Kåre på kinoen lar minnene rulle

– fra den gang da barnebilletten kostet en femtiøring og to tiøringer
– folk tråkket i kinokø bort til Kirkeparken
– kvinnfolkene stilte med lommetørkle til «Sound of Music»
– mannfolkene gikk i gulvet ved synet av blod
– guttungene sukket stille ved synet av nakne Ulla Jacobsson
– folk dro til byen for å følge sleppet på Grotta
I år (1992) feirer Fredrikstad kommunale kinematografer 75 års jubileum. Kinomaskinist Kåre Johansen har latt filmene rulle i 45 av disse årene.

– Første gang jeg var på kino, var sammen med onkel på Verdensspeilet. På lerretet red cowboys på fnysende hester, og jeg ble redd og ville, hjem og onkel ble forbanna.

Senere ble det tette besøk, med Ken Miner over prærien eller Zorros hemmelighetsfulle heltedåder på den hvite duken oppe ved den runde, svarte ovnen på Verdensspeilet. Eller Marika Rökk på Røde Mølle, men der ble forestillingen avbrutt tre ganger av flyalarm. Det hendte at jeg steppet inn for en eldre kamerat og gnålte: – Filmjournalen 50 øre! opp og ned midtgangen på Grotta. Egentlig skulle jeg bli baker og begynte i læra, men ble lett lei deigen. Jeg søkte et vikariat på Grotta og ble i Fredrikstad Kinematografer i 45 år. Først på Grotta, så et par år på Biblioteket, tilbake til Grotta og til sist på Speilet, der jeg rusler ennå. Jeg har slitt ut tre kinosjefer og er i gang med den fjerde: Karl O. Hansen, Håkon Hansen, Sigurd Bergmann og til sist Kjell Holme, sjefen min i dag.

Røk filmen under Mickey, letta taket på Grotta

– Jeg ble ansatt som spolegutt. Det var bestemt at det alltid skulle være to personer i maskinrommet, så jobben ble å gå maskinisten Gunnar Karlsen til hånde med å pusse og stelle maskinene og kjøre filmene. Da jeg begynte i 1946, hadde vi ennå de to Ernemannprosjektørene med buelys. Stiftene skulle reguleres automatisk, men motoren var ikke alltid synkron, så iblant måtte du hjelpe til med handa. Det hendte at stiftene gikk helt sammen, og det blafra gult og grønt og blått på lerretet, og mumlinga steg mot maskinrommet. Og skulle filmen rykte tvers av under en spennende barneforestilling med Skippern eller Mickey eller Donald, letta taket seg på Grotta.

Merkelige ting kunne skje. Midt i en film med en scene der en unge blir født, blir det svart. Reklamediasen var montert på prosjektøren, og da jeg brøt, gled et dias på plass: Vær forberedt, kjøp Simo barnevogn til den nye verdensborgeren! Jeg burde vel ha fått en ekstra påskjønnelse fra Simonsen og Moen.

Da jeg begynte på Grotta, viste vi fremdeles nitratfilm – brennbar som bare rakkeren. Det hendte den tok fyr, da var det å røske’n vekk fra porten og ned på gulvet me’n og trampe på’n. Noen større ulykker forekom aldri.

Det var nok å gjøre både for maskinisten og spolegutten. Søndagsfri var det aldri, og lønninga den første tida var 10 kroner kvelden. På morran dro jeg med viserguttsykkelen og henta rullene med Clark Gable og Ingrid Bergman på stasjonen. Nå er sykkelen blitt museumsgjenstand i monteren i foajéen. Når vi hadde fått rullene i hus, måtte aktene skjøtes for at publikum skulle få nyte Scarlet O’Haras og Rhett Butlers minuttlange kyss på lerretet. Ved overkjøring måtte vi ofte passe på tekstinga i filmen, for å få det til å passe. Som oftest gikk det bra, og dessuten har Fredrikstad det beste kinopublikum i verden.

En femtiøring og to tiøringer i votten

– På formiddagen prøvespilte vi alltid filmen for å kontrollere at alt var i orden – det har vi aldri tid til i dag. Og var det torsdag og nærma klokka seg fem, sto allerede køen med unger med to tiøringer og en femtiøring i lomma eller i votten fra glassdøra og bortover Nygaardsgata. Ti på fem gikk dørene opp og ungeflokken stima mot lukene: – Ikke døtt! Det er du som døttær! Bak glassruta satt frk. Rikheim, dattera av første kinobestyrer i Fredrikstad, og Snefrid Martinsen, som hadde spilt på National i stumfilmens dager.

