Fra liggekur til antibiotika

Erik Vogt (86), født og oppvokst i Fredrikstad, overlege ved Sarpsborg Sykehus har opplevd de store fremskritt innen medisinen. Da Vogt begynte sin legegjerning var tuberkulose en folkesykdom og lungebetennelse noe en ofte døde av.
– At vi fikk penicillin og beslektede stoffer, er det lykkeligste og mest dramatiske jeg har opplevd, sier den dyktige og avholdte overlegen.

– Jeg er født i annen etasje i Posthusgården på hjørnet av Asylgaten og Nygaardsgaten. Da jeg var ni år, flyttet vi til det gule huset tvers overfor den katolske kirke. Far drev privatpraksis som lege med venteværelse og kontor i første etasje. Han var også distriktslæge i Glemmen og Kråkerøy. På kvelden når han skulle gå til køys, ruslet han opp trappen med telefonapparatet i hånden. Det hendte jeg våknet når han rumsterte for å komme i tøyet, budsendt til en pasient. I 1918 herjet spanskesyken og telefonen ringte tidlig og sent: – Kan dr. Vogt komme? Pasienten er helt blå! Så gikk eller syklet han eller han brukte hesteskyss i sykebesøk. Det var bare dr. Ellefsen som hadde bil her i byen.

Det hendte at jeg fikk være med far til døren når han dro rundt til pasientene – til fattighjem på Lahelle, til mer velstående hjem på Cicignon, til Åsebråten og Brønnerødlia. På Åsebråten henger bildet av far på veggen.

Far hadde pasienter på Betesda sykehus. Der ble jeg innlagt, seks år gammel, for å ta blindtarmen. Jeg fikk kloroformnarkose og kunne vel si som gutten da han ble spurt hvordan det var: – Først kasta døm seg over meg, og så kvælte døm meg.

Den første lærdommen fikk jeg av frøknene Finstad, Ellingsen, Legard og Schive på Fredrikstad Pigeskole. I Hareide og Ringdals skjønnskriftsbok fylte vi linje på linje med det hemmelighetsfulle navnet Domenico Erdman, utført med nedtrykk og oppsving. En dag ble siden stående blank. Full utrykning med hovklapring under bjelleklang: Det brenner på Guldbergisden! Skolebygningen var tømt på ett, to, tre og store og små hjalp til med å bære ut inventar eller kaste det ut gjennom vinduet.

Etter pikeskolen fulgte fire års middelskole på Den gule anstalt for lektorene Kolle, Steen, Brekke, Larsen samt Clausen. Favorittfaget var fysikk. Læreren forlangte at vi måtte sitte stive som saltstøtter mens han doserte om ohms lov og legemers oppdrift i væsker. På fritiden gikk vi i Fram, der Wildenvey under tung dikterlugg fremførte Eventyr til Ellen.

Teoretisk undervisning på tyvetallet

– En sommerdag i 1925 leste rektor Western høytidelig opp resultatene av examen artium i skolegården. Tiden var kommet for å velge studium. Både morfar og farfar hadde vært leger, og far var jo lege, så både lyst og tradisjon trakk i retning av legestudiet.

Å studere medisin på tyvetallet og i dag er to vidt forskjellige ting. For det første var undervisningen svært teoretisk. I første avdeling i fag som fysiologi og fremfor alt i anatomi, var det pugg og atter pugg. Vi måtte lære menneskeorganismens minste og mest ubetydelige detaljer: at fra halsarterien går det forgreninger hit og dit – ting som var av liten betydning i den daglige legegjerning. Alt skulle presenteres ved eksamen for professorene Schreiner og Mohr, myndige herrer som ikke tålte mye slinger i valsen. Også det kliniske studium var preget av å lese og lære og se, men i liten grad av å røre. Vi var knapt i direkte kontakt med pasienten i sykesengen i løpet av hele studiet. Studentene satt pent på rekke og rad i auditoriet mens en gallestenslidelse eller en brokkpasient ble trillet inn og professoren doserte og vi noterte. En gang i semesteret la vi frem en klinikk – en gjennomgående undersøkelse av en pasient og diagnostisering av sykdommen – det var det hele.

