– De kalte meg Else Marie Maskingevær

Og som skuddsalver lød det når Else Marie Gjerløw ladet Underwooden og slo ut flak etter flak mens voksrullene dreiet og redaksjonssekretær Holbæk Hansen sto over: – Vi går i trykken om et kvarter.
Som datter av redaktør Håkon Gjerløw i Fredriksstad Blad snuste Else Marie tidlig inn trykksvertelukt. Som voksen ble det avisarbeid, først i ekspedisjonen, deretter som journalist.
– Dyktig skribent og grei jente, sier folk som hørte til miljøet.

– Du forstår ikke noe likevel, sa engang en mann i døra. Else Marie viste gang på gang at hun forsto.

– Jeg er årgang 1929 fra Fredrikstad Pikeskole, der fru Mølbach banket inn rettskrivningsreglene: hæl, næsten, fæl, gjæte, læge, væte, hvæse… Så fulgte middelskole og handelsskole, før jeg var klar for yrkeslivet. Markedet for kvinnelig arbeidskraft var mer enn stramt sånn på slutten av 30-tallet. Sjeleglad ble jeg ansatt i Fredriksstad Blads ekspedisjon i 1939 for å gjøre allslags forefallende arbeid. Avisen holdt til i den lave trebygningen mot Nygaardsgaten og Tvergaten. Ekspedisjonen var omtrent der den er i dag. Så fulgte Haubes musikkforretning, porten, redaksjonslokalet og redaktørens kontor. Innenfor redaksjonslokalet, mot gården, lå pakkeriet. Det var et lurveleven når avisguttene skulle sikre seg pakkene sine. Ble det for ille, hendte det at redaksjonssekretæren måtte bruke nevene.

Teknisk avdeling befant seg i bakgården. I første etasje var rotasjonspressen og vegg i vegg støperiet. Støperiet var en udetonert bombe, for i nærheten av den store, koksfyrte kjelen der blyet ble smeltet, sto kanner med bensin, som ble brukt til å vaske satsen. Opp til setteriet i annen etasje gikk en vareheis. To slag i døren betød: – Send opp en flaske øl. I setteriet hersket faktor Olsen. Olsen var dyktig som få og hadde et fryktelig temperament. Besøk fra redaksjonen var ikke alltid velsette – enten det gjaldt en førsteside som måtte brekkes om i siste øyeblikk, eller redaksjonssekretæren ville vite hvorfor her og nå «julefest» hadde blitt skrevet med «p» i overskriften i gårsdagens avis.

Jeg overtok jobben etter frk. Urdahl som hadde møtt skjebnen på skiferie i form av en dansk teplantasjeeier på Sumatra. Da plantasjeeieren kom til byen for å presenteres for familien, hang halve Fredrikstad ut av vinduene for å se på vidunderet. En dame i avisen, som ikke alltid var sterk i bruken av fremmedord, utbrøt: – Se, hvordan han går på lit de parade! Fra en av de yngre kom det stille: – Det er forskjell på folk. Jeg har vært ringforlova i 17 år, og nå skal vi fløtte til Kjølbergskauen.

Writing in sight og jugendtelefon

– Gode kollegaer i ekspedisjonen var Anna Pagander, Astrid Hansen og Aagot Fjeld. Ennå foregikk det meste på gamlemåten. Vi førte inn i digre protokoller – navn på abonnenter fra A til Å, fulgt av 4 ruter, en for hvert kvartal, der vi krysset av når Petra Iversen på Trara eller konsul Blichfeldt på Cicignon hadde fornyet abonnementet. Betalte regninger plasserte vi kort og godt på spikeren på veggen. Skrivemaskinen min var et digert, svart uhyre av en Underwood. Jeg kunne iallfall lese hva jeg skrev, at det ikke alltid var tilfelle, fremgikk av forsikringen på redaktørens maskin: Writing in sight. Foruten skrivemaskinen minnes jeg telefonapparatet i jugendstil, med liljemønster, på bordet i det aller helligste.

Til staben hørte Gunnar Pagander, nevø av Anna. Han begynte som visergutt og endte som kontorsjef. John Thøgersen var husets altmuligmann. Han kjørte ut aviser i full fart pr. sykkel til bussholdeplass og jernbanestasjon, han var regningsbud, han skaffet annonser, jeg tror han kjente hvert eneste menneske i Fredrikstad. Forretningsfører Anders Kristensen. Lang, tynn og sparsommelig som lokale avisforretningsførere flest. En dag jeg sitter ved skrivebordet mitt, hører jeg det pusler nede på gulvet: er det kommet en hund inn i rommet? Det var Kristensen som hadde foldet seg sammen på midten og krøp rundt i knehøyde for å finne et stykke linoleum han kunne felle inn ute i gangen, der det var slitt hull.

