Bredo smidde mens jernet var varmt

– Far lærte meg faget, sier Bredo Pettersen (86). Sigurd Smed svang smihammeren på Denofa og i den lille smia på Gangsrød.
– Bedre smeder enn Sigurd og Karl Johnsen finnes ikke, sa skraphandler Nykvist.
Sønnen gikk i farens fotspor, i over 40 år ved ambolten i bedriften ved Øra.
– Det finnes knapt en smed igjen, sier Bredo Pettersen.

– Det starta på Apenesfjellet året 1906. Far fra Hobøl og mor fra Skjeberg fikk fem barn: fire jenter og en gutt. Gutten var nest yngst.

Sigurd, far min, lærte smedkunsten hos Jonassen i Onsøy. Den første tida var han tidvis en slags vandrende gesell fra smie til smie på bondelandet, der han skodde Blakken og Brona, laga beslag på vogner og satte nye ringer på kjerrehjulene.

Senere svingte han slegga og smihammeren ved P. B. Andersens Smie og Mekaniske Verksted på Stranda. Jeg bar maten til far i det sotede og rotete verkstedet, der de laga pumper og beslag til ror og bommer på seglskutene.

Senere flytta han over til Rosenvinge i byen der Karl Johnsen var mestersmed og Nykvist, som senere ble skraphandler, gikk i lære. En gang kom Nykvist innom smia på Denofa, tente seg en røk og slo fast at håndverkere som Karl Johnsen og far fantes det ikke lenger.

Fra Apenesfjellet flytta vi til Grønli. Da jeg var tre år gammel tok Drøscher, som vanka hjemme meg på strak arm.

Første skoletida hadde jeg på Trara skole for frøken Jørgensen. Det jeg husker best er lukta av våt ull fra de som satt nær den svarte ovnen i kroken. En dag skjente lærerinna: – Hva er det for leven der nede? – Frøken, kom og se, det svømmer ei lus i blekkhuset!

– Kan du alfabetet?

– Mens jeg gikk på skolen tjente jeg noen ekstraører som visergutt hos dansken Tendrup Jensen som drev fotoatelier i Apotekergården på Torvet. Astrid i butikken var like pen som englene på glansbildene til søstrene mine. – Kan du alfabetet, spurte Tendrup Jensen. Jeg kunne bokstavene og mer til og fikk jobben å skrive navn på lapper og klistre dem på platene som jeg plassere fra A til Å i hylla på veggen. Iblant bar jeg kofferten til Tendrup Jensen når han skulle ut og fotografere revyene som gikk av stabelen i Arbeiderforeninga. I På vakt og i havn stilte byens små og store stjerner i rekke og rad bak rampelyset mens Tendrup bak det svarte kledet kommanderte: – Smil så! Ellers hørte både Lilly Grimsgaard, Einar Røed og Arne Svendsen til bekjentskapskretsen – til tider invitert til selskapelig samvær i atelier med avec og visergutten fikk beskjed: – Stikk bort i tobakksforretningen og kjøp cigarer til oss!

Fra første verdenskrig husker jeg det amerikanske flesket, folkestøvlene og at jeg blødde neseblod av spanskesyken. I fritida hang gutteflokken mye nede på torget. Skøyter la til og Hellik Hansen veide opp og folk pruta og bikkjer sloss om kjøttben fra bordene og vi gutter satt på rekke og rad nedmed elva med snøret på en kjepp og venta på napp. Arne Svendsen skrev ei vise om det:

Jeg kom til fisketørje her en efta,
og hæren fryde meg der var det spell!
For hele byen hadde visst tefta
at det var kommet opp noen snes makrell.

Spell var det også når det kom cirkus til byen som slo ned pælene og reiste teltet ved Strandløkka eller Ridehusløkka ved Damyr. Cirkus bød på karameller og klovner og stramme beridersker i trikot på hesteryggen samt Drøscher som vant 50 kroner ved å beseire Merano nr. 1 og nr. 2 samt en sagnomsust bryter fra Sarp.

Kameratene ordna friplass ved å åle under teltduken og en gang gikk det gæli og cirkusdirektøren gøv løs på meg enda jeg var uskyldig og ei jente meddelte søstra mi: – Nå har cirkusdirektøren slått ihjel bror din!

Hele Vaterland sto og vinka

– Da jeg gikk i fjerde klasse flyttet vi over elva og bodde en tid i Vaterland. Jeg synes vi hadde havna på gærn side og det ble en stor overgang fra liv og røre i forstaden til den stillestående tilværelsen på Østsida. Av og til livna det likevel til i gater og smug. Når en av gutta i Vaterland hadde fått hyre, strømma liten og stor ned til fergeleiet for å vifte og vinke avskjed når skuta eller båten passerte ned elva på vei til de store hav. En ordentlig jangel, navnet kan det være det samme med, låra buksa og viste den blanke enden som den siste hilsen til hjemstedet. Men så ble han også siste gang sett iblant bølgeblikkskurene i ørkenen Sur utafor New York.

Jeg sto til konfirmasjon med skrukk i ryggen på den skreddersydde dressen i Østsiden kirke og gikk deretter ut i arbeidslivet. En kortere tid gikk jeg i smedlære hos Andresen der bøndene på Hafslund, Øra, Torslund, Bekkvold, Rosenborg og Sundby og vognmann Evensen og Hansen i Gamlebyen kom for å sko hestene sine. Jeg var iallfall med på å brekke av de gamle og være oppslager før Andersen solgte smia og det ble å skaffe seg annet utkomme. Jeg plukka epler og luka og raka i hagen på Hafslund, var med å kjøre sten til veien ute ved Denofa og avanserte til slutt fra dekksgutt til matros om bord i S/S Balzac og M/S Bastant. Når vi la til i dokkene i London, forundra jeg meg over de digre hestene og beundra beslagene på vognen – det var smiarbeid det!

