Det startet på et loft på Selbak

I begynnelsen av 30-tallet startet en unggutt en beskjeden trykkeribedrift i et loftsrom på Selbak. Utstyret var enkelt, pågangsmotet stort. Bestillingene strømmet inn: Medlemskort i Sjakklubben, matlapper til Borge Fattigvesen, visittkort for Dolly Fredriksen og Josefine Danielsen. Varene ble bragt med viserguttsykkel. På skiltet kunne en lese i svart på rødt: A. Storms Trykkeri, Selbak, tlf. 11.
Arne Storm Johansen minnes med glede tiden på loftet.

– Oldefar skal ha vært en ordentlig skøyer og børste – når han hadde fått en dram skulle han alltid ut og løfte på huset. Sønnen hans, August, min bestefar og kona Emma hadde også framferd. De kom fra Sanne og Solli Brug og slo seg ned på Sorgenfri da de satte i gang Mathisbruket. Bestefar kjøpte tømmer på rot for brukseieren, innlosjerte svensker i bryggerhuset, la skilling på skilling og tok i mangt et tak, så med tiden fikk han råd til å bygge opp Nordby gård.

Datteren Elise hadde et godt øye til bruksarbeiderne og forelsket seg i Ole, sønn av Johan Fyrbøteren på Selbakbruket og kona Lovisa. De giftet seg og den 3. november 1916 kom jeg til verden på Nordby gård. Jeg gikk for frøken Aarflot på Kjølbergskolen og for lærer Strand på Kjølstadskolen og klarte meg bra. Mor ville ha meg over elva på Middelskolen, men far hadde lite til overs for folk som leste bøker, prester og slikt. – Gutten får se å komme seg ut i det praktiske liv, het det støtt fra den kanten.

Handelsbetjent med blyant bak øret

– Mor og søster Anette hadde forpaktet butikken etter Olaf Amundsen i Storgata 6 på Selbak og etter konfirmasjon startet jeg bak disken som handelsbetjent. Betalinga skulle være fem kroner uka – unødvendig sløsing mente far, så jeg måtte ofte be pent om å få kronene. Bjella over døra ringte alt i ett når bønder som hadde stått på Selbak torv med poteter og snittebønner og tomater kom innom med handlelapp fra’a mor: – en liter sirup, to kilo gryn og et par lange makkounderbukser.

Snart åpnet det seg nye vyer. Onkel Kristian i Oslo hadde prøvet seg en tid med en liten trykkerivirksomhet. Så søkte han lykken i Kanada, og den hånddrevne Multigraffmaskinen havna på låven på Nordby hos bestefar August. Dette var interessante greier. Jeg var fingernem og titta og studerte og skaffet bok: Veiledning i trykkerifaget. Med boka oppslått satt jeg og plasserte typene i vinkelhaka og satte på klemme, og så en en dag kunne jeg trykke A. E. Syversen, Kolonial og Manufaktur, tlf. 11, Selbak på de grå papirposene.

Trykkerikarrieren fikk et avbrudd med seks måneder i garden. Vi var innkvartert i kasernen på Majorstua og blunka til jentene i Slottsparken. Jeg ble forfremma til korporal, fikk 50 øre dagen og rød krone på ermet, gikk slottsvakt og så ofte kong Haakon, men ikke Maud og fikk kjeft av sersjanten fordi jeg ikke hadde presentert gevær for dronninga.

Det startet på loftet

– Tilbake på Selbak ble det trykkeri for alle pengene. Far hadde fulgt etter mor bak disken, vi hadde kjøpt og flyttet inn i Storgata 6 og nå ryddet han loftet for rusk og rask og gamle møbler for å bane vei for Storms trykkeri. Startkapital måtte lånes i Borge Sparebank. Bonde og bankdirektør Knudsen rynket brynene, men jeg hadde gode kausjonister: – De kan heve kr. 8.000 i kassen, hr. Storm, sa Knudsen.

Med penger i lomma dro jeg på forretningsreise til Oslo og kjøpte en motordrevet Eikhoff trykkmaskin hos Helfrid Jansen og ødslet 25 øre på middag på Kristiania Dampkjøkken i Torvgata.

Multigraffen fra Nordby plukket vi fra hverandre, bar opp og monterte på loftet. Eikhoffen manøvrerte vi helt opp i annen etasje der mor og far hadde ofret badet. Med boks i trappa og hjelp av Herman Hansen og hei og hiv og noen tommer av gangen fikk vi vidunderet opp og på plass etter å ha slått hull i veggen.

