Snekkerkløe i rød satin

Arve Johansen, byggmester, sosialist, antimilitarist. – Setter det seg en veps på nesa mi, får’n sitte til’n blir trøtt. Snekkerkløe fra barnsben, medlemskap i Glemmen Arbeidsløses forening og Glemmen AUL. Kona Ingeborg sydde den røde satinskjorta. – Snart er det ingen som kan Internasjonalen.

– Da jeg var fem år, døde far. Han hadde ligget syk noen måneder, jeg tror det var tuberkulose. Vi besøkte ham på Amtssykehuset på Østsiden. Han var mager og blek i ansiktet. Far var lettvint inntil døden. Jeg syntes det var så rart at han spytta i et hvitt emaljekrus. – Greier du å fylle det digre kruset? spurte jeg. – Mange ganger om dagen, sa far.

Far hadde vært formann i foreningen på Kiærebruket og etter den store brannen på Guldbergsiden, reiste han alene inn til departementet i Oslo for å søke hjelp for folk som hadde mista alt de eide.

Begravelsesfølget var langt, med Kiæremusikken i spissen. De blåste hele veien fram til kirkegården på Leie. Jeg og søstrene mine kjørte i karjol, med to hester foran og Petter Skalle på bukken. Flere var det ikke plass til, for mellom oss hadde vi en diger krans full av blomster. Oppe på fjellet stoppa vi en liten stund foran kapellet, så gikk følget videre til kirkegården der de senka fagforeningsfana over grava. Mor gråt, jeg gråt ikke, for jeg hadde ikke vett på det.

Grisene gikk til Hypoteken

– Mor satt igjen med fem barn. Ett til var nylig født, men han døde et par måneder etter at far var lagt i grava. Vi bodde i et lite hus i Bydalsveien, satt opp av knubb fra tomta, med hjelp av arbeidskameratene og et lån i Hypotekbanken.

Renter og avdrag på lånet, 70 kroner to ganger i året, klarte vi med to griser i skjulet. Blodet, innmaten og klovene fikk vi beholde sjøl.

Mor hadde i unge år sydd for en moteforretning med fint, fransk navn rett overfor Frelsesarméen. Det var den gang damene brukte hatter lik digre luftballonger. Jeg kan huske fra jeg lå i vogga duren fra den hånddrevne symaskinen.

Nå skaffa mor et svært konsollspeil og begynte å ta imot søm hjemme. Kvinnfolkene på Lahellemoen kom med stoffer og fikk sydd seg kjoler og bluser og forklær og skjørt. Mor og to døtre Wergeland var blant de faste kundene hos mor.

– Noen av ungene mine er eldre enn jeg sjøl

– Vi hadde så vi klarte oss, mor trengte aldri å gå på forsorgen. Til huset i Bydalen hørte en stor hage: 18 plommetrær, 4 epletrær. 9 kirsebærtrær og 6 pæretrær. Vi ungene pelte frukt og bar i flisekørja fra rulla til mor som sto på torget og solgte:

– Finfine Gravenstein, De! Å få stå sammen med mor var rene eventyret: Det passerte kvinnfolk og damer, mannfolk og herrer og dertil de faste originalene som ennå fikk gå fritt. Nils var alltid på plass for å ta imot Hvalerbåten: – Har’u vært i Amerika, Nils? – Å, jøss, å ja, mangfoldige ganger! – Har’u mange unger der borte, a’ Nils? – Har en hel drøss, noen av dem er eldre enn jeg sjøl!

Hadde salget av gråpærer og kirsebær samt løvemunn og asters fra bedet i hagen gått bra, dro mor opp til Hans Nilsens kolonial for å handle for uka. Da hendte det hun skeia ut: En plate Freia kokesjokolade til deling på ungeflokken.

– Jukser du, din jævel?

– Mine første øre tjente jeg som flaskepeller. Fredag ettermiddag var tørsten sterk hos mange på bruket. Når fløyta hadde blåst. satte de av gårde opp til bryggeriet der det var ølutsalg og litt billigere enn i butikken. Først kom fem, så ti, så tjue, tredve stykker, til slutt var det en hel flokk som satt på grasbakken – med flaska for munnen. Til øldrikkinga hørte gjerne kortspell og med kortspell fulgte bråk. – Jukser du, din jævel?

Bråk ble det også når kjerringene dukka opp med ungene på slep for å berge litt av ukelønna. Ho Marthe eller ho Ingebjørg satte henda i hoftene og sang ut om mannfolkkrek og fyllas forbannelse til duknakkede ektemenn. Utpå natta når slaget var over, blinka det tett i graset av tomme flasker som jeg samla inn og bar til Albin i bakken som betalte 7 øre på helflaska. Det kunne bli en kinobillett på Verdensspeilet neste dag.

Jeg bøyde skia over smultgryta

– Snekkerkløe har jeg hatt fra jeg var guttunge. Vi hadde et digert skjul som romma sju favner fri ved, tilkjørt fra bruket. Langs ene veggen hadde far rigga til en høvelbenk og på veggen hang hoggjern, sag og borvinner pent på rad. Der ute laga jeg mine første ski. Jeg høvla, pussa og bøyde dem fint i tuppene over kokende vann i smultgryta til a’ mor. Redskapen dugde i lange baner i bakkene oppe i fjellet.

På skolen lærte sløydlærer Molvig oss å lime med hornlim fra limpotta og sette opp verktøy ved den hånddratte slipestenen. Det var minst like moro som å erte lærer Strand så han ble rød som en peon i fjeset.

15 år gammel fikk jeg min første snekkerjobb. Hans Olsen skulle åpne tobakk-, frukt- og sjokoladebutikken i bakken. Jeg kilte opp døra, snekra hyller og laga forskaling til å støpe trappa. Den står der ennå.

