Å, for en tid!

Arbeiderforeningen: Fredrikstads kultursentrum i førkrigstida. Politiske møter med Tranmæl eller Quisling, abortdebatt mellom Evang og sogneprest Lunde, konserter med Lisleby musikkorps, Fredrikstad sangforening eller Madsens orkester.
Fremfor alt scenekunst: Tragiske skjebnedramaer og florlette revyer. Mange husker ennå Wilhelm Drøschers produksjoner: «På’n igjen påny», «For fulle seil», «A propos», «Du store verden», «Det kommer en dag», «Snipp, snapp»…
Sønnen Jan satt i søskenflokken på første benk når han ikke entret scenen som smådjevel.

– For et års tid siden gikk kona og jeg kveldstur i Trosvikhavna. Dagen før hadde bulldozeren jevnet barndomshjemmet med jorda. På bakken lå den 20 meter høye bjørka som far hadde plantet.

Far var i flere år rørlegger på Værste før sveiseflammen tok det ene øyet. Klokka fire blåste brannsirena på Trosvik signal til konene: Sett over potetene! Snart tråkka kællane med den tomme kaffeflaska i baklomma opp gjennom gatene.

Mor og far og sju unger vokste opp på to rom og kjøkken. Det var trangt om saligheta og sukker på brødskiva. Tre unger sov på divanen, to på sofaen og resten på flisemadrasser på gulvet. Når mor på vinteren tørket strømpene på stanga foran kjøkkenkomfyren av merket Glo, var de stivfrosne om morgenen. Guttungen fikk beskjed: – Stikk bort på bruket og hent en sekk kutterflis til å fyre opp med. Vi var ikke av de dårligst stilte, for i uthuset gryntet to griser, en til husbruk, den andre til hypoteken. Lisa på Seut og Hilmar hadde tjue unger – de telte dem hver kveld.

Rotter så store som katter på Petterstomta

– Løkker og bakker og veier på Trosvik var lekeplassene. Pøsebil ble statussymbol. En planke på langs, to på tvers med fiskebollbokser til hjul og enda en boks med stearinlys i foran, dermed var det tut og kjør ned Labråtbakken. De mest avanserte monterte kasserte barnevognhjul fra Petterstomta. Der rotet og lette vi støtt og stadig og ble overraska av rotter så store som katter. Vi var ikke så nøye på det. Fant vi ei kasse med råtten frukt, skar vi bort det verste og åt resten. Esker med sjokolade som hadde smelta i butikkvinduet, var julekvelden for godtesultne guttunger.

De første svømmetakene tok vi på sandbanken ved Gluppe og fortsatte med sviktstup fra Seutbroa. Ellers var badeplassen ved Fjeldbergbrygga der kloakken fra Epidemilasarettet fløt ut med difteri, polio og annen jævelskap. Ingen ble smitta – vi var vel immune. Vi gikk til sjøs på sjøllaga flåter eller tjuvlånte eker. Jeg kjøpte en båt av en skjæresliper for 15 kroner. Bror min fridde til ei jente på Gressvik og bestilte transport, men midtveis datt akterenden ut, så frieriferden fikk en våt slutt.

Jentene kastet ball og guttene lekte indianer og hvit på prærien rundt Trosviktoppen. Måtte du bort på Trosvik, var det best å ha sten i lomma, for der hersket erkefiendene. Om kvelden etter kinoforestillingen på Verdensteateret tok du snarveien over kirkegården. Du plystra for å holde motet oppe, for det suste i trærne og gravstenene kastet lange skygger og i buskene lurte Den Sorte Dame.

Etter isbadet vanka det en lusing

På vinterstid tråkket du i vei med digre klædder under trebånnene. Det kunne være snaut med sokkebytte, så en gang måtte jeg gå med strømpene til mor. Da ble jeg erta. Mer original var Kal Smukken fra Gressvik, skjortebryst utapå ullmakkoen, skalk på snei, grønnsvart bonjour og vanter med alle fingertuppene ute.