Vi hadde tildels fremragende lærere. Peter Holst, indremedisiner, var en herre av den gamle skole som stilte strenge krav til kommende leger. Overlege Müller, også indremedisiner, var varm og menneskelig og avholdt, såvel av pasientene som av studentene. Monrad-Krohn underviste oss i nevrologi – bare for å nevne noen. Carl Semb var kirurg av det store format. Kullet vårt var imidlertid så stort at bare en liten gruppe av gangen kunne slippe inn på operasjonsstuen når Semb førte kniven.

Oversøster snuste: – Det er difteri!

– Etter eksamen i 1932 ble mitt første arbeidssted Haugesund sykehus. Turnuskandidattid, der man under veiledning forener teori og praksis, eksisterte ikke på tredvetallet. Første dag på sykehuset ble det lagt inn tre søsken med difteri – to av dem døde. Det var hardt. Senere hadde jeg å gjøre med den farlige sykdommen på epidemiavdelingen på Ullevål, der besøkende ikke slapp inn, men måtte nøye seg med å vinke til pasientene fra en slags trapp utenfor vinduene. Det hendte at en fersk lege kunne tvile: er det falsk krupp eller difteri? En myndig oversøster ble tilkalt, kommer inn i stuen, snuser og stiller kontakt diagnosen: – Det er difteri.

En av de lykkelige ting som har skjedd i min tid som lege er obligatorisk vaksinasjon av alle barn: I dag er sykdommer som stivkrampe, polio, difteri, kikhoste, meslinger stort sett bleke minner.

Et råd på veien fra våre universitetslærere lød: – Ha alltid muligheten åpen for at det kan være syfilis eller tuberkulose. Jeg har behandlet begge sykdommene. Salvarsanet hadde kommet og var svært effektiv mot syfilis i første stadium. Mot tabes dorsalis og paralysis generalis var middelet lite virksomt. Dessuten kom pasienten ofte svært sent til behandling, for syfilis var sett på som en skam og omgitt av en masse hemmelighetskremmeri. Ved paralysis døde som oftest pasienten. Vi hadde ett middel til rådighet: Malariakuren. Jeg har selv satt en sprøyte med blod fra en malariapasient i baken på en paralytiker. De voldsomme feberanfallene som fulgte skulle i beste fall mobilisere organismens motstoffer. Deretter ga vi store doser kinin for å slå ned feberen. Hvis det ikke gikk som Holberg sier: – Pasienten døde, men feberen ham forlot. Hvordan det gikk med min pasient kan jeg ikke erindre. I dag helbreder vi syfilis effektivt med penicillin.

Professor Scheel pleide å si at vi i grunnen bare hadde 10 virksomme medisiner. Kinin var en av dem. Andre var digitalis, acetylsalicyl, opium, morfin, noen urindrivende stoffer samt veronal og chloral. Og medisinene ble ennå blandet for hånd av farmasøyten på apoteket.

Vi behandlet tuberkulose med liggekur og blåsing

– På tyve- og tredvetallet stilte vi stadig diagnosen tuberkulose. Et sikkert tegn var tuberkelbasiller i slimet som pasienten hostet opp. Hadde pasienten lett for å svelge det ned igjen, brukte vi ventrikkelskylling. Vi hentet opp litt av mageinnholdet på fastende hjerte, sendte det til Oslo, der det ble sprøytet inn på marsvin. Døde dyret av tuberkulose, var diagnosen klar og pasienten ble sendt til tuberkulosesanatorier som Glitne og Vardaasen. Jeg arbeidet selv et år på Vardaasen. Et viktig ledd i behandlingen var liggekuren: pasienter på rekke og rad, pakket ned i ulltepper i feltsenger i en time, to timer, tre timer på store, åpne verandaer vedt mot syd. Hvile og den friske luften skulle ha en god virkning på den syke lungen. En mer aktiv behandling var blåsing, pneumothorax. Pasienten lå mens legen stakk et rør inn i brystet og blåste inn luft i mellomrommet mellom brystveggen og lungen, slik at denne sank sammen. Det var ingen lett sak å anlegge en pneumothorax. Stakk man litt for langt, kunne en risikere å punktere lungen. Fylte en i for mye luft, kunne det bli et press på hjertet.