Så var det å trekke i den blå lagerfrakken og sette i gang: jeg selv og brødrene Odd og Tor, senere kom Hans Hansen Millas, Knut Arntzen, Kristian Johansen og Erling Ellertsen med i geskjeften. Og ikke å forglemme kontordama vår, flinke og åndsnærværende Else Jensen Kråka.

Opp trappa til loftet kom du inn i en liten gang som skjerma for trekken. På den ene siden var mitt lille krypinn av et kontor på seks kvadratmeter, med en luke i veggen inn til trykkeriet. Inn døra åpnet det store trepanelte loftsrommen seg innover. På gulvet sto på rekke og rad Multigraffen, en Bostonpresse, en digelmaskin, skjærkniven og stiftemaskinen. Alt ble satt for hånd og i hyllene langs veggen sto kassene med satsen. Vi var tidlig ute med lysrør i taket så det skulle være lettere å finne de minste typene. To timer før vi startet på vinterstid bar visergutten opp ved og fyrte i Dovreovnen så det ble en lunk i lokalet.

De første kundene husker jeg godt. Kinobestyrer Ole Ranum trengte billetter til Borge Kino: 70 øre for voksne, 30 øre for barn.

Sparebanken var også rask med bestillinger: aksepter, gjeldsbrev, kontrabøker og brevpapir. – Og husk, det må være førsteklasses arbeid på godt papir, hr. Storm! Papiret kjøpte jeg jevnlig fra Karl I. Pettersen og Sønner i Oslo. Det kom til Fredrikstad med Trafikk og ble kjørt ut med lastebil til kundene. Bokser med trykksverte merket I. G. Farben kjøpt fra Helfrid Hansen hentet jeg oftest sjøl med viserguttsykkel på Lisleby stasjon.

En gang klarte jeg et kupp. En båt hadde forlist i Kjøkøysundet og papiret ble reddet over på en pram, men frøs til et eneste isberg for det var den gang det ennå var vinter. Partiet ble regnet som ødelagt og så holdt havnefogden auksjon på Guldbergsiden. Greåker møtte opp, Saugbruks likeså og ville skaffe seg billig papirmasse. Men jeg fikk tilslaget på 12.000 kroner og papiret var fullt brukbart og verdt det tidobbelte og ble lagret på låven på Nordby, så vi hadde forsyninger i år fremover.

Vi trykket til det lysnet av dag

– Vi var det eneste trykkeriet på Østsiden. Konkurrentene var lite blide, særlig etter at vi hadde overtatt trykkinga av Østsiden Menighetsblad. Da troppet boktrykker Næsgaard opp på kontoret til sogneprest Frøland og leste Herrens tjener teksten. Flere kunder kom etter hvert: vi trykte etiketter for Denofa, And. Kiær og Co la inn bestillinger, Fredrikstad Motorfabrikk brukte oss, Real Pensel og FMV likeså. Så var det Christian Monkerud og bokhandlerne Jarrand og Kristelig Bokhandel, men ikke Anton Olsen, for de trykte sjøl.

Borgar var en av de største og faste kundene. De trengte reklameflyveblad og hadde det alltid travelt. Den første tida hadde vi ikke telefon, så de ringte kolonialen. Mor kommer i trappa: – Det er fra Borgar, de skal ha 5.000 ark klar til i morgen. Vanligvis drev vi på til det mørknet – nå ble det å stå ved Eikhoffen i halve, ja, kanskje hele natta. Det var mens vi var i gang med en hastebestilling til Borgar at en finger røk i maskinen.

Førstepremie: ett lass bakhon

– Plakater trykte vi i massevis, i alle slags formater og på forskjelligfarget papir. Folk gikk på møter den gangen og møtene ble forkynt på telefonstolper og husvegger: Borge BUL på grønne ark, Selbak Avholdslag på røde og Sjakklubben der jeg var med sjøl på vanlige hvite. Og så var det Borge Arbeiderparti som skulle ha 100 orange – pris 7 kr. Jeg har ordreboka ennå.

På møtene var det gjerne utlodning og det skaffet også arbeid til Storms trykkeri. 19. november 1935 bestilte Musikkforeninga Harmonien 1.000 stk. lodder i 22 bøker og premien var 500 kg kull eller tilsvarende koks. Selbak Barnemisjon fristet med en badedukke og Kjølberg Blandede Kor med et helt lass bakhonved – og prisen pr. lodd var satt til 0,10. Østfold lag av Det Norske Totalavholdsselskap slo stort på det med fem lampers Philips radio som førstepremie – men så var også trykkingen sponset av Borge Elektriske som skrevet står.

