Arne Gulliksen tar tonen

Frem, Brage, Harmoni, Arbeiderens Ven, Harpen, Klang, Vaar, Skjold, Nor, Nabbetorp Blandede Kor, Vaarklang… Stolte navn som vitner om bredden i korbevegelsen i årene mellom krigene.
15 år og rød og hvit i kinnene ble Arne Gulliksen med i Nabbetorp Blandede Kor i 1923. Senere har han sunget seg gjennom livet, i Klippen og i Denofa-koret der han hever bassrøsten den dag i dag. – Føler du at du er ferdig med sangen, er det bare å legge opp, sier sangerveteranen.

– Da jeg var guttunge, samla vi oss rundt bordet i stua, mor og far og søskenflokken og noen til, og så henta søster Ragnhild harpeleiken, og så sang vi: – Så bittert koldt blæser nordenvinden. Det ga mer glede enn sangtimene på skolen når lærer Fredrik Eriksen trampa orgelet mens vi gnålte omatt og omatt de evinnelige folkesangene.

Far gikk på alt som var av konserter her i byen. En gang sang Donkosakkene i Biblioteket. Han kom oppskjørta hjem: – Makan til basser trudde jeg aldri fantes! Sjøl prøvde han seg på kontrabass og låste seg inne for ellers klatra ungene i strengene, som han sa, men noe mer kom det ikke ut av det.

Jeg er født i stua i veien som har navn etter kapellet. Det er forlengst borte. I kapellet var det et rom der folk lå lik, den siste som ble bisatt derfra, var mor i 1929.

– Trur’u jeg er et pæretre?

– Far hadde i yngre år vært til sjøs før han begynte på Kiærebruket der han avanserte til klyvmester. Onkel Karl, som også hadde seilt forut for masten, kom ofte på besøk og så fortalte gubben parabler fra de syv hav mens vi ungene lytta med trillrunde øyne. Onkel kunne berette om brutale boardingmastere som lurte sjøfolka, og hvordan han og kameraten berga seg ved å skjære opp og knyte sammen et laken og fire seg ned fra vinduet i rommet der de var fanga.

Jeg gikk med middagen til far i treetasjes spann. På sommeren satt karene på plankestablene og lot maten til ‘a mor smake. De fleste hadde tilnavn. Johan Tittern gikk ikke på bruket en dag. – Du duster’n ikke, sa kona, her har du ei pære. – Den var god, sa Johan, får jeg en til? – Trur’u jeg er et pæretre? sa kona.

Allerede som guttunge var jeg med og lasta splittved om bord i jaktene. Da var det fint å være liten, for det var trangt mellom dørk og dekk i lasterommet. Betalinga kan ikke ha vært rare greiene.

Det hjalp lite med forklæ på magen

– Her på berget kjente alle hverandre. Det var ingen som låste døra, og når mor skulle til byen, så nabokona etter ungene. Fjellet og veien var lekeplassen. Tvers overfor oss gikk hestene til vognmann Peter Skalle som kjørte ut gratis ved til alle som arbeida på bruket. Vi ungene var med å løa høy til Blakken og Brona. Så sparka vi fotball, bror min var best, han spente til alt han så. Senere stifta han Brann og scora mål like godt med høyre og venstre benet. På sommeren lå vi stadig og plaska nedved elvebakken. Guttene bada ett sted, noen meter nedafor dyppa jentene seg. Badedrakt brukte vi ikke, jentene knøt på seg forklær som fløt opp så snart de kom i vannet.

Mor og de andre kvinnfolka slet fælt. Vann henta vi fra en brønn borte i Lahellemoveien, senere fra vannposten rett borti her, men jeg har da vært med å bære vann helt fra Bingedammen. Klea vaska folk i elva. På vinterstid dro kvinnfolka børa på kjelke ned i flåten ved ferjestedet, og så lå de på kne og skylla skjorter og strømper og underbukser i isvannet.

Mange fra Lahellemoen med i koret

– 15 år gammel ble jeg med i Nabbetorp Blandede Kor. Det var eldste bror min, Thomas, som fikk meg med, både han og bror Bjarne sang tenor i koret. Jeg var en av de yngste og ble erta litt av jentene, rød og hvit i kinna som jeg var. Det var en hel flokk her oppefra som var med i koret: Fritjof, Helge og Sverre Thøgersen, Kjell Skofterud, Asbjørn Sørensen, Ludvig og Ole Sørensen, det er noen navn jeg kommer på i farta.

