Lytt gjennom luften med Kolbjørn Kristiansen

Kolbjørn Kristiansen startet med krystallapparat i alkoven i Torsnes. Fortsatte med rørprøver og målebro i Geroldkjelleren og i bakrommet hos Felix Mathiesen. En dag står Helge Halvorsen i døren, ser utstyret og håndlaget: – Tute meg, dette må vi gjøre noe ut av!
Resultat: Trollsuperen, 6 rørs og handmade i annen etasje i Bakgata 1. Sanengen sto for skalaen, Waldemar Larsen for chassiet, Halvorsen og Kristiansen for merkantil teft og elektronisk innsikt.

– Mens jeg gikk på Veel skole i Torsnes, skaffet jeg meg en ekstraskilling ved å fallby Illustrert, Allers og Hjemmet på dørene i Veel, Roppestad og Holm. Underholdninga kosta 35 øre, og jeg fikk en tiøring pr. stykk i provisjon. En dag sto det et bilde i Allers: Klippene ved Dover, høye master mot himmelen: Marconis trådløse stasjon som sendte usynlige signaler gjennom luften til andre siden kanalen. Det var spennende og underlige saker.

Første gang jeg sjøl hørte lyder gjennom eteren, var fra tusenkunstneren Løvdals hjemmebygde mottager med tomme trådsneller til innstillingsknapper. Det må ha vært før Oslo Radio kom på lufta. Senere fulgte Georg Ekeberg med mer avanserte koplinger. Med høretelefoner på en tallerken klang såvel Lyktemannen som Petra Henriksen ut i rommet.

Etter at Fredrikstad Radio hadde reist mastene på Øra, kunne du ta inn riksprogrammet på krystallapparat. Radiofeberen raste i distriktet og hver en tobakksforretning solgte deler til gjør-det-selv-entusiastene. Sjøl bygde jeg en avansert modell med variometer. Den ene spolen kunne dreies i den andre til Maggedutti og Lokkern klang i hodetelefonen.

Neste skritt ble serieproduksjon av 10 krystallapparater til kroner 12 per stykk som brakte levende musikk, sang samt opplysende foredrag om tobakkens forbannelse og safting og sylting til husbruk rundt om i stenhoggerhjemmene. En kveld jeg lå i alkoven og pirket og dreide etter godnatt og sov godt fra hallomannen i Oslo, lød underlige lyder i hodetelefonen: Sjessmusikk, avbrutt av fnising og en guttestemme som leste opp spennende historier fra Sydhavsøyene.

Først mange år senere tilsto kompanjong Halvorsen at en kameratflokk hadde loddet sammen en piratsender og sendt ablegøyene på lufta etter at Oslo Radio hadde tatt kvelden.

Dobro karasjå i Sovjetlandet

– Far var stenhoggerformann og etter skolen var jeg med å kjøre sten. Første dagen var jeg så trøtt at jeg ikke fikk ned en matbit. Underoffiserskolen ble veien til videre utdannelse. I 1928 stilte jeg som aspirant i håndverkskompaniet i Horten. Til opplæringen hørte et seks måneders kurs fram til radiotelegrafistsertifikat. En gjeng av oss satt i ukevis og knakket prikker og streker og punkter igjen til hverandre og til læreren, bare avbrutt av tokt med kølafyrt, sigarformet torpedobåt, der 16 mann på banjern vugget i takt i hengekøyene og byssa lå til høyre og do til babord for leideren opp til dekket.

De beste havna på u-båt. Trass i at vi tjente fem kroner ekstra pr. dykk, titta jeg meg godt rundt hver gang jeg lukket tårnluka – kanskje det var siste gang jeg hadde land i sikte. Radiotjenesten begrenset seg stort sett til at jeg i timesvis slo MO-MO, mens vi seilte rundt Utsira fyr, der de skulle prøve den nyinstallerte radiopeilestasjonen.

