På to hjul i trettifire

«Kamerater, stevn frem, mot det mål vi har satt, alle sammen må for alvor ta fatt…» heter det i Gnisten, Torsnes Arbeiderungdomslags håndskrevne arbeid.
Og laget tok fatt med foredrag om krigen i Kina, studiesirkler om dansen og ungdommen, tramgjengen som krevde Aldri mer krig!, teatergruppe som spilte Jan Anders og Lars Anders. – Ungdommen nå til dags, sukket pedellen på Folkets Hus.
En dag i 1934 dro laget til stevne i Aremark. Thorborg Berntsen (Eklund) og venninnen hadde tenkt seg enda lenger.

– Både mor og far kom fra Sverige. Far fra Hunnebostrand, mor fra Hogdal. De slo seg ned i Torsnes, traff hverandre, forelska seg og gifta seg i 1897. Barna kom til verden: først Evald, så tvillingene Alf og Astrid og jeg som skrapkaka, åtte år senere. Far hogg sten i brøttet og mat var det alltid på bordet hjemme. Vi hadde gris, høner, kaniner, epler på treet og honning fra bikuber. Til tider dro mor landevegen til Fredrikstad for å selge plommer på torget i Gamlebyen. Hvis hun da ikke lasta rabarbra i barnevogna og dro med Alf på slep helt over til Vestsidens torv for å fallby produktene.

Jeg spilte fele, gikk på skole og på skøyter

– Far var sosialdemokrat – med tiden kom han til å sitte i både herredsstyre og formannskap i Torsnesbygda. Han var idealist og brente for saka: Arbeiderklassens frigjøring. Hjemme ble det prata politikk så langt tilbake jeg kan huske. Han var glad i å lese og gikk til Inga Gilberg som hadde boksamlingen på Nesskolen og bar hjem bøker til seg sjøl og familien. En dag kom han hjem med Markens grøde av Knut Hamsun. Da leste jeg natt og dag.

På skolen satt jeg på pulten ved sida av Magnhild Ødegård, hadde lærer Orskaug og klarte meg bra uten å pugge, og ferdig med det.

På lørdagen spilte jeg «På sola jeg ser» på fela jeg fikk av far, men drev det slett ikke så langt som bror Evald på trekkspillet. Ellers lå vi støtt om sommeren og bada nede i Ødegårdskilen, iført siste mote i badedrakt, som vi hadde sydd av gamle forklær. På vinteren var kilen skøytebane, og mor advarte: – En vakker dag kommer du til å bli der nede, enten det skjer på vinteren eller sommeren…

En vinterdag gikk venninna mi, Gunvor Larsen og jeg på skøyter helt til Hvaler, for det gikk så glatt utover. Hjemturen ble lengre, det blåste opp nordavind, og trøtt i bena og blå om nesa stabba jeg opp trappa hjemme.

Fjellsterk framfor søndagsskole

– Første gang jeg var innafor døra på Folkets Hus var jeg en fire-fem år. Det var juletrefest for barn og voksne – Martinius Larsen og Karl Lande var flinke til å ordne til slikt. Etter at jeg hadde hilst på nissen og gått rundt juletreet, ble jeg så trøtt, så trøtt. Mor la meg på en benk ute på kjøkkenet og der sovna jeg, mens de voksne rydda juletreet bort i kroken og musikken tok frem hornene, for snart begynte dansen.

Det ga seg sjøl at jeg ble med i Fjellsterk, det sosialdemokratiske ungdomslaget. Tidligere hadde jeg gått på søndagsskolen, der de preka om hvor godt vi skulle få det i det hinsidige. Der likte jeg meg ikke. Det var bedre å være ute i det fri og studere mauren og alt det andre som rørte seg i skog og mark.

Både bror Alf og bror Evald var ivrige ungdomslagsmedlemmer. Dessuten hadde du vel sjøl tanken om at arbeidsfolk skulle få det bedre: Få trygd når de gikk arbeidsledige, få mer i lønningsposen, være sikra en trygg og god alderdom. I Torsnes hadde vi enda fattiggården på Holm. Innafor de nakne treveggene, uten tilsyn og sammen med andre som ikke kunne klare seg, plasserte kommunen gamle som ikke hadde familie. Jeg synes det var en skam.

Hemmer dansen lagets arbeide?

– Ungdomslaget hadde møter en gang i uka i Folkets Hus. Bror Alf, Henry Hansen og Wilhelm Stenbeck var lederne. Både gutter og jenter fant veien til Folkets Hus, men jentene var de tause i forsamlinga. Når vi skulle ha varm aftens, var vi gode å ha i matlaginga. Noen protesterte, men Arthur Arntzen slo fast: – Jentene hører til på kjøkkenet. Likevel ble jeg valgt til sekretær. Jeg fikk påtale for et «eventuelt» i protokollen. Det var høyst misvisende, fikk jeg høre. Laget hadde en håndskrevet avis som het Gnisten. Der skrev vi om Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht, om bøndene og stortingsvalget, og om Torsnes peppermøforening. Enkelte følte trang til å uttrykke seg på vers:

«Kamerater, stevn fram under røde flagg,
for vi skimter i tåken den gryende dag.
Den dag som frihetens time skal slå,
den frihet som vi har rett til å få.»

På studiesirkler diskuterte vi «Hvad er det som skiller bonde- og arbeiderungdommen?» og «Hemmer dansen lagets arbeide?» Arthur Arntzen kom på besøk og holdt foredrag om krigen i Kina, Arthur Lohne og broren, som var trykker hos Anton Olsen, sto ofte på talerstolen i Folkets Hus. Fra Oslo kom Halvard Manthey Lange, men hva han snakka om har jeg glemt. Vi hadde tramgjeng i blå skjorter med rød hammer på. Hammerne slet vi fælt med, og ikke to var like. Vi stilte oss på scenen i Folkets Hus og sa taktfast fram: – Aldri mer krig!