Når isbryterne hadde laget råk i isen for Gressvikbåten, svermet gutteflokken utover for å seile på isflakene. Så sprakk flaket og du havna i vannet. Da var det bra med en bror i nærheten som dro deg opp etter bena. Hjemme vanket det en lusing eller to til trøst.
På Trosvikskolen var det strengt. Om jeg bare hadde turt å spørre når jeg ikke fikk til regnestykket! Tegning var yndlingsfaget, og til jul tegna jeg nissen på låvebrua med fargekritt på tavla.

Da pappa danka ut predikanten

– Hjemme i stua ved det runde bordet under parafinlampa satt far og pønsket ut nye sketsjer og vitser. Artistblodet fløt i årene, for bestefar hadde vært sirkusakrobat som hoppa fra tønne til tønne, seks i tallet, med tau rundt hender og føtter.

Far skrev, først for hånd, senere knatret han i vei på en gammel, svartlakkert Remington. Trengtes flere rolleark, brukte han hektograf, en sinkkasse fylt med kokt hornlim. Arket oppå, så noen tak med rullen, så neste og neste – en 8-10 stykker.

Tidlig hadde han begynt å dra rundt, på dansefester, markeder og basarer med en opplesning, ei vise eller sketsj. Følgesvenn var lenge den superfenomenale tryllekunstneren Danilo, som hypnotiserte høns så rakkestadbøndene gapte.

Far visste å ta publikum, han følte seg fram til hvordan de ville ha det. Det hendte jeg fikk være med utpå. En gang leste han prolog for Drammensrussen: Chickelacke, chickelacke og stor jubel! En gang var vi på bærtur i Svinndal og kom forbi et bedehus der det var bønnemøte. Vi går inn, blir bevertet og far som er Bibelsterk som få, ber om å få si noen ord. Han prekte så konene rugget på seg alt i ett og måtte opp med forklesnippen i øyekroken og predikanten sjøl ble rent flau.

Rolf Gjermundsen prøvesang på kjøkkenet

– Særlig etter at han hadde avansert til revyskribent i Arbeiderforeningen, vanket det alle slags folk hjemme. I hagen under morelltreet satt sterke Nilsen og plasserte sølvkroner mellom hjørnetennene og klemte dem flate.

En dag sto Rolf Gjermundsen på kjøkkenet og prøvesang:

Jeg husker så godt under mørklegginga, da var det mørkt skulle jeg mene.
Jeg tørna på ei kjerring i mørket som ba om følge for ho var så alene.

Inn døra steg Bendik Riis, ung, slank, kortklipt, i grå dress, for å hjelpe til med å male sceneteppe til revyene. W. S. Dahl var ute i samme ærend. Han var en hardhaus som midt på vinteren i skjorte og knickers putret over fra Gamlebyen på lettvekt motorsykkel.

Eller unge Arne Dørumsgaard: Far kunne ikke noter, men nynnet melodien mens Dørumsgaard skrev, og så var det å hente fra hektografen i kroken.

Teppet går opp i Arbeiderforeningen

– Når viser og sketsjer var ferdige, drakter sydd av mor med håndmaskin på kjøkkenet, kulisser malt, garantier skaffet av Røde Kors, og det hele iscenesatt av far, kunne teppet gå opp for På’n igjen, A propos, For fulle seil, Du store verden, med mer. Mor og søsknene Drøscher satt alltid på første benk i den store salen i Arbeiderforeningen. Et digert lokale med rødbrune vegger, lysekroner i taket og i kroken en svær rundbrenner reglementert bevoktet av brannmann Olsen.

Småbord i salen og øl- og vinrett – mange stilte med ei hæll ei på lomma. Du skulle være ganske suggen før du ble kasta på dør. Etter forestillingen peila vaktmesteren en 3-400 tomflasker. Over salen svevde en blå tobakksky og på gulvet sto spyttebakken – de fleste traff blink. Rundt lokalet gikk galleriet med den folkelige ekspertisen. Oftest var det stappfullt, «som sild i tønne», skrev Fredriksstad Blad.

Så smeller Odeon eller Snappy Boys i med ouvertyren, lysmester Charles Hansen vrir på bryteren, lyset dempes og teppet glir opp. Det hendte jeg var tildelt statistroller. Sketsjen het Inferno, far er selve djevelen i sort silkekappe med rødt for og høy ståkrage. Rundt ham flakker helvetes flammer: Tyll i rødt og gult prosjetørlys spikret til scenegulvet, bølger opp og ned ved hjelp av støvsugeren til scenemesteren, mens helvetesmusikken tordner: slag med hammere på ei svær stålplate bak scenen. Far diskuterer teologi med St Peter, mens jeg og kameratene fra Trosvik svinser og svanser rundt som smådjevler bør, i svart trikot med hale og djevelluer trukket ned i panna.