Etter utstått tjeneste forsøkte jeg meg som forsikringsagent i Torsnes. Konfirmasjonsforsikring kosta 50 øre uka. Klarte familien kontrakten, fikk konfirmanten utbetalt 200 kroner til blådress og lakksko når tiden nærma seg da han skulle stå på kirkegulvet. Jeg gikk lei av å tråkke grusveiene for å innkassere 50-øringer og prøvde meg som elektriker til sjøs. M/T Vivi, Ditlev Simonsens rederi, fraktet olje fra Tuapse i Svartehavet til Vladivostok. Norske sjøgutter var populære i Sovjetlandet. Folk gjorde plass for oss på trikken, orkesteret spilte Grieg når vi entret restauranten, men kafevertinna i Tuapse sukka: – Jeg skulle ønske dere var like flinke til å spise som å drikke! I Vladivostok fikk jeg skulderen av ledd og ble populær da jeg reparerte bryteren i operasjonsrommet og takket på russisk for behandlingen: – Dobra karasjå, da jeg våknet etter narkosen.

Fra USSR gikk vi til USA. Mussolini hadde gått løs på Etiopia og vi ble liggende i San Pedro i påvente av at fraktene skulle skje. Hos to Rolvsøygutter som drev skipshandel, kom jeg over en radiokatalog: side opp og side ned med rør, kondensatorer, spoler, måleinstrumenter, – jeg vet ikke hva.

Hjemme igjen i Fredrikstad startet jeg radioreparasjonsverksted i Geroldkjelleren og giftet meg på 1 rom og kjøkken og utedo på Apenesfjellet. En Fredrikstadgutt som spilte på Amerikabåt, smuglet hjem spoleviklemaskinen fra den amerikanske katalogen. Oppspart hyre strakk til en rørprøver og en gammel skranglete Chevrolet.

Kundene slet ikke akkurat trappa ned til Kolbjørn Kristiansens Radio-Verksted – ennå fantes det ikke så mange rørmottakere i distriktet. Men rett borte i gata lå Felix Mathiesens musikkhandel som hadde tenkt å utvide vareutvalget med radioapparater. De trengte en kyndig mann til assistanse og jeg flyttet sakene mine inn på et lite kott bakerst i butikken.

Tiedemanns rød ga bedre mottaking

– I tiden som fulgte solgte jeg radioer og reparerte radioer for høy og lav her i distriktet. Å anskaffe radio var en stor investering. Kundene ville gjerne ha apparatet på hjemlån for å se hvordan den ene eller andre eller tredje modellen tok seg ut på bokhyllen eller om Hilversum og Droitwich kom inn like klart og tydelig som hos Jensen tvers over veien. Var så endelig valg truffet og merket bestilt, hendte det ofte at jeg måtte ned i forretningen nok en gang for å hente en uåpnet kartong, så far i huset kunne foreta den høytidelige åpning.

Jeg solgte billige radioer og middelsdyre radioer og luksusmodeller. Folkemottageren var kommet: pris kr 85, stempelavgift kroner 1. Sølvsuperen til Tandberg var populær og solgte ikke minst på navnet; med Høvding og Standard hakk i hæl. Noen sverget til utlendinger som Lorenz og Telefunken. Det dyreste apparatet solgte jeg til en skipper i Kniplebakken, en Tungsram radiogrammofon til 1.200 kroner.

Radioinstallatøren rådet: – Antenne og jord må være i orden om dere vil høre middagskonserten fra Motala. Bambusstang på taket var i skuddet – jeg har klatret på atskillige tak her i byen med klammer i lomma og montert så folk på Nabbetorp og Lisleby kunne nyte Donauwellen fra Wien med full styrke. Det var dengang det gikk sport i å lytte på radio – pappa og onkel satt til langt på natt og skrudde viseren over mellom- og kortbølgebåndet, for rødøyd på jobben neste dag å meddele: – I natt fikk jeg Ankara klart og tydelig uten fading.

Det fantes rare forestillinger om de lunefulle radiobølgene. Et sted satte de vinduene på vid gap for lettere å suge inn etersvingningene, et annet sted satt en gjeng godt voksne mannfolk og blåste Tiedemanns rød inn i apparatet, for bare hør: – Riga kommer klarere inn!

Dette må vi tute meg gjøre noe ut av

– Det var mens jeg satt i avlukket hos Felix og studerte og trimmet og skrudde og skiftet rør at Helge Halvorsen kom innom. Han så viklemaskinen, han så rørprøveren og målebroen, vi pratet radio og Halvorsen ble varm i trøya: – Dette må vi tute meg se å få mer ut av. Dermed var tanken om Østfold Radio tenkt.

