Lisleby Brug, værsågod!

svarte frk. Bergliot Coll, senere fru Coll Kraby, i luren. – Kan De være så elskverdig, frk. Coll, sa Jan Wiese. Frk. Coll tok fatt, med stålpennen dyppet i blekkhuset eller med fingrene på den høye Smith-maskinen: – We confirm your order of…
Skipningspapirer til Hull, lønningsutbetaling til funksjonærene, bokføring og statistikk, avkoding av mystiske tallrekker – alt gikk gjennom frk. Colls flittige hender.

– Jeg husker såvidt Wiesebruket brant i 1914. Jeg var fire år og vi bodde i huset til Jacob Amundsen. Det gikk også med i brannen. Jeg kan ennå se flammene mot himmelen mens vi løp opp Torpebakken, og jeg gråt for nå brant også lekestuen min. Etter brannen fikk vi husvære på Lisleby Hovedgård og flyttet derfra inn i et av husene som bruket hadde bygd for funksjonærene. Vi bodde pent og romslig, med spisestue i hvitt og blått, gjesteværelse i annen, gratis ved, Ingeborg fra Stranda som hushjelp og en kar fra bruket som av og til kom og spadde i hagen. Når Lislebymusikken dro forbi 1. mai med røde flagg og Nu dages det brødre, hendte det at det falt et og annet vondord over havegjerdet, selv om pappa ikke tjente så veldig mye mer enn Andersen og Hansen og Johansen nede på bruket.

Pappa Gudmund var skibningsformann på bruket. Som ung hadde han drømt om å bli sjøoffiser, men den gang måtte du være av offisersfamilie for å komme inn ved Horten. Ida, moren min kom nordfra og begynte på Victoria for å lære matlaging. De traff hverandre og forelsket seg i hverandre og pappa brøt forlovelsen med en av byens bedre frøkener. Det ble snakket lenge om den skandalen.

Coll, prammen har sleti seg!

– Pappa hadde ansvaret for ni bordhus fulle av bord og planker i alle lengder, kvaliteter og dimensjoner. Sammen med en kar som ble kalt telleren, skulle han sørge for at trelasten kom om bord i prammene. Så tutet slepebåten Vulcan og trakk det hele ned til Prestelandet. Der lå båtene som perler på en snor og bord og planker ble lastet om bord med adresse det store utland. Det hendte at folk sto utenfor vinduene om natten og ropte for å få pappa opp: – Coll, du må komme, en pram har sleti seg! Så måtte han ut i vind og regn, og vi var redde: bare han ikke trår utfor den smale, glatte piren!

Vi var jo godt kjent på bruket, for dit gikk ofte søndagsturen med pappa. Ellers plukket vi hestehov og karvekål i Bekken eller samlet oss i Jonsegården. Der var det hønsegård og grisehus, kuer og hester, vi hoppet i høyet i låven og kastet ball så det sa pang i veggen og satte oss i vognene i vognskjulet og dro ut i den vide verden.

En dag dukket Lislebys første drosje opp på Ajerhjørnet. Hadde du en tiøring til sjåfør Andersen med tilnavn Karina, fikk du en tur rundt Leie. I sommerferien besøkte broren min og jeg onkel i Oslo. Han tok oss med i Dovrehallen. Der satt folk ved små bord, det var en masse røk i lokalet og tykke taftdamer sang fra den knøttlille scenen.

Die Angst, die Axt og foxtrot med frøken

– I skolepliktig alder marsjerte vi to og to inn på Nøkleby gamle skole når frøken Torp kom i døren og ringte med bjellen. Noen syntes hun var sint og lei og gammeldags – jeg syntes frøken var alle tiders.

Jeg var blant de heldige som fikk fortsette på Middelskolen. På sommertid travet vi de fire kilometrene til Den gule anstalt i Ferjestedsveien. På vinteren brukte jeg en spark jeg hadde vunnet på et tiøres lodd i Avholdslokalet. Når jenteflokken skrådde over jernbanelinja, kastet guttene stenharde snøballer etter leggene våre.

