Vaktmestern

Da Leif Eriksen gikk på Nøkleby skole i tyveårene, vasket Sara, pedellen hver dag klasserommene med kost og fille. Da Leif Eriksen i 1949 begynte som vaktmester på Trara skole, tok han og kona fatt på 14 klasserom, gymnastikksal, sløydsal og lærerrom på samme måte.
– Vi slet som hunder, sier Leif Eriksen. Trivselen i slitet sørget det hyggelige lærerpersonalet for. Og elevene: – Det nytter ikke å hogge på dem, et ord i rette tid klarer seg som oftest. sier vaktmesterveteranen fra Trara skole.

– Jeg er født på Nøkleby og vokste opp rett ved der ferja gikk over til Selbak. Far var tømmerdeler ved Lisleby Bruk. Han sto med haka og fordelte stokkene opp på kjerraten. Når de løste wirene på mosene, måtte du ha med deg bena. Mer enn en gang sto far dryppende våt i døra hjemme.

Vi var tre brødre og en søster. Jeg var nest yngst, de andre er borte nå. Sju år gammel la jeg ut på skoleveg til gamle Nøkleby skole. I gangen hang bjella som læreren ringte flokken inn med. Vi sto ved pultene og messa fram leksa, først for frøken Hilda Simonsen, deretter for lærer Holter. Salmevers, geografi, historie, alt måtte pugges på rams. Dertil hadde vi side opp og side ned med skjønnskrift i hjemmelekse. Vi hadde veldig respekt, det var nok at læreren så på deg. Når skoleinspektør Hegna kom på besøk, var det verre enn prest og politi.

Til konfirmasjon i sjølsydde lakksko

– Sløyd var morsomste faget. Da dro vi med lærer Molvik i spissen til Høyomgården borte ved bedehuset. Jeg har ennå det vesle skrinet jeg laga på sløyden. I tredje etasje på Nøkleby var skomakerskolen. Hjalmar Larsen lærte oss å skjære til og sy og plugge, og jeg sto til konfirmasjon i lakksko jeg hadde laga til sjøl. På sommeren gikk vi barbente, på vinteren la vi ut på ubrøyta veier i trebånner og kom på skolen med digre snøkladder under bena. Vi var arbeidsfolks unger hele klassen, de eneste som lå litt over var en lærersønn og gutten til en formann på bruket. En gang i måneden kom lusefrøkna, Marie, og pirka oss i hodet og så etter om vi var rene på halsen og i ørene. Morsomst var det i frikvarteret. Da lekte guttene tvibrent fra den ene enden av skolegården til den andre, og jentene hinka paradis. Etter siste time måtte vi stille opp to og to i rekke og marsjere ned til porten der vi sa pent adjø til læreren.

Sara var vaktmester, eller pedell, som vi sa dengang. Hun var enke og bodde sammen med sønnen og dattera i enden av skuret der det var veaskjul og do. Sara var ei fyldig og koselig dame som stadig var på farta. Om vinteren bar hun inn ved og fyrte opp ovnene i de seks klasserommene. Etter skoletid gikk hun igang med å vaske gulv. Hvor mye hun hadde i lønn, vet jeg ikke, men det kan ikke ha vært mange kronene.

Med Småkraten under armen

– Da jeg var 12 år begynte jeg å gå med Smaalenenes Social-Demokrat. Bladpakka henta jeg ved halv tretida på Trippebrygga. Det gjaldt å nappe pakka før Trippen dunka i brygga og vannet fossa innover. Bladveske var ikke i bruk, jeg tok avisene under armen og rusla i vei: fra Lisleby stasjon og nedover mot elva, til Nøkleby. Så Lislebyveien, Kirkefjellet og Kirkeveien ned dit hvor krematoriet ligger i dag. Deretter bort til losje Glymheim og hele Leiegata nedover. Jeg var hjemme ved sekstida og hadde 25 kroner måneden i lønn.

