Sentralsykehuset i Østfold, værsågod!

Tusener på tusener av mennesker har hørt Elsa Johansens rolige røst når de engstelige eller forhåpningsfulle slo sykehusets nummer. Elsa har sittet ved sentralbordet siden SØF åpnet i 1956.
Dengang alle ansatte kjente hverandre, dengang det durte og blinket i rødt, grønt eller hvitt når leger skulle tilkalles, dengang sentralborddamene ofte måtte stille første diagnose.

– Som barn hendte det at jeg var sammen med mor og far og besøkte noen vi kjente som lå på St. Joseph. De katolske nonnene som gikk mellom sykesengene i sine vide kapper – det var det reneste Gloria. Kanskje en interesse for sykehus og helsestell allerede ble vekket den gang.

Jeg er født og oppvokst i Bydalen og gikk på Trara skole for frøken Skarpaas. Her forleden dag hørte jeg at frøken ønsket seg en PC til 90-årsdagen. Frøken Skarpaas var en dyktig lærerinne, hun var helt fantastisk. Hun visste godt hvor skapet skulle stå, og at småpiker måtte stå pent ved pulten når de skulle si frem leksen. Jeg var vel nærmest en middelhavsfarer på skolen, ikke blant de flinkeste og ikke blant de dårligste.

Etter skolen tok jeg noen kurs der og hadde noen småjobber der, til jeg 18 år gammel meldte meg til samarittkurs på Betesda sykehus. Foruten meg gikk Erna Krohn og Eileen – etternavnet har jeg glemt – på kurset. Sammenlignet med sentralsykehuset var Betesda beskjedne saker: tre stuer med fem senger, fire tomannsrom, det var det hele. Enerom fantes ikke, var noen svært syke satte vi et skjermbrett foran sengen. Vi lærte alt forefallende arbeid fra å bære pasienter fra første til annen – heis fantes ikke – til å dele ut medisiner under søstrenes oppsyn. Anna Pavelsen var oversøster og søster Ada sto for laboratoriet, søster Bergljot for røntgen og på avdelingen arbeidet søster Hildur og søster Anne. Dr. Evensen, min sjef gjennom mange år, var overlege, dessuten hadde nevrologen, dr. Haraldsson sine pasienter på Betesda.

Med paraginlykt på runden

– Betesda var et medisinsk sykehus. Mange av pasientene led av sukkersyke eller magesår. Magesårpasientene ble satt på kur med hvit mat dag ut og uke inn, til de drømte om saftige kjøttkaker om natten.

Til tider kom Hovelsen med nyinnleggelser i sykebilen, og da ble det straks stor ståhei i det vesle sykehuset. Vi hadde 12 timers nattevakt fra halv åtte om kvelden til halv åtte om morgenen. Da var jeg helt alene på avdelingen. På den tiden tok de av en eller annen grunn strømmen mellom 12 og 3, så jeg vandret rundt med parafinlykt mellom sengene: – Nå får De forsøke å sove da, Jensen! En natt så jeg feil på klokka og begynte å purre ved femtiden. Søvndrukne pasienter protesterte: – Skal vi opp midt i natta nå, søster?

Det var et godt, kameratslig miljø på Betesda. Jeg minnes med glede ettermiddagskaffen for personalet i dagligstuen i annen med obligatorisk sykehusattåt: loff med bringebærsyltetøy.

Etter Betesdatiden dro jeg til Oslo for å gå på husmorskole og lære barnepleie. Barnepleien tok jeg på Frelsesarmeens barnehjem Gry på Grefsen. Jeg pudret såre barnerumper, bygget hus av byggeklosser og leste De tre bukkene Bruse for smårollingene. Slumsøstrene var i far og mors sted, for det var ganske glissent i stua på familiedagen.