Med billetten i handa var det bort til døra der Kåre Nilsen og Konrad Larsen i mørkeblått med gullstriper og stjerne på kragen bevokta inngangen til helligdommen. Ved enkelte kinoer var det påbudt med lue for kontrollørene, men det brukte aldri vi.

Jeg synes at barneforestillingene var og er de triveligste. Først tilbød sjokoladegutten Wilhelm Otnes eller Arne Nilsen Lohengrin, valnøtt eller Firkløver fra kassa på magen. Så slo jeg ned lysdemperne. De er fra 1938 og er i bruk den dag i dag. På med 78 platene med Tico tico, Begin the Beguine, Book’n eller Harry Brandelius. Det hendte vi lånte plater hos han Åge i pølsebua mot at han slapp inn gratis. Til tonene fra tjohei eller Kastanjene i Bygdøalléen, veksla Amstrups lysbilder på duken: Østlandske Elektriske, Bundtmaker Jølstad, Halvorsens Pølsevarer, alltid friske og ferske! Ungene spilte, de samla på bilder av damer eller hoder på bildene, og du kunne høre på hojingen hvem som leda. Deretter fulgte forfilmen – ofte en gripende dyrefilm og så lot jeg det bli mørkt på nytt. Så var det Gloria når Donald Ducks fjes tonte fram på lerretet.

Vi spilte også tegnefilmer for voksne. Disneys Fantasia vekker nok ennå minner hos den litt eldre garde her i byen. Det ble tid for matpakka oppe i maskinrommet før sjuforestillingen, merka V for voksne. Det hendte at noen konfirmanter forsøkte seg med pappas hatt og kalosjer. En gang sto jeg i døra og tok billetter og fortalte ei jente at hun fikk komme igjen om et par år. Jenta var 19. Når hun nærma seg 40, ville hun nok være glad over at hun så så ung ut.

Da køen nådde Kirkeparken

– Da jeg begynte på Grotta i 1946, hang ennå fredsrusen i. Rusen ble holdt i gang med tyggegummi made in USA, Andrew Sisters og ikke minst flommen av amerikanske filmer som rulla over lerretet på kinoene. Folk var sultefora – de hadde jo i fem år levd på Nils Poppe og UFA-filmer med Marika Rökk og det som verre var.

Nå fikk vi dem alle sammen. Noen kjente, kjære, noen nye fjes iblant: Bette Davis, Spencer Tracy, Gary Cooper, Cary Grant, Leslie Caron, Marlon Brando, Audrey Hepburn. Esther Williams henrykka mannfolkene med sine badedraktpiker i swimmingpool, Doris Day var jenta du drømte om å gifte deg med, damer og jenter sukka dypt og inderlig i salongen på Grotta når Humphrey Bogart stramma beltet på trenchcoaten. Så kom italienerne og svenskene: Anna Magnani løper langs krigsgrå Romagater til hun blir feid overende av fascistkuler. Ulla Jacobsson springer mot glitrende aftonsolsfjärd fulgt av stønn og sukk fra puberteten på første benk.

Folk sto i kø og tråkka, ofte helt bort til Kirkeparken. – Er’e noen billetter igjen? Lengst var køen da Kampen om tungtvannet sto på plakaten, med norske motstandsfolk med stengun og vindjakke mot tyske stenansikter under stålhjelmskanten. Da måtte Lorang rykke ut, assistert av Anders: – Ikke døtt på sånn, da, kommer dere ikke inn, er’e en dag i mårra! Eller Den tredje mann: først gikk den på Mølla, og det kom så lite folk at den ble tatt av programmet. Så begynte radioen å spille Harry Lime pling-pling, og filmen ble satt opp på nytt og folk grøssa over Orson Welles i Wiens etterkrigskloakker.

– Har’u sett ho Inger Marie på Grotta?

