Vi var noen ordentlige rakkerfanter
Tjuvlån av sleda til søppelkjører Jensen. Harpiks på ruta i sene høstkvelder. Slagsmål med sten, kjepp og pil mot Frydenbergrampen. Pergamottslang i haven til Fjellberg hovedgård. Snusing etter smuglersprit og sigaretter.
– Det var aldri noen vondskap i strekene, slår Gunnar Fredriksen fast.
– Jeg er født 9. desember 1912, på Trosvik. Da jeg var fylt året, flyttet vi inn på kjøkken og stue i samme hus som hovedkontoret på Fjeldberg Brug.
Vi var tre jenter og fire gutter hjemme. Jacob, far min, hadde alltid arbeid som rørlegger og brenner på Værste, så noen nød led vi aldri. Her om dagen fant jeg en skatteseddel fra den tida. Far tjente 3.000 kroner, var i klasse sju som det dengang het og betalte 800 kroner i skatt. Det var mer enn hva en industriarbeider må ut med i dag.
Noen overflod var det ikke hjemme. På lørdag var madrassene høye og svære, stappa med høvelflis fra bruket, men når uka var slutt, lå vi rett på plankene. Mor salta to digre trebutter med makrell på ettersommeren, og så ble ungeflokken sendt ut i Skåraskogen for å pelle blåbær. Utover høsten var det stadig stekt makrell og blåbærsuppe på menyen. På søndagen vanka det vel ei kjøttkake og på julaften skinkestek, for det grynta ofte ei gris i skjulet.
En Lohengrin i sangerlønn
– Når mor ba oss to ganger, henta vi vann i vanntroa helt nede ved jernbanen. Vi ble sendt til Trosvik Samvirkelag med penger og lapp. Vi fløy av sted og slo på sykkelfelgen med trepinnen og var svint tilbake med et par brød under armen. En gang, da var jeg ganske liten, stilte jeg meg opp på en margarinkasse i butikken og sang: Utpå Nordsjøen, på en planke, satt en liten gutt og gråt. Planken vælva hit og dit, gutten slapp en veldig drit – skip o’hoi! Folk lo fælt, og jeg fikk en hel Lohengrin av frøken Andersen bak disken i sangerlønn.
Løkka opp mot jernbanen, der noen kuer gikk og nappa gress, var lekeplassen. Hvis ikke gutteflokken drista seg på utferd helt til Dølasletta i Glemmen. Vi var noen rakkerfanter som fant på både den ene og den andre gæligheta, men noen vondskap var det ikke i strekene. Vi skaffa lintråd på snelle fra sykørja til mor, stakk nålen i ruta og rulla ut så langt snella rakk. Så var det fram med harpiks og en uling og skriking til noen kom i døra:
– Forbanna rakkerunger! – men da var vi over alle blåner.
Den som er med på leken…
– Eller vi dro opp i Oredalsåsen der det knapt fantes et hus på den tida. I skogen kjempa Sitting Bull sin tapre kamp mot foraktelige blekansikter. Vi laga børser med messingrør og klyper, og hårpryden til indianerhodene var lett skaffa, for det var høns i hver en gård den gang. Til avtalt tid røk gutteflokken fra Fjeldberg og Frydenberg sammen: – Vi kommer og tar dere til lørdagen! Slaget sto med stener og kjepper og rambue med piler, og noen fikk blå øyne og andre blødde neseblod, men at noen ble alvorlig skada, kan jeg ikke erindre. Den som er med på leken får smake steken, var trøsten hjemme når du måtte gå med nesa i en klut.
Blåste det skikkelig opp en sommerdag, satte vi opp drager. Vi tigde tynne, tørre granlister på bruket og papir fikk vi av mor, og far ga en hjelpende hånd, og snart dansa drager med halen etter seg under himmelen – helt bort til Frydenbergfjellet hvis snora var lang nok. Eller vi slo kniks, ball eller sparka fotball. Veien ned til båthavna, med den digre fyllinga på venstre side, var banen vår. Eneste trafikken var bøndene som skrangla morra og kveld med melkespann til meieriet.
