I en sal på hospitalet

med 8 senger på rekke og rad. Rotter i kjelleren, rompesprit på loftet, fingre i fyren og doktor Thorvaldsen som var gærn etter blindtarmer. Byens Sygehus, årgang 1863.
Wilhelm Olsen og Ingrid Mathisen arbeidet der.

Ingrid: – Jeg var stuepike hos tannlege Wereide borte ved Lykkeberg. Ragnhild Nesøen, som var kokke på Byens Sykehus i Gamlebyen, sa til meg at de trengte hjelp på kjøkkenet, og jeg søkte og fikk jobben. Det var i 1942, og jeg skulle få 68 kroner måneden og kost og losji.

Wilhelm: – Jeg jobba på lageret i kaserna i Gamlebyen, og tyskerne var stadig etter og ville ha meg nordover. Så gikk jeg til doktor Thorvaldsen, som sa at dette skal vi nok ordne, Wilhelm, og skaffa meg inn på sykehuset etter Buvik, som de hadde arrestert og sendt til Tyskland. Det var i -42, og lønna var 100 kroner måneden.

Ingrid: – Jeg begynte i mai 1943. Kjøkkenet lå i første etasje ved siden av spiserommet til søstrene. Det var et digert rom, med en svær svart komfyr, langbord, benk og en liten vareheis opp til annen. Når vi skulle ha opp brettene med mat, dro vi i et tau. Videre bortover gangen var det ei stor sykestue med åtte senger, fire mindre med fem senger i hver, og røntgen. Røntgenapparatet var så gammeldags at doktoren sa at det de så på bildene minte om ei kuruke. Inne i gården lå vaskeriet til venstre. Der inne sto Svenske-Frida fra Torp i røk og damp mellom bryggepannene og gnikka og gned laken og dynetrekk og nattlinnet og nattskjorter på vaskebrettet.

Wilhelm: – I bakbygningen i gården var et lite rom der ei som ble kalt Fjell-loppa sveiva på maskin og lappa laken og sjukehusklær, cella og likhuset. Cella hadde jerndør og gitter for vinduene. Der inne holdt vi de sinnsyke før de ble sendt opp på Veum. De hang i vinduene og bråka og bælja. Vi hadde ei tvangstrøye, men jeg kan ikke huske vi brukte’n. Iblant lå jeg i et rom rett utafor om natta og skulle passe på. En drev på og skrek og ville ha røk. Jeg forbarma meg og gikk inn til’n og lot døra stå åpen. Mannen ut og ville klatre over gjerdet ute i gården. Det var såvidt jeg fikk tak i benet på’n. – De får nok være her, far, sa jeg.

– Jeg hadde seng og kommode og kosa meg fælt

Ingrid: – I annen etasje var det en stor sal og tre mindre stuer. Enerom fantes ikke. Var noen svært dårlige, ble de lagt på badet når det lakka mot slutten. Så var det ei dagligstue, kontoret til Thorvaldsen, vaktstua for søstrene og operasjonsstua. Jeg var ofte innom der, for jeg hadde jobben å vaske bort blod og slikt etter operasjonene. Midt på golvet sto benken med lampe over, så var det et glassbord med tenger og kniver og et trestativ der kompressene hang på rekke og rad, så Thorvaldsen kunne se hvor mange han hadde brukt. Det var ei luke i veggen ut til et lite kjøkken der de undesøkte prøver og slikt. Der inne vaska jeg bandasjer og kompresser i ei bøtte og tørka dem på ei snor, så de kunne brukes om igjen. Gjennom luka så jeg fra de dryppa eter på maska til Thorvaldsen sydde siste stinget. En gang kom Thorvaldsen trampende ned på kjøkkenet i det svære, bloete forkleet med kniver og tenger i ei kjele og skulle ha dem sterilisert. Da han henta dem, hadde de ikke kokt opp en gang.

Wilhelm: – Det var et digert loft over hele bygningen. Der oppe sto det en 300 liters tank med rompesprit. Det hendte at jeg tok nøkkelen når søstrene spiste middag og lista meg opp trappa og tappa over en to, tre liter på ei flaske. En doktor lærte meg hvordan jeg skulle få lufta vekk bensollukta. Spriten var fin-fin som likør av merket Ildflue. Jeg fikk veldig mange kompiser på den tida.

Ingrid: – Det hendte at Wilhelm kom over om kvelden og spanderte en likør på oss jentene. Han gikk på tå forbi døra til bestyrerinna, fru Skjøthaug, som bodde i første etasje i bakbygningen. Jenny, søstra til Wilhelm, og jeg, bodde på et rom i annen etasje. Der hadde vi hver vår seng, ei kommode med to skuffer hver, og så hadde Jenny nattbord, med det hadde ikke jeg. Innafor var det et lite kneppkammers der kokka Marte bodde, så vi var tre ifølge. Det var ikke nødvendig å lufte, for det blåste fra svære gliper under døra og vinduene var så råtne og gistne at du kunne ikke åpne dem, for da rasa de ut.

