Makrell for mel på Torpeberget

Arnt Iversen vokste opp på Torpeberget i tiden under og etter første verdenskrig. Dengang konene solgte fisk rundt i husene og fikk betaling i mel, smør eller sukker, da ungdommen lånte klær for å kunne gå i begravelse, da køen ble lengre og lengre utenfor kontoret til fattigforstander Sandersen på Selbak.
Men ungene tumlet seg vinterstid på tønnestaver i Fælla og seilte om sommeren på hjemmegjorte flåter nedover elva.
Og det var alltids noen skillinger å tjene på duene, kaninene eller hønsene i uthuset. – Jeg var en av de heldige, sier Arnt.

– Den 25. mai 1911 kom Helga jordmor syklende med meg i kofferten sin til Torpeberget. Da jeg var liten, bodde vi i annen etasje i huset til bestemor og bestefar. Det er det siste huset på høyre hånd i Torpebergveien før bakken ned mot elva. Bestefar hadde bært huset hjem på akselen fra Moumbruket der han var filer. De fleste rundt på berget pelte knubb på tomta og bygde husene sine på det viset. Senere kjøpte vi huset ved siden av og flytta inn der. Pappa, mamma og fem unger bodde på kjøkken, kammer og alkove i annen etasje. Vi leide bort første unntatt bestestua. Den stod på stas hele året bortsett fra til jul og påske. På julaften pleide vi først å spise ute i bryggerhuset, og så feira mamma og pappa og vi ungene resten av kvelden i finstua. Der var det røde plysjmøbler med dusker på og på veggen et bilde av en engel som brer armene ut for å beskytte to småbarn på en skrøpelig bro over en brusende foss.

Pappa arbeida i fyren på Torpefabrikken. På søndager gikk jeg med mat til han når han slagga. Det var en varm jobb å få det glødende slagget gjennom rista og ned i tobben som ble tømt i det de kalte lutedammen. Hvert 20. minutt måtte han ut og trekke frisk luft mens svetten drev. Så var det å gå ned igjen. Det var litt av en sjau, men godt betalt.

– Det er et rent under, sa doktoren

– Da jeg var en 10-11 år, ble pappa syk. Doktoren sa at han hadde svulst på hjernen. De sendte han til Rikshospitalet der han ble operert. Han ble bedre og begynte på fabrikken igjen. Etter en tid fikk han slag og ble lam på ene sida og ble liggende hjemme. Vi stelte’n som best vi kunne. En dag kom Halvor Jensen på besøk. Han var pinsevenn: – Jeg vil be til Gud for far din, sa’n. Jeg sto ute i hagen og så hørte jeg det panka og panka noe forferdelig oppe i annen – jeg hadde ordna til en innretning som far kunne gi signal med når han ville noe. Da jeg kom opp trappa, gikk han omkring på gulvet. – Det er et rent under, sa doktor Lønning. Etter det ble mor og far frelste og gikk med metodistene, iallfall for ei stønn.

Det var på den tida denne pesten, spanskesyken, herja her. Doktor Gregersen gikk rundt og ga sprøyter til alle ungene. Om det hjalp noe, vet ikke jeg. Far kom hjem fra fabrikken: – Nå er Glade Enke død og Sigurd død og den og den. Folk flest torde ikke gå hjem der det lå syke eller døde. Far gikk rundt og fikk folk i kistene. Oppe på Moum et sted hadde hele familien strøki med. Jeg så dem ligge i kistene – jenta hadde de lagt nede ved bena til moren, og gutten lå ved siden av faren.

Far hadde fått lettere arbeid på fabrikken. De la stokker på tre meter høye bukker når de skulle trille i land køla fra båtene ved brygga. Far gikk med kosten og skulle feie vekk køla rundt bena på sjauera. Så snubla han i et par slisker som var blitt liggende oppå hverandre og datt ned. Han lå et par, tre dager og så døde han. Mor satt igjen med fem ukonfirmerte barn. Vi ungene fikk hjelpe til som best vi kunne. Sjøl stoppa jeg strømper og rørte i risengrynsgrøten i den trebente gryta nede i den digre veakomfyren på kjøkkenet.

– Skal det være noe fisk i dag?

