Med Kristian Mathisen i tidens strøm

I 1877 tentes den første elektriske lampen her i distriktet – oppe i røstet på salen på Lisleby Brug.
I 1895 ble Fredriksstad Gas- og Elektrisitetsverk konstituert og leverte strøm til såvel privatfolk som bedrifter. I gatene svaiet fresende kullbuelamper, i hjemmene førte glansgarnsledninger på porselenssneller strømmen til lampen under takrosetten. Året 1919 vedtok Fredrikstad bystyre å si opp kontrakten med elektrisitetsverket: Byens strømforsyning burde legges under kommunen. Samtidig skulle spenningen økes fra 110 til 220 volt.
I juli 1925 var Fredrikstad Kommunale Elektrisitetsverk et faktum. Nyttårsdag 1926 gikk Kristian Mathisen for første gang inn porten i Ove Ramms gate 14.

– Jeg hadde vært så heldig å slippe til ved FMV, men etter storlockouten i -23 ble jeg ikke tatt inn igjen. LO-formann Ole O. Lian hadde ikke krevd garantier for samtlige lockoutede.

– Jeg har fått mye å gjøre, kan du ta et tak på verkstedet, sier Marentius Walther, kjenning fra Nabbetorp. Han hadde vært driftselektriker på Capjonbruket og startet sitt eget viklerverksted etter at bruket brant. Ved overgangen fra 110 til 220 volt ble det stor pågang fra pølsemakere og snekkere som måtte få viklet om sine Schuckert-motorer.

I tiden fremover ble jeg stående i verkstedet i kjelleretasjen i Bryggeriveien 8 og vikle statorer. Deretter arbeidet jeg som elektrisk montør på Titan og installasjonsmontør i Østlandske Elektriske, til jeg den 1. januar 1926 begynte som abonnements- og installasjonskontrollør i det nystartede Fredrikstad Kommunale Elektrisitetsverk. Begynnerlønnen var 4.500 kr året.

Da kjøpmennene fikk sjokk

– Eldre folk husker nok den to etasjes trebygningen i Ove Ramms gate 14. Inn midtdøren til høyre holdt elektrisitetsverket til i et par som. Tvers over det første strakte skranken seg, og i et avlukke i hjørnet satt driftsbestyreren. Forøvrig var det forsorgsvesenet inn til venstre og kemneren og revisjonskontoret opp trappen til annen.

I bakgården holdt vi i kontrollavdelingen til i et rom mellom vedskjul og utedo. Fra et vindu i toseterne kunne du i stille stunder betrakte Phoenixhaven. Driftsavdelingen var leid inn i et rom i kjelleren på biblioteket. Der holdt montørene til med sitt verktøy, sine kabelsko og sine sykler.

Driftsbestyreren, Nicolai Walther, fra Kristiansund var et lykketreff. Han var en administrator av første klasse og dertil en fagmann av rang som blant annet monterte et målebord for vippe og målere – det aller første i hele fylket. Staben talte videre overkontrollør Sverre Swahn, bokholder Ragnvald Plünnecke, kabelmester Einar Hellberg, kontordamene Ester Sanne og Anna Gundersen, driftsmontørene Johan Mathisen, Carl Jensen og Johan Andersen, abonnements- og installasjonsmontørene Birger Andersen og jeg selv.

Den første tiden hadde vi det travelt med å kontrollere vipper og trefase kilowattimemålere etter at vi hadde fått 220 volt på nettet. En del målere i butikker og verksteder var koplet feil, slik at de lykkelige og intetanende abonnenter hadde betalt halv pris for strømmen. Fadesen ble omgående rettet, abonnenten fikk sjokk når de nye regningene kom og det ble holdt stormende møter i Fredrikstad Håndverk- og Industriforening til uværet hadde lagt seg. I årene som fulgte var jeg kontrollør, deretter assisterende overkontrollør og fra 1947 overkontrollør av alle elektriske anlegg i byen til jeg gikk i pensjon på årets siste dag i 1971.

Pikene tegnet paradis med kullstiftene

– Jeg har opplevd utviklingen fra glansgarn og kullbuelamper til nåtidens plastbelagte og datastyrte belysnings- og oppvarmingsanlegg. I gaten utenfor mitt første barndomshjem i Dampskipsbryggen 10 hang det nemlig en buelampe som gnistret og freste og spredte sitt hvite lys over brostenene etter at mørket hadde falt på. Kameraten min, Tormod Uleberg, og jeg syntes det var spennende når mannen fra Fredrikstad Gas- og Elektrisitetsverk dukket opp i gaten. Han sveivet ned lampen mens de lange ledningene fulgte med, steg opp på en liten skammel på fire porselensisolatorer, skrudde ut de utbrente kullstiftene og satte inn nye og sveivet vidunderet opp igjen. Stumpene fikk barna å leke med, og pikene tegnet paradis med stiftene på fortauet.