Det var ikke alltid du hadde tiøringen til ferja. Ferjemannen het Lie, men iblant overtok Eliassen, som hadde hatt ferja før. Da var det lettest å lure seg til å reise fritt. Vi rusla i flokk og følge opp Nabbetorpveien til losje St. Hans. Øvelsene var på onsdager, på selve flyardagen. Neste dag var det også sang og klang i lokalet, for da var det sangkoret Nors tur. Vi betalte 40 øre for øvelseskvelden, og hver fjerde kveld var det kaffeøvelse. Da kokte jentene kaffe og skar opp julekaka på det vesle kjøkkenet til høyre for salen.

Med den venstre handa i vestlomma

– Dirigent var Johannes Almgren fra Kråkerøy. Lang og tynn og alle tiders kar og ungkar. Jentene flørta og tøysa ille med’n når vi hadde årsfestene på Håndverkeren, og da koste’n seg fælt. Vi var en 50 stykker i alt, litt flere gutter enn jenter, de fleste fra Nabbetorp og Selbak og deromkring.

Så særlig notesterke var vel ikke de fleste, men Almgren hadde notearkene, og vi andre nøyde oss med skrivemaskingjennomslag av teksten: – Når fjordene blåner som markens fiol …

Vi starta klokka sju, da satte Almgren, godlynt og grundig seg til orgelet, og så var det frem en og en, tenorer, alter, sopraner, basser. Gikk det bra, fikk du nikk, klarte du ikke leksa di, var det omigjen. Sjøl om det er skryt, vil jeg si det var mange flinke sangere i koret. Blant jentene får vi i farta ta med Gudrun og Anna Begby, Astrid og Berta Tangen og søstrene Bakken fra Selbak: Gudlaug, Randi, Borgny og Anna. De kom som perler på ei snor inn i koret og sang de vakreste solopartier. Av mannfolk minnes jeg Mattis Ekholt, Johannes Hansen, Ole Hem, Sigurd Syversen, Åge Bøckmann, Henrik Hansen, Johan og Kristoffer Tangen.

Etter at vi hadde fått prøvd oss en og en, var det en pause, for Almgren måtte ha noen drag på pipa, og så var det inn og opp på scenen; jentene først og guttene bakerst og Almgren foran med venstre handa ned i vestlomma mens han dirigerer med høyre: Gamle Norig nordst i grendom… Samsangen var vanskelig, en stemme starta for tidlig, en annen for sent, – Nei, nei, nei, nei, sa Almgren, på’n igjen! Fra enkle stykker gikk vi til de mer vriene, en dag fikk vi prøve oss på Havet, komponert av dirigenten sjøl. Etter øvelsene var det gjerne møter der vi behandla søknader: Petrikirken ønsker Nabbetorp Blandede Kors deltakelse ved gudstjenesten neste søndag. Deretter takk for i dag, vi sees neste onsdag!

Sangerlue og blådress

– Lek og leven og moro hørte med, vi gikk jo der, gutter og jenter om hverandre. En vinterkveld stabla vi oss en 7-8 støkker på sparkstøtting og for i vei på holka ned bakken mot ferjestedet. Men Nabbetorppolisen var på plass og anmeldte farta, men lensmannen rysta på hodet og rev i stykker hele papiret.

Noen kroner trengtes til å drive koret. Til fana: blå silke med dame som slår på harpe og Nabbetorp Blandede Kor, stiftet 1921 signert Andreas Nilsen. Så skulle Almgren ha noen kroner og det kosta litt å leie lokalet. Basar ble holdt i losjelokalet, der jentene satt på rekke og rad og skrev i loddbøker og spenninga var stor: Hvem vinner det hekla sengeteppet?

Til konkurranser og stevner var det å stille i pussen: gutta i blådress, det hendte at en og annen i smug dro i ermene på konfirmanthabitten. Jentene i hvite kjoler, ofte sydd med Singermaskinen på kjøkkenbordet. Og på hodet satt sangerlua med merket – min kjøpt hos Jølstad i byen for en 6-7 kroners penge.