– Mor gikk igang med å fø opp ungeflokken ved å selge fisk rundt i husene til folk på Torpeberget, Torp og Moum. Klokka fire om morran sto hun opp og gikk på bena til Fredrikstad. Nede på fiskebrygga ved torget lå jekter og skøyter og snekker. Mor handla og prutta: – Få 15 kg av hvittingen din, Karl. Tre kroner bakken for skrubbeflyndra – nei, det er for mye, Ola. Lutefisken og den lettsalta torsken kjøpte hun av Humlekjær eller Hansen. Det var flere kvinnfolk ute i samme ærend. De lånte ei drakjerre og fikk kassene bort og om bord på Trippen. På Torpebergbrygga sto jeg og venta med trillebukken. Vi lempa kassene i land og lessa på, og så gikk mor foran og dro i et tau, og jeg gikk bak og skjøv. Vi skulle opp fire bratte kneiker – det hendte vi måtte ta det i vendinger. Søster Hedvig hadde flydd i forveien med en papirlapp og skrevi opp bestillingene: – Skal du ha fersk fisk i dag? Noen skulle ha 1/2 kg ruflyndre eller hvitting – det var det billigste – noen bestilte 5 makrell for 5 øre stykket, og noen ville ha lettsalta torsk.

Vi trilla i vei den faste ruta – fra Torpebergbrygga gjennom Torpeberget og Torp opp til Moum og gjennom Klavedalen og hjem. Kassene på trillebukken letna etter hvert for folk brukte mye fisk. En gang hadde det snøa så fælt om natta da mor la i vei. Nede ved Fælla lå snøen i digre fonner. Mor skulle entre over og ble sittende fast. Det hvelva ned snøkjerringer, mens hun prøvde å komme opp og fram, men seg i ned etter armene. Da Kristian Tørjern og Adolf Snøfokka skulle til fabrikken for å løse av klokka seks om morran, så de en skygge i snøen: – Å er’e for noe ‘a? lurte dem, vassa borttil og fikk løs mor. Jeg husker hun gråt da hun kom hjem. Da jeg var blitt litt eldre, dro jeg alene og henta fisk. Det jeg skulle ha, hadde jeg skrevi opp på en papirlapp, og da var det mor som sto og venta med trillebukken på brygga.

Noen gikk ikke ut før det var mørkt

– Det var mye arbeidsledighet på den tida – det sto alltid en flokk arbeidsledig ungdom med hendene i lomma i krysset ved Gimleveien og Torpebergveien. Kjerringene gikk til fattigforstander Johan Sandersen og fikk matlapper som de løste inn på butikken. Det hendte ikke sjelden at ei kone sa til mor: – Du Margit, jeg har så ille løst på fisk – jeg har ikke spist fisk på lange tider – kan du ikke bytte med en 1/2 kg smør… Ofte var spiskammeret vårt fullt med hel- og halvkilosposer med mel og gryn og sukker.

Jeg hadde en kamerat, Breinert Davidsen, han opplevde å gå uten en arbeidsdag fra han var 15 til han var 25 år. Jeg kjente unggutter som måtte låne støvlene og skjorta og dressen og hatten til faren når de skulle i en begravelse. Det var unger som ikke ville gå ut før det mørkna, for de hadde så dårlige klær. Hver fredag sto det kø utfor murhuset på Selbak torv der Sandersen hadde kontor i annen etasje. Fattigforstanderen hadde tillitsmenn eller kontrollører eller spioner rundt omkring som skulle finne ut om folk var verdige til forsorgsbidraget. Her på Torpeberget holdt det på å bli slagsmål på tørre nevene mellom kontrolløren og en han skulle kontrollere.

Aller fattigst var det i Moumbrakka. Dit hadde kommunen satt folk som var helt på bar bakke. Det krydde av unger, og når det regna, ble gårdsplassen bare søla, og der gikk ungene og tråkka barbente. Du kunne ikke se trinna i trappene opp til annen for bare møkk og skitt. Inne var det rått og kaldt – ytterkledninga datt av veggene, for brakka ble aldri reparert. Selv om far hadde falt fra hadde vi det bedre enn mange andre. Jeg har aldri gått sulten til sengs.

På flåte på elva og på tønnestaver i Fælla

– Skolegangen på Torp skole ble det så som så med. Jeg hadde så mye annet å stelle med. I femte klasse fikk vi lærer Strøm. Han var helt gærn. Lente du deg et øyeblikk til skolehuset, skrek han: – Nye hus trenger ikke støtte, og føste deg bortetter. Et par kamerater hadde lurt seg til å rappe noen stikkelsbær fra buskene til frøken Årum. Strøm oppdaga synderne. Det bar inn på sløyden, buksa ned og så dælja han løs med bjerkeriset.

