Sommervals med Løvmann

Jentene krittet skoene og glattet den storblomstrede sommerkjolen, guttene trakk i nypresset blåbukse og hvit skjorte for Løvmanns kvintett spilte til dans på stranda på Myrvold.
Arbeidsledig ungdom sto for tredvetallsmusikken. Georg Engseth dro bæljen.

– Få se, du holder jo munnharpa gæernt, sa en eldre kamerat. Munnharpa hadde jeg fått i presang til en eller annen fødselsdag og kameraten var min første musikklærer.

Jeg var vel den eneste hjemme som hadde interesse for musikk. Spilte de et eller annet sted, blåste stenhoggermusikken på 1. mai eller det var dans på sletta ved Holm eller på Folkets Hus, satte jeg av gårde for å høre på. Da jeg var 18, skifta jeg ut munnharpa med trekkspill. Instrumentet het NM og stasen kosta 192 kroner som jeg hadde skrapt sammen og la på disken hos Felix. Senere skifta jeg ut til et dyrere spill – et Excelsior – men det måtte jeg ta på avbetaling.

– Sett deg borti skjulet og spill, sa mor mi’, det høres så fælt ut. For å rette på ulåtene, fikk jeg Arnt Arntzen til å vise meg grepa: – Sånn skal du gjøre, sa’n, – sånn skal du la fingrene gå i bassen. Det store gjennombruddet kom da jeg plutselig klarte åla høyre- og venstrehånda gå hver sin vei.

Det starta i ungdomslaget

– Jeg var med i Arbeiderungdomslaget og der hadde de en teatergruppe – en tramgjeng. De spilte Jan Anders og Lars Anders og trengte akkompagnement til noen viser i stykket. Snart het det: – Du Georg, kan ikke du spelle for oss? Og det gjorde jeg – og likeledes når tramgjengen sto på scenen i Arbeiderforeningen og messa, sto jeg på sia med spellet og dro i vei: – Vi er arbeidets kvinner og menn …

Litt spinkelt låt det vel iblant – hvorfor ikke forsøke å lage orkester – slik som Holmguttene som spilte til dans på Skytterhuset? Jeg fikk med meg Birger Larsen som spilte fiolin og så forsterka vi med Robert Johansen på fløyte og var blitt en trio og våga oss utpå, til Kilevold, til Fagen på Torp, til Bøndenes Hus i Borge.

Det ga mersmak og vi utvida nok en gang, med Helge Johansen på slagverk og felevirtuosen Torgny Johannessen, og dermed hadde Løvmanns kvintett sett dagens lys.

Notekunnskapene var så som så

– Løvmann var tilnavnet mitt. Kona mi har forklart at det var en spillemann tidligere i bygda som het Løvmann og så arva jeg navnet hans. Særlig notesterke var vel ingen av oss. Torgny var vel den som kunne mest musikk, han hadde tatt timer hos Severinson i byen. Birger Larsen hadde vel også noen timer i notelære. Helge Johansen hadde spilt i korps og lært en del der – men noe annet var det å følge melodistemmen.

Robert hadde en trekkoppgrammofon og så skrapa vi sammen og kjøpte plater hos Felix, og så spilte vi dem om igjen og om igjen til vi hadde fått tak i melodiene. Ellers var det å bruke ørene når vi hørte andre spille, og så lytta vi av og til på radio, men da var det vanskeligere, for da hørte du melodiene bare en enkelt gang. Det hendte at når jeg lå slik og dorma i halvsøvne på søndagsmorran at jeg hadde melodien så fint i hodet, men når jeg våkna, var’n vekk. Det hendte den kom tilbake utover da’n.

– Spell Cheek to cheek, da, Løvmann!

– Først satt vi gjerne hjemme og øvde på melodiene hver for oss og så samla vi oss gjerne i stua hos’n Birger Larsen eller Torgny Johannessen der det var både hjerterom og en kaffetår, og så spilte vi sammen, spilte gærnt, stansa, starta på nytt, tok det om igjen og om igjen til det satt som det skulle.

Mange av melodiene sitter i fingrene den dag i dag: Den gamle skipper: han har sagt sitt skip adjø…, Drømmen om Elin, Cheek to cheek – mange på dansegulvet fulgte oppfordringen. Lokker’n og Du skal få sukkertøy og du skal få lade, hørte til standardlåtene. Manduspolka, komponert av Torgny var svært populær. På mange fester ville de gå polonese – da spilte vi marsj: Alte Kameraden eller Hoch Heidelberg.

Snart kom engasjementer på løpende bånd. Jungeltelegrafen tromma: – Løvmanns kvintett er flinke til å holde takten, vi skaffer dem hit til Fagen neste lørdag?

