Da verden var Vaterland

Karl Havana med hatten på snei, politi Kristoffersen med hendene på ryggen, gamle karer på benken ved ferjestedet, konene som skylte vasken i elva, kattene på lusk i Skippergata, den sorte dame i Svarteporten, unger på snabelskøyter på vollgravene, frøken Larsens 10 øres munker og fru Eliassens hjemmelagde iskrem – slik husker Maria Thelning det Vaterland som var.

– Nå orker jeg ikke å ha deg på sjøen lenger, Jens, sa mor til far i 1916. Både mor og far var fra Asmaløy. Far var seilskuteskipper og forliste etter at verdenskrigen hadde brutt ut. Ute på øyene hørte de jevnlig det dundret når minene gikk i lufta ute i havgapet. Far gikk i land og ble havnebetjent i Fredrikstad. Fire år gammel flyttet jeg med mor og far inn i vognmann Hansens gård på Apenesfjellet. Hansen kjørte ut vann til båtene ved brygga i Fredrikstad. Det var så rått og kaldt der at lillesøstra mi var syk støtt. Vi flyttet over elva, til Vaterland der jeg hadde barndommen min. Underveis til første dag på Østsiden skole sa Elsa, venninnen min: – Får vi ikke sitte sammen, så begynner vi ikke! Men frøken plasserte oss ved siden av hverandre på trepulten.

Hver syttende mai marsjerte vi til kirken, der læreren la krans på Heibergstøtten. Når barna og musikken skulle dra over til forstaden for å gå i tog, hentet far meg med snekka for at vi skulle feire dagen hos bestemor og bestefar på Asmaløy. Jeg var trist og lei meg og får tårer i øynene den dag i dag når jeg hører musikken 17. mai.

Konene skylte tøyet i elva

– I Vaterland bodde vi i Blegedamsstua, adresse Skippergaten 21. Det ble sagt at før hadde stua vært losjihus for Hvalerfolk på bytur som overnattet på flatseng i stua. Det var det så lavt under taket i stuene at storebror måtte bøye nakken for ikke å stange opp i bjelkene. Vi hadde spisestue i ek, blå plysjstoler og en sekretær med masse små skuffer som jeg likte å dra ut og inn. På veggen hang et oljemaleri fra Hvaler og et bilde av en gråhåret dame som med hånd under kinn gransket huspostillen. Opp trappa til annen lå soveværelset til mor og far på den ene siden og rommet til oss barn på den andre. Ved sengen min hadde jeg ordnet til for Monsa. Monsa var en elsket og nydelig dukke med porselenshode, som pappa hadde kjøpt til meg i England. En dag mistet jeg Monsa i gården så hodet gikk i knas, og jeg gråt og sørget i lange tider.

På den ene siden av den stensatte gårdsplassen lå uthuset med skjul, do og bryggerhus. I bryggerhuset stod mor i røk og damp når det var vaskedag. Etter en to, tre år fikk vi innlagt vann, men den første tiden kan jeg huske at mor bar bøttene fra posten ved torget mellom Movigsgate og Lodsgaten og konene lå ennå på kne på flåter og skylte tøyet i elva. Foran huset var hagen. Der vokste levkøyer, asters, ishjerter og ridderspore og i det ene hjørnet sto det store asketreet som vi satt i skyggen av i varme sommerdager. Branngule katter på skrå på lusk og av og til en hest og vogn som skranglet ned den støvete gata var eneste trafikken.

Hjembakte munker for en tiøring

– Stikk i butikken for meg, du Marie, sa mor når hun trengte noe i huset. Så ga jeg meg i vei, oppover Skippergaten for å svinge om hjørnet ved Movigsgate. Der fristet fru Eliassens Frukt, Tobak samt Chokolade på venstre side. Bak disken tronet den ferme frua og i bakgården fantes et vidunder av en iskremmaskin. La du 10-øringen på disken, fikk du porsjonen servert mellom to flate kjeks. Tvers over gata lå Emma Andersens kolonialforretning, men der handlet aldri vi. Ofte sveivet mor på telefonapparatet på veggen og bestilte fra Nilsen i Gamlebyen, som leverte med hest og vogn. Eller jeg vandret med huskelappen i neven inn døren til Anna Danielsen Colonial på hjørnet av Lodsgata og Movigsgate. Der var det bjelle over døra som sa pingeling og hånddrevet skjæremaskin på disken. Sto det 2 liter nysilt på lappen, målte fruen opp fra det svære melkespannet – og skulle det være noe ekstra hjemme, fikk jeg med meg en kvart fløte med meg i det vesle fløtespannet i andre hånden.