– Jeg tur jeg svima av, søster

– Etter et års tid som hjelpepleier på Lovisenberg, vendte jeg tilbake til Betesda som kontorsøster for overlege Evensen. Stort sett førte han journaler og kartotek selv. På mitt lodd falt å ta enkle prøver: blodprøver, urinprøver og EKG. Når jeg av og til har ærend opp på laboratoriet her på sentralsykehuset, går tankene tilbake til det vesle kottet vi hadde til laboratoriebruk på Betesda. Vi varmet reagensrør på spritflamme og hadde såvidt armslag til å manøvrere nervøse pasienter. Som vanlig var mennene det svake kjønn, og en gang gikk en rusk av en kar i gulvet bare ved synet av nålen. Da var det å rope: – Dr. Evensen! Dr. Evensen! og tilfellet ble lagt på legebenken og brakt tilbake til livet. – Nei, jøss, jeg trur jeg svima av, jeg, sa mannen. Noen dager i uken var jeg over på IK, det gamle fylkessykehuset på Østsiden, der Evensen også var overlege. Der opplevde jeg den siste polioepidemien her i distriktet. Mange ble syke, både unge og eldre, noen døde, best husker jeg en kvinne som lå i den digre jernlungen.

I 1956 sto det nye sentralsykehuset klart. Dr. Evensen ble overlege på medisin, dr. Schie fra sykehuset i Gamlebyen ble kirurgisk overlege, og noe senere ble Nils Ludvig Dahl ansatt som sjef for psykiatrisk avdeling. Økonomisjef, senere direktør, ble Sverre Askø. Det var Askø som fikk meg plassert ved sentralbordet: – Det må være det rette stedet for Else Johansen, sa Askø, hun er så svær til å prate. Og noen ord i telefonrøret har det jo blitt i årenes løp.

Åpningsdagen var anspent hektisk. Sykebilene gikk i skytteltrafikk. Pasientene kom i rekke og rad fra gamle IK og sykehuset i Gamlebyen. Noen på bena, andre i sengene sine, ble fordelt på de to avdelingene.

Oversøster Hjørdis Uleberg på medisin og Gerdny Nordland på kirurgisk hadde hendene fulle med å installere Hansen fra Selbak og fru Olsen fra Gressvik på stuene der malingen knapt var tørr og elektrikerne skrudde opp de siste kontaktene. Selv var jeg stasjonert i tredje for å hjelpe til. Det tok lang tid før vi kunne gå hver til vårt den kvelden.

Grønt lys for dr. Schie

– Snart begynte telefonen å ringe på sentralbordet, nr. 1080, som den gang lå i tredje etasje: – Sentralsykehuset i Østfold, værsågod! I dag er vi fire stykker på vakt i de to store rommene i vestibylen i serviceblokka. De første årene var vi to, Marit Holt og jeg selv på sentralbordet. Første vakt gikk fra halv ni til to, så overtok nestemann til klokka ni. På lørdager og søndager stengte vi sentralbordet klokka fire. Det fantes 10 bylinjer ut og et par hundre interne linjer. I dag betjener vi 70 linjer ut og 800 linjer omkring i sykehuset. Da jeg begynte, manøvrerte vi sentralbordet med hele 10 knapper, nå går det hele på data.

Det var nok bedre personlig kontakt før. Nå har vi også callingen på data. Det første callingsystemet på sykehuset var enkle greier: en kombinasjon av farge- og lydsignaler rundt på avdelingene. Schie hadde grønt signal, Askø rødt, Evensen hvitt og så videre. Når vi skulle varsle den ene eller den andre eller den tredje, trykket vi på knappen så det lyste rødt, hvitt eller grønt og det durte i signaler fra kjeller til loft i den tolvetasjers blokken.

Senere fikk vi disse små bærbare sakene der du på et talltablå kan se om du var ønsket. Da systemet var installert, måtte det prøves. Rent tilfeldig fiklet jeg meg frem til 428. Men det var jo hjertestansalarm – det pep i lommene til samtlige leger som slapp alt hva de hadde i hendene og sprintet av gårde til B4. De fikk ta det som trening, de fikk i allfall fart på seg.

