Jeg stabbet omkring blant håndverkere og høvelflis

Vestsiden kirke, Østsiden og Tune kirke, Postbygget, Borge sykehjem, Krematoriet, Kongstenhallen – listen over steder der Lars Søland og sønner har stått for innredningsarbeidene kunne gjøres mange ganger lenger. En drivende dyktig arbeidsstokk av yrkesstolte håndverkere har gjort firmanavnet til en garanti for kvalitet. Det begynte i 1904 med Lars Sølands byggforretning. I 1920 startet Lars Søland snekkerifabrikk på Lisleby. Tredje generasjon, Carsten Søland, lærte å gå blant håndverkere og høvelflis. Senere ble Carsten Søland firmaets disponent.

– Vi bodde vegg i vegg med snekkerifarbikken. Fra jeg var ganske liten stabbet jeg omkring blant maskiner og håndverkere: Einar Danielsen, Edmund Svensen, Jens Gjerløw Jensen, Karl Nilsen, Håkon Syversen, Syver Syversen, Karsten Nilsen, Hans Andersen, Johan Hansen Gjøms. Ofte hadde de bare en nødtørftig folkeskole, men var fagfolk til fingerspissene, med et utsøkt håndlag og blikk for treet og dets muligheter. De hadde meg nærmest som kjælegutt: – Er du på jobb i dag igjen, Carsten, het det, og så fikk jeg en trekloss å pusse på. Fire år gammel satt jeg med en hammer ved siden av bandsaga og knuste biter av utbrent lere tilkjørt fra Nøklebyverket. Sammensetterverkstedet ble reist og bitene havnet som stubbloftfyll.

K 27 Lisleby, værsågod!

– Lars Søland, min bestefar, hadde drevet og drevet opp eget byggefirma fra 1904. Begynnelsen hadde vært trang, i en gammel regnskapsbok er notert 3 x 1,50 til halvsåling. Han ble kjent for å levere hederlig og solid arbeid og 60 år gammel startet han sin egen snekkeribedrift på Lisleby.

Lars Søland var alltid førstemann på fabrikken om morgenen. På vinterstid fyrte han opp i vedovnen på det vesle kontoret i teglstenbygningen der han og sønnen Martin satt overfor hverandre ved skrivebordet. Så ringte telefonen: – Det er Lisleby K 27, Søland og Sønner, værsågod. Bestillingen ble notert: 8 fyllingdører til Bloksberg eller 10 vinduer til Åsebråten. Beskjeden gikk videre til Karsten Nilsen i fabrikken. Klager fra kundene forekom så å si aldri.

Lars førte selv regnskapene. Jeg har ennå de høye, smale protokollene med sirlige tallkolonner: inntekter på høyre side, utgifter på venstre og helt over til høyre status med to streker under for transport til neste side. Omsetningen det første året var 4.252,88. Lars Søland betalte sjøl folkene på lønningsdagen. Den aller første tida, før han startet fabrikken, foregikk avlønningen på kjøkkenet hjemme. Nå møtte folkene opp på det lille kontoret og bestefar talte opp kronene og ørene. Vi barnebarna møtte alltid opp og fikk en tiøring hver, som takk for hjelpen.

Bestefar kom fra Søland i Råde, hadde vært nattevakt på Sollibruket, gått som gårdsdreng og vandret med kremmerranselen på ryggen før han ble sagbruksarbeider på Wiesebruket. I 1893 var han blant dem som ble oppsagt av brukseieren på grunn av sin radikale oppfatning. Han var en godhjertet mann. Når han solgte litt ekstra, en sekk møle eller annet som ikke direkte angikk fabrikken, la han alltid myntene i en spesiell kasse som han tømte før jul. Så ruslet han rundt til enker og andre trengende på Lisleby: – Her, Elvira, har du noen kroner å feire julen med.

På fabrikken følte han seg nærmest som en far for flokken. Når de tok frokosten i ansetterverkstedet rundt limovnen, kom Lars ruslende i den grå jakka si: – Nå, hvordan går det med gikta, Petter? Er kona di bedre, Ole?

Den flisa tar vi i frokosten!

– Til tider kunne han være bråsinna, men det gikk fort over. Karene drev og lessa planker og en satte seg ned: – Oj, jeg har fått en diger flis i fingren! – Den tar vi i pausen, hogg Lars Søland i, – da jeg var ung satt vi hele frokosten og plukka fliser. En gang fikk han kappet av et par fingre i saga. I hui og hast ble han kjørt til St. Josef. Jeg besøkte ham på sykestua: – Jeg håper at jeg klarer å stappe pipa med fingrene jeg har igjen, kom det fra bestefar i senga.

