På to hjul i det tredje riket
Sommeren 1936 sparka Sverre Pettersen i gang sin tosylinders Indian for å sette kursen for det tredje riket med to kilo meierismør i bagasjen. Utferdstrangen våknet tidlig, for på lørdagskveldene stemte faren opp Stenka Rasin i stua i Sjømannsgata. Først ble det tråsykkelturer over berg og dal, deretter over grensene pr. Harley Davidson og Indian.
Pionerferden til kontinentet ga mersmak. Skotøyarbeideren fra Fresco ble globetrotteren som i årenes løp har besøkt de fleste av landene på skoleveggkartet.
– Jeg er født på St. Hansfjellet som nummer tre i en barneflokk på 11. Far var klyvsagmester og høvelmester på Kiærebruket. I yngre år hadde han dratt til Riga for å lære russerne å sage tømmer. På lørdagen, når han hadde tatt seg en aldri så liten knert, pleide han å stemme opp en eller annen sørgmodig sang han hadde lært der borte. Kanskje utferdstrangen våknet hos meg når jeg hørte de fremmede tonene – jeg vet ikke.
Jeg gikk på St. Croix skole for lærer Nordby. Geografi var spennende, enten du satt på pulten og drømte deg bort over atlaset eller sto foran veggkartet oppe ved kateteret og skulle finne vei i verden. Lite ante jeg at jeg kom til å besøke de fleste av de fremmede landene foran meg. Jeg har vært i alle verdensdeler, så nær som Australia – kanskje kommer jeg dit ennå?
Jeg bar skinker og sparte til sykkel
– Allerede i skoletida våkna utferdstrangen. Sammen med skolekameratene vandra jeg til Treskjærsbukta på Kråkerøy der vi bada til alle årets tider. Vinterbadinga holdt jeg på med til jeg var 45 år. Det, og at jeg aldri har røkt og drukket, har holdt meg i fin form. – Sverre, han er aldri sjuk, pleide far min å skryte.
Jeg drømte om en sykkel – da ville jeg nå lenger og alt ville skje fortere. Mens jeg gikk på St. Croix var jeg visergutt nede i kjøttbasarene og bar ladninger med skinker i hver hand opp til Andersens Delikatesse i Nygaardsgata. Jeg la øre på øre og krone på krone til jeg kunne kjøpe en Øglændsykkel til 150 kroner hos Brun i Bakgata. Den skikken har jeg fulgt siden – først skal du spare og så skal du kjøpe. I dag stifter folk gjeld for likt og ulikt – det har jeg alltid ment har vært en uting.
En av de første turene med nyinnkjøpt sykkel gikk helt til Drammen. På hjemturen sykla jeg gjennom Oslo til Fredrikstad og Sjømannsgata, der jeg satte fra meg ryggsekken, og tråkka videre til en kamerat på Greåker på én dag. Da var jeg sliten i bena.
Morrafriske gutter over fjell og dal
– Senere ga jeg meg grusveiene i vold for alvor. Jeg sykla alene eller i følge med en eller to kamerater. Første ferden gikk gjennom Telemark til Setesdal, så over fjellet til Stavanger og videre langs kysten og hjem. Vi svetta bakke opp og bakke ned og klarte gjennomsnittlig en 12-13 mil om dagen. På bagasje- bæreren ruva ryggsekken, på sidene hang to fullstappa sykkelsekker og på styret hadde jeg festa soveposen. På kvelden slo vi opp firemannsteltet eller bad bonden om å få sove i høyet på låven. De fleste var greie slik, de skjønte at vi var frisk og ordentlig ungdom som ikke trengte å sove fylla ut på morgenen. Undertiden tok vi inn på ungdomsherberger – det kosta ikke mange ørene før krigen. Iblant sa det pang, og du måtte frem med solusjon og lappesaker ute på landeveien og fikk tid til å bli kjent med annet syklende folk. Det var masse ungdom på to hjul før krigen – nordmenn, svensker, dansker og ikke så få tyskere. Om de var Wandervögel og spioner skal jeg ikke ha sagt noe om.
En svensk jødisk gutt traff jeg en gang på Sognefjellet, så møttes vi på samme sted neste år. Mange år senere, i 1948, på ferga på Zürichsjøen er det en som kikker og kikker: – Har vi inte träffats förut…? Hitler har dödat hela min släkt, fortalte gutten fra de norske fjell.
