Med teglsten på lemmen

Mil etter mil etter mil bak rattet. Med bjørketre til krisesåler, knoker og ben til limfabrikken, donkeykjeler fra FMV, tretønner fra Chickasaw, minkmat til Hamar, planker til Selbak Brug, med sementtaksten fra Skåra Stenindustri og framfor alt med teglsten og taksten på lemmen fra verkene langs elva som nå er gått over i historien. Knut Halvorsen vrir om nøkkelen og starter:

– Jeg er født like ved Ullevål Stadion. Da jeg var seks år gammel, flytta vi til Kråkerøy og inn i Rødsbrakka.

Far var skomaker. Han leide et rom hos Søby, rett der hvor ferja gikk over før, og satte seg ned med lester og symaskin og bekatråd og nål. En halvsåling og flikking kosta ikke mange ørene. I rommet ved siden ble av Kråkerøy Arbeidsløses Forening til. Far ble med der, for skomakergeskjeftem var ikke til å leve av. Til tider måtte han gå til fattigforstanderen på Kråkerøy og kvittere ut 12 kroner uka for seg sjøl, mor og 6 unger. Han grua seg veldig for å ta den turen.

Vi bodde på ett rom og kjøkken i Rødsbrakka. 14 familier til bodde som oss, men familien som bodde i nordenden kunne breie seg på enda et rom, for der hadde det vært skole før i tida. På kjøkkenet kokte mor på veakomfyren, i stua med malt panel på veggene sto den digre koksovnen i hjørnet. På vinteren var det bælkaldt i brakka, det digre, enkle vinduet var nærmere to og en halv meter høyt. Iblant hadde vi råd til en sekk køl, men oftest dro ungene ned på bruket. Der hadde de fylt ut med sprikkel som ble til overs når de skar stokken. Deretter hadde de jevna ut med møle for å lage tørkeplass til plankestablene. Vi grov fram sprikkelen av møla og bar den hjem, og snart durte det i ovnen og gjorde det godt og varmt til vi køya oss på madrassene fylt med halm fra Røds gård. Utafor brakka var et langt skjul oppover. Der hadde hver familie ei veabu, og i enden var bryggerhuset. Hver lørdag henta mor vann i brønnen, varma det i bryggerpanna og putta oss i sinkbalja i tur og orden.

Slå ned, det vipper!

– Stort sett levde familiene i fred og fordraglighet. Men det var ei vippe i hver etasje, og når fru Andersen eller fru Olsen plugga i strykejernet for å glatte søndagsskjorta til far, satte koret i: – Slå ned, slå ned, det vipper! Med smått og stort var det innpå hundre unger i brakka og lek og leven støtt. Vi bygde barhytter oppe i fjellet eller lå nede ved elva, ved Fesus der Glombo IL spente fotball, og plaska støtt, for dengang var vannet rent i elva.

Eller vi hadde med stanga for å håpe på litt ekstra til middag. Rett ved var rekefabrikken Ferd. Der de helte ut avfallet var det stint av fisk vi kalte kot. En gang rusla jeg hjemover med 30 kilo. Så salta mor fisken og hadde den i butt i kjelleren til vintermat. Eller hun sendte oss av gårde med bøtter og spann for å pelle bær. Borte ved Fesus var det en kile som vi rodde over mot Åsgård, og så var det den fineste blåbærlia oppover.

Læreren sto igjen med strengen i handa

– Jeg gikk på Rød skole. Der lærte vi bibelhistorie og elver i Sibirien og Gud som haver samt skosåling. Lærer Eilertsen viste og så laga vi høl med syla og pang! der satt trepluggen i hølet.

Juling fikk vi aldri, men lærer Grønnerød ble så sinna i sangtimen at han dælja fiolinen i kateteret så bare strengene var igjen.

Allerede mens jeg gikk på skolen, vandra jeg med veska til bonden, til Eriksen og Sundby på Rød. Etter konfirmasjon hadde jeg min første jobb på hermetikkfabrikken Tor som lå der Fjordfisk holder til i dag. Første tida sto jeg i kjelleren med ei saks og klipte ut plater for han som pressa bokser. I sesongen velta det inn en masse kvinnfolk fra Gressvik og Krosnes og Glombo, og jeg fikk jobben med å legge bokser på brett. Først fikk de en skvett olje fra en tut, så gikk de til leggera der fingrene gikk som trommestikker, så fikk de nok en oljedråpe og videre til stakkaren som sto dagen lang og falsa for hånd. Etter det var jeg en stund på Sun Chris, og så kom krigen og jeg ble beordra til Kjøkøy der jeg sprengte tunneler og skyttegraver.

