Aasmund Hanssen lar teppet gå opp

– Jeg hadde havna ved et bord på terrassen utenfor Teatercaféen. Det kom skuespillere og slo seg ned: Toralf Sandø, Johs. Jensen, Jack Fjeldstad. Fjeldstad sa: – La meg presentere dere for sønnen til Aksel Hanssen, scenemesteren på Arbeiderforeningen i Fredrikstad. Hva Aksel ikke vet om teater, er ikke verdt å vite.
Aasmund Hanssen forteller. Altmuligmann, senere rekvisitør, på scenen i Arbeiderforeningen fra 1923 til 1931. Dengang Wangs vakre forteppe gikk opp, rokokkosalongen eller bondestuen gikk ned, seks mann sterk ristet W. S. Dahls frådende hav og lærer Kolltveit som den skinnbarlige steg opp fra mørkets bolig i et gnistregn av frusere.

– Jeg er født i Frydenberggata 18, like ved jernbanetunnelen, og holdt på å forlate livet som fireåring. Jeg lekte i sanda mellom skinnene da toget tuta i tunnelen. Lokføreren fikk stoppa, så stabba jeg foran og loket kom dampende etter fram til Frydenbergovergangen.

Da jeg var seks år flytta vi til Veumsgate 6 der vi leide tre rom og kjøkken samt skjul i annen etasje hos lærer Sørensen. Far kjøpte favneved hos Borgersen på brygga, og så hadde vi ungene jobben å heise vintervarmen opp i annen. Som alle anstendige mennesker har jeg gått på Seiersten skole, dengang det var guttegård og jentegård og bestefar, som var vaktmester, måtte hente gjenstridige elever hjemme. Jeg gikk for Tora Larsen som leste eventyr så vi var helt betatt, og for Alnæs som brukte pekestokken når vi hadde gjort fantestreker. Vi stilte med bok i buksebaken og hadde dertil skjært et dypt hakk i stokken.

Sverre Madsen smekka meg over fingrene

Sverre Madsen kom hjem til oss for å lære meg å spille fiolin. Trass i at eleven var tre måneder eldre enn læreren, rappa Madsen meg over fingrene så jeg ble lei hele greia. På fritida var jeg med flokken som sloss med tresverd mot Bekkengutta borte på grusbanen eller lå hjemme og leste Den bestøvlede Kat og andre morskapsbøker fra Arbeiderforeningens bibliotek.

Far var utdanna maler, i tjeneste hos Hagbart Jacobsen. Han var fingerferdig som få og var like mye blikkenslager, elektriker, og rørlegger. Ferdighetene fikk han bruk for som scenemester i Arbeiderforeningen. Min første jobb i Thalias tjeneste var sammen med Rolf, broren min, å traske av gårde med plakatrull og klisterbøtte til Trolldalen på Kråkerøy, til Torp og Selbak for å forkynne at den superfenomenale tryllekunstner Darling snart ville forbause byen ved Glommen. Etter at vi hadde flytta til Evjekaia, begynte far å ta meg med på kveldene i Arbeiderforeningen for at jeg ikke skulle bli gående alene hjemme. Jeg møtte opp der far jobba, og så rusla senior og junior ned til den store, gule murbygningen i Brochsgate.

Syv år gammel sto jeg på en taburett og kikka gjennom et hull i bakteppet da Lars og William Edvardsen spilte i På vakt og i havn.

– Å er’e dere har dekorasjonene henne?

– Foruten far hjalp også onkel Trygve og Johan Gundersen til på scenen. Da Trygve døde i 1925, overtok onkel Charles, og da far etter hvert fant en annen mening med livet og begynte å gå i kjerka, ble Charles forfremma til scenemester. Sjøl starta jeg med å gå til hånde i småærend: – Stikk og hent hammeren Aasmund! Etter hvert rykka jeg opp til rekvisitør. Far hadde kroner 5 for jobben, de andre kroner to, sjøl fikk jeg en slant når de mente jeg hadde fortjent det.

