Lislebygutta kommer!
Guttungen lå i en døs, legen hadde sagt sitt: alt håp var ute. Så høres trommer og klarinetter og horn og trompeter i det fjerne: Lislebymusikken kommer! Gutten løfter hodet fra puten – og lever i beste velgående den dag i dag.
Aage Erikstad og Arthur Kristiansen spilte i korpset.
Aage: – Et tidlig minne er at jeg sitter på armen til far og ser blanke horn gjennom grønt løv. Det kan ha vært en 17. mai oppe på Kirkefjellet. Senere husker jeg korpset foran i 17. maitoget, de spilte så fint og vi ungene var stolte. Ingen holder takta slik som Lislebymusikken. Sjøl prøvde jeg meg tidlig på fela som hang på veggen hjemme og klimpra litt på gitaren til mor og beundra den digre, blanke bassen som to på gulvet på scenen på avholdslokalet.
Arthur: – Jeg er oppflaska med musikk. Far, sammen med Harald Sarp, stifta Lisleby Musikkorps i 1903. Allerede som smågutt tok jeg noen triller på en blikkfløyte innhandla hos Haube. Det varte ikke lenge før jeg ble med i korpset. De plasserte deg der de mangla folk. På meg ble det horn. Jeg var guttungen og de andre var så flinke. Det var hardt til å begynne med, men du vokste med oppgaven.
Aage: – Jeg kom sent med i korpset. Jeg hadde fylt 19 da Karl Jensen, naboen vår sier: – Sleng deg med bort på fabrikken til Søland, vi skal øve i kveld. Sånn midtveis på 30-tallet var det en slags krise, mange av gamlekara hadde falt fra, og knapt en sju-åtte stykker drev på og øvde mellom planker og kutterflis borte på snekkerverkstedet. Jeg drømte om trompet, men stilte med hovne lepper etter å ha fått en ball i fleisen borte på stadion. – Du har fine lepper til tenor, sa Martin Søland. En uke senere hadde leppene fått naturlig storlek og da ble det å overta klarinetten etter en som hadde fått tuberkulose. Jeg var redd for å bli smitta og tok med instrumentet ned på bruket og blåste steam gjennom røret. Hver eneste pute løsna, men Martin Søland reparerte klarinetten for meg.
Ramberg blunka, telte og slo
Arthur: – Jeg husker godt vi øvde på verkstedet. Vi hadde mista dirigenten fra Wiesemusikken – han ville ikke at vi skulle spille 1. mai. Så fikk vi Jakobsen. Han var veldig øm, Jacobsen. Sto han og dirigerte og det kom en bisettelse forbi, rant tårene. Senere fikk vi Aasekjær og Sigurd Hansen. Hansen var Lislebygutt og Lislebypatriot. Han ba aldri om pålegg – vi måtte døtte pengene på’n.
Aage: – Gamlekara fortalte at Aasekjær fra divisjonsmusikken holdt hardt på disiplinen. Alt skulle være på plass når han kom nedover fra Halden. Musikantene skulle stå rett opp og ned, notene skulle være oppslått og korpset skulle helst ha spilt en marsj for å varme opp instrumentene.
Arthur: – Du merka at han var løytnant i det militære. Han skrøt fælt av verkstedlokalet. Det var så fin akustikk at han kunne høre hver eneste stemme. Du fikk ikke noe gratis der i gården. Kunne du ikke stemmen din, kom han ned og sang den for deg. Han hadde en ypperlig røst – han kunne blitt operasanger.
Aage: – Grunnstammen i korpset kom fra bruket: Halvdan Hansen på ess-kornett, sønn hans, Øivind, på baryton, Rolf Jensen på klarinett, Hagbart Huser på bass, Johan, far min, på tenor, Sverre Sarp på bass – nå er de borte alle sammen.
Arthur: – Georg Ramberg slo stortromma. Det ble mye samling når han la inn snus, spytta, blunka, telte og slo.
Aage: – Og Danielsen slo på lilletromma for to mann i gata. Det var flere med fra Sølandfabrikken. Martin Søland var reservedirigent, broren Thomas var formann i korpset og Karl Jensen, Syver Syversen, Rolf Aurang, Johan og Finn Hanssen arbeida for Søland og Sønner. Da de la ned losjemusikken på Glymheim, kom Jens Eriksen, Øivind Hansen og Knut Andreassen over til oss fra den kanten.
