Full fart forover

Skipper Karl Wendel Johannessen så fløten skvalpe i skåla under jordskjelvet i 1904. Senere ble det andre bølger: om bord i galeasen Amor med gatesten til Kristiania, bak rattet på Rapp som dro husprammer til Prestelandet, på fyrdørken på Sif med treukers tømmerslep fra Drammen til Fredrikstad.

– I slekten min, som kommer fra Kirkeøy på Hvaler, har det vært sjøfolk gjennom generasjoner. Før jeg ble født, flyttet familien til Halden, der far var en tid formann på verkstedet. Vi bodde i Skippergaten og under jordskjelvet i 1904 så jeg fløten skvalpe i mugga på bordet. I 1905 marsjerte kompaniene i grønn vadmel med femliterpøser på hodet gjennom gata på vei mot Eskevika og grensa. Utafor huset vårt gjorde de holdt og fylte feltflaskene i vanntroa. Over festningen duvet en ballong hele sommeren og høsten.

Fire år gammel gikk jeg til sjøs for første gang. Far hadde gått om bord som skipper på Halden III, lastet med marmor fra Fauske til København. På luka satt maskinisten og knuste glass til hvitt pulver, som han skulle slipe ventilene med. Jeg glante forundret: – Skal du ha det på maten? – Ja, du kan tro det smaker godt, sa skøyeren. På sjømannshjemmet i København så jeg et piano for første gang, og dessuten en viftepalme i kroken.

Han drar ikke en flintskalla mann i hue

– Far fikk slepebåten Falken å føre, og så flyttet vi til Fredrikstad med hele møblementet på dekket. Først bodde vi i Werenskioldsgate 9, men mor oppdaget at det var tæring i huset, og vi flyttet over gata til nr. 18. Mor, far, fire gutter og to jenter bodde på to rom og kjøkken. Vi ungene fant oss til rette. Oskar Nilsen fra Hjørnerødgata var beste kameraten min. Vi trillet ball i hatt, slo på rotta, dro på landtur i skauen og hang støtt og stadig nede ved elva blant galeaser, jakter og kystbåter. Da vi stivpynta og fine skulle ta familiebilde hos fotograf Solberg, hadde to av brødrene forsvunnet om bord i en dansk skute. Det varte og det rakk, og til sist sa det klikk! og dermed manglet to gutter på fotografiet.

Jeg gikk på Seiersten skole og klarte 48 poeng på fem skudd i skyting. En svensk gutt, Oscar Dickson, trivdes ikke uten sin daglige porsjon spanskrør. En dag sier lærer Urdahl med ettertrykk: – For Gud er all ting mulig. Oscar setter handa i været. – Nå, værsågod! – Han klarer ikke å dra en flintskalla mann i hue! Så kom spanskrøret fram igjen.

Da Amor førte gatesten til Kristiania

– Far hadde en tid galeasen Amor av Halden. Hun var svart, med hvit skansekledning, og gikk med gatesten fra Hvaler til Kristiania. I ferien var mor, de to brødrene mine Sigurd og Just og jeg sjøl påmønstret som mannskap. Vi lå og lastet sten i Ørekroken. Det var leit å ligge der, det blåste støtt og sjøen sto rett på. Stenhoggerne trillet lus og pædder om bord og vi lempet dem ned i rommet. Det ble leven da Just fikk en gatesten på stortåa.

Når lasterommet var fullt, heiste vi storseil, mesanfokk, klyver og jager og spedde iblant med toppseilet. Far grep rorkulten, og Amor satte kurs for Kristiania. Forut var lugaren med køyeplasser for familien og en vedovn der mor kokte maten. På første turen slingret det slik mellom Hvaler og Torgauten, at jeg kastet opp den gode søtsuppa som mor hadde kokt på moreller. Turen til hovedstaden tok seks-sju dager. Drøbaksundet var alltid leit – der måtte vi passe på å få god strøm. Vi ankret opp i Borkehullet i Vika og fikk losset stenen. Vi ungene var snart i land. Å, for noen digre hus! Men mor hevet fingeren: – Nå veler dere dere ikke bort i storbyen!

Falken, Rapp og Tom, Vulcan, Sif og Snapop

– Etter skole og konfirmasjon i Frikirken, der jeg sto på gulvet sammen med Oskar Nilsen, ble jeg forhyrt som matros på slepebåten Rapp, eier Vegard, skipper far min. Det var en hel slepebåtflåte i elva, fra Høvding, den største, til Trygg, den minste; begge eid av Borgersen. Han hadde også Axel og Tom, Snapop og Sif som ble kalt kommodepynten. Helseth eide Falken, Selbak brug Selbak, Apenes Kvik og Nathalia, Lisleby brug Vulcan, Sørensen Lillegut, Mathiesen Fix, Kiærebruget Sam og Nap, Gresvikbruket Snar som dro arker med møle til Torp brug, og så hadde vi Oscarsborg, som var noe for seg sjøl.

Rapp var på en 30-40 tonn, med en dampmaskin på 60 hester. Far stod for opplæringa, han hadde skjegg og barter og var det snilleste mennesket i verden. Lønna var 40 kroner måneden, med 20 kroner ekstra for kjelsjauen. Arbeidstida var ubegrenset. Om kvelden dro jeg fram fyren og lempet på køl, så det var trykk på kjelen om natta. Ved 6-tida om morran var jeg førstemann om bord og skuffa på mere køl, så vi fikk opp dampen. Køla i baksene var fra Borgersen på brygga. Den polske og engelske sorten var fine greier, Svalbardkøla rene elendigheten. Når viseren nærmet seg den røde streken på 120 pund, sa det klingeling! i maskintelegrafen: – Full fart forover!