En tid var jeg i limbua på Kiærebruket. Jeg sto ved boremaskinen og laga borehøl i endestykkene på såpekasser. Bruket solgte titusenvis av slike kasser til England på den tida. Jeg fikk elleve og en halv krone uka. En av gamlekara, Ulrik het han, sto ved en tilsvarende maskin. Jeg la merke til hendene på’n, de var blitt skjeve og krokete etter jobben han hadde hatt i år etter år. Iblant ble jeg sendt ut på tomta for å bære og stable råplanker som var skjært på land. De skulle opp i høyder på 8-10 meter. Om det blåste kaldt eller regna eller snødde, du var glad for å ha noe å gjøre.

En diger flokk arbeidsledige utafor Kiæreforeningen

– I lange perioder gikk jeg arbeidsledig, – jeg var ikke den eneste her på moen. Kona hadde flytta hit på slutten av 30-tallet. Første gangen hun skulle gå forbi Kiæreforeningen, kolonialbutikken på hjørnet, ble hun rent flau. Der sto det en svær flokk mannfolk – noen med hendene i lomma, noen satt på trappa, andre hang på bommene ved jernbaneovergangen.

Adspredelsen måtte du skaffe deg sjøl. Der pukkverket holder til i dag, var Dansesletta. På lørdagene stilte Kiæra med trekkspillet så du kunne glemme hverdagen i valsetakt. Trengte du åndelig føde, hadde vi like i nærheten den store stenen, som ble kalt prekestolen. Derfra talte omreisende predikanter om verdens jammerdal og himmelens herligheter. Noen av de arbeidsløse søkte til losje Arbeiderens Venn i Bydalen. Der kunne du få en kopp kaffe og foredrag om alkoholens forbannelse.

Du måtte ha bok for å få arbeid

– I begynnelsen av 30-tallet ble Arbeidsløses forening i Glemmen danna. På det meste hadde foreninga nærmere 1.000 medlemmer. Sjøl var jeg en periode kasserer. Kontoret var et kjellerlokale i Lislebyveien. Utstyret var ei vegghylle, et bord og en gammel skrivemaskin, som jeg knapt nok mestra. Torsdag og fredag holdt vi åpent for innbetaling av kontingent. – Kveld Arve, kan du se etter i boka hvor mye jeg er skyldig? 5 øre uka var penger for mange, og ekstra ille var det hvis du var blitt stående til rest.

Det var viktig å ha medlemsboka i orden. På denne tida drev de og bygde den store Sinsenbyen i Oslo. Byggmestere var brødrene Johnsen. Om det var fordi en av dem var gift med ei Fredrikstaddame skal være usagt, men masser av unggutter dro innover for å søke seg arbeid på bygget. Da ble det bråk med fagorganisasjonen i Oslo: – Ingen uorganiserte utenbys fra skal inn på byggeplassene og ta fra oss arbeidet. Men hadde du medlemsboka fra Arbeidsløses forening å vise, måtte de godta deg.

– De har ikke noe å gi til de arbeidsledige?

– Rett før jul holdt foreninga møter med utdeling. En komité, det var vel helst styret, gikk runden i butikkene: – Dere har vel ikke et bidrag til de arbeidsløses forening? Sjøl var jeg ganske blyg av meg, men du tagg jo ikke til deg sjøl, men til foreninga. Dessuten var det vel ikke din skyld at du gikk uten noe å gjøre. Mange var flinke til å gi – Torstensen her borte, Brenna i byen. Et sted fikk du et par brød, et annet sted tre bokser Norgesmelk, et tredje sted et par strømper og ei underbukse. Så ropte vi opp på møtet: – Johan: et par votter og tre kneippbrød. Petter: ei skjorte og to bokser fiskeboller. En får håpe vi traff riktig.

I 1935 ble AUL Glemmen danna. Husker jeg ikke feil, het første formann Wilhelm Thøgersen. Laget skulle være et springbrett mot framtiden. Vi hadde ikke store ord på noenting, men det var klart at det var ingen støtte å få av kapitalismen.

Først gikk jeg inn, senere fulgte kona mi. Hun hadde vært med i Ungsocialistiska Förbundet i Sverige og sydde en ildrød satinskjorte til meg. – Dere er så flinke til å synge, sa Inger. Gryr i Norden, Arbeidermarsj, Internasjonalen. Nå er det vel snart ingen som kan de gamle sangene.

Jeg lar vepsen sitte

– Hver fjortende dag var det møte på Fagen. Der stilte Arthur Arntzen fra Borge og Harald Hansen fra Nabbetorp tok seg ofte en tur over med ferga. Vi hadde i det hele tatt mange flinke foredragsholdere. Diskusjonen kunne dreie seg om militærpolitikk. Arbeiderpartiet hadde blitt forsvarsvennlig sånn i 1936. Mange var enige i den nye linja – andre steila, deriblant jeg. Setter det seg en veps på nesa mi, lar jeg’n sitte til’n blir trøtt av det.

Så var det dans etterpå: Danilo Olsen, eller Jensengutta, Håkon og Johan tok en trall på trekkspillet eller Angell Simensen på besøk fra Nabbetorplaget satte seg til pianoet: Kom i Kostervals… Vi drev i det hele tatt mye og besøkte hverandre: til Folkets Hus i byen, til laget på Torp, på lastebilplan til Halden og med buss til Uddevalla for å hilse på svenske kamerater.

9. april ulte sirenene. Da var det jamt slutt. Kona mi var valgt til sekretær, men hadde ikke nådd å skrive et eneste referat. Men vi gjemte Glemmen AULs protokoll under plankene i senga, og der lå den trygt i de fem åra.

Trykt i Demokraten 1992