

– Arbeidet var omtrent slik jeg var vant til hjemme, selv om fjellet var grovere i Evja. Men så er jo granitten i Torsnes sjelden fin. Du spurte deg fram etter nytt fjell, og fant du en blokk, slo du med brekkslegga og kjente med håndflaten på skjelvinga om den lå på, om det var langt til bånn. Eller du bora og skjøt ut en kubbe og kikka og vurderte: klyven gikk vannrett, villklyven øst-vest og busta nord-sør. Du rita med svartkrutt, slo kilehøl og delte en gang, så delte du på nytt og på nytt til du hadde emnet på tønna og kunne gå igang med pusshammeren. Vi hogg gatesten: 18-22 cm lang, 15-17 cm bred og likedan høy. Det var tre slag, F-sten, X-sten og vanlig sortering. F-stenen skulle være helt blå, i X-stenen tålte rederen en enkel gul rand, og med vanlig sortering var det ikke så nøye. Vi hadde akkord og fikk 15 kroner for 100 F-sten, 12-13 for X’en, og for den vanlige sorteringa 10 kroner.

100 norske kroner for 48 svenske

– Basen som kom med malingspannet og merka stenen var grei nok, men rederne lurte: de prøvde seg stadig med oppgjør for det simpleste slaget.

Bøndene i Evja leide fjell til rederen for en 20-30 øre kvadratmeteren og hadde dessuten kjøringa ned i krysset. Derfra kjørte de stenen med lastebil ned til stenbrygga i Bovallstrand der sjauerne trilla den om bord i jakter og båter. Iblant hadde bøndene kjøringa hele veien – med to hester i bete og stenen i en diger kiste baketter.

Sånn midt på dagen gikk vi i spisebrakka – eller kåken som vi sa – og tok kaffeflaska og søtlimpan. Så var det å panke videre til femtida da vi rusla hjem til stua til Karl Karlsson. Vi tjente gode penger – det merka jeg ikke minst når jeg kom til Fredrikstad og fikk 100 norske kroner for 48 av de med tre kronor på.

Det var ingen som pønska på bråk

– På hverdagskveldene var det lite å ta seg til. Vi gikk på vägen eller satt i stua og spilte sprøyte og tenkte på Torsnes til vi kvelda for å være pigg til en ny arbeidsdag. På lørdagen gikk jeg på dans. Det var en platting i Evja – dit søkte gutter og jenter seg på lørdagskvelden. Det sto tett i tett med sykler opp mot trærne rundt om. I ene enden var det en liten overbygning og under den satt en eller to av de gamle lirarna og røska i en to- eller trerader – ja, iblant dukka det opp en violin også. Så dansa du vals eller hambo eller mazurka med Kerstin eller Anna i Bohuslänsnatta. Det gikk pent og ordentlig for seg, de visste ikke hva slagsmål var – ikke slik som i Torsnes der det alltid var noen som pønska og pønska.

Jula hjemme lokka og dermed satte jeg kursen for fedrelandet. 2. dag jul -24 dansa jeg igjen – nå til tonene av Evald Eklunds trekkspill på Folkets Hus. Rett etter nyttår sprengte far og jeg ut fjell i Struthavna, men utferdstrangen rev og slet så jeg overlot blokkene til gubben og satte kurs for Kristiansand der jeg hadde hørt det var arbeid å få. Vi dro noen karer i følge til brøtta i Sørdal ved Otra.

Det var pent fjell og nok arbeid og i gjengen var folk som Karl Johansen, Torstein Berg og Mauritz Sennstrøm.

– Säj för fan inte att ni är norrmänn!

– I mai brøt streik ut i Torsnes. Jeg skrev til far: – Kom, men kom alene! Da jeg møtte opp på brygga i Kristiansand, myldra det 20 torsnesinger fra båten. De skulle gå for timelønn, men fikk aldri ut noe fjell, så det gikk dårlig for ingeniøren som drev brøttet og trøbbel med lønninga. Jeg ble lei på’t, og berga med over grensen på nytt i følge med Einar Holberg. Vi dro med toget fra Strømstad til Kärr, en stasjon langt ute på bondelandet. – Säj för fan inte att ni är norska, sa basen. Arbeidsgiveren skulle være solidarisk og Emil Johansen som også drev i Kärr, ville ikke ta inn nordmenn i streik.

Vi innlosjerte oss på en gård, i et hus de kalte magasinet, med snekkerverksted i ene enden og en kåk for oss i den andre. Her skulle vi også få middag, men så sa kona at hun orka bare å koke for oss på søndagen, så resten av uka gikk det mest på tørrmat. Vi var bare nordmenn der: Herman Olsen, Karl Andersen, som lever ennå, Herman Persson og Karl Ørebekk – men Karl var enebarn og litt bortskjemt, så han sa snart takk og farvel. Vi var vel en åtte stykker, det ble ingen gjeng av det, men vi trivdes godt, det var gode fjellforekomster og bra fjell å hogge i. Så lagde kona på gården vi var innlosjert bråk: det var fjell på eiendommen, og vi fikk klar beskjed at hvis vi skulle bo der, måtte vi hogge i hennes fjell – ellers var det bare att ge sig iväg.

Jeg gifta meg og ble arbeidsledig

– Vi skifta brøtt og begynte å hogge der, men det var mye hardere, det klang som malm, vi kunne ikke brødfø oss på det viset. Så Holberg og jeg sa takk og farvel, pakka kofferten, tok den på kjeppen på skulderen og vandra mot stasjonen som to vanlige loffere…

Jeg måtte innom Bovallstrand og hente to dresser, en blå og en brun, som en skredder med fippskjegg og målebånd hadde sydd for meg. Så gikk ferden til Norge og Torsnes.

Enda en gang måtte jeg nedover – sammen med Herman Johansen og Wilhelm Stenbeck i snekka ført av Andreas Tallberg, for å hente redskapsposten som hadde blitt stående igjen i Bovallstrand. Vi dunka hjemover i høstnatta til arbeidsledighet og nødsarbeid, for nå hadde lappene begynt å komme på smieveggen: «Arbeidet i fjeldet ophører fra dags dato». Tre uker etter at jeg gifta meg sto navnet mitt på lappen.

Trykt i Demokraten 1991