Det er servert!

Da damer på byen bar hatt med slør.
Da kelneren sa: – Hvabehager?
Da Lalla trengte hele fortauet.
Da onkel slo på glasset på Håndverkeren.
William Andersen, servitør, Håndverkervert og faglærer ser tilbake.

– Jeg er Oslogutt fra Sagene. Far var skipper eller kaptein, som de kalte seg. Han seilte på Kina, på Japan og Gulfen og var hjemme hvert tredje år, så det var ikke stor hjelp i han. En gang kjøpte far sykkel til meg i Holland, den likna på en høyvogn. Lekeplassene var Myraløkka, Hadalen og Ivar Aasens plass med ski, skøyter, bandy og fotball. Vi er i de harde tredveåra. En krøpling som bodde på Ivar Aasens plass, ble taua ut av politi, for han kunne ikke betale leia. Stoler og bord og divan sto bortover fortauet, og det var svart av folk som hoia og demonstrerte.

På sommeren dro vi til Hukodden og Hovedøya. På Hovedøya var det herrebad og damebad, og gutta dytta til hverandre foran sprekken i gjerdet, men jeg syntes ikke det var noe stas med nakne jenter, for jeg hadde sett det før.

På Sagene skole var Anna Sethne overlærer. Hun mente at skolen skulle være moro. Historielæreren vår fulgte ikke boka, men fortalte, og det kunne han. Hele klassen syntes synd på Napoleon som endte sine dager på den vesle øya. I 7. klasse vant jeg Terje Viken i stiv perm, men det var andre som hadde fortjent boka bedre.

Tippen var toppen

– Tanta mi var kontorsjef på restaurant Kaba. Navnet har ikke noe med Mekka å gjøre, men står for Karlsen og Backer. Hun skaffa meg jobb som løpegutt etter skoletid. Jeg fløy med bløtkaker opp trappa til Handelsreisendes Klubb i annen når heisen var i stykker. På søndager delte jeg ut reklamesedler på Ullevål og Bislet, der det sto: «Besøk Kaba etter kampen!» Det var gøy når vi slo svenskene. Tippen Johansen var toppen, han var i bena på svenskene og pella baller overalt. Etter kampen blinka det i halvflasker som vi fikk fem øre støkke for hos skraphandleren ved Sagene kirke.

Sigardama på Kaba hadde fri en dag i uka og jeg steppa inn med blikkboksen på magen. North State var favoritten, Blue Master var i siget og damene skulle ha Khediv og en eske fyrstikker, takk! Det hendte de ringte fra Chat Noir og jeg avsted med røyk til nettingstrømpeballetten. Innimellom hadde jeg friplass i trappa opp til balkongen. Juster sang: «Her har du Knuten, den gjevaste guten…» og Booken heva hånda og hilste til kastanjene i Bygdøalleen. 10 % av salget ga 800 kroner på 14 dager i en tid da arbeidsfolk hadde 90 kroner uka. Jeg investerte i en 125 kubikk BKW-motorsykkel og leide’n ut til gutta i gata for en krone timen.

– En liten drink før maten?

– I -39 starta jeg som lærling på kveldstid mens jeg gikk på Fagerborg skole på formiddagen. Til å begynne med rydda du for kelnerne som svømte, som vi kalte det, når det var mye å gjøre så de ikke klarte å få vekk serviset fort nok. Av og til bar jeg tallerkner og glass til liflige toner av Honeysuckle Rose og Dinah. For Sisseners Bar med Funny Boys i etasjen over var det hotteste stedet i hovedstaden rett før krigen.

Eldre kelnere sto for lærdommen: – Ha alltid servietten pent over armen William, og hils pent på gjestene: Godaften, med et lite bukk før du trekker ut stoler, først for damen, så for herren. Deretter: Hva skal det så være i dag? Jeg kan anbefale vår utmerkede kalvestek. En god kelner må alltid ha menyen i hodet. Javel, biff, ønskes den blodig, medium eller godt stekt? Kanskje skulle det smake med en liten drink før maten? Pass endelig på å skjenke i fra høyre, servere fra venstre og ta ut fra høyre. Husk å ha lokk over når du skifter askebegeret, så det ikke drysser på penklærne. Pass på å fylle i glassene og spørre om alt var som det skulle være.

