Hiv og lår i 40 år

Trygve Thøgersen (90) starta i løsskiva i sjauen da karene fikk klare seg med vinsj og håndkraft.
Trelast til Durban, kopra til Lilleborg, jern til FMV, kaolin til Porselen, alt sammen har gått gjennom hendene til Trygve. – Jeg har da sleti i mi’ tid. Men det var fritt og fint i sjauen, slår 90-års veteranen fast.

– Jeg er født for 90 år sia i huset der stasjonsmesteren på Lisleby bodde etterpå. Så flytta familien, mor, far og fem søsken, ned på Leie, i huset tvers over veien for skolen. Bestefar hadde ført seilskuter og far hadde vært styrmann til han ble lei sjøen og fikk seg arbeid i sjauen. Jeg har fremdeles en pen dåse i hylla som har vært fylt med kjeks, og var en gave til mor og ungene fra böljan blå.

Da far begynte i sjauen, gikk de ennå på sine ben med spett og spaker på skuldra til Torsnes for å laste sten.

Jeg gikk sju år på Leie skole. Kanskje det var fordi det var så kort vei at jeg alltid hadde dårlig tid og gikk en gang på hodet i stentrappa opp til skolen. Jeg gikk med hakk i panna i mange år. Nå har det glatta seg ut, så jeg har blitt penere. På skolen hadde vi lærer Rydland. Han var veldig sterk. En dag tok han tak i ei urokråke på pulten, letta han høyt over sidemann og bort til døra og ut på gangen me’n.

God å stryke handa over…

– Etter skolen ville jeg helst til sjøs og gikk til Søby, men der måtte du ha med deg et snes egg eller en biff, så sjømann ble jeg aldri.

I stedet etterutdanna jeg meg på Kalnes og havna som gårdsarbeider på en av de to gårdene som minister Sam Eyde hadde i Vestfold. Sam Eyde var en fin mann med stokk og sigar, og snakka aldri til gårdsfolka.

Da kronprins Olav gifta seg med Märtha, holdt ministeren stor fest for brudeparet. På tunet sto en av bryllupspresangene, en automobil av merket Marmon. Den var blank med sølvbeslag foran og bak og god å stryke handa over.

I bryggerhuset sto bryggepannene fulle av brennevinsflasker til kjølning. Det var ikke bare gjestene som fikk av varene, for en gårdsarbeider fra Romerike drakk seg dørgende full.

For første og siste gang i mitt liv var jeg trafikkkonstabel. Jeg sto i krysset og vifta de som skulle på festen den ene veien og dirigerte de som kom fra festen den andre veien og fikk 15 kroner for jobben. Dagen etter var kona mi med og tok den digre oppvaska.

Er det jobb å få i morra?

– Etter hvert ble jeg lei av å pløye og harve og så og slå fra seks om morran til åtte om kvelden. Vi flytta tilbake til Fredrikstad, og jeg gikk i fars fotspor og begynte i sjauen i begynnelsen av 30-tallet.

Første årene var jeg i løsskiva. Hver dag før klokka fem ringte jeg 1360 til stuerkontoret og spurte Ole Andersen om det var jobb å få. Var svaret ja, stilte jeg neste morra i lærstøvler, skinnbukser, busserull og sixpence klokka halv sju ved Prestelandet, på Jernbanebrygga, ved Denofa eller Porselen. Vi drev på fram til fem og det hendte at vi yngste gikk natta med, for det gjaldt å ta med det som var. Vi hadde en halvtimes frokost, en times middag og en halv times eftasverd. Jeg hadde med et par skiver til frokost og tre til middag og klarte meg med det. Enkelte plasser tok du matpakka på rista over maskin, og var du heldig, kunne du få en tallerken erter, kjøtt og flesk fra byssa.

Andre steder, som ved Jernbanebrygga og Prestelandet, var det spiselokaler. I bua ved Prestelandet hadde du tak over hodet, en benk å sitte på og et bord til matpakka og kaffeflaska og mer er det ikke å si om det. Alt arbeid gikk på akkord og lønninga henta vi på fredagen på stuerkontoret. Hadde vi jamnt med arbeid, vil jeg si at vi klarte oss tålelig bra.

Et fag og en kunst

– Ved Prestelandet lå båtene i bøyene på rekke og rad. Taubåtene kom med husprammene fra Kiær, fra Wiesebruket fra Hauge bruk og fra Selbak bruk før det ble lagt ned. Det gikk mest i kassebord og 3/4 tommers høvellast. Mye av høvellasta gikk til Sør-Afrika.

Taubåten dro en tompram inntil båtsida, utafor den igjen ble husprammen plassert og så fordelte basen folkene: – Dere fire blir på prammen, du er på dekk og dere fire går i rommet. Ofte ble en på løsskiva plassert sammen med en av de faste: – Nå får du gjøre slik og slik og sånn og sånn. Jeg var lenge sammen med far min. Av sjauerbasene nevner jeg tre bla’ Ingebretsen, flinke folk som gjorde jobben uten å hakke for mye på oss andre. Sjøl havna jeg ofte i forrommet.

