Vørterkake, hvetekake, grisla brød

samt boller, wiener- og sukkerbrød bakt i vedfyrte bakerovner, levert på døra eller servert ved marmorbord med støpejernsfot til badegjester i kritta lerretsko og trauste fastboende med oppkarva kvartrull i pipa.
Kåre og Grethe Eilertsen forteller om 30, 40 og 50-tall i Skjærhalden bakeri.

Kåre: – Her i huset har det vært bakt brød og boller i tre generasjoner. Bestefar på morssiden, Julius Augustin Johansen fra Flatemyr i Trøndelag, knadde seg sørover for å ende på Skjærhalden. – Herfra flytter vi ikke, sa bestemor. Han holdt seg på matta og bakte jevnt og trutt til 1932, men kjøpte deretter hus i Sandefjord og lot svigersønnen overta bakeriet.

Min far, Harald Eilertsen, var opprinnelig sjømann. Under første verdenskrig seilte han som styrmann på seilskuta Sogndal, deretter om bord på damperen Stiklestad med Belgian Relief i store bokstaver på siden. Helsa svikta, sjømannen ble baker, og i bakeriet til far starta jeg læretida mi i 1938. Alt gikk med ved og muskelkraft. En gang i året la bakhonvedprammen fra Iddefjorden til ved brygga. 100 favner ble stabla i ranker på gårdsplassen. Fra skolen var det rett inn i skjulet for å klyve veden til bakerovnen.

Melet kom også sjøveien fra Halden – rugmelet i striesekker og hvetemel i lerretssekker på 100 og 50 kg, som skulle opp på ryggen og inn på lageret. Vann pumpa vi for hånd fra brønnen i kjelleren og melk henta vi i tilitersspann fra Prestegården eller Kjølholt.

– Jeg skal lære seg hvor saltsekken står!

– 15 år gammel slapp jeg til i deigen, som vi elta i de digre furutrauene. Tyngst var den seige loffdeigen av hvetemel. Det forekom at både yngstemann og eldstemann kunne gjøre feil – komme salt i vørtekaka eller sukker i brøddeigen. Gamlekara hadde alltid en unnskyldning, mens læregutten fikk klar beskjed hvor saltsekken sto.

I dagens bakerier er deigen ferdig på en, to, tre. Før skulle den ha hviletid. Vi lempa deigen på bordet i digre hauger, støtte den sammen, så skulle den ha tid til å ese, så støtte vi sammen igjen, alt i alt tre ganger.

I dag går brødemnene inn i dampskap. Vi satte dem på fjeler oppunder taket, der de fikk stå til de var raska ferdig – som det heter i faget.

Vi bakte loff og vi bakte grovbrød, men kanskje aller helst grisla brød, som var veldig populært. To vedfyrte bakerovner ruva i bakeriet. Hvem som hadde laga den fra bestefars tid skal jeg ikke si, men den andre var murt opp av Syversen her ute på øya. Etter en times fyring var ovnen klar. Når vi skulle grisle, raka vi glørne ut til begge sider, la to nye ranker ved i hvert hjørne, hadde brødene på lange trefjeler, grisler, stakk dem et øyeblikk inn i ovnen, så ut igjen, strøk dem med vann, snudde dem, snitta tre, fire snitt med barberblad, og så et øyeblikk inn i ovnen igjen så skorpa ble fast og fin.

Deretter raka vi glørne ut og ned i askeskuffen, feide ovnen ren med filler dyppa i vann på en lang stang, og så var det inn igjen med brødene som fikk godgjøre seg en 40 minutters tid, mens godlukta bredte seg i butikken og bakeriet. Grislebrødene var kilosbrød som gikk som varmt hvetebrød, og vi måtte alltid passe på å legge litt til side av surdeigen som vi blanda i rugmelsdeigen neste dag.

Kommunisten foran brødlasset

– I travleste sommertida kunne det være seks svenner i sving i bakeriet. Persa fra Halden, far og sønn Borgersen og Tom Ramholt er de jeg husker aller best. Far og mor hadde samtlige i kost og losji. Noen sov i et rom i uthuset, noen i tredje etasje i bakeriet, et par hadde vi boende hjemme hos oss. Til middag var det alltid to bordsetninger, og i kjelleren sto mor og kokte og skrubba arbeidsklea til hele bølingen.

Når grislabrød og loff og vørterkake og boller var bakt, skulle de ut til kundene. I bestefars tid henta kjøpmann Barth her borte brødet sjøl, med Storm foran kjerra. Daglig fikk hesten en bolle som takk for strevet, og Storm både nikka og løfta høyre frambenet til tusen takk for maten. Da jeg var guttunge, kjørte vi sjøl ut brødet til kundene med hest og vogn. Hesten het Kommunisten, for han var så vill og gæern og fløy ut støtt, men sterk som fjell i dragene.

Senere fikk vi bil – først en omgjort Chevrolet med brødkassa bak, deretter en Opel Blitz med lasteplan. Hver dag kjørte vi runden på øya med ferske bakervarer: til Skjærhalden bad og Skjærgårdsbadet, til Pleiehjemmet og Pensjonatet, til Høk og Reinertsen i Bølingshavn, til butikken til Nilsen i Korshavn, deretter til Damyr i Urdal, til Refne i Botne, til Høkeli og Romberg på Ed.