I året 1910, da var jeg 11 år gammel og gikk i fjerde klasse, kjøpte mor og far et toetasjes trehus på Nabbetorp. På Dampskipsbryggen hadde vi hatt elektrisk lys såvel i leiligheten som ute i oppgangen. På Nabbetorp blafret fremdeles parafinlampene i de små teglverks- og bruksarbeiderhjemmene.

Først etter at vi hadde flyttet inn, kom montøren med sin stige og dro en stikkledning fra stolpen i veggen og til huset vårt. Så boret han hull, satte i to 5/8 jernrør med porselenspropper og førte ledningen til en liten trekasse på innsiden av veggen der det satt to 10 ampere sikringer av typen P 1. Vippe eller måler ble ikke brukt hos småabonnenter på den tiden.

Grått glansgarn på hvite sneller

– I nybygde bedremannsvillaer på Cicignon var det allerede tatt i bruk skjulte anlegg med Simplex-rør med løse sløyfer – altså uten koplingsbokser ved uttaket. Hjemme hos oss gikk strømmen videre til stue, kjøkken og soverom i grå glansgarnsledninger festet til hvite porselensisolatorer. Der det trengtes avgreninger, ble ledningene tvinnet sammen og loddet og så viklet montøren gummibånd rundt for å avslutte med et lag grått silkebånd. Arbeidet var nett og nydelig utført; det reneste broderistykket.

Mange avgreninger hadde man heller ikke bruk for. Strømmen ble bare brukt til belysning med ett lampepunkt i taket i hvert av rommene. På Cicignon og deromkring, hvor folk hadde bedre råd fantes nok en eller annen porselensstikkontakt med 6 amper Carnell-sikringer der du kunne kople til smijernsleselampen eller måneskinnslampen i kroken. I kjøkkenet og soverommet vårt hang metalltrådlampene med sine melkehvite skjermer. Når mørket falt på var det bare å vri om bryteren eller kranen som det dengang het, på lampeholderen. Lampen i kjøkkenet kunne trekkes ned når barna skulle gjøre lekser, far lese Fredrikstad Dagblad eller når mor lappet buksene våre ved kjøkkenbordet. I stuen ble det installert elektriske lampeholdere i husets stolthet, den fine parafinlampen, som hang ned fra sin takrosette over stuebordet.

I dag kjøper du 15, 25, 40 eller 100 watts lyspærer i butikken. Dengang ble lyspærene målt i normallys. I godstua brukte man vanligvis en 32 normallyspære, men klarte seg med 16 normallys i kjøkken eller soverom.

Og på veggen satt venderen, en nett, liten affære i porselen med en blank messingkapsel. Hadde du et ærend opp i annen, koplet du ut strømmen nede, og før du gikk ned trappen til første etasje, vred du om venderen i annen. Når kontrolløren fra Elektrisitetsverket banket på døren, ville han kikke på lyspærene dine. Hadde du for eksempel skrudd i en 32 lys lampe i soverommet, måtte du betale mer.

– Skru av, det vipper!

– Fra min aller tidligste barndom kan jeg huske at man varmet strykejernet på glørne i ovnen. Så kom det elektriske strykejernet og gjorde mors hverdag lettere.

Den elektriske utgaven kjøpte du i Østlandske Elektriske eller hos Werner Larsen. Der fikk du også en skrukontakt, en fiks, liten innretning til å skru inn i lampen over kjøkkenbordet. så var det bare å plugge støpselet i den, vente til jernet ble varmt, og stryke penkjolen til mor eller presse på gåbortdressen til far.

Skrukontakten var ikke jordet, så du kunne få et skikkelig støt hvis du samtidig kom bort i vannledningen. Faren var liten, for de fleste på Nabbetorp hadde ikke innlagt vann. Senere ble typen forbudt av elektrisitetsverket og samlet inn. Det lå hundrevis av skrukontakter og samlet støv i en kurv i kjelleren i Ove Ramms gate 14.

Nå måtte forbruket måles og montøren skrudde opp en ILI-vippe under trekassen på veggen. Senere gikk man hos større abonnenter over til den firkantede Ferraritypen, mens de fleste husker nok I. Jacobsens runde modell. Prisen på strømmen var, helt fra Fredrikstad Gas- og Elektrisitetsverks tid, 180 kr kilowattåret. Brukte du mer strøm enn du hadde på vippen, blunket og blunket det og familien fôr rundt og ropte: – Slå av lyset, slå av i annen etasje, for mor skal stryke skjorta til Lillegutt!

– Kom først til meg, da, Mathisen!

– Det var stor arbeidsledighet på Sindingberget og ellers hvor arbeidsfolk bodde. Man satte næring etter tæring og abonnementet kunne være svært beskjedent – helt ned til 75 watt. Det vanligste var nok en 150 watt på vippe. Som kontrollør var det en tung plikt å stenge av hos abonnenter som ikke hadde gjort opp. Det pussige var at småfolk som oftest klarte å skrape sammen kronene. Kjøpmenn, bedriftseiere og håndverkere var det ofte verre med.