Nei, ungdommen nå for tida!

– Teatergruppa framførte Lars Anders og Jan Anders, Til sæters og Elskovsdrikken. Jeg spilte ei gammel kjerring, kona til Lars Anders, det var hardt nok. Vi regisserte oss sjøl, raska sammen kostymer fra loft og kott og fikk Walter Stenbeck til å gi en håndsrekning med kulissene. Når premieren sto for døra, var vi på huset natt og dag. Pedellen var ergerlig: – Nei, ungdommen nå til dags! Hun hadde gifta seg som 16-åring og fikk svar at det var bedre før, for da hadde de ikke hatt noen ungdom i det hele tatt.

Vi dro på utflukter. En gang med skøyta til Moumguttene fra Moum til Hvaler. Da ble vi jaga av en illsint lensmann, om det var av politiske eller andre grunner, får stå hen. Politikken prega i hvert fall turene til Fagen på Torp, til losje St. Hans på Nabbetorp, til Nybrott over i byen.

I epleknickers og beksøm

– Sommeren 1932 skulle det være ungdomslagsstevne i Aremark, og Gunvor Larsen og jeg tenkte vi kunne kombinere stevnet med en sykkeltur i Sør-Norge, som vi hadde prata om lenge. Jeg hadde nemlig fått sykkel, en svart Gritzner, som pent brukt hadde kosta 116 kroner. Så pakka vi pyramidetelt, soveposer, som vi hadde sydd sjøl, primus, stekepanne og kokekar. I ryggsekken havna poteter, bokser med Fellesslakteriets hermetikk samt penkjolen. Vi rulla av gårde i beksømsstøvler og epleknickers. Avskjedshilsen fikk vi av Kristian, gårdsgutt på Nes: – Dere kommer ikke til Skjeberg en gang. Det gjorde vi, for i Aremark tok vi igjen laget som hadde kjørt buss fra Torsnes.

Dere er ikke tatere, likevel

– Dagen etter tråkka vi modig videre på grusveier i retning Lillestrøm. Vi rasta ved Øyeren og stekte flesk mens folk nærma seg forsiktig: – Nå ser vi at dere ikke er tatere, likevel! Ved Norderhov kirke var det stopp for å studere det balsamerte legemet til Anna Colbjørnsdatter, som Orskaug hadde fortalt om på skolen. Deretter styrte vi mot Oslo, der jeg hadde en venninne, som hadde gifta seg. Vi sov i seng og bytta ut epleknickersen med shorts, i all hast sydd på venninnas maskin. Neste dag mot Hønefoss over Sundvollen, pause ved Kongens utsikt, langs Sperillen, oppover Begnadalen og Bagnkleva der vi skjøv syklene mens solen stekte og svetten hagla.

Kor skal desse jentene hen?

– Grusveier med vaskebrett og løse kanter og en bil nå og da, fram til Fagernes der Gunvor og jeg gikk over reisekassa: – Jo, vi kunne koste på oss middag. Det var eneste gang på selve turen vi satte bena under bord, og menyen lød på karbonader og jordbær med fløte. Det er det beste måltid jeg har spist i hele mitt liv og kosta tre kroner og 40 øre. Vi slo opp teltet, overnatta, kokte kaffe og bada i Begna, det var kaldt som is. Så skulle vi ta fatt på vidda. Først turens eneste punktering – det var å få ut slangen, lappe med gummibit og solusjon, pumpe opp og tråkke videre. En forundra lastebil stoppa: – Kor er det desse gilde jentene har tenkt seg hen? Vi prata og forklarte at vi var ungdomslagsmedlemmer fra Torsnes og sjåføren som var redd for å sovne ved rattet inviterte på gratisskyss: – Sleng syklane på planet og sett dykk inn i hytta. Slik passerte vi vidda. Etterpå ned bakkene mot Gol med beksøkmsstøvler på bremsene, så Hallingdalen, overnatting i Krødsherad, stadig videre, mer og mer solbrente, i gjennomsnitt en 8-10 mil om dagen. Etter nok ei uke satte vi kursen hjemover. Bakkene ved Modum var de verste på hele turen – så bratte at vi måtte dra opp syklene – først den ene, så den andre.

14 dager for 30 kroner

– Gjennom Lier våga vi ikke stoppe og slå leir, for vi hadde hørt at det var tjukt av sinnssyke som var satt bort på gårdene og innbilte oss at vi så og hørte både den ene og den andre og den tredje skumle personen rundt i terrenget.

Den dagen tråkka vi 14 mil, før vi støvete og mørbanka seilte på frihjul nedover Drammensveien. Ny overnatting på Ormøya, der vi styrka oss på halvannet kneippbrød fra Oslo Brødbakeri, før vi tok fatt på siste etappe. Mosseveien hadde fått betongdekke – en behagelig avveksling fra grusvei med humper og vaskebrett. Langs Gjersøen gikk det radig, så via Son mot Fredrikstad. Vi passerte Seutbrua, så i triumf langs Nygaardsgata, over til Gamlebyen med ferja, og så er det bare den kjente og kjære Torsnesveien før vi er hjemme. Mild forundring: – Er dere der alt, da? Da hadde vi vært borte i 14 dager og brukt 30 kroner på ferden.

Og alle var enige om at det hadde vært en morsom tur!

Trykt i Demokraten 1992