Etter hvert gikk det meste av seg sjøl, og jeg har aldri servert sausen i fanget på gjesten. Men det kunne være hektisk, og når du masa på kokken: – Er ikke chateaubrianden til firerbordet snart ferdig, kunne du få en våt oppvaskfille etter deg som svar.

Til sist presenterte du regninga: med navnet opp og summen ned og håpa på en god avrundning.

Damer med hatt og herrer med hansker

– Kaba var restaurant med renommé – fra vi åpna om morgenen til klokka to natt. På formiddagen møttes byens fruer i vidbremmet hatt med slør til en formiddagssladder over en kaffe og en kvart Curacao på deling: pris kr. 5. Eller whiskytørste herrer på byen stakk innom, i duegrå dobbeltspent, med hatt, hansker og speilblanke sko – utført av de to faste skopusserne nede i Stortingsgata. Så dro det seg mot middagstid. Hver årstid bød på sin spesialitet: tiur og rype på høsten, gås i november og ribbe med hvit saus når snøen falt i Stortingsgata. Prat og klirr og latter og En herre med bart på oppfordring fra det polskdirigerte orkesteret som ble flinkere og flinkere jo mer de fikk å drikke. Iblant lå det romantikk i luften: to herrer ved et bord, to damer ved et annet: – Kelner, kan de sende bort denne seddelen? Snart var 2 + 2 blitt til fire. Telefonen kunne ringe: – Er min mann i kafeen? – Et øyeblikk, jeg skal se etter. Så var det å spørre: – Er De her? Ofte var svaret nei.

Lalla trengte hele fortauet

– Vi hadde mange faste: gutta fra det gamle kringkastingshuset i brødrene Hals gård. Per Kvist, blid og medgjørlig, iallfall etter de første formiddagspilsene. Lauritz Falk, som spilte piano med ryggen til i sene nattetimer. Lalla Karlsen, som var så overstadig glad i øl, at hun trengte hele fortauet etter besøket. Men klokka åtte aften sto hun frisk og opplagt på scenen på Chat Noir.

«Jeg tror at vi lever for sterkt, både jeg og’n Mons.
Det blir litt for mye med chateaubriand og pons.»

Eller Gullfuglen, begravelsesbyråeier, alltid med et heng av damer. Han måtte tjene godt på likene, for det gikk i filet mignon og Pommard og tilsist: Det stemmer, med en raus bevegelse mot vekslepengene.

Etter Kaba fulgte en tid på Theatercafeen der Herman Wildenvey gikk over stag mellom bordene til tonene fra Reidar Thommesens orkester. Deretter opp i annen etasje, hvor jeg flamberte for byens mest absolutte krem. Senere ble det Bristol og Quick bar, til jeg ble lei av storbymaset og valgte Fredrikstad. Jeg hadde gifta meg med Ingrid fra plankebyen og sammen slo vi til da Håndverkeren søkte nytt vertskap i 1954.

Varme karbonader og kald pils

– Klubblokalene lå til høyre for trappa. Der stakk byens håndverkere og forretningsdrivende innom for å få en prat, en kaffe eller en pils. Av stamgjester husker jeg pølsemaker Andersen, boktrykker Østberg, malermester Norén, rørleggermester Henriksen, direktørene Lindqvist og Brynhildsen, Einar Garshoel og Birger Onstad fra Fjeldberg brug.

Vi drev Håndverkeren i 15 år. At vi klarte oss så bra er takket være kona som sto last og brast, kokka, Dagmar Kristiansen fra Lisleby, som kunne alt, og en stab serveringsdamer: Olavesen, Humlekjær, Andersen, Johansen, fruer i førtiårene med ben både i nesa og til å stå på. Gode ben trengtes, for vi hadde bestillinger uka gjennom: mandag malermesterlauget, tirsdag murerlauget, onsdag byggmesterlauget, torsdag gullsmedene og fredag urmakerne. På vanlige møter svingte vi opp med solide smørbrød: røkelaks og eggerøre, speilegg og bacon, varm karbonade og: – Så kan jeg få en kald pils, takk! Ønsket man varmrett, diska fru Kristiansen opp sin sagnomsuste stroganoff. Til tider kunne det være fullt arrangement: Jotun feira malerlauget, Seutelven verft stabelavløping – da sparte vi ikke på vått og tørt og fikk aldri klager på regninga.

