Georg Lerfald lar karusellen snurre

Georg Lerfald: 56 år i underholdningsbransjen. Fra 1935 land og strand rundt med Lunds Tivoli, senere med egne karuseller og lykkehjul. På Kongsten, i Arbeiderforeningens hage, på Georgs bastion har Lerfalds tivoli gledet små og store.
Det startet i 1931 med Nord-Norgeturné med Johannes Endresens Tivoli. Tørste Lofotfiskere tok nordlandsnatten i favn til tonene av Dikter og bonde. Og karusellen kjørte Georg Lerfald rundt og rundt til Sousamarsjer.

– Far gikk sin vei fra mor etter at jeg var født, og jeg var de første leveårene hos bestemor, som jeg kalte mor. I 1913 kom den første bilen til Verdalsøra. Jeg var tre år og hjalp bestemor med å klippe filler til matter da det dura ute i veien. Jeg stabber mot døra, snubler og kjører saksa i tinningen. Ute er det klar frost, snøfillene begynner å dale da onkel bærer meg over veien til doktoren fordi jeg er kjekk gutt som ikke gråter.

Seks år gammel kom jeg til tante som barnepike for den førstefødte, løp alle slags ærender og fikk hugg og slag. Sju år gammel var jeg gjetergutt og ble venn med oksen som hadde ring i nesen. Etter endt skolegang og konfirmasjon rodde jeg fiske i all slags vær i Trondheimsfjorden.

I 1931 var jeg i garden og ble sendt med skarpe patroner i beltet til Gråtemoen under Menstadkonflikten. På andre siden av elva toget demonstrasjonen fram med røde faner og en trommeslager i spissen.

Aldri på en fredag

En dag i 1932 slår Endresens Tivoli opp teltene og reiser karusellene rett over veien der vi bodde på Verdalsøra. I slutten av uka spør fru Endresen om jeg kunne gi en hånd med å rive tivoliet. Jeg hang i hele natta og fikk en femkroning for jobben. Dagen etter spør frua om jeg kunne tenke meg å bli med dem nordover. Lønna skulle være 15 kroner uka og kosten. Jeg slo til, jobber hang ikke på trær i begynnelsen av 30-tallet.

Vi durte av gårde med tivoli på tre lastebiler, leid med sjåfør på Verdalsøra. På veien mot Namsos brøt uværet løs, det piska ned, det var rene syndfloden. På kvelden køya jeg på en lem, med teltduken over. På morran hadde ullteppet frossa fast til bakken. Da vi kom fram gikk fem mann i gang med å reise tivoliet. Vi slet som svin natt og dag for å kunne åpne på torsdag. Klarte vi ikke det, så var det å vente til lørdag. Johannes Endresen var overtroisk. Å åpne på fredager var undergang og ulykke, men dagen etter ville maktene være mildere stemt mot oss. Sjøl sa Endresen knapt et ord til folka, han gikk rundt og titta og titta. Frua, Ruth, ordna det meste. De levde ekteskapelig samliv i den firhjula trevogna, der de drakk og sloss hver eneste kveld. På morran hadde fru Endresen ofte et blått øye.

Endresens Tivoli var fem-seks telt og to karuseller. Flyveren, den største, var beregna på voksne som tok plass på dobbeltseter med grind foran så du ikke datt av i fart. Til karusellen hørte et positiv, en mekanisk lirekasse, som åpna med Dikter og Bonde og fortsatte med Sousamarsjer mens karusellen snurra. I feltene rundt svevde lett påkledde damer blant hvite skyer mens en liten rund og tjukk Amor retta pilen mot kjærestepar på dobbeltsetet. Kunstverkene var malt av tyskeren Bernhard Ox, og luftferden kosta 25 øre, værsågod, ta plass!

Iskrem, polkagriser, fem skudd for ei krone!

– Barnekarusellen hadde hester, bjørner, svaner og en gynge. Ungene maste og dro i ermet: – Mamma, jeg vil ri på den vesle hesten. Og mor punga ut med femogtjueøringen for to.