Kameratene fikk fem kroner for innsatsen, jeg ingenting, for jeg hørte jo til familien. Neste nummer er klart: Smed Jonassen fra Trosvik, trist i fjeset, triller inn pølsevogna på hjul med parafinlykta over mens han synger:

«Se, min lykt i kvelden lyser, og fra vogna pølsenes duft
minner alle de som fryser: nå er aftensmaten kokt…»

Du kan få alt du vil, jeg er inderlig snill

– Far hadde en rad dyktige amatørskuespillere i sine revyer. Teppet går opp for Bjarne Kjølberg, bedugget herre på byen, sittende i et bildekk med rattet i hånda og flossen på snei og smokingen i ulage:

«Jeg gassa min bil opp i hundreogti, åsså huser jeg ikke mer:
Dem pella meg fram fra et skraphandleri, lett shabby som De ser.
Ja Forden den røk, og formua strøk og kona fikk storken på tvillingbesøk.»

Eller Erik Eriksen som Amandus: en lang, tynn stilk i en fravokst dress med et forskrekket oppsyn og et digert kremmerhus med drops:

«Jeg vil ha sukkertøy, jeg
vil du ha litt av meg, du kan få alt du vil, jeg er inderlig snill»
..og går til slutt ned i salen og deler ut til høyre og venstre og Drøscherungene sørget for å få ekstra tildeling.

Å, for en tid

– Så er det pause: «Frøken, få en Fiin Gammel herover!» Deretter en ny akt som åpner med balletten, drillet av Aase Røed. Dengang viste ikke damene alt til hverdags, så når småfrøknene trippet inn i kort-kort og sparket mot taket og gikk ned i spagaten, var begeistringen til å skjære i med kniv i sal og på galleri.

Teppet går opp for Ancora Bar, sjømannskneipe i Havana eller Antwerpen, tatoverte sjøfolk i høyhalsa genser med whisky på bordet og bak bardisken svarte Pete, alias Petter Eriksen fra Fredrikstad. Kranglinga starter, det ene ordet tar det neste, en knyttneve i et ansikt, et bord som velter, stener farer gjennom lufta. Far hadde ordnet med porøse stener, så lette som kork, men blant dem hadde det sneket seg inn ekte vare, så når teppet går ned, ligger Petter Eriksen på gulvet, utslått på ordentlig.

Flere viser, sketsjer: Far og Eriksen som Stakan og Stompen, den ene blind, den andre døvstum, men har gjort et vellykket innbrudd i et pengeskap. Eller I blåbærskogen, der pappa spiller distre professor som mumler latinske plantenavn på vulgaris, mens Tore Seglecke oppgitt rister på hodet med hendene i hofta. Fredrikstad hadde kåret sin prinsesse og far hadde sin utgave: God, lubben og mangler to tenner i overmunnen:

«Jeg hørte at dem ikke kunne finne noen jente som passa som prinsesse,
så tenkte jeg som så: Det er noe for meg, noe for meg, sudderullandei – for jeg driver ikke slankekur, jeg eter det jeg vil»

Eller Karl Sandbeck med Fotballvise eller Fredrik Christiansen med Sol på havet, sol i øyet, eller dvergen Hærtha som assisterte aftenens tryllekunstner. Det var så mange.

Oftest endte kvelde med klapp og trampeklapp og «Fram med Drøscher, fram med Drøscher», som hadde stukket seg bort ved et bord bak i salen.

Så slukket vaktmesteren lysene, og pappa med blomsterbuketten i handa vandret hjem til stua på Trosvik der vannet frøs i bøtta på kjøkkenet og bleier og løyerter hang på kryss og tvers i stua, for å pønske ut nye påfunn og spillopper for å more Fredrikstadfolk. Jeg låner tittelen fra boka far skrev lenge etterpå: Å, for en tid!

Trykt i Demokraten 1992