På sommertid ble spillstrøm en billig løsning for de mer beskjedne husholdninger. Da innskrenket bedriftene produksjonen og vi hadde et overskudd som vi holdt billigsalg på. Du gjorde et godt kjøp – 1.000 watt for 30 kroner fra april og fem måneder fremover. Husmødrene herjet og maste når jeg syklet rundt på Nabbetorp for å kople om: – Kom først til med, da, Mathisen!

Til de daglige rutiner hørte å stenge, flytte og åpne abonnementer og å forandre innstillingen på vippen. I vesken på styret hadde du Weston-amperemeteret og reostaten til å justere vippen med og Meggeren til å måle lekkasjestrømmen med. For anleggene skulle også kontrolleres. Særlig på kjøkkenet var glansgarnsledningene utsatt for røk og damp og fikk i årenes løp både to og tre lag maling. Da krevde vi at de skulle skiftes ut. Skrukontakten ble erstattet med jordet stikkontakt med ledning langs fotlisten til vannrøret. Noen prøvde å jukse med ombundne sikringer: en tykk kobbertråd erstattet den tynne, autoriserte. I løpet av de 45 årene jeg var i etaten har jeg bare støtt på en strømtyv, og han hadde koplet en 1.000 watts ovn på soverommet på nettet foran vippen.

En vakker dag trengtes festbelysning

– Et viktig skritt videre på veien mot det elektriske samfunn var da man tok i bruk de hvite kull til steking, baking og koking. Mor slapp å mase på far at han skulle gå i skjulet og hogge ved, og selv slapp hun å stå og svette ved vedkomfyren i sommervarmen. Først kom kokeplaten. En enkel affære: en blikkasse på fire ben, en chamotteplate produsert på NTP med åpne glødespiraler og bryter foran: 250-500-1000 watt. Jeg laget selv en slik innretning da jeg giftet meg.

Når store familiebegivenheter sto for døren: barnedåp eller konfirmasjon eller bryllup trengtes mer strøm enn vippen kunne tåle, bestilte man såkalt festbelysning, som kostet fem kroner. Da kom kontrolløren, fremdeles på sykkel, før gjestene på lørdagen og koplet ut vippen så man fikk energi nok til potetgryte, skinkestek og surkål. På mandag morgen kom han så igjen for å kople tilbake til striskjorte og havrelefse.

Var far i arbeid, kunne det hende at familien så seg en råd til å anskaffe elektrisk komfyr. Sarpsborg var produksjonsstedet, ingeniør Sælid sto bak, og det hvitmalte vidunderet med forniklede kanter bar byens navn. Noen står vel ennå i et eller annet kjøkken, for det var solid håndverk, beregnet på å vare livet ut. Sarpsborgkomfyren hadde et rundt varmeskap ned fra toppen, deretter en plate på 1.000 watt og så det lureste av alt: magasinet. Der fantes et varmeelement på 400 watt mellom to jernklosser, det hele isolert med asbest og med et tungt lokk over. Du slo på magasinet om kvelden, og når du slo av og åpnet lokket om morgenen, var magasinet rødglødende og kaffelars kokte opp på et sekund. Så kunne mor koke og steke utover dagen på magasinet og familien spare strøm. Nå ble vippen i mange hjem erstattet av en overforbruksmåler montert på marmorplate i entréen. For overforbruket betalte kunden fem øre kilowattimen.

Da overforbruksmåleren kom, ble Walther engstelig: – Dette blir for dyrt for oss! Betalingen til Hafslund A/S ble nemlig beregnet på årsbasis ut fra toppen på forbruket. Dermed gikk prisen opp til 200 kr kilowattåret for abonnentene. Til Erling Bøckmann i styret protesterte og fikk med seg Vegard men mot seg Håkon Karlsen på et forslag om å gå tilbake til 180 kr. Forslaget ble vedtatt.

En blikkboks på tre ben ga lunk i godstua

– På slutten av tyvetallet og utover på 30-tallet ble strømmen så smått tatt i bruk til oppvarming. Først selvsagt hos de som hadde god råd, deretter i de enklere husholdninger.

Det ble også laget varmeovner i Fredrikstad. August Madsen het mannen som fra et beskjedent verksted i nærheten av Bakgaten sendte ovner av egen konstruksjon ut på markedet. En rund, perforert, sortlakkert blikkboks på tre ben, et varmeelement i midten, en såre enkel regulering for halv og full og kvart ved hjelp av tre pinner på selve ovnen og tre hylser til å sette av og på. Så plugget du inn støpselet i stikkontakten, og det ble lunt i stua. Senere kom en frittstående, riflet, flat og firkantet støpjernsaffære – og de første stråleovnene som ikke var uten brannfare.

På slutten av tredvetallet dukket de første kjøleskap opp i velhavende hjem, og etter krigen går det slag i slag: vaskemaskin, oppvaskmaskin, termostatstyrte stekeovner, mikrobølgeovn, mixmaster – listen kunne lett gjøres lenger. Når jeg står på kjøkkenet mitt i dag og vrir på bryterne, går tankene under tiden tilbake til 16 normallyspæren over bordet på Nabbetorp.

Trykt i Demkraten 1992