Førjulstida var alltid travel på loftet i Storgt. 6. Jeg blar i ordreboka og finner at Narnte Fagforening ved Albert Arntzen bestiller 100 julesanger og arkene skal være påtrykt Gledelig jul og Godt nyttår og må være levert senest 30. desember.

Vi skal gifte vårs

– Privatfolk kom ofte til Storms trykkeri med store og små ønsker. Ofte inn døra med hånden for panna, for det var en lei hund i trappa som kundene lett stanget opp i. Unggutter med sixpencen på snei spurte etter prisen på 100 stk. brevark og konvolutter påtrykt navn og adresse, for nå skulle det gjøres inntrykk på kjæresten. Og hvis brevarkene gjorde utslaget, kom jenta, lett rødmende, mens hun famlet med handveska: – Thorleif og jeg skal gifte vårs. – Gratulerer, og hva skal det stå? Jo: – Vi inviterer til Borghild og Thorleifs bryllup og så skulle vi ha trøkt noen sanger også. Så satte jeg meg inn på kontoret, trakk på meg de svarte ermbeskytterne, slo ned teksten på Royalen og sendte den ut gjennom hølet i veggen til Odd eller Tor.

Og når den lykkelige begivenhet var overstått og brudeparet var vel i havn, kunne det komme en ny bestilling: Hjertelig takk for oppmerksomheten ved vårt bryllup. Håkon og Magnhild Hansen, Selbak.

På den tida brukte folk ennå visittkort. Å få et slikt kort var nesten som en liten gave. Vi trykte dem til stadighet på Bostonpressa. Noen kjøpte 100, pris 6,50. Josefine Danielsen skulle ha 50 og Dolly Fredriksen bestilte 25 stykker til 1,25. NB! Leveres senest 4. oktober.

Trykk noen salmer folk kan, sa Ekroll

– Til de alvorlige oppdragene hørte trykking av kransebånd på digelmaskinen: «Med tak for alt… Høit var du elsket». Vi leverte både til Annes og forretningen tvers overfor skolen i Gamlebyen og til Ellen Brandt på Torp. Eller de etterlatte skulle ha sanger til jordfestelsen: Ved Anton Nilsens båre onsdag 23. januar 1936. Før talen: At sige verden ret farvel. Efter talen: O, Jesu Herre Broder søt. Den første tiden måtte jeg trykke liljer på forsiden for jeg hadde ikke klisje med kors. Kirketjener Ekroll var støtt og stadig på meg: – Nå får du være så snill å trøkke sanger som folk kan, for jeg er så ille lei av å stå i snøen på kirkegåren og synge mo alene! På den tida hadde vi ikke eget gravkapell i Borge.

Ordreboka vekker andre triste minner. Borge Arbeidsløses Forening trenger medlemskort. Andreas Nilsen bestiller 500 sanger: «Har du hjerte for en ungdom?» og «Fattiggutten». Nederst på arket skal stå: En ungdom som har den skjebne å være arbeidsledig selger disse dikt. Borge Fattigvesen bestiller matlapper: Hr. kjøpmann … , behager for Borge Fattigvesen å levere kr …. til …. Eller: Lever til … en favn bakhonved og … liter kull.

Folk gikk ledige, de eide ikke penger og så måtte de ta veien til fattigforstander Johannes Sandersen på Selbak. En kone kom inn i butikken nede med anvisning på et par tretofler, men så hadde hun greid å skrape sammen noen kroner: – Er det mulig å få et par sko til gutten min? Det fikk hun og slikt skjedde mer enn en gang og da ble det alltid leven med fattigforstanderen.

Med pakker foran og bak over Traramoen

– Når bestillingene var ferdig trykt, skulle de ut. Den første tida gikk alt med viserguttsykkel med kasse foran og bak og Storms Trykkeri i svart på rød bunn på skiltet på siden. Jeg har mangfoldige ganger lessa på digre pakker for og akter og tråkka i vei til Nabbetorp ferjested, så over elva og videre Traramoen til kundene i byen. Du kjente det i låra etterpå. Etter noen år fikk vi vår første bil. Det var den gule fiskebilen til Morten Nilsen som var rusta i bånn som vi overtok og reparerte og med Fredrik Fredriksen Løen bak rattet gikk pakkene raskt og ekspeditt ut til fjern og nær: 50 stk. oppslag: Spytning på gulvet forbudt. Forstyrr ikke vognføreren, til Borge kommunale bilruter ved O. Ranum, fiskepuddingpapir med blått trykk til Østsiden delikatesse eller medlemskort til Selbaks avholdslag. NB! Med liljebord.

Trykt i Demokraten 1992