Vi sang mye rundt omkring, på Selbak avholdslokale, i Petrikirken, i Østsiden kirke. Jeg husker en jul, vi arrangerte kanefart for losje St. Hans, noen hadde skaffa hester og sleder og så dro vi gjennom vinterkvelden med fakler i hendene og hurrasang fram til Torsnes kirke, der vi først ble beverta med kaffe og kaker før vi stilte opp i koret og tonte i: – Hellig, hellig, hellig er Gud Zebaoth.

De gamle felte ei tåre

– Til den faste tradisjonen hørte julekonserten for gamle og syke. Julemorran klokka sju, før plauen hadde gått, vassa vi fram til det gamle Amtssykehuset på Østsiden. En gang var jeg eneste bass på plassen. – Vi starter lell, sa Almgren, og det gjorde vi. Så trava vi videre til Sygehuset i Gamlebyen der vi sang Et barn er født i Betlehem, både i stuene ut mot gata og i bakgården. Med ferja over gikk ferden videre til Betesda. Der syntes jeg det var trist: gammeldags, nedslitt og utrivelig. På sykehuset var det ikke så aller verst, men på gamlehjemmet i bakgården lå det opp til 10 på rommet og mange hang i trappa uten noe å ta seg til. Tårene rant når vi stemte i – de var vel glade for at noen hadde tanke for dem.

Senere, da jeg var med i Klippen, fortsatte tradisjonen. Da var vi på St. Joseph og sang fra toppen og nedover i hver etasje og til og med på tysk: – Heilige, heilige… og nonnene nikka og smilte til sangen.

Etterpå var det gjerne frokost på Metropol der Karlsen hadde diska opp både vått og tørt, og så ble hver eneste en heia fram og måtte ta et solonummer. I begynnelsen av 30-tallet framførte Nabbetorp Blandede Kor Foran Sydens kloster i Arbeiderforeningen. Det ble sagt at det var nærmere 1.400 i salen og mange hang nærmest fra galleriet. Vi danna sigøynerleir med bål på scenen og jentene satt i ring og hadde sverta seg i fjeset og tatt silkeskjerf på hodet og messinringer i ørene og frøken Larsen sang smektende solo: – På mitt skjerf du bandt en knute… Sjøl måtte jeg i vei med sjømannssang: Dansen den går på alle bryggene og alle myggene er med, men antrekket var begrensa til skjermlua kjekt på snei.

Til sangerlivet hørte stevnene: i Fredrikstad, i Moss, i Sarpsborg, i Halden. Mat hadde vi i skoeske og kaffe fåes kjøpt på stedet. Så var det Mattis Ekholt som hadde glemt nista og jeg skulle være snill og kjøpte roastbiff til’n, men han gren på nesa: – Det bloete kjøttet er ikke menneskeføde!

Feilnavigering i elva

– Til Halden reiste vi gjene med eget tog: Til Fredrikstad kom Mossesangerne, så gikk vi om bord, tok med sangbrødrene i Sarp og dampa sørover under sang og klang og konduktøren rista på hodet.

En gang dro vi sjøveien med «Olava». Vi lasta oss inn ved Tollbodbrygga og klarte å renne på grunnpælen allerede ved Isegran. Rop og leven og bakk i maskinen, men snart seilte vi videre «en solblank time» som det står i sangen. Olava var breddfull, noen lå i ekene, andre hang i pipa og når vi la til ved Kongens brygge i Halden, stemte alle i:

Syng dig sammen, sangerskare, i et enigt tonevæld.
Inden spredt i atter fare, vil vi smelte sjæl i sjæl
Derfor til vår tonefest, sangerflok, vel mødt som bedst!

«Der marcheres til Arbeidersamfundet hvor sangerne blir ønsket velkommen. Prøve paa fellessangene, utdeling av stevnemedaljer. Frokost i stevnets kafé», står det i programmet som jeg har tatt vare på.

I 1936 gikk jeg over i mannskoret Klippen – jeg ønska mer klem i bassen. Det ble prøve for Erik Madsen. Jeg håpa på første bass, men det ble annen, det hadde de mest brukt for.

Det ble Klippen i mange år, og deretter Denofakoret, der jeg er med den dag i dag. Når du føler du er ferdig med sangen, er det bare å legge inn årene. Jeg husker en pinsetur til Telemark, vi stansa bussen helt på toppen, under oss lå dalen, vi stilte opp og stemte i:

Høyt over tause fjorder,
høyt over brusende hav,
mektige, ville Norden
skjønneste minner gav…

Trykt i Demokraten 1992