I matematikk hadde jeg Lien: – Du må tette tomma der, snakket Lien i nesen og pekte. Norsk- og historielærer var Suleima Aamodt. Hun inviterte oss hjem til seg på Kråkerøy, så trakk vi opp grammofonen og Yngvar Grønneberg danset foxtrot med frøken. I tysk pugget vi die Angst, die Axt, die Bank, die Braut for tykke, rare Samueline Johansen. Iblant var vi slemme og trakk henne i duskene på kjolen. Hun bråsnudde og stampet sint i gulvet, mens vi stirret uskyldsblått i taket. Tordahl og Bøhns handelsskoler avrundet utdannelsen, så jeg var klar for arbeidslivet. Det var veldig rift om plassene, men jeg var heldig og fikk i 1930 kontordamepost på bruket. Det hjalp selvsagt at pappa var formann, dessuten var bestemor kusine til fruen til gamle Søren Wiese. De fortalte hjemme at på kvelden pleide Søren Wiese å komme ridende ned til bestemor og bestefar, og da skulle toddyvannet stå klar på whistbordet.

Lisleby Brug, værsågod!

– Hovedkontoret som ble arbeidsplassen min lå i første etasje i den store, hvitmalte toetasjes trebygningen. Først kom du inn en liten gang og så inn i forkontoret. Der satt Kjølberg og Erikstad bak hvert sitt bord. I kroken ruvet den svære, svarte Zoar-ovnen. På forkontoret betalte folk regningene. Jeg husker godt Lars Søland, en gråhåret eldre mann som ofte var innom og gjorde opp for materialkjøpene. Noen kom for å bestille ved, utkjørt med hest og vogn fra bruket. Kjørekar Nils var både dyregod og litt for glad i det sterke, så når han hadde sovnet i bunnen av den dype vedvognen, trakk Blakken på skuldrene og fant veien hjem til stallen på egen hånd. Inn rugget fra tid til annen fagforeningsformann Olaf Hansen, rund og god i hatt og frakk, med kritiske blikk til hvitsnippersonalet: – Vi ærbesfolk som sulter…

Fra forkontoret førte en dør inn til direktør Jan Wiese, en annen dør inn til kontoret hvor jeg holdt til, og innenfor det igjen var rommet til Eriksen, representant for A/S Skurtømmer. Ved enden av en smal gang, der vi pleide å henge kåper og frakker, var toalettet. Ved siden av det var et lite avlukke vi kalte buret, der inne stod sentralbordet og der ble jeg sittende den aller første tiden. Klaffer falt ned og lamper lyste: – Lisleby nummer 3, Lisleby Brug, værsågod! Til tider var fru direktøren på tråden, for nå hadde Wiese igjen glemt middagstiden: – Har De sett en sånn mann! De må endelig ikke gå hen og gifte Dem, frøken Coll!

– Så pen De er i tøyet, frk. Coll!

– Senere ble jeg forfremmet til selve kontoret. Slitt linoleumsgulv, umalte, gulnede trevegger med hyller langs veggene, vinduer ut mot elven, hvite lampekupler i taket, en kleberstensovn med skjermbrett foran, to sjalusipulter, kontorsjef Ove Sten Larsen i ermbeskyttere bak den ene og jeg beskjedent bak den andre – det var interiøret.

Det elektriske anlegget var gammelt, enkelt og medtatt. Når det lynte og tordnet, var jeg livredd for da slo det ut gnister både her og der. Ellers kunne det slå gnister når noe hadde gått Jan Wiese imot, da brummet og bannet han så de kunne høre det helt ute på forkontoret: – Var det mulig å få inn beholdningslistene? og Sten Larsen vimset og jeg sto på pinne for å adlyde sjefens ordre. Ellers var tonen gemyttelig, men med behøring og sømmelig avstand: – De, frøken Coll, kan De være så elskverdig å se igjennom disse papirene? Og det kunne selvsagt frk. Coll.

Kontorantrekket var kjole – det likte sjefen best. – Så pen De er i tøyet i dag, da, frk. Coll. Wiese hadde lagt merke til at jeg alltid satt med nesen i papirene: – Nei, nå må De se å få Dem briller. Når de satt på nesen, het det: – Nå ser De da virkelig alt for striks ut!

PTMVI = Send en ladning kassebord

– Først igang på morgenen var vaskehjelpen Marit Karlsen – om vinteren hadde hun jobben å fyre i alle rom. Wiese var også tidlig ute, i full fart uten overtøy i jakkedress, til fots nede fra St. Croix. Vi på kontoret begynte ellers klokken halv ni og arbeidet til fire, bortsett fra lørdager, da slapp vi klokken to.