Med gassgenerator på lemmen

– Det begynte å gå rykter at de ville sende oss nordover, og da ordna jeg meg inn på Gullichsens trevarefabrikk som hjelpemann på bil. Asbjørn Kristiansen på fabrikken lærte meg å kjøre.

– Nå kan du overta, sa’n, der er kløtsjen, sa’n, og der er bremsen og dermed dura jeg i vei. Jeg overtok ofte rattet på den brune 38-modell Forden på langturer til Degernes, Rakkestad eller Spydeberg for å kjøpe plank fra bondesagene. Fabrikken hadde fullt kjør med å lage vaskebrettet Ideal og trebånner av bjørk til krisesko av fiskeskinn.

Vi kjørte med generator, det var noe jævli søl, vi måtte gjøren ren hver uke. Vi hadde faste plasser der vi slagga, så var det å fylle på knott fra papirsekken på lemmen og håpe på at motoren starta på nytt. Hos Gullichsen brukte vi egen knott – tørr og fin av asp eller or. Fikk du rå knott, var det nesten håpløst. Slo du av motoren når du lessa, fikk du knapt vogna i gang igjen. Særlig på morran var det ille. Jeg bodde på Guldbergsia og der sto bilene i rekke og rad, og den som fikk starta, trakk i gang de andre med tauet. Noen prøvde å hjelpe seg med å sette en elektrisk varmeovn under bånnpanna. Kjøringa var et slit. Bilen var innmari tung på rattet, skulle du rygge, måtte du dra i alt du makta. Det vesle, runde varmeapparatet ga såvidt en lunk i hytta. Defroster var ikke påtenkt, så jeg hadde med en pose salt å gni ruta med og vindusviskerne gikk med håndkraft.

Veiene vil jeg helst ikke snakke om. Osloveien mellom Vestby og Hølen hadde tre hjulspor i hver retning. På vinteren brøyta de’n til rene dalsøkket. Møtte du biler, hekta vi oss ofte i hverandre. Du hoppa ut og la under hjula og plasserte ruller mellom lemmene og så var det inn igjen og å rygge og lirke for å komme løs.

Hva faen skal jeg inn der å gjøra?

– I 1945 tok jeg sertifikat for Rasmus. Han dirigerte meg opp Bydalen og inn her, sa’n, men jeg så skiltet med innkjøring forbudt, så’n lurte ikke meg. Rasmussen var grei, han, bare du ikke reta’n. – De kjenner vel meg, fru direktør Blakstad, sa dama. – Svar på det jeg spør Dem om De, sa Rasmus. En mann fikk forelagt problemet: – Hvordan skal man forholde seg på en smal vei? – Hva faen skal jeg inn på den smale veien å gjøra, sa mannen. – Ut! skrek Rasmussen.

I åra som fulgte ble det mil etter mil bak rattet. For Reidar Johansen med knokler og ben til limfabrikken i Oslo og med kabeltromler for Standard tilbake på lemmen. For Harald Andersen, i minus 25 grader, med donkeykjeler fra FMV til Oscarshamn. For Thorleif Karlsen når de sprengte ut tilfluktsrom i Lykkeberg og Bydalen. For Ivar Eriksen med minkmat til Hamar. For Billington med knasters fra Nes til gatene i Gamlebyen og med tretønner for Chickasaw til Denofa. Vi stabla dem opp i tre høyder, kippa til fabrikken og slo ned lemmen så tønnene rulla med dunder og brak mot tapperiet. Eller med kona som hjelpemann når jeg henta plank på jernbanen og kjørte til Selbak Brug. Det var småturer og det var langkjøring. Trengte du en blund, la du deg over rattet og sovna som i senga hjemme.

Jeg husker den gamle gjengen: Engen Skjena, Thorleif Johansen Skrika, Karl Borgaa, Paul Larsen og Karl Johansen, Eilif Graarud, Hans Heidenberg, Gunnar Syversen, Leif Bøckmann, Birger Pedersen og Ivar Eriksen. Møtestedet var Tyrigrava, der møttes sjåførene med matpakka over kaffekoppen for å vente på at rushet hadde gitt seg i byen.

