Vi har ingenting å skamme oss over

Karl Kristiansen, kommunist. Kommunestyrerepresentant i Glemmen i 8 år, med i bedriftsforsamlingen i Block Watne i 14 år. Medlem av samvirkelagsstyret i Fredrikstad. Formann i Østfold distrikt av NKL, formann i Østfold Samvirkelag – til eksklusjonen i 1974.
Karl i Krana har levd med NKU og NKP i medgang og motgang – fra svimlende etterkrigsoptimisme til nedgangstider og frustasjon. Kommunisthetsen var tung å bære. Einar Gerhardsen ga signalet fra Folkvang på Kråkerøy. AP-folk på Værste ønsket atombomben over Moskva.
– Sosialisme gir løsningen, sier Karl Kristiansen, det er dagens krise i kapitalismen et bevis på.

– Rundt trappa utafor Garman Hansen eller på hjørnet ved Justine Martinsen på Nabbetorp sto de arbeidsledige og spytta dagen lang. Jeg har hatt kamerater som ikke hadde en dags arbeid før krigen. Når folk ikke kunne betale for maten, tok de på krita, og når regninga var stor nok, tok kjøpmannen pant i huset. Det var en butikkeier på Nabbetorp som skaffa seg flere hus på det viset. Men folk flest støtta og hjalp hverandre – solidaritet var ikke en frase på Nabbetorp.

Fram til far døde i oktober -39, var vi blant de heldigst stilte. Han hadde fast arbeid i lensa på Kiærebruket, så jeg var bare første suppleant til den gode suppa fru Eriksen øste opp på Nabbetorpskolen. Hvis jeg møtte opp klokka åtte, og noen var fraværende når skolen starta klokka halv ni, fikk jeg en sjangs. Fottøy fikk jeg hjemme og klapra ikke rundt på kommunale trebånner. Litt gjorde da det offentlige for å lette situasjonen, det var ikke alle kommuner det skjedde.

Far var ivrig kooperatør, medlem av forbundsstyret i Norsk Høvleriarbeiderforening og med i Arbeiderpartiet til 1936. Da gikk han ut, han oppfatta det nye partiprogrammet som en klar høyresving.

Så særlig bevisst var jeg ikke på den tida, men fulgte nok med og lytta når far førte ordet ved middagsbordet. Så tok han veska og strøk av gårde til det ene eller andre eller tredje møtet.

Mens jeg gikk på skolen, begynte jeg å vanke i arbeiderungdomslaget på losje St. Hans. Etter avslutta skolegang skaffa jeg meg medlemsbok. Der kunne jeg lese: «I kraft av sin eiendomsrett over produksjonsmidlene tilvender kapitalistklassen sig det overskuddet det arbeidende folk skaper…»

Møtene på mandager med røde ildsjeler som Angell Simensen, Arne Molteberg og Harald Hansen satte spor.

Det var på losje St. Hans jeg tok mine første dansetrinn med Gudrun fra laget som lærerinne.

Vi fortsatte i losjeregi

– Etter skolen tråkka jeg viserguttsykkel med kørj foran og bak for Stene Isaksen. Jeg ble lommekjent i byen i ei tid da en tur med ferja over til vestsida var rene langfarten for mange unger på Nabbetorp.

12. april fikk Stene Isaksen storbestilling på strømper til den tyske hær som må ha gått fotbekledninga av seg under marsjen mot Fredrikstad. Jeg sykla bort med en diger kartong til herrefolket på Victoria og fikk oppgjør fiks kontant på stedet.

Hvordan mor klarte seg etter at far hadde gått bort, er en gåte for meg den dag i dag. Da var hun 53 og fikk ikke et øre i trygd før hun fylte 67. Men hun hørte til en generasjon som var vant til å klare seg med lite. Etter hvert kom flere av barna i arbeid og litt kasta vel salg av pærer på Kiærebruket fra det digre pæretreet i hagen av seg.

Kort tid etter 9. april forbød tyskerne og nazistene de politiske foreningene. En del av oss fra ungdomslaget holdt sammen i avholdslosjen. Til minnene hører glade utflukter til Hvaler der vi heiste losjeflagget og forskrekka Sofus fra lokalbefolkninga som trodde det var solkorset som blafra fra stanga.

Svoger hadde illegal radio på loftet. Vi skrudde og lytta på London. Rapportene om Sovjets kamp mot den tyske krigsmaskinen imponerte. Illegale aviser dukka opp: John Nilsen delte uforferda ut Avantgarden, utgitt av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund. At «Sterke Viljer» ble skrevet og stensilert i strøket, fikk vi først greie på etter krigen.

