Fra Valentinoskill til Beatlesfrisyre

I 1932 trakk Knut Bjønnes for første gang i den hvite jakken og gikk i gang med å håndpiske barberskum. I 1992 håndterer frisørveteranen stadig saks og kam i salongen i Nygaardsgata.
I seksti år har Knut Bjønnes klippet og stusset: fyldig ved ørene, kort i nakken, høyre, venstre og midtskill, cutting, bråstopp samt Beatleshår.
Frisørstolen ble også skriftestol.

– Bror Harry hadde begynt i frisørlære, så nå fikk han ta veslebror et tak med saks og kam. – Jeg vil ha pannelugg, sa jeg, for det synes jeg var kjekt, og det hadde de andre gutta. Men bror min snauklippet meg over det hele. Jeg så meg i speilet og så satte jeg i å grine, og bror sa at da får jeg klippe pannelugg på deg likevel, men det var bare juks for hvordan skal du få til pannelugg på et snauklipt guttehode?

Jeg drømte alltid om å bli musiker og forsøkte meg titt og trutt på fela. Fiolinisten Walfred Andersen var nær venn av familien. Han stilte seg opp i stua hjemme, la fiolinen til kinnet og spilte Aases død. Når han nærmet seg slutten, kom det stille: – Nå dør ‘a. Da rant tårene på både musiker og tilhørere.

Han lyttet til mine egne tilløp på instrumentet, og slo fast: – Dette må gutten fortsette med. Familien rynket brynene: – Det er så usikkert, hvordan skal han klare å slå seg gjennom som musikant? Men jeg klarte å redde meg til jeg var en 17-18 år. Jeg spilte i brylluper og spilte i begravelser, jeg spilte i kirken og på matineer i Arbeiderforeningen, jeg har spilt sammen med selveste brødrene Madsens orkester.

Men da jeg ymtet frampå om å ta timer i Oslo, kom ultimatumet: – Enten skaffer du deg et yrke eller vi slår i stykker fela di. Det var bare å bytte ut bue med saks og kam og stille en dag i 1932 i hvit jakke i Salon Grand, dame- og herrefrisør, innehaver bror Harry, adresse i huset ved siden av der jeg holder til i dag. Inngangen til mannssiden var inn fra gata, mens damene kunne gå inn døren til venstre i porten for å slippe å bli beglodd av det beskjeggede kjønn.

Salon Grand var nystartet og tipp-topp moderne i enhver henseende. Tre skinnbetrukne barberstoler av merket Belldam, Made in Germany, sto på rekke og rad: – Værsågod, ta plass. På veggen store speil med lys over og på marmorhyllen under speilene sto saksene, knivene, kammene, krøllapparatet samt flasken med godlukt på rekke og rad. Vasken hadde vi separat i et hjørne, men de som skulle vaske håret, ville helst inn i kabinettet på damesiden. Om det var fordi de var unnselige eller av andre grunner, vet ikke jeg.

For nestemann til barbering hadde vi hjørnekrakken, med bord foran med lesestoff: Smaalenenes Social-Demokrat, Fredriksstad Blad, Hjemmet, Illustrert, For Fattig og Rik. Enkelte kunder kom med vitende og vilje nettopp på fredager, for da var det lenge å vente så de kunne få lest aviser i ro og mak.

Barberingen var et rituale

– Læregutten startet med det enkleste: vispe ut barbersåpe i såpeskåla, holde barberkniven skarp med brynet, trestikke med slipekrem eller med lærremmen, ta av barberkappen med et lite bukk: – Det blir 35 øre, takk. Først etter en tid slapp jeg løs på ekstra tålmodige kunder med kniv uten egg. Det gjaldt å holde redskapen riktig, så du fikk inn føringen, fikk inn skjærene – og skulle du sette kniven feil, var ingen skade skjedd. Først etter langsommelig tørrtrening bar det løs med skarpe våpen.