Mellom Danielsen og Andersen lå Larsen eller Munke-Larsen. Der fikk du karameller, drops, lakrisbåter og kjærlighet på pinne, men aller helst hjembakte munker til 10 øre stykket – du hadde godsmaken i munnen lenge etterpå, i allfall til du hadde svingt om hjørnet opp Lodsgate. Der kom du til Moltebergs isenkram og kortvarebutikk med sagblad til far og kasseroller til mor samt vaskepulver, tannkrem og fluepapir i hyllene bak disken.

Tollere, skippere og vanlige folk

– Sogneprest Christie og doktor Thorvaldsen eller Søetorp måtte budsendes fra Gamlebyen, men ellers holdt vi oss med både konstabel og skomaker. Politi Kristoffersen, Lodsgata 43, patruljerte myndig i gatene med hendene på ryggen, men hadde stort sett lite å gjøre for folk var lovlydige på vår kant. Hadde han travet så lenge at støvlene trengte å halvsåles, hadde skomaker Aksel Hansen både beketråd og sålelær i det vesle verkstedet sitt i Lodsgata 4.

I de lave, hvite husene bodde skipperne Henriksen og Kristiansen, losene Pettersen og Johansen Latangen, toller Simensen, brannmester Mathiesen, stenarbeider Lundstrøm, Larsen, Danielsen og Bothe fra Denofa, ekspeditør Thorbjørnsen, Inger Putten som var søndagsskolelærerinna mi på Betania og mange flere. Jevnt bra mennesker, som holdt høner og katt og hus og hage i skjønneste orden, levde i fred med verden og leste Fredriksstad Blad. Så hadde vi originalene: Karl Havana, opprinnelig sjømann fra Hvaler, glad i en dram, høy og røslig med hatten på snei: – Nei, er’e deg ‘a, mor? Du skulle vel ikke ha noen ører til overs?

Lagertha, vi kan kalle henne slik, var en eldre frøken, fattig, forskrudd og forsmådd, og håpløst forelska i Jens Ferjemann. Så snart hun hørte ferja dunke over elva løp hun ned: – Å, Jens, så hyggelig å se deg! Og Jens ga seg tid til å prate og spøke med Lagertha og spredde godhjertet glede i et trøstesløst liv.

I skyer av Karl A. Johansens tobakk

– Vi hadde alltid elva kloss innpå oss i Vaterland. Var det springflo, fikk vi vannet opp i gater og hager og gårdsplasser. Hjemme hos oss kunne det skvalpe mot grunnmuren og i Skippergården vegg i der bestevenninnen Elsa bodde måtte møblene opp på kasser og krakker eller hva de ellers hadde for hånden. I gamle dager rodde de til og med eker rundt i gatene i Vaterland, men det har jeg aldri opplevd sjøl.

Ungeflokken hang støtt og stadig nede ved elva – det var mye å se og høre. Kvart over fire kom flokken fra Denofa i full fart for å bli fraktet over til Kråkerøy. Så var det trafikken opp og ned elva – båter til og fra Prestelandet, Greåker og Sannesund. På lørdagskvelden dunka snekker til trekkspillakkompagnement mot øyene. Sankthansaften dro slepebåter løvprydede prammer mens musikkorpset spilte marsj og polka og vals underveis til holmekaffe og holmedans. Sjøl fikk jeg være med Trippen på søndagsskoletur til Kjøkøy – det var rene Amerikareisen.