Folk spurte: – Å er’e dere har de fine dekorasjonene henne? Oppe i snorloftet svevde rokokkostuen som ble firt ned når det handla om fiff og noblesse med stuepike med kappe som neier i døra: – Hvad behager herskapet? Til interiøret hørte et bakteppe med busker og trær og blomster slik at hr. og fru konsulen kunne vandre gjennom døra og ut i det fri. Foregikk stykket i mer beskjedne miljøer, ga far beskjed: – Fir ned den gule stuen, med gul tapet med grønne blomster på.

Og sto skjebnetungt drama med ulykkelig kjærlighet på programmet – med Snøfrid og Arne og grum fader som slår i bordet: – Ut av mit hus – så hadde vi bondestuen til det bruket.

Flygelet på plass med hei og hiv

– Bak scenen gikk trappa ned til en gang fra Torbjørns gate og over til bakgården. Gangen var stengt av og mitt domene. Der var stabla salongmøblement med grønn sjeselong, der var bjerk og gran malt på maskinpapir klistra sammen med hornlim og stilt tett inntil veggen så én måtte holde oppe mens jeg dro fram: – Her har vi skogen til Peer Gynt.

Musikkvirtuoser fra inn- og utland la ofte veien om Arbeiderforeningen. Da måtte flygelet fram og opp fra plassen under scenen. Vi rigga opp heisekran med tredoble tau og blokker og greier og deretter var det åhei, åhiv under fars kommando til instrumentet sto klar for følsomme kunstnerfingre. Foran scenen hang forteppet, signert teatermaler Wang, i scenegulvet var sufflørkassa med plass for barberer Jensen og en trapp opp fra scenen damegarderoben og en trapp ned herregarderoben, og like trangt var det begge steder.

Far fiksa regn, storm og morild

– Og ned fra taket hang tre ramper med lyspærer til å regulere med sveivene på høyre side av scenen: fra fløyelsmyk skumring i Hankøsundet til glitrende sol over Hvalerskjær. Rett over scenen var en kasse med 15 lyspærer, fra den blafra lynblink over land og hav. Etter lynet slår tordenen, da satt jeg oppe i snorloftet og rista tordenplata så mye jeg makta – en diger stålplate vi hadde til det bruket. Så spruter regnet i bakken. Far hadde laga til et langt rør, fylt med erter, og stengt det med en finerplate i hver ende og hengt det opp i en øyeskrue. Vippa du til høyre falt mildt sommerregn, og til venstre åpna du himmelens sluser. Så blåser det opp: far hadde montert to kobberrør på akslingen til en elektrisk motor. Ved å regulere med sveiva økte han fra frisk bris til full storm. Og var vi på sjøen og trengte morildblink etter båten, hadde far en løsning der også. I bakteppet var laga masse små, firkanta hull. Bak teppet sto en trekkoppgrammofon på høykant og istedenfor platetallerken hadde han festa en pappskive, også med mange små hull som gikk rundt og rundt, og bak den igjen en kraftig lyspære. Slik gnistra det rundt skøyta som gikk over stag.

Siste akt i Ulabrand glemmer jeg aldri: Nødraketter er sett, gode råd er dyre. Ulabrand og sønnen drar ut med losskøyta. Siste replikk fra losen: – Sett lampa i vinduet, Torøy! Så skifter scenebildet, vi er på det frådende hav, malt av W. S. Dahl: blått, grønt, hvitt, mens tre mann på hver side rister og drar i duken. Ulabrands skøyte kommer. Onkel Trygve har den på en stang, den duver opp og ned, blir kasta hit og dit – for så å forsvinne i dypet…

Lærer Kolltveit i helvetets luer

– Uforutsette ting kan skje – og de skjedde. Det hendte jeg trådte til som statist. I Tosca klarte jeg å arrestere politimesteren i stedet for skurken.

