Skinkestek med surkål og sviskegrøt, takk!

Favorittretten på Metropol, kafeen i 2. etasje i gamle Folkets Hus. Med viftepalme under lysekronen, trekkoppgrammofon i hjørnet og stamgjester ved bordene. Møtested for værstekæller og skotøyarbeidersker, matsted for sulten firebarnsfamilie på bytur. Når fagforeningen hadde nyttårsfest, slo Ragna Karlsen i sort og hvitt opp døren til spisesalen: – Værsågod, det er servert!

– Jeg er født nedpå Trosvikberget for ganske mange år siden. Det to etasjes huset ligger der ennå. Vi var fire søsken hjemme, nå er det bare meg igjen. Vi hadde det som arbeidsfolk flest på den tiden og trengte aldri å dele kjøkken med andre. Mor hang i støtt og stadig og passet huset og ungene og sydde for Stene Isaksen. Jeg kan høre duren av den bentrådde symaskinen den dag i dag. På lørdagskvelden stekte vi poteter, så helte mor opp kaffe eller te i koppen og så koste vi oss mens det durte i vedovnen i kroken.

Vi småjentene lekte med lere borte på fjellet og bakte kaker og boller eller dro til Unnebergskogen der vi bygde barhytter og hadde lekestue og gikk på besøk til hverandre. På varme soldager lå vi nede ved båthavna og badet. Det hendte at far til en venninne tok oss med i eke ut til Langøyene og så fant vi badeplassen vår der. På vinterføre tigde vi tønnestaver av kjøpmannen, fikk satt remmer tvers over og la i vei på ski i bakker og på veier. Stor trafikk var det ikke å passe seg for – bare en enslig bonde som skranglet inn til torvet med varer.

Det var mange butikker på Trosvik i min barndom. Først Samvirkelaget og Gluppe, så kom Martinsen og Kristiansen og til sist Trosdahl helt borte på hjørnet. Vi handlet hos Kristiansen med huskelapp i votten: en kvart liter sirup, en halv kilo farin, en halv kilo margarin og to kilo poteter, takk! Kristiansen selv dro ut skuffene og veide opp bestillingen. Og til slutt øste han en halv liter av hvert – nysilt og skummet – opp i det emaljerte melkespannet.

Spanskesyken i 1918 hører til de triste minnene. Folk, helst unge mennesker, døde i mengdesvis. Nesten hver dag skranglet likvognen gjennom de trange gatene. Jeg mistet Åse, den beste venninnen min. Begge foreldrene til Gunnar, en gutt jeg passet, ble revet bort så besteforeldrene ble i mors og fars sted.

Englevinger på skoleforkledet

– Jeg gikk på Seiersten seminar, som mannen min kalte det. Middelhavsfarer i klassen, men jeg klarte meg bra i regning og historie. – Var du bare like flink i de andre fagene, sukket frøken Lionæs, et nett, fint menneske som nappet oss forsiktig i bluseermet når jenteklassen ble for skravlete. I geografi gikk det ikke så bra, for jeg satt bak i klassen og så ikke det grann av kartet, så jeg klarte ikke å skjelne Lofoten fra Bornholm når jeg sto framme med pekestokken. I å legge sammen og trekke fra gikk det bedre. Ikke for å skryte, men det satt av og til klassevenninner i trappa hjemme og ventet på å få hjelp med 56 ganger 9 og tre mann graver en grøft på 4 dager, hvor lang tid bruker 5 3/4 mann?

Læreren krevde at vi skulle sitte pent med hendene på ryggen når vi ventet på å bli ropt fram til tavla. Men vi var ikke alltid englebarn, selv om rysjene på skuldrene på skoleforkleeet minnet om englevinger.

I sang hadde vi lærer Fosdahl, gammel og litt nærsynt. En jente satte blekkhuset ytterst på pulten så det deiset i gulvet når han skulle flytte på pianoet. Eller vi flyttet kalosjene fra den faste plassen i kroken. – Hvor i all verden har det blitt av fottøyet mitt, klaget nærsynte Fosdahl.