Langturene våre ble kjent på skolen. Lærer Nødvedt fulgte ivrig med: – Har dere vært der? Dit bør dere absolutt dra i neste sommerferie! En ferie sykla vi helt til Trondheim. Da syntes mor at jeg nesten hadde vært i utlandet.
Etter skolen begynte jeg på Fresko skofabrikk. Den første tida var jeg i stanseavdelinga i første etasje. Der stanset de såler, lagde bindsåler, sjerferte og gjorde hæler. En dag blir verksmesteren kalt opp til Sørbøe: – Denne Pettersen, han tjener aldeles for mye. Verksmesteren svarte at jeg arbeida for det jeg tjente. Akkorden var ikke noe særlig god, men hver time tok de andre timinutters røkepause, og det trengte jo ikke jeg.
– Nå kjører du ordentlig, sa Rasmussen
– Tanken på å bli motorisert frista. Jeg hadde en kamerat i Halden, Arvid Granstrøm, som hadde motorsykkel av merket Indian. Første gang jeg holdt i et motorsykkelstyre syntes jeg det gikk så fort at jeg liksom ble hengende etter i lufta. Etter en fire-fem timers trening på egen hånd stilte jeg for bilsakkyndig Rasmussen som ga klar beskjed: – Nå kjører du ordentlig! Med sensor i sidevogna ble det litt hit og litt dit og bakke opp og bakke ned og utover Rolvsøyveien og tilbake før Rasmussen befalte stopp. Det var lettere sagt enn gjort, for jeg slo av tenninga men motoren rusla og gikk like godt til jeg kom på at jeg måtte dra i hendelen som åpna ventilen i sylinderen. Men Rasmussen var i godlage, for sertifikat ble behørig utstedt på politikammeret.
Jeg hadde gnidd og spart av Fresko-lønna og kjøpte for 350 kroner en brukt 1.000 kubikks Harley Davidson av Bustgaard i Gamlebyen. Sykkelen var grønn og av den gamle, tunge sorten, med bakoverbøyd styre, to sylindre og gear på bensintanken: tre forover, ett i revers. Den dura og bråka fælt og hadde dessuten karbidløkt. Det var et ordentlig søl når du fylte på, og dessuten måtte du frem med fyrstikkesken og tenne på når det skumra over gater og veier. Den brukte halvliteren på mila, farten lå på en 50-60 km i timen og dukka det opp folk eller fe i veien, var det å klemme på gummiballen til pærta på styret. Nummerskiltet viste B 1100 og noe og på høyre side hang sidevogna med kalesje, til person, vare- eller dyretransport.
Ute i Sponvika vanka en gang transportoppdrag av ei finere frue: – Kan De ikke kjøre schäferhunden min opp til Berg stasjon, min gode mann? Jeg tok Prins eller Pelle eller hva han nå het i alle fire bena og plasserte i vogna, sparka i kicken og motoren starta med et brak, men bikkja satt stille som en mus, for det hadde jeg sagt til’n. Du skal prate sakte og høyt til dyra, for da skjønner de. Og da vi kom til Berg, ville schäferen ikke gå fra meg, for så fine venner hadde vi blitt på turen.
Blankere sykkel fantes ikke i byen
– Harley Davidsonen ble skifta ut med en rød Indian 750 kubikk – den kosta innpå en tusenlapp. Det var en fin maskin – mye mer stillegående, med raskere akselerasjon og gjerrigere på drivstoffet enn Harleyen. På bra vei kunne jeg få’n opp i over 100 km i timen. Det skjedde sjelden, for veiene var fulle av høl – på strekningen Fredrikstad-Askim der jeg ofte kjørte var dumpene store som bøtter og dertil hadde du de løse kantene. Jeg stramma nyrebeltet og håpa på ikke å havne i potet- eller kålåkeren.
Sykkelen pussa og gned og stelte jeg på støtt – folk sa at blankere sykler enn Pettersen og Granstrøms fantes ikke i distriktet. Ungene i gata maste fælt: – Få sitte på ‘a, Sverre! mens engstelige foreldre advarte mot kjøreturen for ennå ble motorsykler sett på som farlige fremkomstmidler.
Tanken fylte jeg med 5 liter i slengen på stasjonen i Seierstensgata, og vidunderet sto sommer som vinter i en bølgeblikksgarasje i Sjømannsgata 8. Ellers var jeg helårssyklist – i skinnbukser som endte i en slags kalosjer, skinnjakke, pelsfora hette av skinn og med et par drabelige motorsykkelbriller foran øynene. Nå vinka verden den vide for alvor. Først ble det nærmest oppmykningsturer til Danmark, Sverige, Finland før Arvid Granstrøm og jeg med sønn av skotøyhandler Amundsen på baksetet la i vei til Tyskland.