Og June kom seg…

– Den mest dramatiske og drastiske behandlingsformen var thorakoplastikk – også kalt den store operasjonen. Jeg har selv assistert Carl Semb, som hver onsdag kom til Vardaasen for å operere. Først blottla han ryggen, så saget han over og fjernet biter av ribbenene nedover, slik at lungen kunne klemmes sammen og inaktiveres. Pasientene ble ofte – skal vi si vindskjeve – etter operasjonen, men valget kunne jo stå mellom liv og død for den lungesyke. Senere fikk vi effektive medisiner mot lidelsen. Preparater som Pas og et antibiotikum som streptomycin stanset den hvite pest her i landet.

I det store og hele er vel det mest dramatiske jeg har opplevd i min legetid knyttet til antibiotika. Før krigen kom sulfapreparater som Prontosil og MB 693 og etter krigen penicillin og hele familien av beslektede preparater. Lungebetennelse var ingen spøk tidligere. Etter et visst antall dager kom krisen. Enten fikk den syke svettetokter, feberen sank og pasienten kom seg. Eller han eller hun døde. Sulfapreparater og penicillin tok knekken på pneumonien. De viste seg å være et våpen også mot andre, farlige sykdommer. June var svært dårlig da hun ble innlagt på sykehuset. Vi fant tuberkelbasiller i spinalvæsken: hun led av tuberkuløs meningitt, som alltid førte til døden. Vi ga June store doser streptomycin og underet skjedde: June ble frisk, hun ble utskrevet og lekte sammen med andre barn, uten mén av sykdommen.

– Hvordan har han det i dag?

– Da jeg begynte som lege, var det ennå ikke uvanlig med de store salene med opptil 9-10 pasienter. Dengang het det «4-sengen har blindtarmsbetennelse», mens «8-sengen lider av gallesten». Det kunne ennå være stor avstand mellom lege og pasient: – Hvordan har han det i dag? Hvis ikke spørsmålet ble rettet til oversøster over hodet på pasienten, mens Olsen eller fru Hansen lå stiv som en pinne og prøvde å snappe opp om det sto til liv eller død. I dag hersker det en langt mer tvangfri og jevn tone mellom lege og pasient, og godt er det.

På sykehuset i Haugesund var laboratoriet kummerlige saker og noen laboratorielege fantes ikke. Selv hadde jeg knapt tatt en blodprøve i hele studietiden, men fikk ansvaret for å ta senkning, analysere urinprøver, måle blodprosenten og analysere blodcellene under mikroskop. Ved laboratoriene her på sykehuset kan man ta over hundre forskjellige prøver.

Da jeg startet i faget, besto den postoperative behandling stort sett av dryppklyster. I akuttavdelingen i dag ligger pasienter i respirator, hjerterytmen blir kontrollert, smertestillende midler tilført osv.

På sykehuset i Haugesund hadde vi et enkelt røntgenutstyr som jeg selv måtte betjene. I dag har vi foruten det vanlige røntgenutstyret computertomografen som kan stille en rask og sikker diagnose. Et annet fremskritt er endoskopien: vi går inn med et fiberrør gjennom legemets naturlige åpninger, observerer direkte mavesekk, tynntarm, tykktarm, galleblære. Deretter kan operasjonen utføres ved å brenne vekk det vi vil fjerne innenfra, uten at vi behøver å åpne den syke. Slike ting kunne vi ikke drømme om da jeg studerte medisin i 20-årene.

Fremdeles er det sykdommer vi ikke har klart å seire over. Kreft er en, AIDS en annen. Men vi har kommet et stykke på vei og forskningen pågår for fullt verden over.

En lege har selvfølgelig hatt tunge stunder. En har tatt feil, stilt gal diagnose. Eller en må innse at slaget er tapt: En ung pike hadde fått i seg en giftig plante, vi var hjelpeløse, hun kunne ikke reddes, jeg sto ved sengen og så livet ebbe ut…

Trykt i Demokraten 1992