Ved diktafon ble jeg Else Maskingevær

– Etter hvert fikk jeg oppgaver inne på redaksjonen. Staben besto foruten redaktøren, av redaksjonssekretær Holbæk Hansen, journalist Johnny Gulbrandsen og diverse løsmedarbeidere. Jeg ble tildelt jobben å skrive ned fra diktafon og Hell-skriver. I diktafonen snurret voksruller. Hvis du slipte dem varsomt, kunne de brukes igjen og igjen, var du tung på labben, var det rene katastrofen. Mens Kjølbergsaken pågikk, ringte redaksjonssekretæren daglig inn lange referat på voksrullene, og så var det å sette seg til Underwooden og skrive av i vill fart. – For det må på i dag, frk. Gjerløw! Etter den sjauen døpte mine kjære kollegaer meg Else Marie Maskingevær. Hell-skriveren var en forløper for fjernskriveren. Den bar navnet med rette. Dag og natt tøt det ut en uendelig, smal papirstrimmel med telegrammer fra pressebyråene i fiolett, utydelig skrift, som setteriet sa plent nei til. Dag etter dag satt jeg og dro i strimmelen, som til sist slet hull i skjørtet mitt, tydet skriften og slo telegrammene ned på maskin. Samtidig redigerte jeg: – Det der er viktig, det må med, det der kan vi trygt utelate. Det var den første smaken på virkelig avisarbeid.

– Det er ikke alltid vi kjenner igjen hva vi har sagt

– Mer fulgte: – Else Marie, vi er alldeles i bet, kan du referere fra herredsstyremøtet i Råde i kveld? – Javel, sa jeg. Om jeg dro med buss eller tog, husker jeg ikke, men dødelig nervøs, det var jeg, for de ventet selvsagt en hannjournalist. Møtet ble satt på Gamlehjemmet, der det blåste nordavind fra alle kanter. Men ovnen sto rødglødende i hjørnet, temperaturen steg og steg, og representantene forsvant etter hvert bak hauger med frakker, jakker og lusekofter. Noe fikk jeg iallfall ned på blokken. Senere på julmøtet sa ordføreren: – Vi får takke pressen. Det er ikke alltid vi kjenner igjen det vi har sagt, men det er kanskje ofte det beste.

9. april 1940 var jeg som vanlig i avisa. Bombene falt på Guldbergsiden, og folk tydde inn i redaksjonslokalene og la seg på gulvet med åpen munn, for det hadde stått i avisa at slik skulle de gjøre. Redaktøren satt uforstyrret midt opp i det hele, tvinnet bena og spiser matpakken. Telefonen ringer. På den tiden brukte folk avisredaksjonen som levende leksikon. Mannsstemme: – Er’e Fredriksstad Blad? Kan dere si meg om brua over Drammenselva går nord-sør eller øst-vest? Vi: – Det er krig! Tyskerne bomber Fredrikstad! – Det gjelder et veddemål, sier mannen. Rask redaksjonskonferanse: elvene her i landet går stort sett nord-sør, vi tar sjansen på øst-vest. – Takk! sier mannen og ringer av.

Det skranglet og gikk under mer eller mindre tysk kontroll frem til 1943. Da ville ikke besetningen mer og søkte avskjed. En del av damene ble utkommandert til hermetikkfabrikken Tor på Kråkerøy. Bestyrer Trodahl gråt da han så oss. Silden var så stiv at den sto i rett vinkel opp fra den svarte blikkboksen. Oljen minte om spillolje, og en kan være glad en ikke visste hva tomatsausen inneholdt. Betalingen var 70 øre for 100 bokser.

Surrealistisk redaksjon

– Den siste delen av krigen hadde jeg arbeid i Nordbyes spedisjonsfirma, og ble våren -45 nærmest shanghaiet til Fredrikstad som journalist. Det var fortsatt ingen dans på roser. Journalister var ikke underlagt dyrevernloven. Vi startet i redaksjonen klokken åtte, så gikk vi frem til middag, og etter pausen var det å holde på til du var ferdig. En kveld spiste bror Ole, som også var i avisen, middag, jeg kveldsmat, far frokost og mor drakk ettermiddagskaffen. Likevel har jeg ikke angret et øyeblikk på at jeg valgte journalistjobben.