Vi hadde da en god del moro oppe i alt alvoret. Det krydde av unger på Torpeberget, selv om rekorden hadde en familie på Selbak som ble kalt Nitten – for der hadde de 19 unger!

Sommerstid fløy vi barbente fra tidlig om våren til bakken frøs om høsten. Nede ved fabrikksbrygga lå seilskuter og lasta. Vi var oppe i riggen og nede i ruffen og prata med sjøfolka. Mange skuter var finske – det var folk med pågangsmot. Jeg kjenner flere etterkommere etter dem rundt omkring her.

Vi stjal tømmerstokker fra mosene, spikra dem sammen med planker tversover til flåter som vi staka oppover og nedover grunnene langs elva. Eller vi bygde joller – først to planker som vi spikra sammen i bånn, så bygde vi videre oppover, tetta med tjære, bora høl til årepinner, laga til enkle årer og satte kurs for andre sida elva.

Det var mye som frista bak garden til bruket. Noen klatra over og fikk med seg noen meter utrangert vireduk som ble solgt til skraphandlerne Huken eller Kilberg. Kilberg hadde en hest som var så klok at han fant veien hjem sjøl om gubben hadde tatt seg en lur på lasset. Noen stjal smiekøl mens oppsynsmannen var på en annen kant. De varma godt i ommene i mange hjem.

På vinterstid skaffa vi oss staver fra eketønner, og på fyllinga på fabrikken fant vi utslitte maskinremmer. Vi skar biter av remmene og spikra tvers over med tjærepappspiker. Det ble brukbare ski. Når snøen hadde falt, var det svart av gutter og jenter i bakken på Fælla.

Dyregærn har jeg alltid vært

– På telgverkene var det litt av hvert å se og høre. Der arbeida mest svensker – nordmenn gikk helst til brukene eller fabrikken. På mølelørjene eller på vinterstid oppe på ommene fant du lofferne. Noen vred boksesprit og fikk seg en rus, andre hadde med seg bunter av ståltråd og laga visper og kleshengere og underlag til gryter. Så tok de produktene i et tau over skuldra og gikk rundt på dørene til folk.

Dyregærn har jeg alltid vært. Vi hadde et svært uthus hjemme. Jeg skaffa meg duer og spikra kasser til fuglene mine. Det var koselig å se når hoa lå på eggene, og hannen satt på pinnen og kikka og kikka. Jeg solgte dueunger til venner og bekjente for 20 øre stykket. En dag hadde mor finni ut at hun skulle male huset. Duene hadde skitna så fælt til, og så tok hun likegodt og kappa hue av dem alle sammen. Da jeg kom hjem, lå hele flokken på gulvet i uthuset. Da gråt jeg i flere dager.

Så starta jeg med kaniner i bur langs veggen, så ble det høns som klukka og la egg, og deretter en grisunge som jeg kjøpte for fem kroner hos slakter Knutsen på Moum. Nå hadde jeg fått blod på tann. Jeg var forlengst konfirmert, hadde vært gårdsgutt en stund på en gård i Rakkestad og en tur til sjøs med Baldevin. Da kasta jeg opp hele tida. Så spurte han Oskar Andersen Klavedalen om jeg ville hjelpe han i det lille støperiet han hadde satt opp nedmed elva. Jeg sa ja, starta med å lage feieluker og ble der i fjorten år.

– Jeg trur det er en kviekalv

– Men bonden i meg var ikke død. En dag sier jeg til bror til Elvira Larsen: – Skaff meg en oksekalv! Så fikk jeg beskjed om at jeg kunne hente’n. Kameraten min, Olaf Andersen, og jeg bar’n hjemover. Jeg holdt hue og han bena og plutselig sier’n:

– Arnt, jeg blir så våt på ermene! Det var en kviekalv vi bar på – men jeg sa vi beholder ho, det er sikkert en mening med det. Jeg døpte kalven Plomme og første tida fulgte ho etter meg som en hund – helt opp på idrettsplassen på Torp. Og da ho begynte å melke, hadde ho et prektig jur. Jeg melka Plomme om morran før jeg fikk på støperiet og fylte i melkespanna som folk hadde levert inn dagen før, og prisen var 20 øre literen. Om jeg skal si det sjøl, så har jeg vært heldig – allting har klaffa for meg. Men så har jeg aldri røyka og aldri tatt en dram og arbeida har jeg fra tidlig om morran til sent om kvelden.

Trykt i Demokraten 1991