Med Demokraten på brystet og ryggen

En avis kan anvendes til så mangt. Trygve Nilsen brukte den som ekstra isolasjon når det blåste som kaldest ved Denofa-brygga. Såvidt fylt 16 år vandret han en dag inn porten på fabrikken. Over 60 år senere hadde han sin siste arbeidsdag i vakta. Trygve Nilsen arbeidet ved de fleste steder innen bedriften. På veggen hjemme henger diplomet for lang og tro tjeneste, på kommoden står sølv- og krystall – erkjentlighet fra bedrift og fagforening: -En bra arbeidsplass, sier veteranen.

– Jeg er født i 1906 i huset til skomaker Gundersen i Kråkerøyveien. Far hadde seilt som maskinist til han i 1912 fikk arbeid på Denofa. Han var med å sette opp den første fabrikken. Vi var sju barn hjemme, fem gutter og to jenter. Vi guttene tjente en ekstraskilling på å fiske opp tømmerstokker i elva. Stokkene fikk vi 20 øre stykket for i lensa på Møllerodden. Vinterstid akte vi fra toppen i Rødsbakken og helt ned til Kråkerøy ferjested. Iblant hadde jeg Else, hun som ble kona mi, foran på fiskekjelka. Plutselig kunne en rope: – Hest i bakken! Da var det Kiær som dro ut i skymninga med kusk på bukken. 14 år gammel var jeg på min første biltur. Leo Karlsen stappa en sju-åtte unger i Dodgen og kjørte oss fra Gullichsen og ned til Ferjestedet. Utflukten kosta 25 øre.

– Kjøp ei vørterkake og en bayer, Trygve!

– Senere flytta vi over til byen, deretter inn i et hus på tomta ved siden av gartneriet i Vaterland. Jeg gikk de to siste åra på Gamlebyen skole. Mens jeg gikk der, ble jeg sjuk av difteri. Jeg lå på det gamle lasarettet ved Stallene og nekta å ligge i seng med fremmedfolk. Men så ble også bror min sjuk – de løfta han inn gjennom vinduet – og da delte jeg seng med ham.

Som guttunge gikk jeg ofte inn porten til Denofa med matpakka til far. Når direktør Brünings kom med hest og vogn, hendte det at jeg lurte meg til gratisskyss bak på akselen. I den tida bygde de den nye pipa. Murris fra Gamlebyen kjørte materialer til murerne. Ofte het det: – Trygve, kan du fly bort til Danielsa i Vaterland og kjøpe ei vørtekake, et par røkesild og en hel bayer? Jeg løp villig visergutt for å få 10 øre for bryderiet.

– Er du ugift og har barn?

– En dag da jeg vel var ferdig med skolen og konfirmert, sier far: – I morra kan du begynne på fabrikken. Du kan melde deg for Jonassen. Med skyggelua litt for kjekt på snei gikk jeg inn porten – nå var det plutselig alvor.

Jonassen spurte og grov: – Hva heter du, hvor gammel er du, hvor bor du? Så spurte han om jeg var gift – det var jeg jo slett ikke, og så spør han jaggu hvor mange barn jeg hadde. Jeg stussa og ble både rød og flau – men han likte å drive ap med unggutta, Jonassen. Så sa han at jeg skulle gå til formann Samuelsen på brygga.

Han plasserte meg i et knøttlite verksted i det gamle bøkkeriet. Jeg laga små skilt til å sperre spunsen på fatene så olja ikke skulle renne ut når sjauerne håndterte dem. Jeg hamra ut en plate så diger som et stuebord, linjerte opp, dora 4 høl i hvert skilt og kløpte på tvers og på langs med en diger saks som sto på en bukk. Senere overtok stansemaskiner den jobben. Timelønna var 80 øre – bra betalt når gutta på landet hadde 30 kroner måneden hos bonden.

Arbeidstida var fra halv sju til fire, med frokost fra ni til halv ti og middag fra ett til halv to. Åtte digre kakeskiver og kaffen på selters-flaska tok du på trekrakker ved trebordet i noe de kalte spiselokalet. Trengte du en dusj etter at fløyta hadde blåst, var det en dusj i kjelehuset.

I stablelaget ble du våt på ryggen

– Du ble sendt hit og dit ettersom de trengte folk. En tid var jeg i verkstedet der jeg fylte sand i kobberrør og varma dem over åpen ild og bøyde dem jevnt og fint. Eller jeg var oppslager for Sigurd smed – en liten, bælflink kar ute fra Torsnes. – Nå står du på kassa der, Trygve, sa’n, for jeg hadde så lett for å slå skjevt.

