Rock around med Vetle Martin

– Don’t be cruel, sang Elvis fra jukeboksen på Bulevard på slutten av 50-tallet.
Jenter i strutteskjørt, gutter med anderompe og CZ’en parkert utafor swingte og rocket i salen på Huset. På scenen sto The Comets, byens første rockeband, med Vetle Martin på hjemmelaget bassgitar.
Rockeveteran Øystein Vetle Martinsen minnes fjerne femtiår.

– Det er søndag på Lisleby sånn i -53, mor og far er bortreist og jeg sitter og gører med gitaren til søstra mi. – Se nå her, sier hun, skal jeg lære deg grepa. Så tar hun de enkleste: G, D, A, så er det min tur, om igjen og om igjen i flere timer til jeg kunne skifte ordentlig. Slik starta det…

Begge søstrene mine spilte gitar og far og elleve brødre var et helt sangkor for seg sjøl. Ellers var de fleste av dem med i Lislebykoret Fram. Far hadde solopartier, og det hendte jeg fikk være med til Sarpsborg og Moss når sangerbrødrene i hvite luer stemte opp: Brede seil over Nordsjøn går. Andre rytmer frista: jeg lurte meg inn på Fjellhøy når Odeon spilte til dans eller snek meg opp trappa på Folkets Hus for å høre på Roxy. Hver mandag var det ønskekonsert i radioen. Vanligvis gikk det i Den store, hvite flokk og søstrene Bjørklund, men en ettermiddag annonserte hallodama: Bill Haley and his Comets med Rock around the Clock. Det var kicket: noe helt nytt, noe med rytmen og de enkle harmoniene som gikk rett hjem.

Så oppdaga jeg Radio Lux på 200 meter mellombølge og lå og lytta hver evige kveld: Elvis Presley, Bill Haley, Little Richard, Tom Lang, Tommy Steele – her kom de på rekke og rad.

Bill Haley til 5,65

– Rock and Roll var sjelden vare i platebutikkene i Fredrikstad på 50-tallet. Jeg slet trappa til det lille trehuset som lå der Fredriksstad Blad ligger i dag. Der var Haubes musikkforretning, drevet av Leif Næshagen med Marit bak disken. Det hendte hun kunne finne fram en Elvis eller Haley 78-plate til 5,65. Lommepengene forsvant i en jafs. Deretter var det hjem og legge plata på Garrard platespilleren og så sang Elvis: – If you know I can’t be found…

Musikkinteressert ungdom samla seg på den tida i coca- og brusavdelingen i kafé Bulevard, også kalt Bula, i Nygaardsgata. Det ble nærmest et stamsted, og i jukeboksen i kroken sang Elvis på 78-plate: Don’t be cruel…

En dag sto det i avisa Rock around the Clock skulle gå på Mølla fra torsdag til søndag. Jeg var på fem eller seks forestillinger. Til nå hadde du bare hørt rock and roll, nå så du gutta, hvordan de oppførte seg, hvordan de behandla instrumentene, hva slags gitarer de hadde. Freddy Bell and the Bellboys spilte Giddiyapa ding dong, jeg så hvordan de kompa på bassgitar: en slik en måtte jeg ha, koste hva det koste vil. I butikken bare glante de dumt på deg: – Nei, bassgitar har vi aldri hørt om. Du fikk hjelpe deg sjøl. Til konfirmasjon hadde jeg fått en elektrisk gitar. Så kjøpte jeg stålstrenger til kontrabass og monterte. For at ikke halsen skulle gå tvert av, måtte jeg slakke ned fem-seks toner under kammertonen. Når vi starta band, måtte jeg spille i F, mens de andre spilte i G eller høyere. Det gikk da på et vis. Høyttalern i Vingtor-forsterkeren min tålte ikke basstrøkket og ble sprengt. Knut Møklegård som arbeida på radioverksted ga råd: – Kople to titoms høyttalere parallelt. Resultatet ble brukbart.

