Nydelig Norsang på Nabbetorp

Det fantes både barnekor og blandet kor på Sindingberget, men gjevest var mannskoret Nor.
Severin Svendsen hevet taktstokken majestetisk over dyktige sangere: Filip Eliassen, H. M. Hendriksen, Robert Hellberg, Håkon Karlsen, Pettersen-guttene, brødrene Ekholt og mange med dem. Robert Hellberg øvde i tankene på Denofa, Filip Eliassen sang solo i bryggerhuset.
17. mai hilste Nor dagen fra gymnastikksaltrappen på Nabbetorp. Arthur Bøckmann sang første bass.

– Bror Årstein var blant dem som starta Nabbetorp Blandede Kor, to søstre ble etter hvert med i koret, mens bror Leif knapt klarte en ren tone.

Det begynte i annen etasje i Nabbetorp skole der gutter og jenter sto mer eller mindre pent ved pultene og stemte opp evergreens fra sangboka: Reven lå under birkerot eller Pål sine høner, mens lærer Nordland trampa løs på det vesle husorglet i kroken. Jeg og de to Korumguttene ble plukka ut til å synge annenstemmer, mens klassekameratene sang mer eller mindre rent fra bladet.

Sangen fenga. Jeg lurte meg til å lytte når blandakoret eller mannskoret Nor hadde øvingskvelder på losje St. Hans. Når Rett som ørnen stiger fikk vinduene til å klirre, drømte jeg om å ta plass i de staute sangerrekkene. Neste steg på karrieren var Nabbetorp Barnekor, der jeg ble med da jeg gikk i sjette klasse. Andreas Olsen, murer av yrke, kom en gang i uka over med ferja fra Lahelle for å holde styr på ungeflokken. I farten husker jeg Aagot Andreassen, Karin Foss og søstrene samt Erling Tistern, som bar navnet fordi bestefaren kom fra Tistedalen.

Hva vi mangla av presisjon og øvelse, ble veid opp av barnslig sangerglede, blanda opp med en porsjon skøy og leven.

Noen gikk skuffa hjem

– Virkelig alvor i sangertilværelsen ble det da jeg i 1933, 16 år gammel, sammen med kameraten Kristian Andreassen, som bodde tvers over gata, meldte meg til opptaksprøve i mannskoret Nor. Forventningsfulle og spente kandidater hadde samla seg i den vesle salen, mens Svendsen vinka inn en og en: – Syng skalaen: C, D, E, F, G, A, H, C. Enkelte gikk skuffa hjem. Jeg klarte meg bra og slapp glatt igjennom og hadde håpa på å bli tenor, men havna som første bass, mens Kristian fikk plass i tenorrekka. Å synge i Nor ga status, for Nor ble regna blant korkremen i distriktet.

Nabbetorp Blandede Kor hadde også mange gode stemmer, men øvelsene var på onsdag, selve frierdagen, og det var vel en og annen som lot seg friste mer av det annet kjønn enn av teksten og notene på arket.

I sangkoret Nor dominerte sangeralvoret. Koret var stifta i 1914, og første året var Bernhard Hansen dirigent. Men fra 1915 var det Severin Svendsen, nå i granitt ved Biblioteket, som heva taktstokken. Mannskoret Nor hadde øvelse i losjelokalet hver torsdag fra klokka halv åtte. Da hadde karene fått seg middag, tatt en strekk på divanen og renska røsten. Severin Svendsen kom over fra St. Croix og vandra høyreist, myndig, nesten majestetisk oppover Nabbetorpveien på vei til St. Hans.

Det klang så fint i tankene

– Først øvde Svendsen bassene for seg og deretter tenorene. Han slo ned på hver en falsk tone. En bass kom skeis ut. – Er du forkjølet? – Kanskje det, kom det spakt. – Da får du gå hjem og komme igjen neste onsdag, bestemte Svendsen.

Sjøl øvde jeg lite hjemme, jeg syntes jeg hadde det meste i hue. Robert Hellberg var sviper på Denofa, han stemte opp Det lysnet i skogen nede i tankene, for der var det så fin gjenlyd. En annen sanger øvde gjerne på lørdagskveldene når han hadde vært i byen og var på vei mot Lundheim. Til tider samla en flokk seg i det fri til improvisert øvelse. Oluf Johansen klunka på gitaren og var forsanger. Filip Eliassen var Nors barytonsoliststjerne. Han bodde en femti meter fra Bøckmanngården og vi kunne høre han gjennom vinduet i bryggerhuset når han stemte i. Det var gutt som hadde stemme, det var det største vi visste.

Ellers var det mange fine sangere i koret: fire brødre Pettersen med Carl i spissen, Einar Eliassen, bror til Filip, Håkon Karlsen, H. M. Hendriksen, også kalt Hans Majestet, Ekholtene: Mattis tenor og Hans bass og mange flere med dem. Mesteparten var håndverkere og arbeidsfolk fra Nabbetorp, fra brukene, teglverket eller verkstedet. Vi hadde tilsig fra strøket omkring: Sørensen var fra Byens marker, Ola Los kom ruslende fra Vaterland og Asbjørn Eriksen, som overtok som barytonsolist etter Eliassen, kom over elva fra Lahellemoen. Nordover rekrutterte Nor færre, for der hadde vi konkurrent i Lyren på Nordby med dirigent Sandersen.