Barberingen var et helt rituale. Først varme frottéhåndklær over hals og kinn så busta riktig skulle få bløtgjøre seg. Så fulgte innsåping med håndpisket skum, deretter hevet barbereren klingen: strammet huden med ene hånden, strøk jevnt og rolig med kniven med den andre fra øret ned mot halsen. Etter hvert tak var det å gni av skjegg og skum på håndbaken. Så tørket du av såperestene med en varm klut, og til sist fikk kunden nok en omgang med varme omslag i ro og mak med nesetippen i været. Vi tilbød også ansiktsmassage, men etterspørselen var liten. Kanskje det virket feminint, kanskje det kunne føre til rykter på byen. Til sist noen dråper Eau de Portugal på hals og kinn før kunden svingte nybarbert og plystrende ut døra til Nygaardsgata.

Det var faste barberkunder som kom igjen og igjen. Min aller første var urmaker Preutz i Bakgata. Jeg likte ham og han likte meg, for slikt merker en og barberingen i fortsettelsen gikk som en drøm – helt til en juleaften ettermiddag. Ding-dong, ringte klokkene i Vestsiden kirke julen inn, og akkurat på ding var jeg kar om å skjære urmakeren i kinnet. – Hva gikk det av deg i dag, da, Bjønnes? sa Preutz, logn som alltid, da vi gikk inn i helligdagsfreden.

Arbeidsdagene var lange – fra åtte om morgenen til fem – på fredager til sju og på lørdager til fem igjen. Arbeidstidene var heller ikke så faste. – Stikk bort og se om det lyser ennå hos Lehmann og Borger Sørensen. En av byens bedre herrer ringte alltid fredag ettermiddag: – Er det mange i salongen? – Ja, her sitter det fullt. – Ja, da kommer jeg bortom når sistemann er ferdig. Det betød at jeg måtte holde på til både åtte og ni. Det var en stor lettelse den dagen jeg kunne si: – Nei, De, nå barberer vi ikke lenger.

Høyrevridd og venstrevridd

– Det første du måtte lære når du skulle klippe hår, var å håndtere kammen riktig. Jeg trente i lange tider, svingte den til høyre, så til venstre – høyrevridd og venstrevridd, uten å legge politikk i det. Det er ikke alle frisører i dag som har fått med den detaljen som er så viktig når du skal tynne pent i nakken. Så arbeidet med saksen: godt tak med alle fingrene, ikke bare med tommeltott og langemann, slik at du holder klipperedskapet sikkert. Et godt grep på saksen sparer både musklene i hånden og er forutsetningen for en pen klipp. Sist, men ikke minst: du må lære å gå og stå riktig, ikke henge på ett ben, for da går det både ut over kunden og ryggen.

Hårmoten var stabil på 30-tallet. Om jeg klipte en 18- eller en 60-åring gikk det stort sett ut på ett. Små variasjoner forekom: – Kort ved ørene, takk! eller: – Fyldig i nakken, er De snill. Noen ville ha cutting – vi kalte det sagasveis – og det ble regnet som, skal vi si, litt simpelt. Ellers gikk det i skill – på siden der kronen er og ikke alltid til venstre, slik enkelte frisører praktiserer. Av og til forlangte en eller annen av byens løver midtskill à la Valentino. Vi børstet og glattet og glattet og børstet igjen for å gjøre hr. Valentino klar til lør­dagsdansen i Arbeiderforeningen. Forøvrig hørte vannondulasjon med i prisen, med de dristigste fixativbølger som kunne få både Gerd og Grethe til å gå over stag i en sky av Eau de Portugal eller Antisepton B uten fett. Det sistnevnte lot seg også anven­de innvortes i et nødstilfelle.

Innimellom trådde jeg også til inne i damesalongen. Der var det brytningstid når langt hår falt for saksen så frøken eller fru Fredrikstad mondent nyshinglet kunne gjøre piruett for ektemann eller kjærest. – Liker du meg ikke bedre slik, da Johan?

Sist, men ikke minst: barneklippen. Vi lokket ikke med gyngehest, som Borger Sørensen, men plasserte Per eller Kari på en ekstra skammel i stolen. Ofte ble det mamma, mamma, jeg vil ikke, og hodet for til høyre og venstre og att og fram, så det kom vel med at frisøren hadde øvelse med saksen. Hvis det da ikke gikk rent på tverke, så ungen for skrikende ut døra med kappe og alt og mor etter bortover Nygaardsgaten.

