Lek og leven på Gamlebybrosten

Blåmanns altmuligbutikk, Andersen som førte knekk og likkister, kafé Helga, Dina Jensens Kolonial med bjelle over døra – det er borte alt sammen. Oberst Meinich med linjal i ryggen og gull på kragen skrider ikke i Kasernegata. Carsten Thiis med hustru spaserer ikke ut Torsnesveien. Havana tar ikke hånden til skjermlua, og du hører ikke lenger skranglinga av kjerra til vognmann Hans.
Ellen Thorsen, Gamlebyjente fra Oldenborg, husker det, alt sammen.

– Da jeg var lita jente, sparka jeg på vinterstid tvers over jordene fra Oldenborgveien med kaffeflaske og matpakke til pappa som var med i svipergjengen på Denofa. På kveldene etter at han kom hjem, satt han oljete og fæl på en stol: – Jeg kan ikke se, Anna, klaga han til mor, mens tårene rant. Senere slet han med sten og jord og var med på å skyte ut tomta til Blå Grotte. Og når jeg kjører gjennom tunnelen til innfartsåra, tenker jeg:
– Dette hølet har pappa vært med på å sprenge ut…

Lia, det gule huset nederst i Oldenborgveien, var mitt første barndomshjem. Vi flytta inn etter familien Colling som utvandra til Amerika. På stueveggen, etter Colling, hang et prektig speil i gullramme. Når jentene i nabolaget var blitt eldre, kom de ned til oss og vendte og vridde på seg for å se etter om skjørtet satt pent over hoftene.

Dengang det var godværsdager støtt

– Vi var fire jenter og en gutt og jeg var yngstemann. Gudrun og Ingrid og Mai og Gerd som bodde på barnehjemmet oppe i lia, ble de beste lekekameratene våre. Bestyrerinna, frøken Goderstad, var myndig nok, men veldig snill, vi gikk ut og inn som vi ville. Noen forskjell på oss og barnehjemsbarna syntes jeg ikke det var, men det var jo trist med de likedanne, grønnrutete kjolene. Når flokken ble sendt på søndagsskole i Betania, slo vi gjerne følge og fikk Gudsordet på kjøpet.

Om vinteren akte vi fra åsen forbi bakeriet til Petter Hansen og ned i Torsnesveien. Noen hadde store kjelker og noen hadde små, og de minste nøyde seg med buksebaken. Om sommeren slo vi ball på sletta ved Oldenborgila eller kokk i Kuskauen rett bak hjemmet. Vi satte boksen høyt på en plankebit og dælja til med balltreet. Dit kom Ola Finsås, dit kom Pettersenungene, der hadde vi det veldig moro.

På godværsdager, som det var så mange av før i tida, traska vi ned til Gansrødbukta og bada. Der var det en fin sandstrand og en masse folk. Jeg lå og plaska i vannet hele dagen til jeg var rød som en krabbe i ansiktet. På søndagen slo ofte far og mor følge med primus og kaffekjele. Nede på gressbakken hadde Kristiansen, som bodde i gården til vollmester Søtorp i Gamlebyen, den vesle bua si. Han solgte iskrem og drops og sjokolade og kjærlighet på pinne til de som hadde noen slanter.

Borte i fjellet ved Hanna Hunn var det skutt ut som ei hylle. Der hadde vi lekstua og liksom drømte at vi hadde familie og inviterte: – Værsågod, og dekka på med tallerkenbiter med blå blomster på. Lars Hunn og jeg var lekekamerater, og en gang hadde Hanna gitt oss en waleskringle til fødselsdagen min. På veien begynte vi å spise på kringla fra hver vår ende. Slik endte den presangen.

– Be jentungene til Anna!

– Mor mi hadde mye å stri og stå i med. Når hun fyrte opp bakerovnen i bryggerhuset, bakte hun ti brød i slengen. Baker Hansen stakk innom og bytta til seg et brød eller to, han likte så godt surbrødet til mamma.

I uthuset hadde vi 10-12 griser og høns og gjess. Når grisene hadde vondt i tennene, ga vi dem køl, og hadde de vondt andre steder, fikk de denaturert sprit. Det så ut som det hjalp. Flesket solgte far på torget i byen for en krone kiloen. Hanen var hvit og vekka oss om morgenen. Når vi skulle ha noe ekstra, kom gåsa på bordet med svisker og kjøttfarsefyll. Mor og far leide et jorde av kommunen og dyrka bringebær, gulrøtter, kål, blomkål og portulakk. Portulakk bruker ingen mer, men mor hadde alltid noen biter i suppa.