Ved nitiden sto Hartvig Hansen, en stram kar med knebelsbart, skjermlue og leggings, i døren med posten. Det var ofte telegrammer med lange rader med uforståelige bokstaver: V, L, Q, I, A, T, B. Jeg fant lys i mørket ved å ordne dem i grupper på fem og fem og lete i kodebøkene med wood code eller zebra code: Firmaet Lever i Garston skulle ha så og så mange bunter kassebord, Watson i Hull trengte så og så mange Petersburgstandard høvellast. Så var det å gjøre klar skibningspapirene for trelasten til England, til Australia eller Afrika: kassebord, wedderbord, TGW-bord – høvlede og uhøvlede materialer i alle fasonger og dimensjoner. Jeg dyppet stålpennen i blekkhuset og skrev i vei, tørret med trekkpapirløsjeren og skrev igjen til det sve i skulderen. Det var et stort fremskritt da vi på tredvetallet gikk over til fyllepenn. Alt skulle regnes om i pund, skilling og pence. Vi slo opp i bøker og tabeller og adderte lange tallkolonner. Først kladdet jeg og så kladdet Kjølberg på forkontoret, og så byttet vi kladd og kontrollregnet nok en gang, for på Lisleby Brug måtte det stemme på både øret og pencen.

We confirm your order

– Matpakken tok vi på kontoret. Inne i buret putret kaffekjelen på platen, mens vi ryddet sjalusipulten til plass for 2 med ost og et med pølse. Satt vi overtid, hendte det iblant at sjefen fikk sendt opp skårne smørbrød og sjokolade fra Duval.

Så kunne Wiese rope: – Frk. Coll, kan De komme inn og ta et brev? Kunsten å stenografere hadde jeg lært på kurs hos Lissy Haugland. Deretter slo jeg ned på den høye, sorte, rare Smith skrive­maskinen: – We regret to inform you… eller We confirm your order… your faithfully…

Når brevene skulle mangfoldiggjøres, skrev vi med et spesielt fargebånd på papir, baksiden av papiret presset vi mot en film med en klebrig masse, snurret papiret rundt en sylinder og sveivet: en, to, tre, fire, fem, seks, syv…

Lønningslister og utlønning av funksjonærer var mitt ansvar. Hver av oss hadde en bok, med en konvolutt bakerst der en kunne stikke inn lønningen. Det var ikke plass til mange kronene. Selv tjente jeg 10 kroner uken i lange tider.

Ofte kom styrmenn og kapteiner opp på kontoret med pust fra de syv hav, i allfall fra Nordsjøen. Mange var gamle kjenninger fra barneårene. Wiesebruket hadde egne båter i trelastfarten – Audax og Capax og kaptein Bergau og familie pleide å bo på gjesteværelset hos oss når båten lå under land. Av og til ankret en tremasters seilskute opp ved bryggen. Kapten Fahlström på Cioran av Mariehamn var en god venn av far og mor som pleide å komme ruslende i tofler med et par flasker øl under armen for en kveldspassiar med pappa.

Som liten pike var jeg ofte om bord på Cioran, og både gledet og gruet meg til besøket for jeg var livende redd for den smale, svaiende leideren. Men når jeg ble voksen skulle jeg kjøpe meg et piano og seile verden rundt med Cioran. Det var bra at det ble med drømmen, for på 30-tallet gikk skuta ned med mann og mus.

Brøstbildet, Sju år og Sterken

– Ute på bruket var en annen verden, med kjerrat og maskinhus og oppgangssag og klyver og jeg vet ikke hva. Vi hadde ofte ærend ned til brukskontoret, for dit gikk skibningspapirene. Der var pappa, Edvard Pedersen og ingeniør Ulriksen, Alf Hansen og Finn Mordt. Jeg kan huske at noen av dem sto ved pultene. Og på fredag var det lønningsdag: da troppet de opp alle sammen, Rultenfolka, Brøstbildet fra brikettbua, Sju år, Gå-igjen, Slipern, Sterken, Katteberjern, Gjeta, Langreisern samt Røveren på korset, for å få betaling for arbeidskraften.

Nå er de borte alle sammen. Og av Lisleby Brug eller Wiesebruket er det bare noen rester tilbake i gresset…

Trykt i Demokraten 1992