Han kjøpte sjøl materialene til fabrikken og dro ofte med hest og vogn til Rakkestad og Varteig for å handle skurlast av bøndene. Så var det å ta frem stikkboka og sette prikker mens de lasta på: 3,7, 2,5, 2,6. Til sist kom lommeboka frem med kontant betaling. Han visste å ta bøndene på rette viset. En gang var det streik i fyrstikkindustrien. Da hadde Lars lagt seg opp et lager med esker som han delte ut til skogsbøndene i Rakkestad. Deretter gikk materialkjøpene lettere.

Far og fire sønner

– Fabrikken var en familiebedrift. Sønnene, Martin, Karl, Nils og Thomas gikk etter å ha kommet til skjels år og alder inn i foretaket. Karl, min far, hadde oppsynet med byggeplassene, Thomas, ekspert på dører, vinduer og trapper var sjef for snekkerifabrikken. Nils var spesielt dyktig i drivhusproduksjonen og onkel Martin var firmaets tegner, oppfinner og tusenkunstner, med makeløse forbedringer og innfall. Martin lærte seg tysk per korrespondanse – jeg har lærebøkene og skriveheftene hjemme. Når han klarte Ich habe, du hast og du bist ein braver Kerl, dro han til Tyskland for å perfeksjonere seg i faget.

Allerede på 30-tallet eksperimenterte han med å lage plater av lim og møle – den dårlige limkvaliteten satte en stopper for utprøvingen. Han tegnet på smørpapir, laget så en kasse som han stilte i solveggen og fikk på det viset frem de fineste lyskopier med tynne, hvite striper på marineblå bunn.

Ungene stekte poteter på glørne

– Bedriften startet i det små. Skuret, der Lars Søland hadde hatt et par høvelbenker i sin første byggmestertid, var forlengst vekk. Brakka som rommer ansetterverkstedet har jeg allerede nevnt. Den eldste og første delen – den står der den dag i dag – er maskinverkstedet. Huset er svært gammelt og der drev Anders Kristiansen Metodist en sag i slutten av forrige århundre. Det blir fortalt at aller først var det en hestevandring som drev saga, senere skaffet han seg en dampmaskin og fundamentet kan du se den dag i dag.

Bestefar installerte en 50 HK motor i den ene enden av bygningen. Det gikk en rem opp til en aksel i taket, og videre remmer fra svinghjul ned til hver eneste maskin. Deler av anlegget finnes fremdeles i taket på fabrikken. Når motoren satte i gang, durte det dyktig og flis og møle føk. Avsug var noe vi fikk etter siste krig. I min første tid på fabrikken kjørte vi høvelflisa med trillebår ut i Sølandsveien. Så satte vi fyr på haugen og røken drev, det gikk som en løpeild: – Døm brenner flisa hos Søland, og ungene kom fra hele Lisleby for å steke poteter på glørne.

De første maskinene sikret Lars Søland seg fra en fabrikk kalt Sveltihel på Nøkleby. Fabrikken gikk konkurs og bestefar kjøpte rettemaskin, høvelmaskin, tappmaskin og fresmaskin, stemmaskiner, båndsag, kappsag, kantsag, slipemaskin samt vikemaskin for å holde sagbladene skarpe. Mange av disse maskinene er i full drift og gjør jobben like godt den dag i dag.

Ved siden av bråket og støvet kunne kulden være lei på vinteren. Det sto en diger, rund vedovn i avretterverkstedet. Martin hadde overoppsynet med ovnen og fulgte nøye med at det bare var materialer som ikke kunne brukes til noe annet som havnet i ovnen. Martin Søland gikk stadig rundt med avsvidde øyenbryn på vinterstid.

Eneste gang bayerøl ble servert på fabrikken

– Da jeg var guttunge, kjørte vi materialer til fabrikken og det vi hadde laget fra fabrikken med hest og vogn. Hesten var brun og overtatt etter Anton Drøbak da han motoriserte vognmannsforretningen. Jeg husker at Brona hadde fått forstoppelse. Stor oppstandelse og telefon til dyrlegen: – Det eneste som hjelper er øl, rådet han, gi’n en bayer og la’n røre på seg. Bayerølet fikk Brona tilbake til livet, men det er vel eneste gang Lars Søland og sønner skjenket bayer på fabrikken.