Enstemmig inn i NKU

– I maidagene 1945 var jeg med å ta imot ungdomslagsmedlemmene Angell Simensen og Arne Molteberg, da de kom fra Sachsenhausen til Fredrikstad stasjon. Det norske og russiske flagget ordna vi sjøl, det amerikanske lånte vi mot kvittering hos Aleks Johansen på Selbak.

Mottagelsen fortsatte på losje St. Hans: «Salen var vakkert pyntet med blomster», heter det i referatet. På møtet 14. juni samme år gikk ungdomslaget over til NKU. Harald Bunes reiste forslaget som ble enstemmig vedtatt, ifølge protokollen. Beundringen for Sovjets krigsinnsats og de norske kommunistenes kamp mot naziveldet her hjemme danna bakgrunn for vedtaket. Laget talte nå en 80-90 medlemmer. På møtene gikk Angell Simensen på talerstolen og holdt foredrag om boligsituasjonen, Harald Hansen holdt appell om Spaniaspørsmålet. Skredder Wilhemsen møtte opp og ivra for avholdssak, Emil Holmesland kom på besøk og snakka om framtidens demokratiske skole. Johan Simensen, Jacob Sande og Sigurd Kvaale leste dikt og prosa.

Eller vi fikk langveisfarende gjester fra Oslo: Per Svensson, Reidar T. Larsen, Leikny Karlsen, Ragnhild Løken, Tom Rønnow – de har stått på talerstolen i losje St. Hans alle sammen. Etterpå var det dans. Anker Tørjen eller sønnen Per, som var med i laget, sørga for god og billig trekkspillmusikk. Eller teatergruppa som vi hadde tatt med oss fra losjen, gikk på scenen med antimilitaristiske sketsjer og viser med brodd mot det bestående. Henrik Kristiansen sto på scenen, Thorolf Schau Olsen, Anne-Lise Brynildsen og Oskar Kristoffersen likeså – fine, humørfylte gutter og jenter. Jeg sang litt sjøl, jeg hadde ikke lyst, men hva gjør du ikke for å trekke ungdom til laget. Møtet ble avsluttet med Internasjonalen, står det stadig vekk i protokollen.

Vi la vekt på å skolere medlemmene: Lærebok i Politisk økonomi, Marxismen-leninismens prinsipper og Lenin: Marx og Engels’ marxisme sto på pensumlista og ble studert og drøfta på rommet over scenen på losjen eller over en god og billig kaffekopp på Klarakafeen. Ideer ble til handling. Vi solgte Unge Viljer, samla underskrifter til Stockholmsappellen og klistra ulovlige plakater mot USAs krigspolitikk. Påfølgende forhør hos Syversen på kammeret foregikk i gemyttlige former.

Det ble Kal i krana og Den røde plass

– I 1946 fikk jeg jobb på Værste. Først på platetomta der det var kaldt som rakkern når kvikksølvet sank til minus 27 grader, deretter i dampkrana på tomta. Derfor ble det «Kal i krana» og «Den røde plass» skrevet med kritt på kranveggen av humoristiske arbeidskamerater. Det var en sterk kommunistgruppe på Værste: Sigurd Hansen, Sten Moe, Ole Jensen, Odd Ragnar Kristiansen. Vi prata sammen og la taktikken foran fagforeningsmøtene. Jeg antar at Arbeiderpartifolk gjorde det samme. Mye av diskusjonen i foreninga gikk på kroner og øre, men vi fikk igjennom at en delegasjon fra Værste skulle besøke Øst-Tyskland. Det var noe helt enestående den gangen.

Sjøl konsentrerte jeg meg om partiarbeidet: Salg og abonnementstegning av Friheten, samtidig som jeg var kommisjonær for partiforlaget Falken.

Partikontoret var en innbygd glassveranda i tidligere Schultz hotell. Opp trappa og inn døra til venstre satt Juliussen bak det hjemmelaga skrivebordet med telefon: 1360, værsågod! Bordplata har jeg på loftet ennå. Juliussen, ildsjel og det snilleste mennesket i verden, hadde én tanke i hodet: Størst mulig løssalg, flest mulig abonnenter og så mange annonser som mulig i partiorganet. Både S. Larsen og Nødtvedt averterte i Friheten den gangen.

Hver dag sykla Juliussen til jernbanen og henta bladpakka. Min rasjon ble levert om bord på verkstedferja. Jeg sto over på andre sida, vinka og tok imot avisene. Iblant slo ferjemannen, som var gærn på kommunistene, seg vrang, da var det å hive seg på sykkelen og tråkke rundt. Frokostpausa brukte jeg til å spre avisa. Vi hadde mange sympatisører som kjøpte. Driftsingeniøren murra: – Vi ser ikke med blide øyne på denne virksomheten. Når skal den opphøre? Svar: – Aldri!