– Det hendte filmskuespillerne kom nedover til premierene. Den norske filmen Bedre enn sitt rykte var dristig som det het dengang, og handla om russens moral eller umoral. Vigdis Røising og Atle Merton hilste et forventningsfullt publikum fra scenen på Grotta. Artigst var det kanskje at Erik Eriksen med bakgrunn i teatertradisjonen fra Arbeiderforeningen, spilte drosjesjåfør i filmen, selv om han aldri hadde tatt i et bilratt.

Da Støv på hjernen sto på programmet, strømma folk til i mengder, for i den spilte Inger Marie Andersen fra Lahellemoen. Mitt inntrykk fra maskinrommet er at folk slo oftere hue i benken foran før, de levde seg mer inn i filmen. Noen gikk i gulvet når det ble for mye blod på lerretet, og det var gjerne mannfolka med de svakeste nervene.

Når sound of Music kom, stilte alle kvinnfolka med lommetørkle, og vi hørte tydelig snufsinga gjennom duren fra AEG-framviseren. I filmen «Bussen» kjørte Juster land og strand rundt og traff en dag ei kone som ba om hjelp til å ta livet av ei høne. Høna var skeptisk som naturlig er, mens Juster lokka tipp-tipp og tok feil og strødde salt fra karet istedenfor sagogryn. Da reiser Olga fra Kjærre seg nede i salen og slår ut med armene: – Er’u spenna gærn! Skjønner’u ikke at saltet er fa’li’ for høna?

– Fløtt deg fra plassen min!

– På 40-tallet begynte vi å vise filmavis på onsdager fra kl. 17 til 20. Kloden rulla over duken og så fulgte norske, engelske og franske ukerevyer. Vi hadde også russisk ukerevy før jernteppet senka seg over kinoen i slutten av tiåret.

Det hendte nok at noen lurte seg til å sitte over, ikke minst hvis du hadde ordna deg til med kjæresten på bakerste benk. På galleriet hadde vi den litt eldre garde, som nærmest hadde sine faste plasser: Bjørn Hansen stilte alltid med siameserkatten rundt halsen. Han var så språkmektig at han så «Et forargelsens hus» minst fem ganger for å nyte den galliske esprit’en. Så hadde vi Andreas med Hesten som kjørte for kommunen, og som greide å få pensjon for sin firbente følgesvenn. Og Otto Apen, hvis han hadde greid å skrape sammen halvannen krone, og mange flere. Kom en utabygding som ikke visste bedre og satte seg på en av de faste plassene, ble han kontant feid vekk når gamlekara kom anstigende.

Grotta fulgte med tida. Bjørnulf lanserte 3 D – til akkompagnement av Per Asplin. Folk tok på seg pappbrillene med et rødt og et grønt glass, og så muntert usikkert på hverandre, men skrek i redsel når ekspresslokomotivet dundret mot dem i salen på Grotta. PÅ 60-tallet var vi tidlig ute med Todd A-O med 70 millimeters film med magnetisk lyd. South Pacific var vel den første filmen i det systemet som skapte større dybde i bildene. Da var det slutt på å sykle rullene til Grotta – de veide nærmere 300 kilo.

– Her står mestern, sa Børge Ask

– Filmklubben, med runde briller og lilla skjerf, hadde også visninger på Grotta. Bjørn Skjefstad, Chris White og Tommy Lørdahl introduserte «Kniven i vannet», «Dr. Mabuse», «Citizen Kane» og «Panserkrysseren Potemkin» for et ungdommelig Fredrikstadpublikum. Etterpå var det tvers over gata og inn på Krabba. Da gjaldt det å si noe dypt om filmen for å gjøre inntrykk på Cecilie fra Cicignon.

Noe ganske spesielt var sleppet på onsdager og søndager: Folk strømma til byen, ikke for å se på film, men for å se på dem som hadde sett på film. Tjukt av folk på fortauet på andre siden av Nygaardsgata, så går dørene opp og folk kommer ut og deretter går strømmen fram og tilbake til det Glade hjørnet til det ble tid for en halvliter på Bjørnen.

Eller bilene, svære, blinkende, vaggende amerikanere med Harry og Lisbeth og revehale i antenna og Lux på radioen som subba att og fram så folk ikke kom over gata. Eriksen fra kinoen hørte til dem. Han tente lett og svor: – Nå skulle faen skjære meg politimesteren ha vært her! – Her står’n, svarte Børge Ask i sivil rett ved sida…

Trykt i Demokraten 1992