Ernst Rolf hadde hilst publikum: – Hur står det till, kära vänner, hur står det till… Applausen bruser, Rolf smiler med perleraden, griper tak i et bakteppe som daler ned over primadonnaen… Sju tusen jäklar mot far som er helt uskyldig: et bakteppe er ingen støttestav, og senere et signert fotografi som unnskyldning for ubehøvlet oppførsel.

Bondeungdomslaget Eidsivating oppfører Andersson, Pettersson og Lundström med min kjære far som sistnevnte. Djevelen i lærer Kolltveits skikkelse skal stige opp fra de mørke regioner for å skremme Lindström som er seig på flaska. Onkel Trygve og jeg er under gulvet og åpner luka, den skinnbarlige stiger opp, vi tenner frusere som helvetets flammer, så tar det fyr i rusk og rask, strimler med celluloid – vi kaster over tepper, tramper og tråkker og får slokka – uten hjelp av brannmannen som sto postert i kulissene. Men det var på nære nippet.

P. Moe fikk passet påskrevet

– Den store salen hadde plass til 150 – ved enkelte anledninger klarte man å stappe inn 200. Ned fra taket hang de tre store lysekronene med hundrevis av prismer – slik føltes det i allfall når hele familien gikk i gang med storrengjøring.

Veggene var røde, med vindussiden vendt ut mot Torbjørns gate. Hvite søyler bar galleriet og under galleriet var platåer et par trinn opp. Ellers var det benkerader med to ganger mellom der sjokoladegutten gikk fram og tilbake: – Sjokolade, drops, program Di, 25 øre! Var det marked, ble det satt fram grønne småbord med hvite plater og brus, kaker og kaffeservering fra to disker på hver side bak i salen. Vin- og ølservering var det slutt med – det forekom aldri i min tid.

Faste plasser var reservert for stadsfysikus Hansen som troppa opp for å holde et øye med suggesjonistene eller for journalistene: Hoel fra Fredriksstad Dagblad, Sophus Dahl fra Fredriksstad Blad eller P. Moe-Johansen fra Demokraten.

P. Moe fikk sitt pass påskrevet av Arne Svendsen i en Plugrevy. Jeg var skomakermester som underviser læregutten: En skomaker er både psykolog og filosof, skjønner du. Hør nå bare etter:

Dette er da en kraftig sko,
mon tro P. Moe har slike sko,
den støvelen er ikke redd for no’,
den er et fryktelig bryne.
Den sparker fotball med leserne,
med Tranmæl og Moskvateserne,
Gud hjelpe bolsjevikleserne,
hvis de får denne i trynet!

I luken ved inngangen satt Holt fra Kråkerøy, vaktmester ved St. Croix, Hansen, rev billetter for salen og Nilsen var postert som billettør ved trappa, og sønnen til Holt for hit og dit og var anviser.

– Få væra med deg inn’a?

– På galleriet herska Bruagjengen. De var entusiaster og gikk på alt – fra Soliman og Solimanne som gjorde vin av vann – eller tel dunder kom det fra galleriet – til Strindberg og Ibsen. Ikke alle visste at piping fra galleriet var høyeste anerkjennelse. Lilly Grimsgaard begynte å gråte da hun hørte hvislinga. – Vær ikke lei deg, sa far, – du var den beste av dem alle sammen.

Utenfor lå hagen bak de høye plankegjerdene mot Torbjørns gate. Der var fire lysthus med syriner, en langbenk i bue, fem bord og småstoler. I midten var en rund grusplen rundt et rosebed, i den ene enden var scenen og dansegulvet. Det var aldri friluftsforestillinger på scenen i min tid. Men første og syttende mai tok Valhallamusikken plass på scenen med reinlender og vals, mens det inne i salen lød mer moderne toner fra Madsens orkester, Odeon eller Snappy Boys. Og på gata strakte køen seg i blådress og blomstrete kjoler og jenter nappa deg i ermet: – Få væra med deg inn’a!

Trykt i Demokraten 1992