Vi måtte hjelpe både mor og far og naboene. Ofte het det: – Be jentene til Anna! Vi ble sendt med bok som ble gjort opp på lørdagen, til kolonialen til Hjerta Larsen rett overfor Hafslund. På veien marsjerte militære som skulle til Gansrød for å skyte. Vi syntes soldatene så så gamle ut – men de var jo bare 18-19 år. Hos Hafslund på andre siden veien hadde de en diger St. Bernhardshund som jeg var redd for. I etasjen over butikken bodde Morgenstierne. Han var en fin, høyreist mann med sølvhvitt hår. Nå hviler han under en pen støtte på Østsiden kirkegård. På lørdagen sendte Hanna Hunn meg til Gamlebyen for å kjøpe en kvart liter fløte. Jeg likte å gå over vindebrua, men vollgravene syntes jeg var litt uhyggelige. På meieriet i Kirkegata øste dama kvartliteren opp i det vesle spannet mitt.

– Ta det oppigjen, du Ellen, sa Nøtvedt

– Sju år gammel rusla jeg av gårde på skolevei til Gamlebyen. Av og til flomma bekken over, og da ble vi henta av Herman Thoresen som kjørte for kommunen. Han hadde en hvit hest og hadde lagt en planke tvers over kjerra. Så satt vi der på rekke og rad og nikka og ble frakta til Østsiden skole.

Første årene hadde vi frøken Pettersen. Hun var fælt streng og tok noen så hardt i armen at tårene spratt. Gymnastikkfrøkna, frøken Andersen, var så god og snill og varm i øya at det gjorde ingenting at jeg ble sittende tvers over bukken. Det samme hendte med Kari Olsen som var skolelys av de sjeldne, og dertil ei nydelig jente. I skolekjøkken hadde vi Agnes Andreassen. Vi kokte fårikål og frøken bad inn gjester utenfra, og de spiste og sa nam-nam, dette var god mat! I storskolen hadde vi lærer Nøtvedt. Han var godlynt og spilte fiolin og skjønte at jeg kom ut av det hvis jeg ble forstyrra. – Bare ta det opp igjen, du, Ellen, sa Nøtvedt.

Når skolen var slutt, sprang vi ut porten, og hadde vi noen øre gikk de til knekk med kokosstrø i butikken på andre siden gata. Der handla foreldrene til Jens Andersen Disj med likkister og godterier, med et forheng mellom avdelingene. Rett bortafor, i parken, lå det fineste huset i Gamlebyen. Der bodde noen som jeg tror het Capjon. Hver morgen sto en tjenestepike i hvit kappe, svart kjole og hvitt forkle og gne og gnikka på håndtaket av messing til det gnistra i morgensola.

Permanent og sveiserpølse i samme slengen

– I 1935 da jeg var 13 år, flytta vi fra Lia til Torvgaten 65 og jeg ble Gamlebyjente for alvor. Når mor trengte hjelp med kjolene til jentene, hadde vi sydama, fru Gundersrød, i nabohuset. Skulle vi ha fisk til middag, var det kort vei til fiskebutikken i huset vegg i vegg på andre sida. Rett over gata lå Dina Jensens Kolonialforretning med bjelle over døra. Dina bak disken i hvitt forkle, ost i løs vekt skjært med kniv og mel og gryn i svære såer bak disken. Kjøtt og flesk kjøpte vi hos slakter Olsen på hjørnet av Torvgata og Raadhusgata. Olsen var høy og tynn og far til Kari i klassen. Ingen hadde så gode sveiserpølser som Olsen, det sa i hvert fall onkelen min.

Svingte du rundt hjørnet til høyre, kom du til Bakkes frisørforretning og gikk inn døra under såpeskåla hvis du trengte hårklipp. Hos Bakke tok jeg min første permanent med håret så fullt av kruseduller og remedier at jeg såvidt kunne holde hodet oppe. Dessuten måtte jeg til pers to ganger, for jeg hadde så digert hår. Hadde du fått stelt håret, kunne du komme i tanker om et nytt hodeplagg. Hattebutikken lå tvers over gata, og dama bak disken var stum, men hun både lo og gestikulerte så der fikk jeg min første hatt i burgunderrød fløyel til konfirmasjonen.

Lita trulte med lilla vanter

– Over krysset med Nilsen på det ene hjørnet, Frobergs kolonial på det andre og Johansens bakeri på det tredje og videre bortover Raadhusgata kom du på venstre hånd til en trapp der en staselig mann sto og speida etter kunder. Det var Helgas kafé. Der serverte de kaffe og wienerbrød ved runde marmorbord, og mannfolka kunne kanskje få litt ekstra attpå – men det snakka de helst ikke om.

