Da barndommen var Sorgenfri

Sverre Mathiesen, teglverksveteran og Sorgenfrigutt årgang 1916. På løkka smalt vedtreet mot kokken. Nedmed elva plaska jenter og gutter. Rundt Selbakplassen gikk hurtigløperne på snabelskøyter. Løkka, veier og elva var lekeplassen. – Pass dere for den farlige løven, advarte søndagsskolelæreren på Ebenezer.
På hjørnet ved Skomakergata sto gamlekara. Noen tok seg en dunderdram ved bekken.

– Jeg er født i Saggata på Sorgenfri i 1916. Far min, Ole Martin, kom fra Halden. Han slet på et torp under Ankerne; han hadde mange unger og mye gjeld, og en dag brøt han opp og dro til Fredrikstad og fikk seg arbeid på Capjonbruket. Brødrene til far og far hans igjen fulgte etter og arbeida også på bruket, så derfor ble de kalt Capjonguttene. Klara, mor mi, kom fra Selbak. Far hennes drev og ordna på tomta på Glommabruket, så du kan si at hele familien er tufta på trelast. Etter at Capjonbruket brant, flytta far over til Glommabruket, der han bar planker i over 50 år.

Noe av det første jeg husker er at far kommer fra bruket inn døra og tørker svetten av ansiktet. Eller at han satt og sydde lædder av filt som han brukte på de glatte løperne. Når han slo på ranka, lån helt nøyaktig, du trengte ikke å rette pån etterpå.

Digre stabler bakhon langs veien

– Huset vårt i Saggata hadde far kjøpt av Jensen som hadde to hester og kjørte for brukene. Det kosta 4.000 kroner som han lånte i hypoteken. Det var kjøkken, to stuer og soverom i hver etasje. Annen etasje leide vi bort til Karl på Kiærebruket. Han hadde fire unger og ble kalt Stille-Karl, for han var så rolig av seg. Da bror min, Petter, gifta seg, flyttan inn ovapå. På kjøkkenet sto den svære, svarte vedkomfyren som mor lempa knekk i, sommer som vinter. Knekk og bakhonved fikk vi tilkjørt fra bruket. Det lå digre stabler med bakhonved utafor husene mot veien. Vi unger tælja i veden og laga oss båter av flisene. Vann henta mor fra springen ute i gården. Vi hadde det lettvint, de andre konene bar vassbøttene fra vanntroa ute ved veien. Innafor kjøkkenet var dagligstua der far satt og bladde og leste i Smaalenenes Social-Demokrat. Finstua sto på stas. Dit inn slapp vi bare i høytidene. I hjørnet stod viftepalmen, på veggen hang kong Haakon og dronning Maud i glass og ramme og under taket lysekrona som bror min hadde vunni på tivoli i Arbeiderforeningen.

Til eiendommen hørte stall og høyloft og grisehus. Vi hadde to griser, den ene slakta vi til jul, den andre gikk til renter og avdrag på hypoteklånet. Far dro over til byen og solgte flesket på torvet. Mor hadde en flokk høner og jeg og brødrene mine holdt duer. Jeg kan aldri huske at vi mangla mat hjemme. Fisk kjøpte vi av Hans Jata Hermansen, som kom med kassa på trillebukken rundt i gårdene til folk. Mjølk henta vi i spannet på gården hos Thorbjørnsen og kolonialvarer handla vi hos Edvardsen på hjørnet. Der var det bjelle over døra og disk tversover og varestabler i hyllene bak disken og sirupstønne på golvet. Bak disken sto Harda og Marta: – Å ska det værra i dag da, Sverre? Edvardsen var grei, han tok aldri et hus for matgjeld. Det samme kan en ikke si om en kjøpmann på Nabbetorp.

Løkka var lekeplassen

– Olga, mor til Harda, sydde for folk, men mor mi sveiva sjøl på Singermaskinen ved kjøkkenbordet. Hun korta av skinnbuksa som jeg arva etter en eldre bror. På sommeren klarte det seg med den og blåtøysskjorta. På vinteren var det genser og knebukser og støvler som far smørte inn med grease. På sommeren fløy vi barbente på løkka i ene enden av Sorgenfri. Det var lekeplassen, der lå vi på magen i gresset og fortalte skrøner eller vi sparka fotball eller slo kokk.