Første ballen var sædden. Filler knytta i en bunt så hardt du bare makta. Når sædden var våt, ble du sterk i bena. Både Rulla-guttene og Grådin la grunnlaget med sædden på den banen. Senere lå vi og kikka og lurte mellom stenene på Vestsiden kirkegård, til fotballen kom seilende høyt over gjerdet. Vi nappa’n og var borte som ånder i en fillehaug.
– Finfin makrell i dag!
– Det var mer som frista på de kanter. Borte ved kirkegården lå Fjeldberg hovedgård inne i en hage med saftige, røde pergamotter. Jeg lova dyrt og hellig aldri å gjøre det mer, når høye og alvorlige Odd Henriksen tok et godt tak i nakken på epletjuven. Men om ei uke var det like gæli.
Mosseveien
fantes ikke. Der du kjører nå kan du ennå se krokene i fjellet på
ene siden. Der fortøyde far eka, bygd med trenagler som trutna i
vannet og med segl av duk fra Porselen, det så du av den brune
flekken på ene sida. Bestevennene mine var brødrene Herman og
Karsten Lundberg. De er døde begge to – det er ikke noe å gjøre
med det. Vi lå ute i eka støtt, ved Krosnes og Kråka, og dro
makrell som vi gikk rundt med i ei fliskorg på Trosvikberget,
Fjellberg og Labråten: – Finfin makrell i dag – 10 støkker for ei
krone!
Det var aldri noen som låste båtene på Stranda.
Eka til Jacob stal de jamt – hver gang gutta fra Gressvik hadde vært
på fest i byen. En gang på vårparten da jeg traska den vante turen
for å hente farkosten, hadde de gått igang med å skrape og pusse
og ha på kølasverte som takk for lånet.
Rett nedenfor Fjeldbergbruket var beste badeplassen. Du fikk fort av deg kortbuksa og blusa – på sommeren gikk vi barbent støtt. Så lå vi og plaska dagen lang mellom mosene eller lå på taket av en huspram og glante opp i himmelen. Nybegynnerne pelte korker på Pettertomta og fikk mamma til å sy dem inn i lerret fra Porselen til livbelte.
Trebånner passa ikke i begravelsen
– På vinteren hadde jeg høyhalsa genser og knebukser. Tante Martha som var ungkar og spellemann og hadde bedre tid enn mamma sydde buksene av den avlagte jakka til far. På bena brukte vi trebånner. Faren til kameraten min var død av tuberkulose, og jeg ble bedt i begravelsen, men ble stoppa i kapelldøra på grunn av fottøyet.
Vi fant to like sirupstønnestaver, spikra remmer over og satte freidig av gårde. Jeg hadde lenge bakkerekorden på 14 meter i Svenskebakken. Eller vi bar og hadde på vann og laga akebakke. Noen hadde kjelker, andre slodder, og noen akte på tomme spritkanner som de hadde banka sammen og spikra under ei planke. Iblant tjulånte vi slaen til Andreas Jensen som kjørte søppel for kommunen. Vi tok av dragene og pakka oss ned, gutter og jenter i ei mølje, og suste helt ned til Evja.
Oscar Mathiesen i sort trikot på Floa
– Når Floa hadde frøsi, kom stokkskøytene fram. En trekloss var forma ut etter foten, så var det bora ut høl foran og bak og satt i et sagblad i et spor i klossen. Sagblad fikk vi av Ola Bjønn på bruket og patenten ble laga på Værste, for de var ikke rådløse, kællene. Et hakk oppover var snabelskøyter. Du sparka i vei og prøvde å herme Oscar Mathiesen som dukka opp i svart trikot både på Floa og på gravene i Gamlebyen, for skøytekongen var forlova her i byen. Når du ble litt eldre, gikk du på Floa og titta på dem som dansa i vinterkvelden. Der satt Trantern eller Filern eller Jacob Bye med trekkspillet på ei margarinkasse, og gutter og jenter dansa vals, springdans eller rheinlender. Etterpå gikk lua rundt, og ble det for glatt på dansegulvet, henta du ei skuffe aske i nærmeste hus.