Arthur: – Like etter at jeg hadde begynt i 1931 fikk vi nye instrumenter. De ble kjøpt fra Tyskland, og jeg husker godt vi brekte opp kassene på gården hos Søland. 4.000 kr kosta stasen og vi tok lån i banken og medlemmene i korpset kausjonerte med pant i husene sine. Harald Sarp som hadde vært med og stifta korpset ville ikke ha nytt instrument, i stedet lodda de på et nytt settstykke til han. Harald spilte ofte solo, han hadde en slik lys, fin tenor.
Aage: – Øvelsene på avholdslokalet eller på fabrikken hos Søland var først på torsdager, senere på mandager. Vi starta ved sjutida og rusla hjem til mor sånn ved halv ti-tida.
Arthur: – I avholdslokalet sto ovnen rød i kroken mens vi hutra og frøs oppe på scenen. Martin Søland fant ofte på spillopper. En dag mangla’n. – Hvor har dirigenten gjort av seg? undra vi. – Her er’n, sa Danielsen og dro Martin opp av en lem i gulvet.
Aage: – Når besetninga økte, hadde dirigenten et grådig arbeid med å skrive ut nye noter. Det hendte du lånte stemmene for å skrive av sjøl. Da fikk du gode råd: – Ikke skriv med blekk for det renner ut når det regner!
På lufta fra Biblioteket
Arthur: – Vi hadde et stort og fint repertoar med mange gode førstestemmer: Konge for en dag, Vinitaklokker, Förgät mig ej…
Aage: – Ouverturer av Offenbach og Suppé: Orfeus i underverdenen, Dikter og bonde, valser av Waldteufel: Immer oder nimmer, Verschmärte Liebe, Skøyteløpervalsen …
Arthur: – Folk på Lisleby laga musikk sjøl. Martin Søland skrev Lislebyguttene kommer, den var populær. Ole Hansen, dirigent i Fram og en tid dirigent i korpset komponerte Sangermarsj. Den var snerten, den tok vi når som helst.
Aage: – Vi hadde notene i et skap nede på avholdslokalet. Der lå de i mapper: på en sto det Valser, på den neste Ouverturer, på den tredje Marsjer, på den siste Støkker.
Arthur: – På konserter spilte vi først en marsj, så fulgte en ouvertyre, deretter en vals, så solospill på fløyte eller klarinett, fulgt av to, tre stykker – og så avslutta vi med en marsj. Vi var ofte og holdt konserter i Arbeiderforeningen, alene eller sammen med Fredrikstad Sangforening.
Aage: – Vi var på lufta allerede på slutten av 30-tallet. Det var direkte sending fra Biblioteket. Helland drev på og ordna med ledninger og mikrofoner, og vi var usikre på om det var den røde eller den grønne lampa som betød at nå lytta hele Norge, eller iallfall hele Lisleby på oss.
Arthur: – Jon, broren min, skulle ha kornettsolo og var så nervøs at han gikk oppe hele natta.
Aage: – Det var flere som svetta i hendene, men da Einar Danielsen hoppa opp på fanget til Ramberg og døtta inn en pris snus, letta stemningen.
Arthur: – På våren holdt vi friluftskonserter. Det var et platå på Kirkefjellet – der spilte vi i mange år. Og påskemorgen stilte korpset opp på toppen og lot koralene klinge over hele Lisleby.
Aage: – En guttunge lå syk her borte. Legen hadde sagt at alt håp var ute, og gutten lå hen i en døs. Så hører han Lislebymusikken i det fjerne, reiser hodet fra puta – og lever i beste velgående den dag i dag.
Arthur: – Når det var fotballkamp på Stadion, spilte vi alltid i pausen. Carsten Søland forteller at Rose som alltid var på plass når Lyn spilte holdt på å le seg fillete av snusinga og blunkinga og dundringa til Ramberg.
Aage: – Jeg husker en gang, det var pause og Lyn leda 1-0. Så satte korpset igang med Tordenskioldmarsjen som slutter med to kanonskudd på stortromma: BOM-BOM! Ramberg spytta og blinka og skulle telle halvannen takt før han slo, men så gikk en bikkje på banen løs på’n, så’n bomma på bekkenet og tromma og slo digre høl i lufta. Dagen etter sto det i Sportsmanden om Lislebys ildfulle trommeslager.
Utafor Phoenix dro skomakeren kniven
Arthur: – Kvelden før første og syttende mai pussa jeg hornet med Star så det skinte som en sol.
Aage: – Første gang jeg skulle ut og marsjere sa gamlekara: – Du må ikke ha stoppa strømper, du skal ta på deg tjukke sko og så må du spise ordentlig om morran så du har noe å gå på!