I en kjeller på Lisleby

Hver onsdag arrangerte Lisleby avholdslag ungdomskveld på Avholdslokalet under søstrene Ludvigsens milde oppsyn. Dans var ikke tillatt. Vi prata, drakk brus og cola og hadde med plater som vi la på platespilleren: – Den her med Tommy Steele er innmari bra. Det gikk rykter i flokken om at Øystein klorte på gitar. Jeg var veldig sjenert, men ble hoja fram. Det var første gang jeg spilte for publikum. Det var flere i miljøet som hadde forsøkt seg på rock and roll: Tom Roger Skogsrud, Finn Hansen og Tore Einarsen. Vi begynte å møtes i kjelleren hos Finn i Idrettsveien. Finn slo trommer, Tom Roger spilte sologitar, Tore rytmegitar og jeg sjøl bassgitar. Høsten 1958 ble The Comets til.

Låtene plukka vi opp fra plater eller fra radioen. Vi lytta, spilte, lytta og forsøkte på nytt. Jeg var vokalist og noterte fra platene så blyanten knakk: Rock-a-beatin’ boogie… Noter eller besifring for musikken som vi spilte fantes ikke. Først senere kom de første heftene med Elvistekster.

Det hele var et sånt hobbyopplegg, nærmest for moro skyld, men ryktet gikk og folk ringte: – Kan’ke dere spelle for vårs til uka? Vi spilte på blomstermessa på Kongsten når Kjell Stensviks orkester tok pause. Vi ble mye brukt på onsdagsmøter i AUF. Vi spilte på Fagen på Lahellemoen, på Folkets Hus på Kråkerøy og på Gressvik. Til Gressvik var det langt, vi tråkka i vei på sykkel med instrumentene i ei drakjerre bak. Etter at jeg hadde fylt 16, kunne jeg henge drakjerra etter Victoria-mopeden.

– Åffer har’n bare 4 strenger?

– Vi gikk på scenen og planka i vei, rett opp og ned i gåbortdress og så ut som konfirmanter, og det var vi jo stort sett også. Ungdommen spissa øynene når de så bassgitaren min: – Åffer har’n bare fire strenger? spørte og grov de støtt.

Vi spilte nye sanglåter: Long tall Sally, Rip it up, tidlige Elvislåter, Beatnick Fly som vi hadde rappa fra John and the Hurricanes, Cliffs Move it og så forsøkte vi oss på Apache – men den var litt for vanskelig. Jeg tror vi slo bra an, det var ingen andre som hadde akkurat den besetninga.

Det fantes andre som rocka: Thorbjørn Hansen, som stilte opp aleine og spilte og sang Elvis. Rolf Thoresen, Rocke-Rolf, hadde vært til sjøs og støtt på rocken i Statene. Han rocka også friskt i vei, men med et vanlig danseband med trekkspill, trompet og sax.

På AUF-møtene på onsdager spilte vi for de helt unge. På lørdagskvelden på Huset møttes den litt eldre garde til rock og swing. Jenter med strutteskjørt og gutter med anderompe og brylkrem slengte og rocka til tusen i den store salen, og nede i gata sto Jawa CZ’en klar til å frakte Marit og Turid hjem til Torp og Gressvik når vaktmesteren blunka med lyset.

Vi er redd for følgene!

– Det var helt ålreit, vanlig ungdom som rocka på Huset, men det var alltid de som skumla: rock er negermusikk, primitiv musikk og det som verre var. I Oslo hadde det vært opptøyer – ungdom som likte rock and roll hadde laga bråk i gata, og så fikk folk det til at det var rockemusikken som var årsaka til opptøyene. Vi merka det sjøl. Leif Simensen og jeg skulle demonstrere rock and roll-musikk for elevene på Seiersten skole. Alt var avtalt og greit, men så ble det spinn. Da vi kom på skolen, rekte overlæreren hendene avvepnende i været: – Nei, nei, vi må avlyse, vi tør ikke, vi er redd for konsekvensene!

At det tross alt var ganske hjemmelaga ting vi stelte med, oppdaga vi da vi på slutten av 50-tallet dro for å høre det første utenlandske rockebandet live i Njårdhallen.

Vi var vant til at de fleste gitarister satt på en stol og lira. Nå entra Cliff and the Shadows scenen: tre røde gitarer, glinsende silkedresser i prosjektørlyset, bevegelser fram og tilbake i takt med rocken. Du var helt lamma, det var helt vanvittig. Vi ble veldig inspirerte og øvde og spilte videre, men så i mars 1958 ble en i the Comets dårlig. Han lå sjuk i tre måneder – så døde han. Vi orka ikke fortsette med bandet.