Å laste en båt med trelast var et fag, ja, en kunst. Første du gjorde var å måle opp rommet – det var gjerne en 43 fot. Så ropte du opp lengda til folkene i prammen som la’n ut etter det du forlangte. Spesielt vanskelig var det i forrommet som spissa til ute i borde. Du skulle ha ei kort vending først, så ei vending en fot lengre, så den neste med nok en fots lengde til vi hadde full lengde. Klaffa det ikke, rusa vi: vi la borda med åpninger mellom, eller vi tversa: vi la ei vending andre veien, så rommet ble utnytta best mulig. En gang var en gjeng av oss i Oslo, der de hadde mye å gjøre og mangla folk. Vi bodde i ei brakke ute på Drammensveien. På kvelden sto basen i døra: – Så mye trelast har aldri gått inn på en dag før i denna byen, sa’n. Så slik var det.

Det var mange rare anledninger. Jeg hadde arbeidsnummer 2 og arbeida ofte sammen med Karl Pettersen fra Guldbergsida. Han var en nøyaktig og flinkande kar som oftest var på prammen og stakk av. Av og til tok han seg en tur ned i rommet for å se om vi hadde brekt lengda slik han hadde stikki’n ut. En gang på Wiesebruket sto jeg og snakka med ham jeg jobba sammen med og glemte å forlange lengda. Irritert fra Karl: – Å ska du ha nå? Jeg ba’n vente et øyeblikk, og Karl hogger til: – Du får se å passe arbe’ ditt! Litt etter er det Karl som står i tanker og må spørre omatt hva jeg skulle ha. Jeg klemmer til med at jeg skulle ha det jeg hadde forlangt, og at han fikk se å gjøre jobben sin. Det sto stuerbasen, Albert Sandhaug, og hørte på, og han klaska seg på låra og lo ei ganske god stund.

Jeg har da sliti i mi’ tid

– Trelast og stykkgods var det eneste vi ikke hadde smusstillegg for. Det støva noe forskrekkelig når vi lossa kaolin på Porselen. En gang var kaolinen blitt våt, så det støva ikke, men det var et slit å spa den seige massa opp i pøser som vinsjen tok opp på stillinga og derfra gikk den på trillebukker inn på fabrikken.

I Moss lasta fire mann av oss 120 tonn sement på en dag. Det blir 30 tonn på ryggen til hver, for fire ganger tre er tolv, det lærte jeg av Rydland på skolen.

På Denofa trilla vi fettfata bortover brygga. Når kystbåtene som skulle ha en 5-600 fat om bord la til, arbeida vi både hverdag og helg. Det var to ringer rundt fata som vi rulla dem på opp i høyden. Da vi fikk lemmer å trille dem på, var det en stor lettelse. Det var alltid litt av et løft når siste fatet i rekka kilte seg fast. Ved Lilleborg lossa vi kopra. Første tida sto seks mann med spader i rommet og spadde kopraen opp i et digert seil. Senere gikk vi over til å fylle i kørjer, og til sist kom grabben og letta arbeidet, men den nådde ikke fram under dekket, så der måtte vi lempe fram med spaden.

En gang var jeg med og lossa køl fra en titusen tonns Wilhelmsenbåt som lå ved Prestelandet. Jeg var i rommet sammen med Asbjørn Sandhaug som senere ble stuerbas. Båten hadde to dekk og vi måtte krype inn på alle fire for å få fram og ut køla som lå innerst i rommet. Jeg har da sleti i mi tid…

Da var det rensligere å losse jern på FMV. På med digre klyper, så tok vinsjen jernplatene i land, der vi brukte spett og løsna klypene så de var klar for ei ny vending. Nedafor Kiæråsen lasta vi sten – det var svær stendrift der oppe den gangen. Gatestenen ble tømt i rommet, kantstenen satte vi opp jamnt og pent. På jernbanebrygga gikk det i stykkgods: Kasser, fat, baller, bunter, det er vel ikke det vareslag jeg ikke har hatt fingra borti.

En centimeter fra døden

– En gang lasta vi props ved Torp brug. Det var rå stokker, ni fot lange og en seks-syv tommer tjukke, som skulle brukes til å stive av i gruveganger i England. Jeg sto på en flåte og skal huke ut fra storrommet. Jeg står og ser heisen komme ut fra rom nr. tre og legger ikke merke til heisen fra toeren før jeg kjenner en illsvie i ene øret. Stokkene har løsna i heisen, en snitter hodet mitt i det den går i dørken: dunk, dunk, dunk, dunk! Jeg var en centimeter fra døden den dagen. Det gikk faktisk ikke innover meg, jeg bare fortsatte å huke ut når heisen kom. Det gikk verre med ham som datt ned i rommet og på en jernlast. Han overlevde, men ble aldri noe menneske mer.

Da styggen sjøl kom opp med heisen

– Den gamle gjengen var kjekke, snille folk. Petter Henriksen, Sverre Haugen, Kristoffer Tangen, to bla’ Hegg og mange, mange flere.

Vi tok oss tid til skøy og leven oppe i alt slitet. En gang lå vi ved jernbanebrygga og lossa køl. En av karene var så myk at han med litt hjelp la bena på nakken. Karene i rommet folda’n sammen, sverta’n i fjeset og sendte’n opp med heisen. De gamle kølalemperne ble så redde at de løp i land alle sammen.

Jeg var i sjauen til slutten av 60-tallet. Jeg likte arbeidet – det var fritt, du var stort sett deg sjøl, og ikke to dager var like. Hele tida var det omveksling: trelast ved Prestelandet, kaolin på Porselen, stykkgods på jernbanebrygga, fett på Denofa. Jeg prøvde å gjøre jobben så godt jeg kunne. En gang hørte jeg basen si til en kar: – Jeg setter’n Trygve i forrommet, for han er så flink til å gjøra ut lengda.

Trykt i Demokraten 1992