Lars Søland bygget karosseriene til Drøbaks første rutebiler. Mye av den jobben foregikk i smia der Hans Solgaard hersket over essa, dreiebenken og sveiseapparatet. Karosseriet ble bygget av smalt, stående panel og innvendig ble kjøredoningene kledd med finer. De transporterte folk til og fra Lisleby i mangfoldige år. En del er nok også blitt fraktet på sin siste ferd i Sanengens likbil, som også ble bygget her på fabrikken.

I 1930 ble vi motorisert. Da byttet Karl Jensen ut tømmene med girstang og ratt på vår første Ford lastebil, B 10409. Den klarte større lass enn Brona foran kjerra. Når folk skulle til byggeplasser som lå et stykke borte, satte vi krakker på planet.

– Beste øvingslokale i distriktet, sa Aasekjær

– Karl Jensen kunne mer enn å kjøre folk og planker. Han og jeg utgjorde halvparten av Jensens kvartett, der jeg gned fiolin og Karl dro bæljespillet. Dertil sang jeg refrengene. Beste stedet å øve var ved kappsaga på fabrikken. Jeg hadde boka åpen foran meg og sang av full hals: Ramona, ingen kvinne er som deg, for der var det ingen som hørte meg.

Det var flere musikanter i familien. Både onkel Thomas og onkel Martin spilte klarinett og Martin ledet dessuten Lislebymusikken. I kveldinga kom de ruslende, hele korpset, med trompet og bass og horn og trommer for å øve på samsetterverkstedet. Fra tid til annen hevet Aasekjær fra divisjonsmusikken i Halden taktstokken og onkel Martins egen komposisjon: Lislebyguttene kommer klang vakkert mellom stabler av gran og furu, bøk og ek. – Beste øvingslokale jeg har vært i, sa Aasekjær. – Her kan jeg høre hver eneste stemme. Når trompetistene, bassistene og klarinettistene hadde blåst seg tørre i halsen, inviterte onkel Martin på noe å bite i, og familienes kvinnelige medlemmer bar inn rykende kaffekjeler og brett med wienerbrød.

– Stikk og hent trestrekken, Carsten!

– Min første inntekt hadde jeg i skoletiden, da jeg luket gulrotrader i Gustavssons gartneri for 10 øre raden. Ferdig med Leie skole og vel konfirmert begynte jeg på fabrikken. Jeg var 13 år, min første lønningsuke sluttet 26. juni 1930 og jeg kunne hente fem kroner på kontoret hos bestefar. En måned senere fylte jeg 14 år. Til å begynne med gjorde jeg det enkleste arbeidet. Du kan gå bak høvelen og ta imot, fikk jeg beskjed, det er passende jobb for en guttunge. Eller jeg ble satt til å bære planker og bord – jeg har ennå bæreputa hjemme.

Yngstemann ble gjerne erta, han skulle prøves. Det hendte du hadde kappa for kort – da ble du sendt for å hente trestrekken. Eller han du arbeida sammen med trengte en rundvinkel. En gang tok noen igjen ved å spikre fast kalosjene til onkel Thomas.

Utover på 30-tallet leverte vi en masse drivhus og mistbenkrammer til gartnere på Østlandet. I lange tider sto jeg og skrudde i skruer i rammene. Onkel Martin hadde spekulert og med fantasi og fingerferdighet konstruert en maskin: når du tråkket på en pedal, smalt rammen sammen og så kunne jeg ta fatt med skrutrekkeren. Særlig stas var det når jeg fikk være med til kundene. Vi lesste opptil 200 rammer à 2,75 på Forden, og med Karl bak rattet og jeg som hjelpemann i førerhuset durte vi av gårde langs den krokete, grusete Osloveien for å levere i Vestby, Ski og hovedstaden.

18 år gammel fikk jeg begynne med maskinene. Noen yrkesopplæring i dagens forstand var det ikke. Du fikk følge med, se hvordan gamlekara gjorde og forsøke å gjøre likedan. Ennå laget vi vinduene ved høvelbenken på fabrikken. Vi leverte innredninger, trapper, speildører, vinduer til hus vi selv bygde. Stilen var i ferd med å forandre seg til funkis. Nå skulle folk ha flate finerdører. Vi installerte en presse og laget nymotens dører i oregonpinefiner til hele Bardagården.

En dag gir Lars Søland beskjed: – I dag får du bli med folka på bygget til tollbetjent Olsen i Heibergsgate. Så syklet jeg av gårde med verktøykassa med øksa, hoggjernet og saga for å lære å lage franske låser, gane i svill og regne ut dimensjonene på taksperrer. Det er en annen historie.

Trykt i Demokraten 1992