I røde jakker og hvite bukser pr. folkevognbuss

– Jeg hadde gått framhaldsskolen og begynt å jobbe i EL-service samtidig som jeg gikk på yrkesskolen. I det miljøet fantes også folk som lira: Tor Erikstad på gitar, Jan Åge Larsen likeså og Øivind «Don» Svendsen på trommer. Vi ble enige om å finne på noe og danna The Cliftones sommeren 1961.

Utstyret var blitt bedre. Den hjemmelaga bassgitaren var forlengst skifta ut med en japansk bassgitar som en sjømann hadde satt inn for salg i en butikk i Sarpsborg. Så i 1962 kjøpte jeg en Fender Jazzbass for 600 kroner, den første av det slaget her i distriktet.

Gåbortdressen ble bytta ut med røde jakker og hvite bukser, spesialbestilt hos Arve Tvete, hvis jeg ikke husker feil. Og i stedet for å kjøre moped til spillejobb dura vi avgårde i en blågrønn folkevogn varebil, modell -55. Den kom godt med når vi flaksa rundt for å øve. Nå hadde vi fått skikkelig forsterkeranlegg så det ljoma godt i stua når foreldra til gutta på Lisleby eller Torsnes eller Gressvik innvilga et par timer i bestestua mens de sjøl rømte huset. Et mer blivende sted fikk vi i et rom på yrkesskolen og kvitterte med å spille rock and roll i elevsamfunnet.

Fremdeles planka vi i vei med en del standardlåter, men gikk etter hvert over til å spille mer instrumentalmusikk. Vi utvikla oss musikalsk, det grodde i deg uten at du kanskje var så bevisst på det.

Vi rocka opp Kväsarvalsen og Czardas, laga vår egen versjon av Greensleeves, hadde et par shadowinnslag og spilte Amorada, en krevende låt der Tom Einar hadde sin egen avanserte teknikk.

Vi hadde spillejobber i fleng. Den grønne folkevogna rulla til Skiptvedt, Degernes, Rakkestad og Halden. Overalt venta ungdom på å høre rock’n roll. 5-600 kroner var prisen vår for å spille fra sju til ett. – Dere er de dyreste, sa arrangøren. – Kvalitet koster, sa vi.

I studio med hjertet i handa

– I Oslo var det Rock’n roll-mønstring på Rondo, det var restaurant Skansen som hadde bytta navn. I Oslo var ungdommen mer blasert enn i Degernes, de hadde mange å velge blant: Beatnicks, Cleavers, Vanguards. En dag ringer Arne Bendiksen: – Vi har hørt dere, vi vil gi ut ei plate. Studioet var Arnoffs, et sted bak slottet, og Oddvar Sanne fra the Monn-keys sto for produksjonen. Vi gikk i studio med hjertet og gitaren i handa, stilte opp forsterkeren og lira i vei Greensleeves og Ave Maria på direkten, for dette var før flerspola systemer og mixerbord var oppfunnet. Resultatet var slett ikke verst, for å si det beskjedent. Særlig var vi imponert over lyden – vant som vi var til å høre oss sjøl på en Radionette monoopptager. Triolaplata ble pressa i en 700-800 stykker – nå har jeg hørt at samlere betaler en 300 kroner for’n.

I 1963 fulgte utenlandsturné til Sverige og Finland. Publikum på Nalen i Stockholm var enda mer blasert enn ungdommen på Rondo, men på lokalene i de dype finske skogene var det åpne favnen: – Tuo norjalaisbändi taitaa soittaa ihan oikeeta rokkia! Vi lira og reiste og reiste og lira, overnatta fire på rommet på herberger, starta opp folkevogna for neste spillejobb. Til sist var pressen i de hvite buksene helt vekk, og da fant vi ut at borte bra, men Lisleby best. Vi spilte sammen et par år til det en dag dumper et brev i postkassa: De innkalles til førstegangstjeneste i det militære. Møt renvasket og edru… Det betød slutten på den første The Cliftonesepoken.

Trykt i Demokraten 1992