Kokken var en pøs vi satte på en stolpe og så dælja vi til’n med balltreet. Han som var kokkoppsetter hadde nok å gjøre. Fotballen skaffa vi oss ved å lodde ut et snes egg. Om vi trekte, husker jeg ikke. Ballen kosta sju kroner i en butikk i Gamlebyen. Vi hadde to lag, de som var over 18 og de som var under, og så sparka vi mot hverandre. Av og til havna ballen i et piggtrådgjerde på andre siden veien. Vi tok den til Adolf Skomaker som sydde igjen hølet. Til slutt var det skarpe kammer rundt hele lærkula. Iblant hendte det at vi røk sammen og sloss, men stort sett var vi gode kamerater: Ivar Martinsen, Arve og Sverre og Eilif Sandhaug, Arthur Magnussen Diden, Asbjørn Hansen Malern, Johannes Kristiansen, Rolf og Sigurd Glückstad, Sverre Haraldsen, Nils, Ragnar og Birger Andersen og flere til. Når klokka nærma seg åtte kom Nabbetorppolisene Hem og Gudevold ruslende runden: – Nå må dere gå og legge dere, barn! Etter en stund var vi frampå igjen.

Sverre Haraldsen Hunnås og Oskar Johannesen Holleby gikk i spissen og danna buekorps. Vi hadde hjemmesydde båtluer og ei fane med Sorgenfri Buekorps, stiftet 1926. Så marsjerte gutteflokken i utakt etter ei blikkpøs til tromme til Treskau ved Vestby der vi bygde barhytter, drakk av medbrakt saftflaske og lekte indianer og hvit.

Med blodpølse som niste

– På sommeren lå vi støtt og stadig nede ved elva og bada. Vi sprang gjennom bruket ned til ei grunn bukt. Der lærte vi å svømme, vi kara og kara til vi greide vårs. Vi gutta bada i fotballbuksa, jentene i forkle som fløt opp. Det lå tømmer i bukta og unger og voksne hoppa i fra prammene. De modigste svømte på skrå over elva så de kom iland ved Nabbetorp ferjested på Guldbergsida.

Vi fiska i elva med mark på kroken: åbor og brasme og noen vi kalte sugger med pigger på ryggen. Når vi skulle noen steder, trava og gikk vi. Bror min hadde sykkel av merket Sterling, som jeg av og til lånte. Når han fikk den igjen, klagan alltid over at det er noe gærnt med den.

På vinteren gikk vi på skøyter. Jeg hadde snabelskøyter som jeg spente fast med fettremmer som vi tigde på bruket. Remmen sugde seg fast så det var vondt å få opp knutene, og vi ble helt hovne i bena. Vi gikk på Selbakbanen som de sprøyta om vinteren eller ute på veien der det eneste som hindra oss var hestemøkka. Vi hengte oss bak på sleder helt ut til Øra og gikk på skøyter tilbake igjen. Ski hadde jeg ikke, men fikk låne av Jens Larsen, som hadde fått ski til jul. Så dro vi av sted og stod i bakken oppe ved Lilleskauen.

Hadde vi noen øre, gikk vi på Selbak kino. Stuerød, som var tomteformann på bruket, stod i døra og tok imot billetten. Som niste hadde vi med blodpølse som vi kjøpte hos slakter Olsen på torvet. Ken Minor flimra over duken, og når flokken som skulle hjelpe’n kom, bælja vi alle sammen. Så tente de lyset, for det var pause. Etter forestillingen sloss vi med guttegjengen fra Selbak.

Til himmelen eller til Denofa

– Gamlekara samla seg på den faste plassen ved hjørnet av Skomakergata. Det nytta ikke for oss unger å komme bort til dem, de jaga oss, de ville ikke at vi skulle høre hva de preka om. De fleste på Sorgenfri jobba på bruket eller verket. Noen hadde arbeid på Jern og Metall på Øra – det var liksom litt finere. I flokken fantes Ola Teassen, Mikk-Makk, Ludvig Enka, Erik Sylta, Lauritz og Jens Magnussen, Lars og Guttorm Larsen og Bullerguttene: Osvald, Jens og Reidar. Noen av replikkene ble munnhell: – Kommer jeg ikke til himmelen, kommer jeg til Denofa. I perioder gikk mange arbeidsløse. De måtte gå til rodeforstander Andersen på Nordby og få hjelp. Var du heldig, kunne du få deg en dags lukejobb når det kom jakter til Narnteverket. Hvis noen sladra, trekte Andersen i bidraget. Konene hadde stort sett hendene fulle med hjem og unger. En to, tre hadde jobb på Cheviotspinneriet fra seks om morran til fire om ettermiddagen. Så tok de fatt på husarbeidet. Du kan skrive opp at de slet.