Noen flere folk, blant annet Carlos Forsberg, Ruth Bernhard, Knut Yrvin, Kjell Stenmarch, Erik Skogstrøm kom til etter hvert, men lokalene var stadig de trange, gamle. Redaksjonsmiljøet fikk til tider surrealistiske dimensjoner. En ung, nytilsatt prest kommer en dag inn i redaksjonsværelset. Der sitter en fakir på stolen og spiser lysstoffrør, en vismann går rundt med ønskekvist, for korrekturleseren i kroken hadde klaget over en vannåre i bakken, mens to montører er over det hele med verktøy og løse deler, i ferd med å legge inn oljefyr. Den gode prestemannen snudde i døren og har ikke vist seg siden.

– Du skjønner ikke noe, likevel!

– Yrket var i høyeste grad mannsdominert, og dette var lenge før likestillingsombud og rødstrømpebevegelsen. Heldigvis var vi to hunnjournalister, Ruth Bernhard og jeg. Men du skulle holde deg nøytral, ikke stikke nesa for langt frem, ellers lød refrenget fra gamlekara: – Du må ikke tro du kan lære oss noe.

En dag sitter jeg alene i redaksjonen da en mann står i døren. – Er’e ingen her? Jo, det var da det. – Du skjønner ikke noe likevel, slår mannen fast. Jeg får da likevel halt ut av ham at han har en del fornuftige ideer om hvordan en skal fyre med termostatovn og foreslår å skrive en artikkel. Mannen vettskremt: – Ja, men den må jeg lese. Jeg ber ham komme igjen om en halv time, gjør det hele ferdig med ingress og mellomtitler og begynner å lese opp. Han ser ut som syv sorger og ni bedrøvelser, men etter hvert stiger solen opp i mannefjeset: – Ja, men det er jo rekti’, jo! 1-0 til kvinnesiden.

– Det e’kke fali, han spiser med kjeva

– I tiden fremover fortsatte jeg all round. Intervjuer, reportasjer, referater, notiser. Fra den første blåveis overrakt av Tone og Eva på Kråkerøy til planene om utbygging av Fredrikstad havn.

Minst to ganger i måneden stilte jeg på herredstyremøte. Det verste var veisakene. De pratet og pratet og pratet om en veistump på 10 meter i utkanten av Råde.

På et julemøte i Råde holdt et par av representantene på å fly i synet på hverandre – armen var alt løftet til slag. Ved serveringen senere ble de to kamphanene plassert side ved side ved bordet. Jeg spurte om de torde dette, kniv og gaffel kunne jo brukes til hugg og stikk. – Det e’kke fali, var svaret, – den ene av døm spiser med kjeva.

På Kråkerøy falt det mange ord i diskusjonen om valget mellom høybro og klaffebro. Det ble klaffebro, fordi det gikk rykter om at ordføreren hadde dårlig hjerte, så de torde ikke si imot.
Jeg likte godt å referere fra retten. Der kom du ofte bak fasaden, både på godt og ondt. Tragedier og lidelse, javel, men også gyldne glimt. Svenske av Kolingeætt står for retten, utvist av landet, på plass igjen og pågrepet på nytt. Administrator undrende: – Er det ikke bra å være i Sverige? Svensken: – Jag skiter överlägset i allt som är svenskt! avlevert med et lite, belevent bukk mot dommeren.

– Der er Else, som jeg er så glad i

– Noe motsetningsforhold til konkurrenten borte i gaten opplevde jeg ikke. Vi var gode venner og vel forlikte med hele gjengen: Charlie Jansson, Odd Moe, Otto Reff, Rigmor Abrahamsen. En gang hadde jeg klart å glemme notatene mine i herredstyresalen i Råde. En kollega i Demokraten lånte meg sine så jeg kom ned på bena. Senere kunne jeg kvittere: Charlie Jansson hadde mistet fergen til Kråkerøy. Da neste ferge gikk, var møtet slutt. All right – da fikk han prøve å tyde mine hieroglyffer.

Det var møte i kinostyret. Jeg var først ute, i siste liten kommer Charlie heseblesende inn døren: – Der er jo Else Marie, som jeg er så glad i! Arbeiderpartiet stirret stivt og blekt ned i bordplaten.

Jeg arbeidet i Fredriksstad Blad til 1981. Mye forandret seg på den tiden – mye til det bedre: bedre lønn, ordnede arbeidstidsforhold, skikkelig utdanning for journalister. Det er ingen grunn til å rosemale fortiden. Men noe verdifullt har blitt borte: den nære kontakten med leserne, teamworket i redaksjonen. Nå vil de jo være stjerner alle sammen. Du verden, så det ergrer meg når jeg ser intervjuer der journalisten breier seg med bilde og byline og spørsmålene i halvfet på flere linjer, mens intervjuobjektet blir avspist med en halv linje i brødskriften.

Trykt i Demokraten 1992