Vi hadde mye levering på døra til privatfolk. På trappa lå lappen: «3 grisla brød og 1 loff». Vi bakte for Hansen Bauer på Prestegården, for Kofoed og Bøbakke og Engene – i alt hadde vi 50 leveringer hver eneste dag. De fleste gjorde opp en gang i måneden, og jeg kan ikke huske vi ble snytt for et øre. Til de andre øyene sendte vi brødkassene med rutebåten: til Herføl, Nergården, Gravningsund og Nordre Sandøy. Dagen etter fikk vi de tomme kassene tilbake.

Badegjester med stråhatt og kritta sko

Grethe: – I første etasje hadde vi foruten bakeriet butikken med den vesle kafeen i det ene hjørnet – åpen fra åtte om morgenen til seks-sju om kvelden. Travlest var det om sommeren med alle badegjestene i juni-juli. Overklassen, skipsrederne og direktørene ankra opp i sundet med mahognyseilere og jazzgrammofon på dekket og gikk i land i hvite ullbukser til allmenn beundring og misunnelse. Mest var det av solid middelstand fra Oslo i stråhatt og kritta gummisko. De yngre spanderte ofte på seg badehotellopphold, de eldre og mest sedate tok ferien hos Sigrid Bjørseth på Skogen Pensionat. Hytter fantes det lite av, så de aller fleste leide seg inn i et bryggerhus, et uthus eller annen etasje i et våningshus. Sjøl hadde vi de samme badegjestene syv år på rad.

Badegjestene gikk i vannet fra Storesand og Lillestrand. De gjemte seg godt i busker når den svarte badedrakten med ben ned til kneet og skjørt foran både for damer og herre skulle på.

Etter dukkerten tok mange seg en tur innom butikken eller kafeen. Ti øres kaffekopp og sju øres wienerbrød ble servert ved runde marmorbord med støpejernsfot bak nystrøkne strågardiner. Etter kaffen smakte det med en Sossidi til damene eller en Golden West til herrene. Bak disken lå bakervarene i hyllene, og på disken trona stativet med innpakningspapirruller. Nederst det brede, brune til brødene, øverst det smale, hvite, som vi forma kremmerhus av når ungene hadde mast seg til sukkertøy, som vi fikk i store blikkspann og solgte fra glasskolben på disken med den vesle spaden i. Hvis det ikke vanket rødbrus til Lillebror eller seltersforsyning til pappa på flasker med hvit patentkort av porselen. Vi solgte også iskrem, hjemmelaga i kjelleren på ismaskin fylt med salt og opphakka isbiter henta fra ishuset rett borti her.

– Det blir en krone og 25 øre, takk! Pengene hadde vi i skuffen under disken, øverst ei lita kasse med rom for myntene og under kasse lå sedlene i forvaring. Kaffen kokte vi på vedkomfyren. Når det var herredsstyremøte i kornmagasinet, brukte vi den store misjonskjelen. Vi hadde fast avtale om pausekaffe til trøtte kommunepolitikere som hadde traska til møtet en mils vei over øya.

– Kommer ikke snart posten?

– Når høsten kom og badegjestene forsvant, hadde vi flokken med fastboende: stenhoggere, bønder, småbrukere – ofte koner med mann på sjøen, fiskere og sjøfolk. På Lauer bodde det før 100 mennesker, nå er det to fastboende igjen.

Butikken var et sosialt senter, der du utveksla nyheter og værprognoser mens du titta på klokka: – Kommer ikke snart «Hvaler» med posten, for før rutebåten hadde vært innom var dagen ikke over. Nå gikk det i kvartruller framfor Sossidi. Skråtobakken kutta vi opp i forlangte lengder mot skuffekanten, som var blitt helt brun av håndteringa. Noen karva opp og stappa i pipa, andre brukte spyttebakken med enris borte i ene kroken i kafeen.

Det var de samme kundene som kom igjen og igjen: hjulmakeren, de to skomakerbrødrene Kjellmann, Hans Torgersen, stenhogger fra Ørekroken, Henrik Antonsen, sjømann fra de syv hav og Ellefsen som drev det lille verkstedet. Og konene: Johanna Sand, med mann på sjøen, Anette Karlsen, Margit Torgersen, gamlefru Ellefsen og gamlefru Melbye, Andrea Jørgensen som sydde for folk og mange, mange flere: – I dag må jeg få en loff og et grislabrød og ei vørterkake av deg, for jeg har fått søstra mi fra Fredrikstad på besøk!

– Gi meg ditt hjerte, Maria!

– På lørdager trakk folk ned på brygga til bryggedansen. Mor sa at hun hadde slitt ut 100 par sko på den brygga. I hennes tid dro ennå Gunnar Kilebrygga eller Oskar Bakern trekkspillet. I min tid hadde trekkoppgrammofonen overtatt: Bel ami, eller Gi meg ditt hjerte, Maria, jeg tar trinnene når som helst. Gutta kom i grå Oxfordbukser og hvit skjorte og mørke jakker og jentene i blåtøyskjole. Hvis du da ikke hadde skaffa deg siste skrik i Rhumbabukser med sleng og hvitt anker på slengen.

Kåre: – Vi dro på dans på Folkets Hus eller Ungdomslokalet. Der var det straks mer stivt. Det var det ikke på dansesletta: på Grinebakkene, Høkelidærn eller Stintern der enkelte hadde helflaska på lur borti buskene. Ja, jeg har gått lange veier for å treffe den jeg helst ville legge armen om. Da jeg fridde til Grethe, gikk jeg fra Skjærhalden til Ed flere ganger i uka. Men hva gjør du ikke når du er ung og forelska.

Trykt i Demokraten 1992