Når spillejobben var like i nærheten, sykla eller gikk vi. Jeg hadde laga meg en slik sekk med meis så jeg kunne ha spellet på ryggen og så dro jeg av og til i vei alene og spilte for dansegærn ungdom i et eller annet veikryss. Det var slik jeg traff hun som ble kona mi.

Skulle orkesteret lenger av gårde, var det vanlig at arrangøren ordna skyss.

For en vanlig spillejobb – fra åtte til 12, med fem minutters pause hver time, fikk vi 60 kroner på deling. Det hendte det vanka noen kroner ekstra: – Kan dere ikke spelle en halvtime til, da, gutter… Var det servering på festen, ble kvintetten invitert til smørbrødfatet og noe attåt.

Amatører var og ble vi – vi spilte på fritida eller i perioder når vi gikk arbeidsledige – men følte oss iblant som proffs og skaffa oss i allfall drakter: korte, røde jakker med svarte slag, svarte bukser, røde slips og monogram i gull på brystet.

Jakkene sydde Anna Larsen og Lily Mikalsen, monogrammet ble brodert av Randi Molander.

Feriehjemdans i fullmåneskinn

– En tid spilte vi mye på Hvaler. Dit dro vi med båtskyss, i snekka til Arthur Niklassen i Utevika.

En gang da kvintetten skulle på jobb gikk sjøen hvit, snekka hev seg godt i bølgene og plutselig stoppa motoren. Arthur ble nervøs: – Det er’nte fali, guttær! Opp med motorlokket, mens Arthur klødde seg i hodet og skjønte null og niks men forsikra stadig at det var’nte fali…

Da kom det stille fra Robert: – Ser du ikke at ledningen er hoppa av pluggen, da, Arthur? Og snart dunka vi videre mot Skjærhalden og ungdom som trippa på brygga av danselyst.

En hel sommer var vi nærmest husorkester i friluft på Myrvold. Feriehjemmet var populært i tredveåra, folk hadde dårlig råd og på Myrvold klarte du å feriere billig. Arbeidsfolk dro utover i snekka, med kone og unger og det de trengte for sommeren og rigga seg til i hytter og telt. På kveldene spilte vi nedpå stranda: Kostervalsen og En sjöman älskar og mannfolka kom i hvit skjorte og press i buksa og kvinnfolka hadde kritta skoene og stramma lakkbeltet rundt sommerkjolen og så var det bort og spørre: – Får jeg lov, og så dansa de ut mens månen sto trillrund og gul over sundet. Ungene var med fra de var 10-12 år og jentene var gjerne de ivrigste og dansa med hverandre mens mor iblant tok seg en tur bort i hytta eller teltet og kikka etter minstebarnet som sov i sommernatta.

– Spell, gutter, så slåss dem mindre

– Det gikk oftest pent og stille for seg på Feriehjemmet, på andre steder kunne det være tøffere tak. På Bøndenes Hus i Borge, eller på Kilevold, kunne det gå hardt for seg – der slåss de både ute og inne. Når gjengen fra Bede dukka opp, var kvelden og slagsmålet sikra. Så mye så vi ikke til det, vi sto jo der oppe og spilte, og slåsskjempene respekterte oftest musikken. Men det hendte at arrangøren kom opp: – Nå får dere spille intenst, gutter, så folk roer seg.

På Bøndenes Hus i Borge patruljerte politi Hans Johansen fra Selbak, en eldre kar som ikke lengre hadde mye å stille opp med når det røk opp til slagsmål.

Men det hadde til gjengjeld Klaus Buskoven fra Kjølberg – en diger branne og selvbestalta ordensvern på kjøpet. En gang tok han to av de ivrigste kamphanene i nakken og klaska dem sammen så de svima av, og så skulle han få dem ut døra og ned trappa, men Johansen sto i veien, så han vippa politin over gelenderet og klaska’n ned i gården – det var lite å spare på når’n først var i sving.

Av jakka ble det barnetøy

– Påsken 1940 gifta jeg meg. Påskeuka spilte Løvmanns kvintett onsdag, torsdag, lørdag og mandag. De tre første kveldene på Folkets Hus i Torsnes, den siste kvelden på Skytterhuset. Og Godnattvalsen den mandagen var det siste stykket vi spilte sammen, for så kom 9. april og det ble andre toner.

Og senere fikk vi familie og kom på avstand fra hverandre så noe mer ble det ikke ut av det. Men uniformen kom til nytte, for under krigen sydde kona mi ei kåpe og ei lue til dattera vår av det røde stoffet. Og den jakka og lua hadde hun på seg da vi sykla i regnværet til Sarpsborg den 7. juni for å feire at kongen var kommet hjem og at tyskerne var ute av landet!

Trykt i Demokraten 1990