– Jeg er ingen taler, men…

– Inn døra til venstre var selskapslokalene. Jeg skal ikke overdrive og si at halve byen har gifta seg i Håndverkeren, men det er jaggu ikke langt fra. Håndverkeren arrangerte brylluper med stil. Gikk det skeis senere, var det iallfall ikke vår skyld. Slit og mas – men moro lell. Først skulle presangbordet opp med salatsettet fra tante og mixmasteren fra Gerd og Liv på Pettersand. Bordkort skulle skrives i samråd med familien: Ikke fru Olsen ved siden av Ingvaldsen, de kan jo ikke utstå hverandre. Men vi setter Inger og Jan sammen, for kanskje kan det bli et par av dem også. Kransekake og bløtkake skulle i hus – medbrakt av familien for at det skulle falle litt rimeligere.

Så gikk døra opp og gjestene begynte å komme: – Værsågod, kan jeg få by på en cocktail, en søt eller en tørr eller Martini. Kunsten å mikse hadde jeg lært av Larsen på Continental. De fleste ville ha det søtt – slik er nå engang smaken her til lands. Så ankom brudeparet, søtt forvirra etter fotograferingen hos Solem, for å bli ført til bords til Mendehlsons toner fra Duvaltrioen: Sørensen, Østgaard og Klevås.

Tid for servering: snitter som forrett, svært ofte fulgt av skinkestek med surkål, favoritten blant Fredrikstadfolk. Det hendte at jeg foreslo kalvestek eller dyrestek eller oksestek. Av og til ble rådet fulgt. Andreas Andersen visste hva godt kjøtt var – bestilt 14 dager i forveien, for godt hengt måtte oksekjøttet være. Vi bød steken rundt to ganger med påfyll i glassene og så slår bruras far med kniven på krystallet: – Jeg er ingen taler, men… Jeg prøvde å hjelpe toastmaster med dirigeringa, så ikke steken skulle bli kald og sausen størkne, men det er jo alltid de som har ordet for å beholde det. Så klarte man strupen for sanger på grønt eller lyserødt papir om bruras yndigheter og brudgommens ferdigheter og om tiden da begge en gang var små og bestemor og bestefar måtte opp i øyekroken med servietten, for de var jo alltid plassert vis-a-vis, så de kunne få med seg alt. Det kunne være en 8-10 sanger og jeg prøvde alltid å holde noen igjen til kaffen, for de skulle jo ikke synge seg ihjel. Desserten sto for tur, is eller fru Kristiansens hjemmelagde karamellpudding og onkel Peter takka for maten og onkel Åge for damene, for han var alltid så vittig. Deretter klappa jeg i hendene: – Kaffe og avec er servert i salongen…

Så kom våren til Tarina

– Til sist rydda vi salen for dans. Det kunne være fortsettelse med Duvalgutta eller fire blad Madsen eller Åges Trio i valsetakt for blådress og sjårsjett i satt alder, og Per Gunnar og Bjørg som sang om våren som kom til Tarina for den yngre garde. Alt var leven og moro og bare noen få ensa at brudeparet forsvant: – Det var da svært til fart på dem!

Og hadde onkel Ivar fått seg en aldri så liten en for mye, så tante Gerda var blitt sur, retta et par kopper svart kaffe ute på kjøkkenet opp det meste. Klokka ble ett og klokka ble to og tid for nattmat: ertersuppe av splitterter og ikke av de runde, for de gir luft i maven og urolig søvn. Så tuta Leo Larsen i den første drosjen utenfor. Klem og håndtrykk: – Takk for i dag og hils hjem, og så rusla kona og jeg på såre ben inn på kjøkkenet for å ta fatt på oppvasken.

Trykt i Demokraten 1992