Wilhelm: – Jeg bodde over rulla i et langt, smalt kammers, der jeg hadde seng og kommode og stråleovn og kosa meg fælt. Når det var kandidater på sykehuset, losjerte de inne hos meg. I et rom ute på gangen hadde hjemmefronten lagra en drøss med stenguns, men det fikk jeg først greie på etterpå.

Det krisla og krasla i kroker og kriker

Ingrid: – Hver morra klokka sju sto vi opp og angra på at vi ikke hadde lagt oss tidligere kvelden før. Så tok vi på oss det blåstripa forklet med band rundt livet og rusla ned på kjøkkenet for å stelle i stand frokost. Rolf Fredan kom med brødet fra Cewex, og Thorbjørnsen med melkespanna fra meieriet og kolonialvarene henta Wilhelm fra Froberg. Smøret hadde vi i kjelleren, og der krydde det av rotter. Jenny torde ikke, så det ble alltid jeg som fikk gå. Det kribla og krasla i kriker og kroker til jeg hadde trampa i golvet; da ble det stille. Det hendte de kom opp i kjøkkenet langs vannrøra og løp om kapp rundt bordet. Vi skar opp og smurte på og satte på trebrettene, mens vi studerte den svære, svarte tavla på veggen: 2-sengen på 4’ern to skiver loff, 5-sengen på 6’ern tre skiver og et egg. Så var det inn med trebretta i heisen og hive opp.

Wilhelm: – Jeg tørna til klokka sju. Først var det ned i kjelleren og fyre opp, så det ble lunk i røra. Jeg hadde hjelp med veden, for det var alltid noen gamle pasienter som gikk og rusla og tok i et tak med saga. Etterpå gikk jeg inn til Ingrid på kjøkkenet for å få meg en bit mat og en kopp kaffeerstatning. En gang kom doktor Thorvaldsen inn og kasta seg over meg: – Synes du at du får god nok mat her da, Wilhelm? spørte’n.

Ingrid: – Betjeninga spiste ved langbordet ved vinduet ut mot gården, søstrene i rommet ved sida av. Etter frokost var det å gå i gang med middagen. De to kokkene, Marte og Ragnhild kokte og stekte og brasa. Vi brukte mye fisk, som vi fikk i bakker fra fiskebua til Martinsen. På sommeren sto vi ute i gården og rensa fisk. I kjelleren sto kjøttet i kar og ble vanna ut. Betasuppa på sykehuset er noe av det beste jeg har smakt. Mandag var grøtdag, da sto vi og vispa og vispa, for det måtte ikke være en eneste klump i’n.

– Huser’u å pent du bar vårs

Wilhelm: – Etter frokost ropte de på’n Wilhelm hit og Wilhelm dit. Venta vi nye pasienter, banka jeg sengetøy på verandaen. Så kom Josefsen med dem i den svarte sjukebilen, og jeg hadde jobben å putte mannfolka i badekaret. En var så lusete at det krøp overalt på’n, flatlus og av den vanlige sorten. – Sover du alene, spurte jeg. Nei, han sov sammen med bror sin. Enkelte dager gikk jeg rundt i stuene og klipte og barberte. Postbud Olsen og sa at han aldri var blitt barbert så fint noen gang. Det fantes ingen heis, så når pasienter skulle opereres eller på røntgen, bar jeg dem opp og ned trappa i armene. Her om dagen traff jeg fru Melby på kirkegården: – Husker du å pent du bar oss den gangen, Wilhelm, sa ho. Når jeg håndterte pasientene, trudde mange jeg var doktorn. En kæll var operert, og så jangla jeg me’n og sa at han måtte til pers på nytt. – Nei, da vil jeg heller daue, sa’n.

Ingrid: – Etter middagen vaska vi opp. Jenny tok tallerkner og kniver og kopper og skåler i oppvaskbalja, og jeg gnikka og gnukka kar og kjeler i den hvite emaljekummen. Hver fredag pussa vi hvert eneste kar og hver eneste kjele med stålull og grønnsåpe til de skinte som sola. Bestyrerinna var nøye på slikt.

Wilhelm: – Innimellom passa jeg varmen i kjelleren. Det var mye rart som gikk i fyren. De kom ned til meg i kjelleren med operasjonsbøtta, og så hev jeg innpå bandasjer og tarmer og en finger i ny og ne. En gang kom ei søster ned med en bunt ben.

En dag hadde jeg fått noe fra en bandasje på fingeren og fikk det i meg. Da tok krampa meg, så jeg hadde knea oppunder haka. Søster mente jeg hadde drukki dunder, men doktor Schie skjønte hva som feilte meg. – Wilhelm skal ikke daue, dette skal jeg ordne, sa’n. Og det gjorde’n.