Arthur: – Jeg husker en, han var skomaker, og en 17. mai hadde han fått slik skognag at når korpset kom utafor Phoenix, dro han kniven og spikka hælkappa av skoene. Men han kunne jo reparere fottøyet sjøl.
Aage: – Første mai starta vi alltid med å spille Internasjonalen rundt i strøket. Ble du tørr i halsen, hadde kona til Ramberg matstasjon med saftogvannkjelen klar på bordet i hagen. Etter et glass eller tre gikk du lettere over fjellet til Leie.
Arthur: – Den første tida var det ikke hel fridag første mai. Bruksarbeiderne blåste Internasjonalen om morran i busserull, gikk på bruket til middag for så å skifte til pussen før avmarsjen til byen.
Aage: – Korpset og Lisleby fagforening stilte utafor avholdslokalet. Så lytta vi etter Haugemusikken som kom i spissen for Hauge fagforening. Vi vandra i følge til Fagen på Lahelle der Kiæremusikken og foreninga på Kiærebruket sto og tråkka og venta på oss. Deretter marsjerte tre musikkorps og tre fagforeninger til tonene av Internasjonalen og Arbeidersanger ned til Tollbodplassen.
Noen skulle alltid vise seg: flaggstanga sto naken og de fant på et eller annet i huset eller hagen. En drev på helt ute i Lislebyveien og trommeslageren ble så sinna at han ga’n et dunk bak med kølla.
Arthur: – 17. mai delte vi korpset. Halvparten, med politi Lie i spissen med handa til lua til høyre og venstre, spilte for Nøkleby gamle skole. Den andre halvparten blåste for Evenrød.
– La’n for helvete gå
Aage: – Vi stilte i hvite luer, jakka til blådressen og likedanne grå bukser kjøpt med rabatt hos Lund og Tallaksen.
Arthur: – Folk hørte at det var Lislebymusikken som kom. Kiæremusikken spilte raskere, vi var mer seige, du hørte det var sagkæller som kom. Men folk sa det var lettere å gå etter oss. Trommeslageren var viktig for takta, en gang brakk kølla, da slo’n med kula til blodet rant av fingrene på’n.
Aage: – Marsjere sjøl var vi ikke noe flinke til. Vi tælla og gikk som det passa. En dag sa en kone nede på butikken: – Dere er så fine å høre på – bare vi slapp å se dere. En bass på høyre side hadde tungt for å svinge til høyre og venstre, han gikk helst med nesa i notene rett fram. Vanligvis pleide noen å rope til han, men til slutt kom det irritert fra rekkene: – La’n for helvete gå!
Arthur: – Vi var ofte utpå og spilte i distriktet. En gang dro vi til Askim. Vi hadde fylt planet på lastebilen til Søland med kutterflis så instrumentene skulle ligge trygt og bløtt og godt. Vel framme satte vi bassen og trompeten og klarinetten for munnen så kutterflis sto som en sky rundt musikanten.
Aage: – I 1945 spilte Lisleby mot Lyn på Ullevål. Vi dro til finalen i kuvogn. På Østbanen var vi bønder i byen: – Å ligger Ullevål hen, ‘a dere? Onkel politi hjalp, vi marsjerte inn på stadion med politihester foran – men likevel tapte Lisleby 7-1. Dagen etter sto det i en Osloavis at de som spilte best på stadion igår, var Lisleby musikkorps.
Arthur: – Vi hadde mye moro når vi var på turné, men fikk aldri noe erstatningskrav. Mange var i satt alder og sørga for at ungguttene kom trygt i seng.
Aage: – Vi hadde eget turnéorkester: to klarinetter, bass og gitar og Karl Jensen på trekkspill. En morra blåste de reveljen med potter på hodet – vi lo så vi skrek.
Arthur: – Under krigen holdt vi sammen og øvde og i 1943 hadde vi førtiårsjubileum og feiret med konsert i Biblioteket. Det var knokka fullt, og en av gutta hadde ordre om å bruke det ene øret til å lytte etter om flyalarmen gikk.
Aage: – 17. mai 1945 sto Martin Søland skeptisk i hagen: – Hvordan skal dette gå, gutta har jo ikke øvd i å gå og spille marsj på fem år!
Arthur: – Da han kom ned i byen og lytta hørte han at jo, det går helt fint. Den dagen blåste vi fra morran til kveld. Først om morgenen i gatene, så konsert i Kirkefjellet, marsj fra Lisleby til hovedtoget om formiddagen, tilbake igjen og oppstilling for borgertoget om ettermiddagen. Du kjente i bena at det var blitt fred.
Trykt i Demokraten 1992