– Får jeg der Führer, Berlin!

– En barbersalong er ikke bare et sted du får stelt hår og skjegg. Barberstolen blir ikke sjelden skriftestol. Taushetsplikt har vi vel ikke, men her i salongen har alle kunne føle seg trygge. Det er ikke få betroelser jeg har fått i årenes løp:

– Nå er’e gæli igjen med kona! Eller: – Jeg klarer ikke renter og avdrag på lånet, jeg, Bjønnes. En av byens høyest på strå ble etter hvert en god venn: han fortalte om familien, om forretningen, om alt. En dag ble han syk og lagt inn på St. Joseph, og jeg får beskjed: om jeg ikke kunne ta en tur bort på sykehuset, han ville så gjerne prate med meg.

To kunder har kommet innom i salongen for å si farvel for alltid. De hadde bare noen måneder igjen å leve. Den ene sier det ikke rett ut i førsten: – Jeg kommer til å flytte, sa han, til Lillehammer, tror jeg han sa, men til sist forteller han sannheten: tuberkulose, legen hadde gitt ham noen uker. Sånt er hardt. Tårene trillet da han gikk ut døra for siste gang.

Salongen var også et sosialt senter der latteren ofte sto i taket. Fast kunde, sønn av komponist med Johan til fornavn, kommer inn i salongen, ørlite grann på en snurr: – Skal dere klippes alle sammen, spør han ventende kunder på rekke og rad. Jo, de skulle da det. – Ingen tør likevel gå foran meg, sier han, smiler bredt, setter seg i stolen, stemmer opp en sang, griper sprederen til vasken som minner om en telefon og bestiller riks til Adolf Hitler, Berlin. Han får der Führer på tråden, så bærer det løs, på tysk, på norsk og ikke visste han hvem som var i salongen, men kunder og frisør vrir seg av latter av samtalen med overhodet for det tredje riket.

Det har vært mye kjentfolk ut og inn døra her i årene som har gått. Rektor Nerdrum og Wilhelm Thøgersen – de klipper seg her ennå, Blakstad, Unger, Sætvedt og mange flere. Det er kort vei tvers over gata: hit rugget P. Moe Johansen for å få tynnet luggen, og jeg har hatt både redaktør Hustad, Jansson og Kvaale i stolen. I dag holder Olav Begby tradisjonen ved like. Dessuten bør du få med at vi har hatt Demokraten på bordet i salongen siden 1931.

Fra Yankee til Beatleshår

– Som utlært svenn tjente jeg en 30 kroner uka. Jeg hadde forlovet meg og trengte penger og dro til Oslo og fikk jobb på Cecil og Nobel – 85 kr uka og 10 prosent av alt du tok inn over 100 kroner. Det var mye nytt å se og lære – blant annet at du ikke måtte snakke til kunden uten å bli tilsnakket. Ved slutten av krigen kom jeg tilbake til Fredrikstad og opplevde etter 1945 de store forandringene i luggen på folk. Først yankeeinspirert bråstopp, deretter Presleysveis med Brylkremgredd anderompe i nakken, og så på slutten av 60-tallet kom The Beatles med I love you og håret på snippen. Far inn døra med guttungen på slep: – Klipp’n snau, ellers betaler jeg ikke. Gutten gråt, saksa gikk, håret falt. Ikke lenge etter kommer faren alene: – Jeg tror vi lar det være litt lenger enn vanlig denne gangen, jeg, Bjønnes.

* * *

Jeg har klippet folk i over 60 år. Noen visdomsord til slutt? Nøyaktighet, renslighet og god arbeidsstilling er selvsagte ting for en frisør. Og ikke minst: Du skal kjenne kunden. Olsen vil prate, Pedersen vil filosofere uforstyrret mens saksa går. Kort og godt: kunden skal føle seg hjemme i salongen.

Trykt i Demokraten 1992