På godfot med Maggi i Salomons sko

Lette pumps og fruesko med snøring, lakksko for Phoenixball og beksøm for søndagsturen i marka. Hvite og sorte sko for byens eldre kavalerer, og sko i alle sommerens farger for byens unge piker til møte med kjæresten på danseplassen på Feriehjemmet. Fottøyet fant de i hyllene i Salomons Utsalg på torvet.
Med lørja kvart over fire kom værstekællene, med vogn med to hester foran kom Kiær til butikken med det gode renommé. Det var dengang skoene var randsydde og ekspeditrisene sa De til kundene. Maggi Sand sto bak disken i Salomons sko.

– En tidlig junimorgen 1928 rusket far i meg. Han var en slags vaktmester i Samvirkelaget og passet telefonen der: – Maggi, du må stå opp, bestyrerinna i Salomons skoutsalg er i telefonen og sier at du kan begynne der som viserpike i morra!

Etter at jeg hadde stått til konfirmasjon, ville jeg helst ha begynt blant jentene på Grundtvig og Engelsvikens hermetikkfabrikk, for der tjente de grådig godt – hele 25 kroner uka, ble det sagt. Far sa plent nei: – Fabrikkjente skal du iallfall ikke bli. Sjøl arbeidet han på Værste all sin tid, bortsett fra de par åra han gikk arbeidsledig. Den tiden satt vi trangt i det, det var kanskje derfor mor og far begrensa seg til storesøster og meg.

Det var storesøster Sigrid som så annonsen i Smaalenenes Social-Demokrat: Salomons Utsalg søker viserpike for sommeren. Selv sa hun høyt og tydelig at dit ned tør iallfall ikke jeg gå. Jeg var tre år yngre, pyntet meg i blå kjole med rød silkesløyfe og gikk hjem til bestyrerinnen, Ingeborg Hansen, som bodde like ved Seiersten skole. – Det er 200 som har søkt, sa fru Hansen. Hvorfor det ble jeg som fikk jobben – nei, det har jeg ingen formening om. Jeg skulle vikariere noen sommermåneder og ble der i 18 år.

– Husk, at Salomons utsalg er forretning med renommé

– Jeg var ikke høy i hatten første gang jeg gikk inn døra under det sorte skiltet med Salomons Utsalg i gullbokstaver. Forretningen gikk for å være byens fineste, i skarp konkurranse med Galtung Sætvedt og Fredrikstad Skomagasin. På hver side av døra var store, blankpussede speilglassruter, og bak dem var stilt ut alt hva føttene kunne begjære. Pumps og lakksko, brune snøresko og støvletter til midt på leggen tronet på massive søyler av glass. Speilveggene bak ga inntrykk av rene skooverfloden. Iblant måtte du åpne og hente ut et par som en kunde hadde storforelsket seg i – og rev ned hele glassarrangementet. Du fikk strenge blikk fra bestyrerinnen og dertil en masse ekstraarbeid.

Inne i lokalet var det disker til alle kanter, og på en av dem ruvet det forniklede kassaapparatet av merket National som sa pling! når kunden hadde bestemt seg, og handelen var avsluttet.

Bak disken gikk hyllene fra gulv til tak – eske på eske på eske helt til topps dit du måtte balansere på stigen en 10-15 ganger hvis Konsulinnan skulle ha nye sko, for den dama var fæl til å dirigere.

Eskene skulle stå snorrett i høyden og bredden. – Husk, vi er en forretning med renommé, sa alltid fru Hansen.

På høyresiden var herreavdelingen, til venstre prøvde byens fruer og frøkener nytt fottøy og i midten var barneavdelingen. Der plasserte mammaene småguttene og småpikene på disken når de hadde vokst fra de første skoene sine.

Innover, i det ene hjørne, var et lite avlukke. Der inne sto et beskjedent trebord, og der putret kaffetrakteren. Dit inn smatt vi innimellom og pakket opp ostematen og skjenket i kaffekoppen, men akkurat når du hadde fått deg en munnfull, gikk det i døra. Så var det frem bak disken i en fart: – Ja, værsågod frue, hva kan vi stå til tjeneste med i dag?