I skolegården var det gutteside og pikeside. Guttene drev på med sitt mot Seierstengata, og da vi ble litt eldre, hendte det nok vi kikket etter de kjekke guttene.

Jeg stod til konfirmasjon i Domkirken i hvit, fin kjole som mor hadde sydd. Myhre het presten, han hadde langt hår helt ned på kraven og jeg var litt redd ham. Kapellan Forbeck var alle tiders. Han var slik en kristen skal være, han vandret rundt til gamle og fattige. Han var like mye sosialarbeider som prest. Kanskje det var derfor de fikk ham flyttet fra byen.

15 kroner måneden og fri annenhver lørdag

– Etter konfirmasjonen i 1924 skulle du ut i arbeidslivet. Jeg hadde lyst til å gå skoler og drømte om å bli sykepleierske, men der var det som det var trukket ned en gardin, som Prøysen sier. Lett var det ikke å få noe å gjøre på den tiden. Jeg trillet barnevogn for folk i Trosvikparken og fikk 25 øre for jobben. Hvordan jeg fikk plass som kjøkkenpike på Metropol, kafeen i annen etasje i Folkets Hus, husker jeg ikke. Men jeg husker arbeidstida: fra sju om morgen til sju om kvelden fire dager i uka og til klokka 11 de andre dagene og fri annenhver lørdag. Lønna var 15 kroner måneden og kosten.

Kafeen lå med vinduene mot Bakgata og Glemmengata, med kjøkkenet inn mot gården. Når det hadde vært dansefest i Folkets Hus i tredje etasje, hendte det at noen bråkmakere ble hevet ut og fortsatte levenet ute på gårdsplassen. Da lå vi på magen på kjøkkenbenken og kikket ned på urokråkene.

Som kjøkkenhjelp ble jeg satt til det tyngste arbeidet: skrelle poteter, skrubbe kjeler, pusse vinduer, vaske gulv og tørke støv. Bestyrerinne var fru Halvorsen. Hun hadde et lite krypinn av et kontor innafor kjøkkenet. Fru Halvorsen var streng, men rettferdig. Kokka, fru Ørebeck, herska på kjøkkenet, et digert rom med hvitmalte trevegger og lyspærer i flate metallskjermer ned fra taket. Midt på gulvet tronet den svarte, svære kullfyrte restaurantovnen med flere stekeovner og hull til å plassere grytene i. På varme sommerdager måtte lommetørklet stadig fram når skinkestekene sto i ovnen. Ellers var det et digert bord der kokka skar opp varmt og kaldt, og rundt veggene skap og hyller med Metropols servise i hvitt med blå rand rundt.

Jeg hadde jobben med å hente varene. Potetene hadde vi i kjelleren og når jeg møtte vaktmester Trondsen i trappa, hadde han ofte et hyggelig ord til kjøkkenhjelpen. Eller jeg gikk ned på torget og gjorde innkjøp, fisk fra basarene og kjøtt fra de åpne bodene. Og godt kjøtt var det – det var ingen som døde av det. Kolonialvarer handlet vi hos Hans Nilsen tvers over gata. Vi sendte med lapp med bestillinger og snart trampet Gundersen opp trappa med en bakke eller ei kasse: – Ny forsyning, værsågod! Hastet det, stakk kjøkkenhjelpen ned et bråærend – jeg minnes ennå den gode koloniallukta hos Hans Nilsen. Nå er også den butikken vekk!

Etter en tid sa fru Halvorsen fornøyd: – Dette går jo bra, Ragna! og forfremmet meg til serveringsdame i kafeen med fem kroner i lønnspålegg.

Avkokt torsk under viftepalmen

– Det er vel ennå noen som husker populære Metropol. Inn fra Bakgata, opp trappa og inn til høyre gjennom den brede dobbeltdøra. Først kom du inn i kafeen, lys og trivelig, med høye vinduer, innenfor den igjen spisesalen, der vi dekket på ved storinnrykk og ved spesielle anledninger. Brunmalt halvpanel, deretter tapet, med bilder rundt veggene – jeg tror det var fotografier fra Fredrikstad i tiden omkring århundreskiftet. Gipstak med rosetter, og ned fra rosettene hang lysekronene – den i midten over viftepalmen med bord rundt. Ellers var det bord langs veggene – en 15 stykker i alt, alle med pen, hvit duk på. Borte i kroken hadde vi en trekkoppgrammofon med tut. Langs ene veggen var serveringsdisken med speil der smørbrød og kaker i dobbelt utgave fristet gjestene.