Jeg våkna med tenna i rattet

– Jeg lempa mer køl, eller rensket med ristekniven og slagga. Sammen med maskinisten hev vi pøsene opp og over rekka. Eller jeg sto til rors og glante på kompassrosa eller merkene i land. Det varmet godt fra kjelen rett under styrhuset, og på natta ble øyelokkene tunge av den jevne dunkinga av maskinen. En gang våknet jeg av at jeg slo tenna i rattet. Ellers var det allslags forefallende arbeid: Dekket skulle skures, lanternene pusses og holdes fylt med parafin, annenhver dag feide jeg rørene i kjelen, og minst tre ganger om dagen fikk jeg beskjed: – Karl, sett over kaffen. Forut var lugarene med køyeplass for skipper, maskinist og matros, og i akterenden av lugaren byssa, der vi ordna maten: brød med nøkkelost eller sirup, eller mørske, som mor hadde kokt av kjernemelk og rosiner og som smakte nydelig. Trengtes varm mat, stekte vi flesk i panna.

Vi dunket ofte opp til Selbak brug, hentet prammer med bord og planker og dro dem ned til Prestelandet. Der lå byens egne båter og skuter samt dansker, svensker og engelskmenn: Dampere, barker og fullriggere på rad og rekke. Innimellom en hollandsk hoff, flatbunnet for kanalseilas med rund baug og akterspeil og kjøl som de senket ned når de var kommet i rom sjø.

Først dro vi en mellompram inntil skutesida, og utafor den igjen husprammen. Sjauergjengen kom om bord, med lærputa på venstre skulder, hvis de ikke var kjevhendte. Dampbåtene tok trelasten om bord i vinsjen. På seilskuter trillet sjauerne bordene inn gjennom et høl i sida, til rommet ble fylt opp. Så slo de igjen hølet og stabla resten nøyaktig og godt gjennom dekksluka, mannskapet heiste seil og satte kurs for utlandet.

Dødvannet slapp med et svupp

– Blåste det tilstrekkelig, seilte skutene helt opp til Denofa. I vindstille ble de liggende hjelpeløse ute ved Lera. Da var det å ro inn til Strømtangen fyr og ringe etter slepebåt.

Jeg husker Aerola, en bark som ble liggende i et svært dødvann ute ved Belgen. Den var ikke til å rikke, de prøvde alt mulig, til sist la de en svær kjetting under båten og dro den i hele skutas lengde, uten at det hjalp. Taubåter må til, elleve stykker måtte av gårde og jeg sto om bord i Sif, som var sist, og ser hele himmelen over Fredrikstad full av kølarøk. Elleve båter haler og drar, forbi renna ved Isegran sier det svupp! det er dødvannet som slepper, og så overtar Oscarsborg Aerola opp til Moum, der hun lastet høvellast til England.

Stenen ligger på bånn sønnafor Belgen

– Iblant hadde vi langslep. Med Sif og Snapop hentet vi en tømmerføring i Drammen som skulle til Greåker. Fort gikk det ikke, to tømmerfløtere som var med, rodde fra oss i eka og fiska fersk fisk til kveldsmat. Sif dro på styrbord, Snapop på babord, om natta med grønn lanterne på ene sida og rød på andre og to hvite i masta: Her kommer slep. Når tåka kom sigende, dro skipperen i hendelen; en lang, to korte – pause, en lang, to korte: Styr unna for slepet. Vi brukte tre uker til Hankø. Der måtte vi legge føringa, mens vi dro inn til Borgersen på brygga og henta mer køl.

Ofte dro vi prammer med gatesten fra Hvaler og Torsøkilen. En vinterkveld hadde vi to prammer på slep fra Utengen. De skulle til Sør-Amerika med en Wilhelmsenbåt som lå ved Prestelandet. Det mørknet, sønnafor Belgen blåste det opp med snetykke. Bror min står til rors, så brenner lyset ut i natthuset. Jeg sitter på taket og river alt i ett av fyrstikker, så han kan se kompassrosa over hodet på seg, da vi plutselig hører et Brrr – og et svært plask. Først vrir den ene lekteren av seg all stenen, så den andre. Haugen ligger stadig på bånn, litt sønnafor Belgen fyr.

Det ikke spansken klarte, klarte mina

– Under første verdenskrig, etter Jyllandslaget, drev engelskmenn og tyskere i skjønn forening inn i fjæra på Hvalerøyene. Av og til dundret det til når miner gikk i lufta i skjærene utenfor Storesand. Jeg mista de to søstrene mine, Nelly og Harda, i spanskesyken. Sjøl sto jeg om bord i Kronprins Olav, da jeg og fyrbøteren ble dårlige underveis til Kristiania. Vi kom til lege i Drøbak, resepten lød på en halv flaske konjakk og en flaske kamfer. Vi havnet sammen med 22 andre på en sal på Ullevål sykehus. Jeg sov og sov, og en natt, da jeg våknet døde mannen i senga ved siden av, og ut me’n.

Så snart vi kunne stå på bena, var det opp og ut med oss også – de trengte sengene til nye tilfeller. Vi hadde ikke 10 øre til trikken, så vi rusla gatelangs ned mot bryggene. Plutselig begynte fortauet å gå i bølger, så vi gikk iallfall armkrok og sjanglet videre. Hadde en konstabel dukka opp, hadde vi fått gratisskyss til fyllearresten. Om bord hadde de skaffet en ny mann til å lempe køl under kjelen, så fyrbøteren mønstra på en båt som gikk på en mine i Nordsjøen, og alle omkom. Så hva spanskesyken ikke hadde klart, det klarte mina.

Trykt i Demokraten 1992