Hvis jeg istedet svingte ned Kirkegata, så lå Blåmanns altmuligbutikk på hjørnet ved Voldportgata. Plus har utsalget sitt der nå. Blåmann sjøl sto bak disken, glatt og rund i fjeset og med bakoversveis. I vinduet frista i lange tider et par lilla vanter, pris 35 øre. De var noe av det peneste du kunne tenke deg. En dag kunne jeg legge ørene på disken og vandre av gårde som litt av et syn: lita trulte med lilla damevanter til langt opp på albuene.

Hadde du gått skoa av de på de ruglete brostenene, holdt skomaker Henry Olsen til i det små verkstedet sitt ved siden av Vinmonopolet. Det fantes også en skomaker til, Efraimsen, helt nederst i Torvgata, men vi gikk alltid til Olsen. Det lukta så godt olje og lær i den lille butikken. Olsen bodde i samme gård som oss i Torvgata og formante alltid: – Nå må dere ikke gå hælene skjeve, jenter.

Ellers fikk du det meste du trengte i Gamlebyen. Pappa kjøpte maling, skruer og spiker hos Bernhard Hansen. Hadde en og annen klart å skrape sammen til en sykkel, førte Busgaard vegg i vegg med Ødegårds manufaktur, både Diamant og Cyklistens Ideal. Hadde du vondt i ryggen eller magen, førte Molly Søtorp på Svaneapoteket både Sagradapiller og Sloans liniment. Sjokolade og røk til trøst handla du av Eli Bangor i Staffeldts butikk som nå heter Amundsen. Hadde klokka di slutta å si tikk-takk, visste urmaker Bye i Raadhusgata råd for uråd, og blomster til kona fikk du da som nå i Annes blomsterforretning som dengang het Mathisen og det samme het frøkna bak disken.

I hjørnebutikken på Torget solgte Wergeland kolonialvarer til bøndene fra Torsnes og Borge. De dro gjerne dit, for der var det god plass til hestene. Etter at de hadde handla, sto de på torget og fallbød frukt og bær rett fra kjerra.

Dr. Søetorp, familien Thiis samt Havana

– Mens jeg gikk på skolen, passa jeg barna hos Wergeland. Lasse Wergeland stabba rundt på brostenene med meg hakk i hæl. Senere hadde jeg samme jobben hos doktor Søtorp med ansvaret for Liv og Vesla. Søtorp var en vakker mann som innimellom pasientene stakk ut i spiskammeret og styrka seg med en skive røka flesk. Han trodde nok at ingen visste det, men jeg så’n.

Det var litt av hvert å snu seg etter i gatene i Gamlebyen. Vognmann Hans med tilnavnet jeg ikke vil si bort, skrangla med hest og vogn forbi vanntroa på vei til Byens marker. I Kasernegata skred oberst Meinich fram med en linjal i ryggen og med gull og stjerner på kragen. Eller Havana fra Vaterland var på Gamlebytur, alltid blid, med handa til skjermlua: – Du skulle vel ikke ha noen øre til overs? Og der kom Carsten Thiis og kone vandrende, noble mennesker og flotte i klærne. Hver dag spaserte de ut til ønskestenen til Kopperud og gikk opp på stenen og ønska og ønska seg barn – for det har jeg sjøl hørt. Men at frua var tatovert på innsida av leppene for å spare lebestift er bare tøys og tull.

Til fornøyelser som kosta penger hørte militærkinoen – med adgang for vanlige mennesker i det svære murstenshuset rett ovafor kirken. Der sto jeg i kø med en tiøring i neven for å slippe inn og se modige cowboyer ri over prærien – og der fikk du pausen midtveis i, attpå.

Om vinteren dansa Sonja Henie ved Kongsten

– Når du ble eldre, begynte du å tenke på dansen på lørdagskveldene på plassen ved vakta som nå er lekeparken. Der var det trekkspill og tjohei og rekrutter som svingte jentene og gamlebygutter som skulte, til rosignalet gikk: – Nå er klokka ti på ti, nå må du gå fra jenta di. Og så ble du enda litt eldre og, det ble et enslig glass vin med kjæresten i det nydelige lokalet il Gamlebyens Gjestgiveri ned mot elva – men da kan du tro søstra mi var gærn!

Livet fortsatte utafor vollene. På sletta ved Kongsten red kavallerister omkapp på digre hester, og på St. Hans var det dansefest på plassen med helt orkester og boder der kjæresten kjøpte brus og vafler til vennen sin.

På vinterstid sprøyta de plassen og ungdommen svingte rundt og rundt i måneskinnet, og på slutten av trettitallet så jeg sjølve den glitrende skøytedronninga, Sonja Henie, danse på isen under Kongsten fort.

Trykt i Demokraten 1992