Med åtte skoesker til Ridehusgaten

– Bakerst i avlukket var en glassdør, bak den var nærlageret og telefonen: – 208, Salomons utsalg, værsågod! En hønsestige av en trapp førte opp til lagerrom i annen og tredje etasje. En gang i uka lempa Loll eller Lars Bakkhaugen skokassene inn i butikken, og så var det vår jobb å få dem opp trappa. På sommeren sjauet vi vedfavner opp i tredje så vi skulle ha noe å legge i de to svære, svarte vedovnene nede i butikken når høsten og kulda kom. Var det kaldt, tok det tid å få lunk i lokalet, så på vintermorgenkvistene tok vi ofte mot de første kundene med kåpene over skuldrene.

Det var viserpikens jobb å bære ned ved og fyre i ovnen. Men ellers ble det mest å gå ærend: – Maggi, hun fruen på Cicignon har ringt – ta med deg en 6-7 modeller og spring bort i Ridehusgaten, men kom snart tilbake!

Det var nemlig i de dager at byens finere fruer slo 208 for å prøve sko hjemme. Så var det å traske i vei, da, nedover Nygaardsgaten og bortover Ferjestedsveien med fire esker i ene hånden og fire i den andre, ringe på klokka, bli vist inn i salongen og pakke ut. – Nei, nei, den klemmer over vristen! – Nei, fy da, den er da alldeles grusom! Men som oftest fant et par nåde for fruens kritiske blikk – siste mote som ville gjøre nabofruene grønne av misunnelse på det årlige ballet på Phoenix.

Skoene skulle betales. Jeg kunne gå med regningen både 3 og 4 ganger – enkelte steder var det bare å gi opp. Annerledes var det når Andersen eller Nilsen fra Værste stakk innom utsalget for å kjøpe fottøy på lønningsdagen. Da var det opp med lommeboka, sedlene på bordet og ferdig med det.

Fra klokka 8 til 7 for 10 kroner uka

– Etter en tid stilte jeg bak disken sammen med de andre damene i utsalget.

Bestyrerinnen er nevnt, hun var opp og ned som de fleste av oss er: en dag kunne ovnene aldri bli blanke nok – den neste kunne det hete: – Så flink du er med kundene, Maggi. Videre bak disken sto Signe Hansen fra Lahellemoen og Lilly Jakobsen fra Apenesfjellet, og 6 år etter at jeg hadde begynt, flyttet Aslaug Ellingsen over fra Fredrikstad Skomagasin.

Korrekt antrekk bak disken var kjoleforklær, gjerne med hvit krave. Jeg sydde mine selv, for på kveldstid arbeidet jeg gratis på Høyers systue for å lære kunsten å legge opp og kaste om, og til sist la jeg i vei med både kjoler og drakter. Den kunsten kom vel med, for lønna var 10 kroner uka de første årene. Da jeg giftet meg, fikk jeg pålegg til 50 kroner måneden.

Vi åpnet klokka åtte om morgenen og stengte vanligvis ved 7-tiden. På lørdager ble det gjerne å holde døra åpen litt lenger. I en tre ukers tid før jul kunne vi først gjøre opp kassa og traske hjemover etter at klokka hadde slått 10. Noen ekstra betaling for overtid var det aldri snakk om.

Kiær kom med hest og vogn, værstefolka med lørja

– Du skulle ikke bare hente ned og frem og prøve å selge sko og støvler og støvletter. Vi vasket gulv og pusset speil og vindusruter og ovner, tørret støv og arrangerte vindusutstillinger som skulle lokke kunder inn gjennom døra. Først langt senere organiserte vi oss, og da ble det litt av en ballade, men den vil jeg helst ikke fortelle om.

Salomons Utsalg hadde kunder som kom igjen år etter år. Det var banksjef Torjussen, det var Gressvik Olsen og datteren Ingebjørg, Egil Brenna Lund, advokat Mordt og frue, rørlegger Henriksen og Fritjof Wiese samt bedre halvdel var stamkunder. Konsulinnan er nevnt – og fra tid til annen stanset en vogn med to blanke hester foran døra: Kiær trengte lakksko og fru Kiær gullsko til grand gallaen på Ekheim.