Karusellen ble drevet med en elektrisk motor. Enkelte steder var det 110 volt på nettet. Endresen rigga opp en Fordmotor med kjølevannet i to digre ekefustasjer. Først hadde vi motoren under karusellbrygga, men folk ble skremt av røken og dampen. Vi flytta motoren vekk og ordna en removerføring som av og til hoppa av. Men stort sett rusla og gikk det og folk gynga med setene og hylte over farten og klaga til sist over at turen var altfor kort.

Etter karusellen kunne det smake med noe å bite i. I iskrembua satt Elly Larsen og solgte fløteis, håndlaga på ismaskin samt polkagriser, polkastenger og Kongen av Danmark i brune papirkremmerhus. Vandra du videre kom du til teltet med skytebane i ene enden og kjøkken i andre enden, der Ella kokte lapskaus til sultne og trøtte tivolifolk.

Skytebanen var vakkert pynta med utskårne trefigurer og bød på fem skudd for ei krone. Dagspremiene var alskens småtjakk innkjøpt fra Trondheim, ukas vandrepokal et røkebord med plate av hamra kobber til pryd for hus og hjem.

Aldri håndsølv fra kvinnfolk først i kassa

– Flere fristelser fantes: Kairohjulet, lykkehjulet med tallskive fra 1-100: – Stig på, kom igjen, nesten alle vinner! Videre ballkast mot 13 tomme fiskebollbokser merka Vesteraalen Canning, stabla i pyramide, sigarettkast mot tipakninger Motor og Golden West på høykant på små treklosser, kast med bambusringer mot trepåler, fisking etter smykker nedgravd i grønne erter: – Værsågod, frøken, prøv lykken, et ekte diamantarmbånd kan snart være ditt, fem øres automater der fem ganger fem øre rasla ut til den heldige og til slutt kassa med glasslokk og revolverhåndtak på hver side, der du styrte boksere som dælja løs på hverandre til den ene ble slått knock out. Prisen for moroa: 10 øre.

Vi betjente publikum fra ni om morgenen til ett om natta. I kroken hadde vi en flaske å pisse i, for avlastning var knapt å tenke på i Endresens Tivoli. Før vi åpna hadde Endresen gitt beskjed: – Første kunde om morran måtte ikke være en dame. Kommer det håndsølv fra kvinnfolk i kassa, ble det grønt, da var det bare å stenge.

Det ble rakla en del romani i bransjen: – Jag aldri jonsingen-ungene, sa Endresen. Selv om de ikke har et øre i lomma, går de etterpå hjem og maser på foreldra og det er fin-fin reklame.

Var det flusst av bemlingser og beatingser – fem- og tikroner – i kassa, var Endresen på godt humør. En gang jeg ba fru Endresen om kroner 72 av innestående lønn for å kjøpe en dress, fikk jeg beskjed. – Jeg har ikke til klær til egne unger, din grønnbøg!

Det var ikke hodehår han hadde i boka

– Sommeren var kommet til Nord-Norge og Endresens Tivoli satte kursen nordover. Hadde vi god tid, brukte vi ilgodsruta, hasta det lasta vi karusell og telt om bord i hurtigruta og en sommer leide Endresen ei fiskeskøyte som dunka oss fra sted til sted: Stokmarknes, Kabelvåg, Harstad, Tromsø, Hammerfest, Vardø, Vadsø, Kirkenes. Var det maksvær, strekte vi oss på de varme dekksplankene, blåste det opp, la vi oss under presenningen og krøp bare fram for å spy over rekka. I havn leide vi ofte ekstrahjelp. I Kabelvåg en rødmussa original, noe helt for seg sjøl. Håkon blant de faste var fæl til å erte’n, men fikk svar tilbake: – Du trur kanskje jeg ikke er så god som deg? Jeg skal si deg, jeg er minst halvparten så god!

Når vi gled mot kai i Stokmarkenes, sto Helgesen, en gubbe på 1,50 klar til tjeneste. Endresen hadde fått sydd hvit uniform med gullknapper og gulltresser til Helgesen. På toppen av en stabel fiskekasser hilste han med handa til lua: – Velkommen skal dokk være til Stokmarknes! Helgesen var altmuligmann og løp ærender i øst og vest. Ella reparerte teltduken og trengte sadelgjord. Helgesen løp og kom tilbake med en diger pose kaffe: – Døm hadde ikkje sadelgjord, så æ kjøfte 10 kilo Salvador, for æ hadde ikkje meir penga.