Helge Halvorsen var elektroingeniørutdannet i England. Han levde og åndet radio 24 timer i døgnet. Var det et problem, stort eller lite, var han helt oppslukt, du kunne like gjerne snakke til veggen. Til han hadde løsningen: – Slik, ikke slik, må vi gjøre det.

Det var Halvorsen som tegnet koplingsskjemaet til vår prøvekonstruksjon. Han loddet sammen og prøvde, koblet om, prøvde igjen -jo, det fungerer! Prototypen ble såvidt jeg husker til i entreen til mor til Halvorsen, som bodde i Storgata: Den førstefødte ble en seks rørs super med lang, mellom- og kortbølge, bass og diskantkontroll og svinghjul på skaladrevet.

Flere forslag på navn svirret i lufta – så kom Halvorsen en søndag inn døra på Apenesfjellet – vi pleide å gå tur sammen. Jeg har det: – Trollsuper skal radioen hete! Og Trollsuper ble det etter det grønne trolløyet, selv om vi fikk kluss med en hollandsk kondensatorfabrikk med navnet Troll.

Håndmalt skalaplate

– En radio skulle bli mange. Vi leide 60 kvadratmeter i annen etasje i Thomas Hansens gård i Bakgata 1, leie 75 kroner måneden. Ved toppen av den steile trappa måtte vi ha en disk. Vi prutet snekker Skarpeid ned til 120 kroner. Bak disken var den merkantile avdelingen, der jeg satt bak et selvlaget skrivebord av furu og slo ned på en svær, svart Remington. Så innover, bak en halvvegg var fabrikken – realisert med et banklån på 7.000 kroner med sikkerhet i svigerforeldrenes underskrift. Maskinparken – en sirkelsag og en søyleboremaskin kjøpte vi pent brukte i Oslo for 700 kroner.

Platene til chassiene skar blikkenslagermester Waldemar Larsen til for oss. Vi hadde ikke stansmaskin til å lage hull, men bor med holder for baufilblad gjorde nytten. Vi la 10 plater oppå hverandre og boret store og små hull – så var det tilbake til blikkenslageren som knekket dem til.

Nettrafoene viklet vi sjøl på en drill – spolene på den amerikanske viklemaskinen. De ble så kunstferdige at vi stilte dem ut til beundring i vinduet i Rex Sportsforretning. Høyttalerne kjøpte vi ferdige – senere, da vi laget grammofonforsterkere under krigen, startet vi egen produksjon med råstoff fra Torp Brug. Da vi dristet oss til å kjøpe 50 rørsett hos Philips i Oslo, ristet selgeren uforstående på hodet: – 500 er det minste, hvis det skal lønne seg.

Glasset til skalaen fikk vi skåret til hos Sanengen og stasjonsnavn og bølgelengde ble fotografert på. Jeg satt og penslet ut med anilinfarge: rød: mellombølge, gul: langbølge, rød: kortbølge.

Alt arbeidet – å skru fast komponenter, trekke ledninger, lodde sammen, ble utført for hånd – av oss to og unge Arntzen som nettopp var ferdig fra middelskolen. Kabinettet var av flammebjerk tegnet av meg sjøl og laget av en snekker på Kråkerøy. En dag sto den første serien på 50 apparater klar for kundene på bordet i verkstedet. Til langtransport i Østfold brukte vi Chevroleten, i byen en trehjuls varesykkel, som jeg hadde utstyrt med elektrisk motor – som tok altfor mye strøm fra akkumulatoren.

Om Trollsuperen slo gjennom? Vi solgte noen hundre apparater, de fleste i Østfold, enkelte i Oslo, men så kom krigen og i -41 forbudet mot radiolytting og kroken på døra for den fabrikasjonen. Vi overlevde i Menighetshuset ved å lage elektriske gjerder og grammofonforsterkere og en spesialmottager for Meldahl til å ta imot signaler fra verdensrommet.

I 1945 åpnet slusene for alvor. Det er en annen radiohistorie.

Trykt i Demokraten 1992