Etter skolen var jeg ofte med skipper Günther på Vulcan. En dag, jeg hadde nettopp fylt 19 år, spør Günther om jeg hadde lyst til å dra til sjøs. Det var ingenting jeg heller ville. Det ble med en tur og den varte i seks år. Vi gikk på Østen og der opplevde jeg verre fattigdom enn på Lisleby. I Singapore kom ei jente ned på kaia og ville gi bort ungen sin til oss.

Hadde jeg visst, hadde jeg tenkt meg om to ganger

– Jeg kom hjem rett før krigen. Jeg arbeida på bruket og deretter for byggmester Brynhildsen. I 1949 averterte de etter vaktmester på Trara skole. Jeg søkte og fikk jobben. Hadde jeg visst hva jeg gikk til, hadde jeg tenkt meg om to ganger. Vaktmesterleiligheten lå i tredje etasje. På vinterstid frøs vannet i koppen over natta på kjøkkenet. Stua sto på stas på vinteren, for når vi fyrte i ovnen når det blåste, føk røken inn i rommet. Det var tre og en halv meter under taket, og malingen flassa av på treveggene. På kjøkkenet kokte kona maten på en vedkomfyr. Vann henta vi fra springen på gangen, og når vi skulle et nødvendig ærend, måtte vi ned trappene til kjelleren.

1. juli 1949 starta vi med storrengjøring. Kona og jeg gikk i gang med å vaske 14 klasserom, tre trapper, sløydsal, gymnastikksal og lærerværelse. I første etasje rakk vi over gulv, tak og vegger, i annen og tredje fikk takene vente til neste omgang.

Første skoledagen i august sto jeg i den blå lagerfrakken borte ved søplekassa, så kom en lærer bort og håndhilste: – Goddag, jeg skjønner det er den nye vaktmesteren.

Med kost, snømåke og skurefille

– Neste dag begynte skolehverdagen. Hver dag skulle jeg feie den grusbelagte skolegården. Rundt inngangen måtte jeg gå med kosten et par ganger om dagen. Fortauet og rennestenen feide jeg en gang i uka. Kost og skuffe måtte jeg holde meg med sjøl. På vinteren skifta jeg ut kosten med snømåka, for dengang var det ennå snø om vinteren. Jeg starta klokka seks om morran for å få vekk så mye som mulig før ungene kom. Ofte måka jeg på søndagen og håpa på oppholdsvær. Når jeg gløtta på gardina mandagsmorran, dalte snøen hvit og fin.

Hver kveld vaska vi gulv. Kona varma vann på vedkomfyren, og så gikk vi igang med bøtte, kost, klut og grønnsåpe. I klasserommene var det tregulv og tunge trepulter som måtte rulles att og fram for at vi skulle komme til med kosten. I gymnastikksalen lukta det fryktelig svette av kassa med lærturnsko, som ble lånt ut til elevene. Jeg fikk kassa ut i gården og skurte den med grønnsåpevann.

Vask var det bare i gangene. I klasserommene var det vaskevannsfat til lærerbruk. De skulle fylles og holdes rene. På knaggene ved sida av hang håndklærne. Når det trengtes, tok vi dem på kjøkkenet, og så gnugga kona dem på vaskebrettet og så rulla vi dem og hengte dem opp. Jeg vil si at vi arbeida som hunder.

Jeg laga blekket sjøl

– På vinteren hadde jeg fyringa. Hjalmar Johansen, som var vaktmester før meg, måtte fyre med køl under kjelen. Rett før jeg begynte var det installert oljefyr. Men det var alltid noe som skulle passes på og en gang i måneden hadde jeg kjelesjau. Dessuten strakk sentralfyren ikke til på sløyden, så der måtte jeg fyre i vedovnen i hjørnet.

Det er stadig noe som ryker på en skole: hengslene på ei dør, ei kran som renner, en vask som er tett. – Send bud på vaktmesteren! Da jeg begynte, hang det papirrullegardiner rundt i klassene. Elevene var uvørne og gardinene røk i filler. Jeg kjøpte en rull kraftpapir og lå på alle fire på kjøkkengulvet og klipte til og spikra fast. Dessuten lagde sløydlærer Arvesen og jeg kartoppheng til hvert eneste klasserom. Vi drev på og saga og filte og bora til 10-11 om kvelden. Da samtlige var installert, fikk vi bestilling på en leveranse til Nøkleby skole.