Med håndkraft på Nøkleby

– Sånn midtveis på 50-tallet begynte jeg å kjøre for teglverkene. Ennå røk det av pipa på de fleste: Narnte, Sorgenfri, Tangen, Torp, Nøkleby, Gretnes. Jeg har kjørt sten til Oslo, til Larvik, til Sandefjord, til Bø i Telemark – ja, både slakteriet på Gol og kirka i Årdal i Sogn er bygd av teglsten fra Fredrikstad. Klokka seks-halv sju om morran var jeg på plass og lessa på. Lettest var det på Narnte, de hadde laga en grop og laga en platting, det var bare å trille på. På Nøkleby, der de hadde den beste takstenslera, gikk det på gamlemåten: to mann trilla stenen med bukker ut fra ovnen og lessa på en og en sten i slengen opp på lemmen. For å spare hendene, hadde de laga seg beskytter av gummi med høl til å stikke fingrene gjennom og en ekstra til tommeltotten.

Jeg slipper deg ikke ned før du er snill

– Du ble godt kjent med gamlekara. Hans Martinsen på Nøkleby var en sværing, en branne av en kar som kunne ta en taksten i klypa og plassere den midt på planet. Da skrøt vi av’n: – Du Martin, du Martin! Det likte’n godt. Arthur Martinsen var portmurer samme sted og drev kiosken på Hauge på si’. Eller Lars Larsen som var brenner på Sorgenfri, han hadde astma og pusta og peste så du hørte’n på lang vei. Eller Torsten Syversen på Narnte, gammal ungkar som gjerne tok en prat med seg sjøl når han kom stabbende om morran. Det var trivelige folk, alle sammen. Det samme var Sverre Simensen og Ole Halvorsen på Narnte. De arbeida i følge og fikk tåle en spøk: – Jeg synes du begynner å dra på åra, jeg, Sverre! Da morska Sverre seg: – Jeg gammal? For noe forbanna tull, se på han der, sa’n og pekte på Ole som ikke hadde et hår på hue.

Eller Ivar Kristiansen som kjørte truck fra Sorgenfri til Narnte og fikk lurt Lorents opp på pallen og heiste’n til himmels: – Nå slipper du ikke ned for du er snill gutt, sa Ivar.

Det ligger en død mann i veien!

– Du fikk finne deg i et pek sjøl også. På Narnte lot jeg ofte bilen bli igjen ulåst på natta, for det var alltid folk på ommen. Så en morra ser jeg en kar som sitter i bilen med hatten ned i øya. Jeg opp med døra: de hadde laga ei dokke av flis og møle for å skremme meg. Jeg starta opp og tok med meg mølekællen opp til Nøkleby, der jeg slenger’n ut i veien med hatt og alt. Så kommer Arthur med sten på trillebukken, får se mannen som ligger med ansiktet ned, får den store skjelven, slipper bukken og skriker i vei: – Hjælp, hjælp. det ligger en død mann i veien!

Når jeg hadde lasta opp bilen og hengeren med 5.000 hølsten eller 2.000 bygningssten eller en 4.000 taksten, var det å sette’n i første gir og koste av gårde. Jeg kjørte mesteparten av stenen da de bygde drabantbyene i Oslo. Framskrittet skulle fortsette og de skvatt opp: Lambertseter, Manglerud, Bøler, Oppsal, jeg har kjørt stenen til dem alle sammen. Ofte var det vanskelig å ta seg fram, i halvmeterdyp lere, og mer enn en gang måtte de bruke gravemaskin for å hale meg fram til byggeplassen. Det var massevis av odølinger som drev på gamlemåten og bar sten på plank helt til tredje og fjerde etasje: – Nei, e’ det itte hæn Hælvør som har kømmi, sa odølingene.

Nå skal du få juling!

– Odølingene var ellers hyggelige folk, men det var ikke formannen som ga meg lov til å sette igjen hengeren på byggeplassen, for jeg skulle et ærend et annet sted. Da jeg kom igjen, fikk jeg grov kjeft fordi jeg sperra veien. Da grep jeg tak i’n, løfta’n og bar’n utafor byggeplassen: – Nå skal du få en ordentlig omgang juling, sa jeg.

Til slutt var det bare å kjøre ned til Østlandske Kullkompani på Grønland og få med et lass stokeskøl tilbake til Narnte, Nøkleby eller Sorgenfri.

Trykt i Demokraten 1992