I gamlesmia på Denofa

– I 1929 var jeg heldig og fikk begynne som læregutt i smia og reparasjonsverkstedet på Denofa, der far hadde vært smed siden 1914. Smia lå i en teglstensbygning like ved den gamle eddiksyrefabrikken. Jeg stakk bortom for en stund sia – nå har de røska ut det meste, og jeg tror det er spiselokale i bygningen. Dengang var det to store dobbeltdører, en mot syd og en mot øst. På taket var pipa, gulvet var stensatt og vinduene var smårutete i jerninnfatning. Langs ene veggen lå en diger jernbjelke som vi arbeida på og gassflasker på rekke og rad. Langs andre veggen var arbeidsbenken med redskap over: tenger i alle dimensjoner, smihammere, undersinker, alt som trengtes til arbeidet med jernet. Imot veggen på vestsida var essa på seks ben med to ildsteder og vannavskjæringer på sida til herdinga.

Midt på gulvet sto fjærhammeren med removerføring fra akselen til hovedmotoren opp i taket som også dro smergelskiva og ei kaldsag. Videre to ambolter, den ene på 243, den andre på 150 kilo på hver sin kubbe. Tyngden på amboltene var velkjent, for de ble brukt i uoffisielle vektløftingskonkurranser.

Da jeg begynte i smia som læregutt, var Meyer verksmester. Det var en eldre tysker som gikk der og subba og subba, snakka gebrokkent og gjorde ikke en katt fortred. Da var det mer fart i Snackenberg, som var sjef i fettfabrikken – en ordentlig gap som alle var redde for. Meyer hadde som assistent Johan Johansen. Da Meyer gikk av, rykka Jakob Svalerød opp som verksmester. Andre jeg husker fra smia var Edvard Johansen og Petter Larsen, begge fra vestsida, rørlegger Johan Magnussen fra Gamlebyen, Kristian Olsen fra Nabbetorp, han også rørlegger og Kristian Evensen, en stille og rolig kar fra Kråkerøy.

Far var beste læremesteren

– Og så var det far – og det jeg kan når det gjelder å smi, det har jeg lært av ham. En stund etter at vi hadde fått oss hus på Gangsrød, satte han opp ei hobbysmie, der han drev på til han var 80 år. Først etter hvert har jeg skjønt hvor flink han var – rask og sterk og nøyaktig. Rundt omkring i distriktet finnes det nok fremdeles lysekroner og peisutstyr som ble smidd på bestilling av Sigurd Smed i den vesle smia som forlengst er borte.

Du begynte med å gå til hånde – hente køl og vann og fyre opp i essa og lære å holde slegga riktig med høyre handa tett inn til jernet før du tok fatt ved ambolten. Smikunsten er vanskelig å lære. Det gjaldt å slå tunge slag til det ble ordentlig gjennomsmidd. Eller sagt på en annen måte: du må avpasse slaga etter godstykkelse og temperatur.

Herdinga var kanskje det viktigste. I dag bruker de herdeovner med termostat. Da jeg lærte kunsten, varma vi opp til helt nøyaktig temperatur – 800 grader, 750 grader, 725 grader. Så var det å stikke jernet i vann eller olje – så inn i essa med det på nytt. Du fulgte med hvordan fargen skifta: fra lysegult til brunt, til mørkebrunt, til fiolett, til blått og grått. Det er vel knapt en smed igjen som kan herde på gamlemåten.

Damspiraler laga vi med handkraft

– Klokka halv sju stempla vi inn hos Ingebretsen eller Graff i porten. Så var det å ta fram dongeriklea fra skapet, skifte, tenne opp i essa og sette igang. Far skifta aldri, han gikk til og fra i arbeidsklærne. Vi hadde en halv times frokost og en halv times middag og tok matpakka der det passa seg i smia og varma kaffeflaska på essa. Termos var en luksus som de færreste hadde råd til. Klokka fire blåste sirena, du gne av deg den verste møkka ved kaldtvannskrana og rusla hjemover.

Den første tida da jeg var som læregutt å regne, hadde jeg en krone timen, senere gikk det opp til 1,36 på dagtid. Ferien var på 14 dager. Da rodde jeg ut i eka og fiska – å dra noe sted var det aldri snakk om.

Arbeidet i smia – ja, det var nær sagt alt mulig. Denofa er nesten rør alltihop – damprør hit og oljerør dit og vi gjenga rør og sveisa på flenser fra morran til kveld.

Å lage dampspiraler var tungt arbeid – tre, fire stykker spytta i hendene og dro røret rundt og rundt planskiva på plassen utafor verkstedet.

Klammer til røra skulle smis eller krannøkler – jeg har ennå en nøkkel som far min har smidd – et pent stykke arbeid. Videre fjærer til fatpressene – 16 stykker til hver presse – ble smidd for hånd på Denofa.

Ennå gikk mye av produksjonen ut i tretønner og bøkkerhamrene og knivene var smiarbeid. Stort sett var det en grei arbeidsplass når du tok dagen som den kom. Verste jobben jeg kan huske hadde jeg under siste krig. Tankbilen til Tankola skulle ha nye fjærer og den måtte være ferdig på morran ellers ropte tyskerne Sabotasje!

To mann lå i blåst i 30 kuldegrader mesteparten av natta på rygg under bilen med en blenda lykt og hamra og skrudde for å bli ferdig i tide. Og ferdig var vi da det lysna over Kråkerøy.

Trykt i Demokraten 1992