Samme sted kom en kar med svart, krøllet hår og brune øyne til fru Endresen: – Er det jobb å få? – Hva heter du? – De kaller meg Meisk. – Fy da, sa frua, det er jo gamle Erik sjøl på nordlandsk. Du får hjelpe til her og vi kaller deg Krølle. Trass i håret og øynene var ikke Krølle noe særlig å se på. Iblant sa han i triste stunder: – Det fins ikke penere gutt, hver gang jeg ser meg i speilet så skjems jeg.

I Kirkenes hinka en kar på krykker ned på kaia, spente på seg trekkspillet, la fram lua og dro belgen. Jeg la noen øre i lua, vi kom i prat og han lurte på om det var arbeid å få i tivoli. Enden ble at han malte husvogna til Endresen hvit og med store, røde bokstaver med grønn skygge: JOHANNES ENDRESENS TIVOLI. Han fortalte om livet på havet, i storm og stille, hvordan han var blitt for glad i det sterke og i fylla ramla ned fra masta og ødela seg. – Men kvinnfolk her var det nok av, sa’n, og viste meg ei bok: – Her er det en hårlokk fra hver eneste en. Jeg undra meg over at alle hadde hatt krusete hår, men han forklarte at det var ikke hodehåret det hadde dreid seg om. Jeg var unnselig og slapp boka som jeg hadde brent meg, men undra meg fælt etterpå over alle de forskjellige hårfargene.

Hvem har stælt brennevinet mitt?

– Sommertid i nord var markedstid. Skomakere og skreddere fra Mørekysten slo opp boder og fallbød ekstra pene dresser og sko i ekte bokskalv. Det var lirekassemenn og spåkoner og felespill og tjohei i Nordlandsnatta gjennom mens solskiva rulla på havflata og oppe i det hele snurra Endresens karusell. Mengder av fiskere kom til markedene, de hadde slitt på Lofothavet med fare for liv og lemmer, nå hadde de sedler i lommeboka og mynt i lomma og vørte ikke penger: – Først en dram og så en dram og deretter skal vi åke karusell! – Jeg kjører Flyveren, en kar klatra om bord, godt pussa, jeg vrir på rattet og setter i gang. Farten øker, men karen brøler: – Stans, stopp, jeg må spy! Flyveren lot seg ikke stoppe i en håndvending, så folk løp for livet.

En annen kar gikk om bord med flaske på lomma, karusellen snurrer, korken detter ut og den klare spriten står som en fontene rundt Flyveren. Stor var forundringen da han etter flyverferden griper til lomma og setter flaska for munnen: – Hvem i svarte helsike har stælt brennevinet mitt?

Kom an, din jævel!

Slagsmål hørte med. Først et par, så to, tre, så tørner hele båtlag sammen. Lensmann på stedet strakk ikke til, ekstramannskap blant lokalbefolkningen med gult bånd rundt skjermlua prøvde å ta seg av de verste. Noen havna i finkan – noen på sjukehuset. Jeg står i skytebaneteltet da en fjellfinne og en sjøfinne, gode og fulle, står framfor disken: – Vi skal skyte om kapp. Sjøfinnen legger an og skyter først, deretter fyrer fjellfinnen og vinner med to poeng. Sjøfinnen roper fusk og faenskap! Jeg legger fram pappskiva som bevis, men nå har de trekt kniver og holder rundt knivbladet og måler ut tommen: – Kom an, din jævel! Først får fjellfinnen et hogg i armen så blodet spruter, så hogger han til og risper opp motstanderen fra munn til øre så kinnet henger ned. Rop på lensmann og doktor, mens Endresens tivoli spiller Sousamarsjer.

Tre år var jeg med. Så fikk jeg høre at Lunds Tivoli har kommet til Trondheim. Jeg låner penger til billett og melder meg for gamle Lund: – Jeg søker jobb. Gamle Lund i Borsalino og snurrbart: – Hva kan du? – Jeg har vært med Endresen i tre år. – Ta på deg lagerfrakk og sett i gang.

Trykt i Demokraten 1992