Blekket laga jeg sjøl på kjøkkenbenken. Jeg hadde poser med blekkpulver og blanda i vann og rørte ut og hadde på kanner, så læreren kunne fylle på når blekkhusene på pultene til Per og Kari hadde gått tomme.

– Har du en god historie i dag, Eriksen?

– Det var to telefoner på skolen. Den ene sto på skrivebordet til overlærer Arvesen. Den andre hang utafor døra til vaktmesterleiligheten. Når noen skulle snakke med lærerne, gikk jeg og ga beskjed på lærerværelset. Dit hadde også kona ærend hver eneste dag, for det var hun som kokte kaffen til personalet, og aldri hørte jeg noen klage på kvaliteten. Det gamle lærerrommet var beskjedne greier, nærmest et litt stort kott. Der benka de seg rundt langbordet: fru Skarpås, fru Høye, fru Lyngseth, frøken Mathiesen, frøken Syversen, fru Rønning, fru Eilertsen. Og herresiden: Arvesen, Alfsen, Arne B. Kristiansen, Skarpås, Kjell Hansen. Prektige folk, hyggelige mennesker alle sammen. – Har du en god historie i dag, vaktmester? Jeg tør vel si at det hadde jeg som oftest.

Og de hvitkledde: to tannlegesøstre og to tannleger. Jeg hadde ofte ærend dit med post. – Hva er det du bringer oss i dag, da, Eriksen? Ennå hørte du hoiing og stønn fra stolene, for bora var ikke vannkjølte, men for et fremskritt fra mine guttedager, da det hendte at konfirmantene fikk et gebiss i gave.

– Jeg skal aldri gjøra det mer!

– Elevene var, ja, de var stort sett greie. Ennå hang vel i litt respekt for de voksne. Et og annet matpapir dalte nok ned i skolegården, men det rakk å si til, så havna det i den store søplekassa av tre som Balser tømte hver uke. Selvfølgelig var det en og annen som skeia ut. Da det nye tilbygget sto ferdig på Richardstomta, fikk vi nye toaletter i kjelleren. Jeg stakk ofte innom og kom en dag over en elev i sving med å skjære med kniv i lokket. – Hva driver du med, sa jeg. Gutten svarte ikke. Da sa jeg at han skulle gå hjem og si til mora si fra meg at gjør du slik en gang til, så gir jeg deg en omgang juling. Og dessuten skal jeg gi læreren din beskjed om hva du har gjort. Det siste sa jeg nok bare for å skremme. Gutten står der og ser ned, så kaster han seg om halsen på meg, gråter og sier: – Jeg skal aldri gjøre det mer. Jeg hadde så vondt av ham. Etterpå ble han den beste kamerat av verden.

Hilsner fra elevene var det beste

– Årene gikk og forandringene kom. Plassen ble asfaltert, måkinga og feiinga gikk raskere. Det ble lagt fliser på gulvene i klasserommene, så kluten gled lettere. Jeg fikk en kone til å hjelpe til med vaskinga – jeg betalte henne sjøl. Etter sammenslutninga tok kommunen over hele rengjøringa – bøtte og kost fikk stå i kottet. Jeg fikk bedre redskap til snømåkinga – og de siste årene kom plogbilen og måka hele plassen på et-to-tre. Jeg syntes hver eneste dag ble som en søndag.

Jeg bygde om vaktmesterleiligheten, senka taket og la plater på veggene. Alt arbeidet gjorde jeg sjøl – materialene kom kommunen på 1.000 kroner og det syntes de var mange penger. Det nye tilbygget ga flere klasseværelser, ny gymnastikksal og en svømmehall – det ble som en helt ny skole. Nye lærere kom – jeg syntes de raskt fant tonen overfor vaktmester Eriksen.

Elevene er mer frimodige enn før. Men det nytter ikke å hogge på dem, et ord i rett tid klarer seg som oftest. Da jeg gikk av i 1981, fikk jeg mange gode ord og gaver. Aller mest glad ble jeg for avskjedshilsenen fra elevene.

Trykt i Demokraten 1992