På krakkene nede ved ferjestedet samlet gamlekara seg. Skyer av Karl A. Johansens tobakk steg mot sky mens praten gikk om vær og vind, om politikk og priser, til det på vårparten ble tid for å rusle bort og ta noen skrapetak på snekka. På bryggekanten lå barbente guttunger i kortbukser og blåskjorte på magen og fulgte snøret og duppen med øynene. – Du skulle se den digre torsken bror min trakk opp i går! En dag gikk det gæli, en smågutt, Knut Danielsen, forsvant uti. Jeg fikk se det, hoppet ut, fikk tatt’n i håret, og dratt han i land. Vi rusla hjemover med vannstripa etter oss langs hele Skippergata mens han snufsa og gråt og snubla og falt: – Nå datt jeg med fønda, sa Knut og pekte på den vesle fisken i gatestøvet. Han hadde hatt den i hånden hele tiden.

– Pass deg for den sorte dame!

– Ellers var torget, gatene, verven og vollene lekeplassene. Der samla jenteflokken seg: to ganger Else, Gunhild, Mary og Mary, Laura, Ingjerd, Elsa og Marthe. Vi hinket paradis, slo ball mot gårdene ved Movigsgate, lekte høk og due og misunte jentene hos Danielsen for de hadde lekestue på gårdsplassen. Bortafor ferjestedet, ved utstikkeren, var lagret pukk og sten, der var det fint å stikke seg bort og leke gjemsel. Ved Movigsgården rauta kuene på båsen. På forsommeren tok de dyra om bord i prammer og fraktet dem til beite på Onsøylandet. Nede på verven lå Carl Andersens båter Mimona, Gerona, Sisona fortøyd. Gjennom Svarteporten var nifst å gå for der hadde den sorte dame vist seg, men kom du til Hviteporten nær kirken, var du berget.

Vi tagg mor om saft og vann og brødskiver med sukker på og dro på landtur på vollene eller på langtur til Storgraff på byens marker. Gutter og jenter lekte ofte sammen, det var først når du ble eldre mor formante: – Pass deg for guttane! Men ennå trodde jeg at jordmor Hagen, hentet av far med snekka fra Seiersten, hadde med yngste bror min i jordmorveska.

På vinteren trakk vi topplua godt ned over ørene og gikk på skøyter på vollgravene. Først hadde jeg snabelskøyter med lærrem, så arvet jeg lengdeløpsskøytene til eldste bror og følte meg som rene raceren. Vi løp om kapp fra Svarteporten til vindebroen – der var det stopp ved råken med endene i. På graven nedenfor Svarteporten var det liv: gutter og jenter, unge og gamle, noen med skøyter på bena, andre uten.

På kveldene kom det iblant en unggutt med trekkspill og mange tok dansesteg på isen. Jeg også, men så fikk de høre om det hjemme og jeg fikk juling, for den som elsker sitt barn, tukter det tidlig.

Så kom konsulinnan: skøyter på sirlige, sorte knappestøvler, lang, innsvinget kåpe med skinn oppe og nede, muffe og skinnlue og elegante piruetter; det var som et bilde i Illustrert Familieblad. Oscar Mathiesen hadde følge med en pike i Danielsenfamilien, og det ble sagt at han hadde tatt verdensmesterfraspark på vollene i sort trikot, men jeg så han aldri.

På fiskekjelke ved vollen

– En dag snødde det over voller og Vaterland, og da hentet vi skiene frem fra uthuset. De aller yngste gikk på tønnestaver, jeg hadde av det ordentlige slaget med sukkerbiter foran og kappe du stakk foten i. Vi staket oss frem langs Hallamoen til Stangavollen og satte utfor. Hadde du litt trening og litt flaks, kom du ned på bena.

Den høye vollen, vest for Svarteporten, var akebakken vår. Jeg hadde en lang fiskekjelke som far brukte når han hentet kull og koks hos kølahandler Scheele ved Movigsgården. På kjelken var det plass til fire stykker og en attpå. Så ropte vi: – Døtt oss, da vel, og suste, en, to, tre nedover vollen og utover isen på vollgraven. Så gikk det mot jul og lille julaften hadde vi ungene med oss lysestumper som vi tente og satte i snøen ved Svarteporten. Julaften luktet det skinkestek over hele Vaterland, og så fulgte romjula med juletrefester med minst tre ringer rundt treet i Betania.

Som det heter i sangen så varer jula helt til påske. Påsken kom, og påskemorgen vandret vi ned til elva og sto ved brygga og sjøen lå blikkstille og sola sto over og musikkorpset spilte koraler så det skalv i brystet og i lufta.

Trykt i Demokraten 1992