På kvelden tråkka jeg rundt i distriktet med bøker fra Falken i sykkelveska. Bestselger var Nexø: Ditte menneskebarn.

Kast atombomba over Moskva!

– 30. februar 1948 kom jeg på jobb. Det hadde vært møte på Folkvang kvelden før, foredragsholder var Einar Gerhardsen. Jeg spurte Anders, en av kranførerne som hadde vært på møtet: – Nå, hva sa Gerhardsen igår? – Ikke noe spesielt, sa Anders. Andre forsto mer! Det som kan true det norske folks frihet og demo­krati, det er den fare som det norske kommunistparti til enhver tid representerer.

Hetsen var igang. På Værste fikk jeg slengt i ansiktet: – Jeg har ett ønske, at amerikanerne slipper neste atombombe over Moskva. Det fantes folk, jeg vil kalle dem lurker, som snuste rundt og lytta og rapporterte inn til Arbeiderpartiet sentralt i Oslo. Nå i ettertid har vi fått vite mer om denne virksomheten. Av prinsipp hadde NKP og NKU bare avertert sine møter i Demokraten. Nå nekta avisa å ta inn annonsene våre.

Jeg ringte ofte til Odd Ragnar, nevøen min. Det kneppa og kneppa i telefonen. – Der har vi klovnene igjen, sa vi i røret. Vi hadde da for pokker ingen hemmeligheter, vi hadde ingenting å skjule.

Det var ofte kulturdelegasjoner fra Sovjet på Værste. Sang og dans og trekkspill og balalaika i spiselokalet på beddingen som var smekkande fullt. Men i bakgrunnen luska den svarte folkevogna.

1. mai hadde NKP og NKU egne demonstrasjonstog disse åra. Samorg ville ikke godkjenne paroler mot tysk opprustning og atomvåpen. Flere fagforeninger stilte under egne faner. Når toget gikk fram langs Nygaardsgata sto velkjente høyrefolk i sidegatene og knipsa og klikka med fotografiapparatene.

Karl Kristiansen må vekk!

– Sjøl satt jeg i Glemmen kommunestyre. I førsten behandla mange meg som luft – de hilste ikke på en femtekolonnist. Etter hvert gikk det opp for de fleste at vi kommunister ikke kjempa for oss sjøl, da hadde vi vært ferdige på et blunk, men for vanlige folks interesser. Enkelte medlemmer fikk problemer hjemme. Hetsen slo inn når familien kom sammen. Detaljene lar jeg ligge. På en del av oss prella det av, selv om det var benhardt. Vi mente det vi kjempa for var rett og riktig. Det samme mener jeg i dag. Vi har ingenting å skamme oss over.

På det meste hadde NKP lag i Torsnes, Borge, Kråkerøy, Rolvsøy og i Østre og Vestre Fredrikstad. Nå falt mange fra. Den gang bebreida jeg dem, nå forstår jeg dem bedre.

Istida var lang. Jeg hadde vært med i kooperasjonen i 20 år. På en kongress i Kristiansand i begynnelsen av 70-åra fortalte en kamerat at han var blitt tatt opp på rommet til et medlem av Arbeiderpartiet: – Karl Kristiansen må vekk, på grunn av hans politiske syn er han til skade for kooperasjonen. De klarte fint å få meg vekk fire år senere.

I 1950-åra var jeg med en delegasjon fra kooperasjonen til DDR. Folk virka tilfredse – de hadde klart å bygge opp landet av ruinhaugene. I 1966 møtte jeg som delegat fra NKPs sentralstyre til den 23. partikongress i Moskva. Jeg ble skuffa. Det var blitt slik at folk brukte partiboka som en skjerm, som et middel til å skaffe seg privilegier. Mange av delegatene var krypende, var underdanige overfor sentralkomiteen, overfor Bresjnev, Kosygin, Suslov.

* * *

I dag er det ikke så mye igjen av bevegelsen. Det kan se mørkt ut for det vi kjempa for. Men frøet ligger i jorda, selv om spiretida er lengre enn 25 år slik vi trudde i mai -45 i NKU-laget på Nabbetorp. Men sosialismen er en nødvendighet, det er kapitalismens krise i dag et bevis på. Det hendte jeg leste Rudolf Nilsen fra scenen på losje St. Hans.

«…Men ennu våker nogen. Det er ganske unge menn, som bøiet over bøker leter drømmen frem igjen, slik den engang strålte om en vismanns gylne penn!…»

Trykt i Demokraten 1992