Språklig hadde jeg rusta meg ut hos to søstre som holdt kurs i Ich bin, du bist på Trara skole. Ferien varte bare i to uker den gang, så tanken var fylt og bagasjen pakka så det bare var å sparke på kicken når fløyta blåste på Fresko.
Det gikk radig langs svenske og danske grusveier, deretter med syklene på ferga Gedser-Grossenbode og i land der tolleren heva handa: – Pass und Grenzekontrolle! Undersøkelsen var grundig av mann og maskin og bagasje – jeg syntes han kikka ekstra godt etter om jeg skulle ha uariske ansiktstrekk – men det var nok innbilning.
Vi parkerte på Unter den Linden
– Fra Grossenbode bar det sørover mot Berlin. Mest på landeveiene – mindre på autobahn, for de anleggene var langt fra ferdig utbygd ennå. Vi slo opp teltet på plasser ved bensinstasjonene der tyskerne lå og sov i DKW- og Opelbilene sine, for campingvogner hørte ennå til framtida. I byer og landsbyer hang digre hakekorsfaner ned fra husveggene, i gatene sprada nazioffiserer med stenansikter, og i kroer og butikker, ja, til og med i bankene ble du hilst med opprakt hand: – Heil Hitler. Tyskerne var høflige mot oss, men du merka ofte en litt brautende tone: – Her er vi, vi har makta, det er vi som er det nye Tyskland… Pengene våre var drøye – marken sto i 97 øre – for en mark fikk du en solid tallerken wurst og bløtkake og Heil Hitler attpå.
Die Mädchen kikka interessert
– Vi putra inn i Berlin på rekke og rad: gatene åpna seg til høyre og gatene åpna seg til venstre. I et gatekryss lyste det rødt – trafikksignaler kjente vi ikke til fra Fredrikstad, så vi durte uanfekta videre mens en Schupo rista på hodet. Målet var Unter den Linden der vi parkerte i trærnes skygge. Folk titta nok forundra på kjøredoningene med N for Norwegen og B-skilt fra Østfold – men ingen gjorde tegn til å flytte på oss. Vi fant et rimelig sted å bo og skifta på oss litt krøllete findresser fra motorsykkelveska: sjøl følte jeg meg som rene snobben i rødstripet skjorte og moteriktig sleng i buksa. Ute på byen hendte det nok at en eller annen Mädchen titta interessert på die drei Norweger som flanerte forbi Brandenburger Tor, mata krokodillene i zoologisk have eller beundra malerier og porselen i Sans Soussi ute i Potsdam.
I Nordfjord hadde jeg tidligere truffet en tysk familie som var på Norgesbesøk på Kraft durch Freude-skip. Vi hadde fått adressen og hadde med oss et par kilo meierismør i motorsykkelposen. Fruen i huset slo hendene sammen i glede og vandra fram og tilbake i stuen og kjælte for den dyrebare smørpakka.
Nå kommer Hitler!
– En dag gikk rykter ute på byen: – Nå kommer Hitler, snart kjører der Führer forbi. Folk var som gærne, stilte seg opp og dro fram lommetørklene. Men så falt det seg slik at Arvid som alltid var sulten, maste: – Vi stikker inn på kafeen her og får oss en kake eller to. Og da hungeren var stillet, og vi kom ut på gata – så hadde hele stasen passert, og vi hadde mista sjansen til å se det tredje rikets herre.
Turen hjemover gikk gjennom Belgia og Holland. Vi stansa ved monumentet ved Waterloo, og mens vi gikk opp trappene, tenkte jeg at her var det en annen herre og diktator som hadde måttet bite i gresset. Hjemme i Fredrikstad var folk spente: – Åssen var’e nerante? Han Hitler, han er vel en fæl fisk?
Turen ga mersmak: neste gang dro kameratene og jeg helt til Italia i en liten Ford Eifel. Og i 1939 lå jeg igjen på motorsykkelhjul langs tyske veier. Nord for Nürnberg møtte vi lange kolonner med soldater på lastebiler, tanks og kanoner. Vi spurte de grønnkledde: – Hvor skal dere hen? – Jo, lød svaret, -vi drar til Danzig for å ta Polen. – Og, la de til med et smil, – neste gang tar vi oss kanskje en tur til Norge.
Trykt i Demokraten 1991