Med lørja kvart over fire kom verkstedfolka. Solide karer som trengte solid fottøy. Østensvik, Johan Johansen, Johan Bakkhaugen, far min, August Pedersen og mange flere. Sålene ble gjerne gransket, for norske produkter sikret arbeidsplassene. Ofte ble de forsterket med «Knuppen»-sparinger. Trengte skoene å halvsåles, sendte vi gjerne kundene til skomaker Elgheim i Mellomgaten. Jentene fra hermetikkfabrikkene stakk ofte innom – det gjorde også garden fra torvet: torv- og basarhandlere som Anker Strand, Arvesen og Hellik som trengte varmt på bena der de sto ute i all slags vær. Og fra tid til annen presset selve torvkontrollør Kierulf seg inn gjennom døra. Det rare var at føttene til den digre rusken var ganske små. Ellers var det gjerne forfengelige damer som på død og liv skulle true undersåttene ned i for små sko for at føttene skulle se nette ut. Følgen ble vonde ben og liktorner.

Snobber, småbarn og byoriginaler

– Snobber fantes iblant. Jeg husker frua som duvet inn døra og sa til en hun kjente foran disken: – Det er da meget bedre å være noget i småbyen enn å drukne i mengden i hovedstaden. Så var det originalene: far og sønn – nei, navnene vil jeg ikke ut med – som startet skorunden hos oss tidlig om morgenen. De prøvde og prøvde, og jeg opp og ned på stigen og bar frem sko med hjertet i halsen for de skulle alltid knekke på sålene, og det kunne ødelegge dem. Så var det nei takk, og videre til neste og neste og neste skobutikk med det samme ritualet til de rett før stengetid kom tilbake til oss, og da kunne det gjerne bli salg.

Morsomst var det kan hende å selge barnesko. Lillemor eller Veslegutt ble som sagt plassert på disken, og så var det gjerne snøresko til gutten, mens veslejenta maste: – Mamma, jeg vil ha døm med alle remmene på.

Bally fra Sveits var kremen blant dameskoene. I begynnelsen av 30-tallet kostet de 28 kroner paret. Vi gikk gjerne i Bally selv, for pent fottøy var reklame for forretningen, og vi fikk parene som hadde stått i vinduet og blitt litt falmet, for halv pris.

Ellers gikk det mest på Salomonfabrikkens eget assortiment, høyhælte pumps eller solidere saker med halvhøy hæl og snøring – fruesko var det mange som kalte dem.

Høst, vinter og vår skulle det være støvletter – gule eller hvite og gjerne halvlange, slik at de fremhevet en smekker legg. Var det rent slapseføre, solgte vi gummistøvler fra Askim – gjerne med pelskant som prikken over i’en.

Moten skiftet ikke så ofte i 30-årene. En tid skulle dameskoene være spisse – nærmere krigen kom typen med butt tå. På sommerstid solgte vi gjerne flettede sko eller sko i alle regnbuens farger til jenter som skulle til dans med kjæresten på Feriehjemmet.

Eldre sjarmører stilte i sort og hvitt

– Sko dengang var oftest kvalitet – enten de var laget av tykk bokskalv eller den fineste sjevrå. De fleste var randsydde og holdt år etter år, og dessuten var folk flinke til å ta vare på skotøyet sitt.

Herreskoene var svært så tradisjonelle. Jeg nevnte lakkskoene, videre hadde vi de brune, solide spaserskoene og de finere sorte, som hørte sammen med blådressen i skapet.

Men nyheter kunne dukke opp: på tredvetallet kom de lysegule herreskoene som trollbandt byens yngre damer. For ikke å snakke om de sorte og hvite med hullmønstret overlær som eldre kavalerer pakket i kofferten når badehotellferien sto på programmet, sammen med lerretsskoene som måtte krittes daglig.

Skulle du på søndagstur i Fredrikstadmarka, kjøpte du Salomons beksømsstøvler. Skikkelige saker med myk kant rundt og hekter nederst og maljer øverst til skolissene. De støvlene tålte hundrevis av turer til Skihyttta eller Borge varde.

Klart det var moro å selge sko og støvler – du lærte byens liv og levnet og føtter å kjenne, men det var et slit: du verden så trette vi var når vi hadde gjort opp hver vår skuff i kassa og ruslet hjemover.

En gang imellom kom direktøren for Salomons skofabrikk, selve Hansen, på inspeksjon. Da gikk han gjerne frem og tilbake på gulvet og tenkte høyt: – Vet dere hva, vi burde flytte butikken opp i Nygaardsgaten, det er dit folk vil gå og handle om noen år. Og spådommen gikk i oppfyllelse – selv om det i dag ser ut til at det er vanskelig å selge både sko og andre ting såvel i Nygaardsgaten som i resten av byen.

Trykt i Demokraten 1991