Neste gang fikk du beskjed om å gå over i tapperiet. Jeg kjørte fatene på vekta, så kontrollerte en kar taraen, så trilla jeg dem ut på trabulanten og derfra gikk de på vogna som ble trukket av en dressin, til lagerhusene eller til tomta ved elva. Der ble de stabla i tre høyder. Jeg ble ofte plassert i stablelaget – der ble skjorta mi våt. Det var gjerne eldre, sterke karer som hadde den jobben. Mange av dem hadde vært plankebærere på Bjørnebybruket og begynte på fabrikken i 1913 etter at bruket hadde brent. Der fant du formannen Peter Jensen, Ingvald Pettersen, Hans Fredrikshaldern og mange flere. Mange av dem var for sterke, de tenkte ikke på at en unggutt ikke hadde de samme kreftene. Det hendte at jeg nesten gikk på knea når klokka nærma seg fire.

Gatefeier’n, kirketjener’n og Grådin

– På vinteren var det bælkaldt i elvedraget. Jeg stilte i vømmølsbukser innkjøpt hos Lund og Tallaksen, ørelapplue og tresko – men skoa gled på isen, så det varte ikke lenge før jeg hadde høl på knea. Mor ga råd om morran: – Nå tar du Demokraten på ryggen og brøstet, Trygve, og det gjorde jeg og det luna godt, det var rene vindjakka. En del av gamlekara hadde tilnavn: vi hadde både Hjalmar rørlegger’n, Herman gatefeier’n og Kristian kirketjener’n. Enkelte hadde moro av å sette ungguttene på prøve. Anders Johansen ble kalt Grådin. En dag lurte de meg: -Gå bort til Anders og spør om han er grådig sterk. Så ble gjort, og Anders skrek: – Grådi’ – jeg skal gi deg grådi’ din snørrunge, og kom i fullt firsprang etter meg, men det var mest for skøy og leven og syns skyld.

– Du ikke gå, du springe!

– Ennå var det flere tyskere som leda arbeidet på fabrikken. Bellmann og Bote var formenn i fettfabrikken. Det var strikse og strenge karer – det skulle være tempo, tempo hele tida. Verst var Snackenberg, han var verksmester, en diger rusk av en kar, med mustasjer og i sid lagerfrakk. Han ville helst at du skulle springe. Gikk det ikke fort nok, het det: – Du kanskje helst vil porten gå? I bøkkeriet var det virkelig tempo. En maskin pressa bukband og sideband på – så sto vi unggutta og slo høl og haka fast så tønnene ikke skulle dette av når en lossa og lasta. Av bøkkerigjengen husker jeg i farta far og sønn Rasmus og Ragnvald Simensen, Birger Kristiansen, Bjarne Nilsen og Didrik Bellmann, sønn av den tyske formannen.

Ofte kom det eketønner i retur: en slo opp banda og skrapa, så gikk de til vaskemaskinen der en kar styrte de digre stålbørstene, så videre opp i annen etasje der tønnene ble tørka og bånnmalt og var klare til å bli fylt på nytt. Det var å jobbe i ett fra mål til mål – en fikk nesten ikke tid til å vinke til de engelske jentene i den nye såpefabrikken tvers over. Først hadde det vært en eldre såpefabrikk som laga merket BOB, – så bygde Unilever en ny og importerte arbeidskraft: Mary, Ann og Rose. Beherska en ikke engelsk, fikk en klare seg med fingerspråket.

Sardiner i olje og skuddløsning på Flandern

– Når hvalkokeriene ankra opp ved brygga, lukta det harsk tran over hele området. Flesteparten av hvalfangerne hadde gått i land i Tønsberg og Sandefjord – om bord var alt opp ned – de hadde hatt det travelt med å komme hjem til kona eller forloveden.

Hvalfettet ble pumpa i land og over i tanker – det var Bernhardsen som hadde overoppsynet med den jobben. Olja var ofte blitt tjukk, da tørna svipergjengen til, de gikk ned og knadde og rørte så pumpene klarte å ta olja. Sviperne tjente godt, men når de gikk i land, så de ut som sardiner i olje.