Putekrig på klassetur

– Første lærdommen fikk jeg på søndagsskolen på Ebenezer. – Pass dere for den farlige løven, trua søndagsskolelærer Larsen.

På Nabbetorp skole lærte jeg ABC og 3-gangen av Anna Sønstegaard. Hun var snill som dagen var lang. I storskolen hadde jeg lærer Nordahl og lærer Gretland. Det ble ikke mye lekselesing, det hendte du så over boka om morran. Hadde du regnestykker, spurte du kameraten: – Få skrive av deg, ‘a! Det vanka en del juling. Læreren slo pekestokken av over ryggen til en gutt som het Willy. De som kom fra såkalt bedre hjem, slapp lettere.

I syvende klasse sparte vi penger og dro på tur. Først til Halden, så med «Tista» opp slusene til Strømmen og derfra med rutebil til hovedstaden. Vi var innkvartert på gymnastikksalen på Sagene skole og pælma puter på hverandre hele natta.

En dram på sletta ved bekken

– Til konfirmasjon for Christie i Østsiden kirke fikk jeg hatt og frakk og dress, for mor hadde betalt inn 50 øre måneden i lange tider i konfirmasjonsforsikring. Etter konfirmasjon var du blitt voksen og ble bydd en dram. Det var en del drikking i helgene på Sorgenfri. De som hadde råd, bød på polvarer, de andre drakk dunder. De mest fremmelige lista seg inn i bua til Edvardsen for der sto tønna med denaturert sprit. Et par slag med pumpa og du hadde nok på flaska. Så var det å stikke opp på sletta ved bekken, ikke så langt fra vårs. På lørdagskvelden var det en hel flokk mannfolk som lå der og klunka og prata og sang. Konene likte det dårlig, men hva skulle de gjøre, avhengige av kællene som de var.

Du begynte å kikke etter jentene. Det hendte at jeg dro over med Nabbetorpferja og vandra videre til Arbeiderforeninga. Der har jeg dansa både ute og inne, og sett boksekamper og alle de gamle skuespillerne som skuespilte. Du behøvde ikke dra så langt for å få en svingom. På lørdager og søndager var det dans på Selbakplassen og på Evja. De gjerda inn og tok 25 øre i inngangspenger og 15 øre etter pausa. Der spilte Einarsen saksofon og Anker Tørjen trekkspill og Lunde banjo: En liten gyllen ring…

Noen toner sørga du for sjøl. Jeg meldte meg inn i Lyren som var sangkoret på Nordby. Fattigforstander Sandersen vifta med taktstokken og jeg stemte i i annen bass: – Fyk, hvite måke… Vi dro mye rundt og sang i bedehus og foreninger. De inviterte oss helst for at det skulle være flere som tok lodder på bløtkaka. En del av oss som sparka på løkka danna idrettsforening. Det måtte bli AIL, for i forbundet hadde vi ikke tjangs. Gunnar Hansen gikk i spissen. Ellers var det en gjeng karer i et bryggerhus de hadde leid og kalte cella. Der spilte de sprøyte og preka politikk og fotball. Flere regna seg som kommunister: Arthur Andrén Johansen, modellsnekker på FMV, Peder Mathiassen, Bullerguttene… Det var ganske rødt på Sorgenfri før i tida.

I førsten leide vi Fremadbanen på Sundløkka. Senere fikk vi egen bane på Nabbetorp. Det var grusbane som så så jamn og fin ut når den var sladda. Så løp du ut og sank ned til okla. Jeg spilte ytre høyre i hvit skjorte og fotballbukse ned på knea, skjøt iblant et mål, vaska meg i vaskevannsfatet etterpå og var fornøyd med det.

Trykt i Demokraten 1993