Klarakafeen, kultursenter på Nabbetorp

Nå er døren stengt. I over 60 år var Klarakafeen et samlingspunkt på Nabbetorp. Der kokte Klara Hansen kaffe i den digre kjelen: – 25 øre, takk! Der studerte ungdomslaget Marx og Gerhardsen, der sang misjonen om den store hvite flokk, der spilte grammofonen i hjørnet Magedutti mens gutter med sleng i buksa godblunka til rødmende serveringsjenter.
Trengte du en blås Golden West eller en pris snus eller ville glede ungene med en pose lakrisbåter eller Knoll og Tott, gikk du bare over gata der sønnen Olav Garmann Hansen hadde åpnet forretning.
– Jeg lengter tilbake til butikkdisken, sier Garmann Hansen.

– Da jeg hadde gått en uke på Nabbetorp skole for frøken Wille, fikk mor bud om at far hadde fått slag og falt død om utenfor Betesda – han var på vei til byen for å søke hyre.

Far var stuert. Han kjøpte så mange fine kjoler til mor når han var ute at jentene på Nabbetorp som skulle gifte seg, ba om å få låne dem.

Da far skulle begraves, spilte losjemusikken rundt i gatene på Nabbetorp. Jeg skjønte ikke riktig: er de glade for at pappa er død? Så forklarte mor at de gjorde ekstra ære på pappa fordi han hadde seilt i den farlige tida under første verdenskrig.

Gi dem en dråpe attpå

– Mor sa at hun heller ville sulte enn å gå til fattigforstanderen og heve fire kroner til seg sjøl og to kroner for meg. I 1915 satte hun i gang med en liten melkeforretning i et av rommene i leiligheten vår i gården til Ødmann. Vi solgte melk og fløte, smør og litt bakervarer. Helt fra jeg var guttunge sto jeg bak disken og øste opp halv- og hellitere med melk i spannene til konene fra Øvreberget og Nedreberget. – Gi dem gjerne en liten dråpe attpå, pleide mor å si. På søndagen holdt vi oppe fra halv ti til elleve. Da pleide gjerne Amanda å komme innom og få seg en halvliter nysilt med en fløteskvett i til fruktgrøten. Ellers løp jeg ærend for folk. Av kona til August Johansen fikk jeg en rand kokesjokolade for bryderiet.

I 1924 fikk mor høre at huset på hjørnet av Nabbetorpveien og Narntegata skulle selges. Mor kjente disponenten på bryggeriet fra den tiden hun hadde tjent som tjenestepike i privaten og spurte om han kunne kausjonere. Han skrev under og mor kjøpte huset for 12.000 kroner.

Det holdt hardt å klare avdragene på hypoteklånet, selv om vi leide bort kjøkkenet og de to rommene ovenpå til en familie med fem barn og stua nede til tre svensker på sommeren. Da sov mor i et kott og jeg på en feltseng i gangen. Mor flytta melkeutsalget inn i det første rommet på hjørnet hvor Euruda hadde solgt knekk og slikkerier. I stua innenfor begynte hun med servering. Den ble hetende Klarakafeen etter mor.

I ene kroken sto spyttebakken, i den andre den elektriske grammofonen

– Første tiden kom du inn i kafeen gjennom en dør fra melkeutsalget. I senere tider laget vi høl i veggen og inngang med trapp ned i Nabbetorpveien.

Klarakafeen var beskjedne greier. En stue på en 25 kvadratmeter med halvpanel av finer. Fire, fem bord i alt, et par av tre, resten med marmorplate på støpejernsfot, pinnestoler, etasjeovn i det ene hjørnet og spyttebakken i det andre. Men på veggen hang et pent skilderi av epler og pærer og plommer på et fat, og i tredje kroken sto en elektrisk grammofon der du kunne slippe på tiøringer og høre Måkeskjærsvalsen og Magedutti. Enkelte juksa og slapp på hjemmelaga rundinger for å få musikkopplevelsen gratis.