Mye hvalolje gikk med Fred Olsen-båter som Mailand og Brunla til Tyskland. Den norske krona var stenhard valuta – det hendte vi bad sjøfolka handle et og annet for oss. Tre av oss var skyteinteressert: jeg skaffa en Browning, Bjarne en gasspistol og Alf en tønnerevolver. En lørdag etter at fløyta hadde blåst halv ett traska vi ned på Flandern for å prøveskyte kanonene. Flandern var tomta mot Titan, der utedoene lå på rekke og rad. Vi lada og sikta på lemmen bak dorekka og pang! fulgt av et indianerhyl. Ut fløy en kar som i fred og ro var i ferd med å gjøre sitt fornødne, og motsatt vei fløy vi, under gjerdet mot Titan og utover mot Øra for å komme vekk fra åstedet.

Ungkarene fikk gå

– Et av de siste stedene jeg arbeida var i Katalyse I og Katalyse II i fettfabrikken. Første stedet ble du svart som en feier, og på det siste stedet hvit som en bollebaker. I Katalyse I ble olja blanda ut med et stoff i to brennovner. Flere ganger på skiftet raka Bjarne Nilsen og jeg den glødende massen ut i jerndunker. Vi beskytta oss med svære seilduksforklær og digre hansker, men når vi var ferdige for dagen, ville ikke kjærestene våre ha kjent oss igjen.

Katalyse II kalte vi Bakeriet. Der ble olja pressa gjennom filter av seilduk og papir spent ut i rammer. Med jevne mellomrom skrapa Reidar Olsen og jeg ramma og stoffet, hvitt som mel, føk i lufta og hvite som mel ble vi sjøl.

I 1928 skrev Demokraten at det var synd og skam at de sa opp familieforsørgere ute på Denofa, mens unggutter ennå gikk i arbeid. Like etter dro jeg til sjøs med M/S Tisona fra Carl Andersens rederi. Jeg seilte mest på Nordsjøen, på London, Hull og Liverpool.

Så skaffa jeg meg arbeid i land på Glomma Mekaniske Verksted. Vi fikk jobben å sette opp tanker da Lilleborg skulle anlegge oljemølla. Jeg drev på oppe på en tank en dag – så kommer Snackenberg forbi: – Du, Nils, roper han, han kalte meg alltid Nils, – du begynne oljemølle halv syv i morgen. Litt kje var jeg over å slutte på Glomma, men på Lilleborg fikk jeg 30 øre mer i timen.

Jeg var med på å montere den nye mølla. Jeg satt oppe på den store krana. På et platå, på den ene sida hadde jeg essa – så hiver arbeidskameraten de glødende naglene til meg, jeg fanger dem opp i ei bøtte, tar dem med tanga og rekker dem til klinkern som klinker dem fast.

En dag holdt det på å gå gæli. Jeg står i vinduet, så beveger løpekatten på krana seg rundt og rundt og nærmere og nærmere med en stålkjetting på – den streifer brystet mitt så nær at knappene spretter av dongerijakka – så tar den i bakken og stopper. Det var nære på – nede på fabrikkgolvet så jeg de forskrekka ansiktene til arbeidskameratene…

I kopraduft med vattdotter i øra

– Da mølla var ferdig montert, gikk jeg på skift – noe jeg angra fælt på. Første tida klaffa ingenting – maskineriet var ikke innstilt, det stoppa overalt – vi jobba en natt, to netter, tre netter – en fikk knapt tid til å ta seg en matbit.

Når det først fungerte, var det mest greit passarbeid. Men det bråka fælt i mølla – og øreklokker fantes ikke den gang. Det hendte jeg stilte med vattdotter i øra. Lufta var heller ikke den beste. Særlig på natta når dørene var stengt sa jeg til Stenmark, formannen, at nå tar jeg meg en tur ut og får meg litt frisk luft i lungene.

Men mølla durte og gikk: 50 kg på vekta, så ned elevatoren til de svære knivvalsene som knuste kopraen, så opp med en snekkeskrue til forpressa der de tok ut olja – så til valserommet, videre til seidelpressa og til lageret der det ble knust og fylt i sekker.

Mølla var arbeidsplassen min fram til krigen. En dag i -39 mens jeg drev på og rensa magnetvalsa som trakk jernrusk og rask ut av kopraen, ble jeg dårlig – det var blødende magesår. Bedriften plasserte meg i vakta, og der var jeg til jeg gikk av med pensjon i 1973. I vakta opplevde jeg mye rart. Det skal jeg fortelle deg om neste gang.

Trykt i Demokraten 1991