De fleste på Fjellberg var vanlige arbeidsfolk. Noen skilte seg ut. Vi hadde frøken Vik som var slik ei urtedoktor eller klok kone. Jeg var aldri hos henne, men Andreas var på jernbanen og henta folk som kom helt fra Trondhjem og Bergen for å få hjelp. På Fjellbergtoppen bodde Anders, som senere ble kalt Anders Polti. Når vi kom fra skolen, sto Anders bukk og så hoppa vi over’n alle sammen. Det var aldri noen som plaga Anders, han beskytta vi. Hvis noen forsøkte, fikk’n hele guttegjengen på seg.
Av og til var det anledning til å tjene noen kroner. En tid hjalp jeg Andreas Graver på kirkegården. Det kunne være slitsomt med spaden for en tolvåring og utrivelig når du traff på ei nedgravd kiste. En dag sier Andreas: – Gå hjem, ta på deg langbuksa. Jeg skjønte ikke. – Gjør som jeg sier! Ei gammal kjerring er død og du skal være med å bære. Så bar jeg og presten og graveren og klokker Hissingby med ildrødt skjegg, og bak kista gikk ei gammel kone som den eneste. Neste dag kommer Andreas med 4 kroner i neven: – Her er pengene dine for bæringa. Tar ikke du dem, så drekker jeg dem bare opp!
Med to flasker sprit i flisekørja
– Det var lettvintere måter å tjene penger på. En eldre bror av kameraten min var med storsmugler Kasper. Raceren dro ut lyseblå om morran og kom grønnmalt hjem på kvelden. Lasten var droppa ved Strømtangen, så mannskapet passerte tollstasjon ved Huth så uskyldige som barn i mors liv. Litt senere lå de utpå og dørja og dørja og dro livets edle vann opp av dypet.
Detaljhandelen tok kvinnfolk seg av, med kanner på bryst og lår og mage, så de så ut som de var sju måneder på vei når de dro ut, men kom tilbake helt jomfruelige. Varene ble fortært på løkkene. På Mørkeløkka, ved Porselen og helt bortover mot Cicignon satt det gjenger med mannfolk med kortspell og dram.
Der Leangfabrikken senere lå, lå ei lita stue. Der bodde ei gammal mann og kone som hadde høner. Innpå et par hundre støkker gikk og hakka og pikka på Petterstomta. I hønsehuset var det rugekasser, og i hver eneste kasse lå det 20 liters svartlakkerte spritkanner. Og fórsekkene i hjørnet var blanda med lerretssekker med sigaretter av merket Flag og Star. Langfingra guttunger rappa både spritkanner og sigarettesker, for risken for å bli meldt til politiet var jo minimal. Så solgte vi helt i smått – jeg har sjøl vandra med to flasker sprit i ei flisekørj til en politimann på Trara. For pengene gikk vi på kino: på National, på Verdensspeilet eller Verdensteateret.
Tom Mix over lerretet på National
– På National satt fru Rosenvinge i luka. Hun kunne være grei og bare vifte deg forbi. Larsen i kassa over gata, lot seg av og til lure. Førstemann pekte: betale bak, nestemann: betale bak og tredjemann likeså. Så kom sistemann og la tiøringen på disken. – Nei døm før meg har jeg aldri sett før. På National stemte Oskar Klevås og Schwarzott opp med Apple Blossom til dvelende kyss på duken. Det var lite populært, heller William S. Hart eller Tom Mix i galopp etter svartsmuskede skurker. Da kokte salen av guttunger.
Skolen var og ble et hefte. Å skrive stil – fytterakkern! – det var for mye arbeid. Da var det bedre å pugge geografileksa. For når lærer Thomassen på Trosvik skole spurte etter Istanbul, og du rakte opp handa og fikk kjeppen og plasserte spissen akkurat på det riktige stedet ved Bosporus, sa Thomassen flink gutt, og du fikk fri resten av timen.
Trykt i Demokraten 1992