Klarakafeen åpnet ved nitida og kunne være oppe helt til klokka elleve på kvelden. Jeg husker jeg løp hjem fra dansefest sånn ved halv ellevetida for å hjelpe mor med oppvasken. Kopper, skåler og kar vasket mor i to zinkbaljer, og første tiden hentet jeg vann i to bøtter med åk over skulderen fra vannposten utenfor E. K. Olsen eller oppe ved Olga Moen.

Kaffe til 25 øre koppen gikk det mest av. Mor kokte kaffen på en diger kjele på den svarte vedkomfyren. Av og til lånte vi bort kjelen når konene holdt misjonsmøter hjemme hos hverandre. Zachariassen i Verksgata var snill og hogg veden for mor. Iblant fikk vi bestilling på kaffe og kaker ned til kontoret på Nabbetorp verksted. Jeg balanserte ned bakken med kaffekanna i ene hånden og koppestellet i en kurv i den andre, la på duk, dekket på og serverte: – Værsågod! Jeg ble godt kjent der nede, det kunne hende at vi ble bedt hjem til Negaard i privaten på Cicignon.

Den ene dagen hadde vi misjonen, den neste arbeiderungdomslaget

– Napoleonskaker var det dyreste kafeen førte – de kostet hele 30 øre. For wienerbrød måtte du ut med sju øre og små tørre kaker fire.

Bløtkake solgte vi helst ved spesielle anledninger. En 17. mai bestilte vi 932 bløtkakestykker hos Krabseth og solgte ut hvert eneste ett. Vi hadde en fortjeneste på ett øre kaka, og på kvelden sa mor at jeg kunne putte ni kroner og 32 øre på sparebøssa mi. Mor smurte franskbrød med nøkkelost og stekte vafler. En gang serverte vi nystekte vafler da de hadde besøk på Teglverkets hovedkontor, og da fikk jeg beskjed med meg hjem: – Hälsa herrskapet och säg att det här var mycket gott! Ungene ville helst ha brus – særlig merket Start var svært populært. Og vørterøl – Schous var det beste, men det hadde vi ikke lov til å selge den første tida, for vi måtte holde oss til Fredrikstad Bryggeri.

Ofte leide vi ut kafeen til slutta selskaper. Misjonen hadde møter her, og arbeiderungdomslaget stilte med blanke skrivehefter og hadde norskundervisning ved bordene i Klarakafeen.

Romantikk blant marmorbordene

– Det var mye fattigdom på 20- og 30-tallet. Nede i Jonsestua var det helt elendig, men folk var snille og gikk ofte med mat dit. Mange, både unge og eldre, var arbeidsløse og hang ute på hjørnet eller satt på kafeen og pinte en kaffekopp i timesvis. Mor var snill og jaget aldri noen. Noen forsøkte å sette litt farge på tilværelsen med å helle litt sterkt i kaffekoppen eller brusflaska. Da ga mor beskjed: – Tenk om kontrollen kommer, slikt kan vi ikke ha her inne!

Romantikken blomstret i og utenfor kafeen. Hjørnet mellom Nabbetorpveien og Narntegata het frierhjørnet, trappa vår ble kalt friertrappa, og serveringsjentene til mor fikk både godblunk og smil fra raske gutter ved marmorbordene. Både Faulijentene og dattera til ordfører Wilhelmsen fikk seg livsledsager ved bordene i Klarakafeen.

I 1936 fikk jeg tanken om å starte en liten butikk. Jeg gikk handelsskolen og tok handelsbrevet. De to første årene måtte jeg ha en garantist – jeg tror det var Einar Hem som satte navnet sitt på papiret.

Golden West, Karva bla’ og en cigar iblant

– Så åpnet jeg butikken rett over gata i lokalet der søster til rådmann Karlsen hadde solgt trådsneller og garn og der kona hans senere drev kjøttforretning. Jeg førte tobakk, sjokolade, ukeblader og litt sånn kortevarer som konene kjøpte til basarer, til å gi bort eller når de skulle pynte til jul.