Om igjen og om igjen til Svendsen var fornøyd

– Når så hver gruppe hadde øvd for seg, gløtta Svendsen på døra på nytt: – Samsang! I enden av salen var en platting et par trinn opp, og der stilte koret opp – tenorene først og bassene bak. Som første bass sto jeg ytterst til venstre. Notene henta Svendsen fra skapet til venstre nederst i salen – det til høyre tilhørte blandakoret. Midt på gulvet sto Nors eget orgel – velvilligst utlånt på onsdagen til blandakoret.

Svendsen heva alvorlig, nesten høytidelig den lange taktstokken, vi vendte ansiktene mot dirigenten og ett, to, tre klang Brede seil over Nordsjø går, ut i losjelokalet. Gikk det galt, var det å ta det om igjen og om igjen til Svendsen var fornøyd og det kunne ta tid. Senere, etter Carsten Andersen, fikk vi Villers, og da lød det annerledes: – Første bass synger riktig, mens baryton og tenorer gjør feil.

Repertoaret spente fra mannskorklassikere som Mot havet og Tord Folesson til større verker. Mesterstykket var Sigurd Jorsalfarer. Da sang og bladde og sang vi oss gjennom 25 sider. Det var meningen at vi skulle dra til Oslo og fremføre verket, men det ble det ikke noe av. Kanskje Severin Svendsen ikke syntes vi var gode nok.

Årstein ordna wienerbrød fra bakeriet

– Mens vi drev på og øvde hendte det at økonom Sverre Simensen kom ned fra annen etasje for å lytte til toneveldet, og etter at de hadde vaska salen, lød det pianotoner: det var unge Angell som lette seg fram på tangentene på losjeinstrumentet.

En gang i måneden var det kaffeprøve. Da kokte vi kaffe på den store kjelen i kjøkkenet. Boller og wienerbrød å bite i skaffa Årstein fra bakeriet. På vinteren samla vi oss rundt den store ovnen i hjørnet og på sommeren, når øvelsen var slutt, ble det gjerne til en pratestund i parken utafor før vi rusla hjem, hver til vårt.

Vi pleide å betale en 50-øring pr. gang – det gikk til dirigenten og til leie av lokalet. For å spe på økonomien arrangerte Nor dansekvelder. Ikke på St. Hans, for der var det bare lov å danse losjedans, men på Turnhallen svingte ungdommen seg front mot front til tonene fra Odeon til beste for mannskoret Nor fra Nabbetorp.

Så tar Svendsen fram gulluret

– Den 17. mai klokka 8 om morgenen spilte musikkorpset Ja, vi elsker, og flagget gikk til topps i stanga. Så holdt skolebestyrer Pettersen talen for dagen. Deretter var det Nors tur. Severin Svendsen stilte i sjakett, koret i mørk dress med sangerlue med kokarde i rødt, hvitt og blått, innkjøpt for en 6 kroners penge hos Jølstad. Svendsen tar fram sitt dobbeltkapslede gullur – jo, det er tiden – hever taktstokken og Gud signe vårt dyre fedreland klinger ut over plassen der det er svart av mennesker. Til slutt synger koret Når fjordene blåner: barytonsolo Filip Eliassen og deretter går barnetoget med Borgemusikken i spissen til kirken i Gamlebyen, og bakeriutsalget har stor omsetning og folk går hjem og setter over kaffen og hygger seg til det er tid til å dra over til byen for å se på stasen.

Nor sang alltid til jul og påske ved Amtssykehuset og sykehuset i Gamlebyen og ved julekonserten i Østsiden kirke til inntekt for trengende for jul. Et barn er født klang vakkert under kirkehvelvet så de fleste ofra nok noen skillinger i kollektbøssa, og en og annen sørga for å blafre litt med tikroneseddelen før den havna i sprekken.

Hvis kjentfolk runda år, stilte koret opp med sangerhyllest. En gang husker jeg vi dro over for å feire Juul Johansen på Cicignon. Enkelte mumla fra tid til annen ondskapsfullt om sosietetskor. Men vi kunne også være ute i alvorligere ærend, som da kona til Severin Svendsen hadde gått bort og Nor sang ved begravelsen.

Konsertene over i byen var høydepunktene. Tidligere hadde Nor gjesta Arbeiderforeningen – det opplevde aldri jeg. Men jeg var med i Biblioteket der vi sang sammen med Fredrikstad Musikkforening og Svendsen heva taktstokken over både kor og orkester.

Dere får ikke noe heller, sa Mørkedal

– Jeg minnes også sangerstevnene. Med tog til Mysen og Moss, til Sarpsborg og Halden. I Halden stemte alltid Fredrikstad Sangforening opp velkomsthilsen når toget gled inn på perrongen. Så marsjerte korene til Arbeidersamfunnet og ble fordelt på rommene og klemte til med å øve for senere å møtes til sangerdyst på Remmen eller til felleskorsang i Immanuelkirken.

Sangerliv er skjemt og alvor i rimelig blanding: Hans Ekholt var formann i feriehjemstyret på Denofa, og etter innsatsen i påsken dro vi ofte til Denofahytta for å hvile ut. Der kokte vi egg og selv om flertallet var avholdsfolk og losjebrødre, hendte det nok at enkelte tok seg en aldri så liten knert. Da lød en advarende røst: – Det der skal vi ikke ha noe av! – Dere får ikke noe heller! svarte Hans Mørkedal.

Trykt i Demokraten 1992