Når sentralbordet stengte for dagen, overtok betjeningen på A3 telefonvakten. Da hadde vi jobben å manøvrere det svære pasientregisteret med alle navnene på smale strimler over på avdelingen, for så å lempe det tilbake når vi kom på vakt om morgenen.

Vegg i vegg med sentralbordet lå poliklinikken. Når legene der satte kroken på døra om ettermiddagen, var det sentralborddamene som fikk vurdere når pasienten kom ruslende inn døren med den eller den andre plagen. vi fikk bruke tommelfingerregelen: var det blod på pasienten, slo du telefonnummeret til kirurgisk, var intet blod å se, var det en kasus for medisinsk avdeling. Vakthavende lege slo av en spøk: – Nå, har du lagt inn pasienter, Elsa, nå får du starte behandlingen også!

På sentralbordet kunne du møte tragiske, ja, fortvilede situasjoner. Du fikk prøve å hjelpe og trøste. Støtte har jeg nok hatt i mitt kristne livssyn.

Nå har de kokt kaffe på sentralbordet

– Vi var som en stor familie de første årene, du kjente dem alle sammen. Der kom portør Møller forbi, der vandret Gudrun Macedo på røntgen sammen med overlege Grieg fra laboratoriet. Der sto oldfrue Westergren og pratet med Hansen i kassa. Opp trappen kom oversøster Almgren fra psykiatriske eller Sannerød fra teknisk avdeling, og i vestibylen flokket søsterelevene fra internatet – obligatorisk sengetid kl. 22 – seg. Du var på nikk og hils med dem alle sammen.

Vi hadde kaffetrakter og fin utsikt fra vinduene i det gamle sentralbordet og kunne ringe kjøkkenet og få opp noen skiver med bringebærsyltetøy når vi satt alene på vakt. Både den ene og den andre lot seg lokke av kaffelukten – såvel ærverdige overleger som flokken av nybakte kandidater gjorde seg på kveldstid et ærend innom sentralbordet.

– Ikke minst skapte de store personalfestene rett innunder jul et godt miljø på sykehuset. Initiativtager og primus motor var fru Else Bydahl på kirurgisk avdeling. En dag kom oppslag på tavlen: «Sykehusets årlige personalfest holdes den og den dato klokken 19 i spisesalen. Middag, kaffe, musikk og underholdning ved egne krefter.»

Alle, absolutt alle ved sykehuset var invitert. Flere hundre mennesker hadde benket seg til bords da fru Bydal ønsket velkommen. Festmiddagen var gjerne skinkestek ved sykehusets gourmetkjøkken og dertil taffelmusikk ved 2 ganger Madsen. Håkon lot fingrene løpe over pianotangentene, mens Sverre vandret blant bordene og strøk Czardasfyrstinnen med buen. Hjørdis Uleberg talte for herrene, dr. Dahl kvitterte med å tale for damene, og den som følte seg kallet, takket for maten. Så gikk man over til den mindre bastante delen av programmet. I enden av salen under stjernehimmelen hadde teknisk avdeling rigget opp en liten scene hvor sykehusets talere fikk prøve seg. Særlig minnes jeg oversykepleierske Lill Edvardsen og Wenche Sveen på røntgen med de utroligste påfunn – til tider i bastskjørt, andre ganger i dyreskinn med avgnaget ben i munnen.

Eller man improviserte selskapsleker. Selv dagens blaserte mennesker ville vel moret seg over overlege Schie eller direktør Askø med femøring på øyelokket, appelsin mellom bena og hjulvisp i hånden manøvrere seg mot mål under personalets ovasjoner. Så hastet jeg tilbake til sentralbordet, der det ringte og blinket: – Sentralsykehuset, værsågod!

Trykt i Demokraten 1992