Av tobakksvarer solgte jeg de gamle, solide merkene: Blå Mix, Rød Mix, Petterøes Blanding samt Karva Bla’. Lerete karer fra verket kom alltid innom på fredagen: – En eske karva blad, takk! Du måtte ha noe å stappe tobakken i og jeg solgte piper, de vanlige tok jeg en to, tre kroners penge for. En julehelg gikk det nærmere 300 piper over disken. Så hadde jeg noen fine langpiper til far sjøl i stua – de var dyre, de kostet 19 kroner.

Ungdommen ville ha sigaretter: Sossidi, Cromwell, Golden West – merker som nå er vekk. Blue Master kom på tredvetallet – den var populær, for ikke å snakke om Frisco – en tid skulle all motebevisst ungdom ha den orange pakka. Var du svært ubemidlet, solgte jeg sigaretter i løs vekt, en enkel blås kostet fem øre.

Folka på bruket skulle gjerne ha skråtobakk eller snus, for der var det forbudt å røke og til helg og høytid kunne du spandere på deg en cigar og fikk den obligatoriske: – Her lukter fin mann, men jeg ser’n ente. Negaard på verkstedet var blant mine mest trofaste cigarkunder – om han var en fin mann, får du avgjøre sjøl.

Med jevne mellomrom kom agent Haugsten innom med kofferten. Andre måtte betale kontant, Garmann Hansen fikk regning på 30 dager. Men så har jeg aldri jukset et menneske i hele mitt liv.

– Kjøp Hjemmet, ‘a mamma!

– I hyllene bak disken fristet sjokoladene: Riegel og Hasla og Lohengrin. Lohengrin var storslageren på 30-tallet – men dyr – den kostet 25 øre. På disken sto karameller, Johannesbrød, lakrisbåter og kokosboller i skåler. Da Angell Simensen var guttunge, var han en av de verste kokosbollespisere på hele Nabbetorp. På stativet hadde jeg lesestoff for lek og lærd: Arbeidermagasinet, Spøk og Spenning, Kriminaljournalen, Illustrert, Allers samt Hjemmet og Romantikk. Ungjentene kjøpte Romantikk og håpet på det beste, og ungene maste på mor for at hun skulle kjøpe Hjemmet for der sto Knoll og Tott. Bladene kostet en 35 øre – men så var de jo mye tynnere den gang enn i dag.

Jeg hadde mange faste kunder som kom igjen og igjen. Angell Hansen, Apekatten kalt etter dyret som bestefaren hadde skaffet seg, kom hjem fra langfart, satte seg på den ene stolen i butikken og fortalte parabler fra de sju hav. Hva som var sant og hva som var jug fikk du finne ut sjøl. Andre trofaste var Rachel Omberg, Dorthe Hansen som bodde rett over gata, Kirsten Kasa, John Berntsen samt Kortiben fra Verket. Ester Olsen, 95 år her om dagen, var også av de faste, og Nella, også rett over gata, tok sin daglige tur for å høre nyeste nytt fra Øvre- og Nedreberget.

– Si Luvær-Lars, for det er det han heter

– For både butikken og kafeen var den rene kommunikasjonssentral. På veggen hang telefonen: – 687 K, værsågod! Når det hadde kommet båter til bryggene eller Prestelandet, ringte de fra stuerkontoret, og så var det å fly og gi beskjed til Arthur Tangen, senere sønnen Kristoffer i Ebbesensgate eller til Hansen i Enggata.

Kontakt ble også formidlet andre vegen: Midt i natta kunne det panke på vinduet. – Få låne telefon ‘a Garmann, ho Asora må ha jordmor, for veene kommer alt i ett! Jeg ringte og varsla at en ny Nabbetorpboer var under oppseiling. Og så var det den gangen jeg skulle ringe til dr. Thorvaldsen: – De må komme til Lars Jensen, doktor, han har blitt så dårlig. Pause, så fra dr. Thorvaldsen: – Er det han på Nabbetorp du mener? – Ja. – Da får du vel si at jeg skal komme til Luvær-Lars, for det er det mannen heter!

Trykt i Demokraten 1991