All servering foregikk ved bordene. Jeg gikk rundt i sort kjole med hvitt forstykke, litt innsvinget og sydd av mor. – Goddag, hva skal det være i dag da, fru Andersen? – Har dere makrill? sa fru Andersen som var fra Hvaler. Frokost serverte vi fra åtte, og klokken tolv satte jeg opp Metropols middagsmeny nede i trappa: Torsdag: Avkokt torsk med gulrøtter…

Metropols spesialitet var skinkestek med surkål og sviskegrøt til dessert, pris kr. 0,50. Ellers gikk det i solide, enkle retter som ga kraft i kroppen: Kjøttkaker, karbonade, torsk og flyndre eller makrell i fløtesaus i sesongen.

Pensjonistene stirret dypt i pungen

– Metropol var avholdskafe – de som hadde behov for en hjertestyrker satte kurs for Duval tvers over gata. Men vi serverte utmerket kaffe til 15 øre koppen med for eksempel en fruktkake attåt – fruktkakene våre var veldig populære. Eller et karbonadesmørbrød med salat – mer velsmakende salat var knapt å få i Fredrikstad. Og var ungene med mamma på bytur, vanket rødbrus og kanskje et bløtkakestykke på deling mellom Anne og Ludvig. Gjestene – ja, det var nær sagt alle slags mennesker. Unge par som så hverandre dypt inn i øynene over Hans Nielsens kaffeblanding, og pensjonister som stirret dypt ned i pungen for å se om pengene strakk til et smørbrød med skinkerull. Det har hendt at jeg la ut for en kopp kaffe til en verdig trengende. Mange vanlige arbeidsfolk hadde sin gang på Metropol. Venninneflokker som slo seg litt løs etter arbeidstid på skofabrikken, trauste værstekæller eller sagbruksarbeidere fra Kiærebruket som tente pipa så røken lå blå i lokalet, gjenger med koselige hurragutter fra Glombo og deromkring. Om de forsøkte seg på en flirt – nei, jeg hadde det så travelt at det merket ikke jeg.

Vi fløy som piska skinn

– Mange kom igjen og igjen. På morgenen politifullmektig Eriksen som skulle ha sin vanlige frokost: Kokt egg, brød med marmelade og en stor kanne kaffe før han dro i tjenesten for å fakke forbrytere. Senere på dagen barbermester Bernstein med salong i første etasje, fin herre, rød og hvit som setter kurs for bordet med Reservert på. – Goddag, frøken, jeg tar det vanlige på onsdager. Og fårestek med tilbehør kom på bordet. Og til slutt takk for maten og litt ekstra til serveringsdamen, han var en gentleman i ett og alt, Bernstein.

Første og syttende mai var det storinnrykk. Stadig folk opp og ned trappa: Finpyntede gjester som skulle ha seg en kopp kaffe før toget eller middag etter toget. Da slo vi opp dørene til spisesalen der bordene var pyntet med norske flagg, og fløy som piska skinn mens unger bråkte og pappa maste og mamma sukket – for ingenting var som 17. mai i Fredrikstad.

Ellers var spisesalen ofte bortleid med servering til brylluper, feiringer av runde år, for ikke å snakke om alle fagforeningene som hadde årsfest på lørdager etter nyttår. Da stengte vi kafeen klokka 6, pyntet og dekket og gjorde i stand for blådressene og sjåsjettkjolene toget inn. Deretter servering: – Skinkesteken skal bys rundt to ganger, beordret fru Halvorsen, og så var det en som knakket på farrisglasset: – Kamerater! og allsang og deretter dessert og selskapelig samvær ut over i de små timer. Klokka fem kunne vi slukke lysekronene og så var det hjem for å få seg et par timers søvn før du skulle på’n igjen klokka sju.

Jeg har da slitt i min tid.

Trykt i Demokraten 1992