Etter klokka ti måtte vi ringe på

Ingrid: – Fra to til fire hadde vi pause. På sommeren hygga vi oss med kaffen i hagen i gården, eller vi tok med oss et ullteppe og kopper og kjeler og gikk gjennom tunnelen og satte oss ute op vollene og koste oss. Det hendte iblant at noen av kandidatene slo følge for å flørte. Etterpå var det å gå igang med kveldsmaten, skjære opp og smøre på og sette fram. Jenny hadde jobben å servere inne hos søstrene. Jeg husker hele bunten: oversøster Helga, søster Agnes, ei mørk, kraftig, sinna dame, søster Gunhild på røntgen, søster Ingrid fra Våler og søster Anna som hadde brede kinnben og var fra de tusen sjöars land. Vi sørga for å få med oss loffskalkene når bestyrerinna ikke så det. Klokka åtte var vi ferdige, og passa det slik, tok vi en sykkeltur i flokk og følge ut til Vispen eller opp i Bjørndalen. Klokka ti låste de porten. Etter det måtte vi ringe på, og det syntes vi var litt flaut.

Wilhelm: – På ettermiddagen gikk jeg med lapp og handla for pasientene. Det kunne være litt frukt, litt tobakk eller noen blader. Eller jeg ble sendt med kørja på apoteket for å hente medisin. – Nei, er du der igjen da, Wilhelm, sa apoteker Kullerud. En gang, det var midt i svarte tyskernatta, ble jeg sendt over elva, for det var noe de mangla, og det måtte Thorvaldsen ha på røde rappet, og da måtte Wilhelm gå.

Ingen på Nabbetorp hadde blindtarm

Ingrid: – Den var en børste. Doktor Thorvaldsen hilste aldri, han hadde alltid travelt, rett fram, med frakken oppe og med tunga ut av munnen.

Wilhelm: – Han hadde familie i Østerdalen som sendte’n mat, kjøtt og mel og ost og egg. Jeg ble sendt på stasjonen med drakjerra for å hente og fikk 25 øre for jobben. – Nå er du vel fornøyd, sa Thorvaldsen. Innerst inne var’n snill. Vi hadde iblant slike loffere på sykehuset. En het Petter, han var flink til å fortinne kjeler. – Vi får ha’n her i vinter, sa Thorvaldsen.

Ingrid: – Det var en masse pasienter som lå der for eksem. De ble smurt inn så de var blå og grønne og gule i ansiktet. En hadde noe de kalte sandeksem. Jeg kom ofte forbi stua der han lå om kvelden. Han ropte og bar seg og ba om at jeg måtte komme inn og klø’n. Det var en sal der det lå sånne kvinnfolk som hadde flydd med tyskerne og fått veneriske sykdommer. De holdt seg for seg sjøl, vi skulle helst ikke se dem. Ei jeg kjente lå der og døde av syfilis. Da det gikk mot slutten, hadde hun det fælt, og doktor Schie kom over selv om han var i selskap og hadde smoking og alt. Det lå også sjøfolk der med syfilis. En fikk noe slags frysebehandling, han lå i senga og skalv så hele stua rista. Det var triveligere inne på fødestua, der jordmora, fru Borchsenius tok mot nye østsidenboere.

Wilhelm: – Vi hadde en masse blindtarmoperasjoner. Thorvaldsen var helt gærn etter blindtarmer. Folk sa: – Er du fra Nabbetorp, har du ikke blindtarm.

Det er kanskje ikke så nøye med ei fattig kone

Ingrid: – De som døde, ble lagt på likhuset. En gang jeg gikk gjennom det, så jeg en jeg kjente. Han var fra Selbak og hadde en arm. Da kvakk jeg i. En gutt på fem år hadde fått en ljå i øyet og døde på sykehuset. Han lå på likstrå i matrosdress, og vi var inne og så på ham, han var så nydelig. Når det var bisettelse, samla folk seg i gården og presten Frøland sto på trappa til likhuset og holdt andakt. Da syntes vi det var leit å gå forbi.

Wilhelm: – En gang fikk jeg beskjed av søster: – Nå er den og den død, gå bort og si til familien. Ho som var død, var ei gammal, fattig kone. – Jeg skal nok fly, sa jeg, men slikt pleier presten å gjøre. Men det er kanskje ikke så nøye når det er henne. Jeg assisterte når de obduserte. Vaktmester Berntsen lærte meg å kutte av hueskælken og snitte opp magen. Det gjorde meg ingenting, for etterpå åt jeg som en hest.

Ingrid: – I slutten av krigen overtok dr. Schie. Han snudde opp ned på alt. For første gang fikk vi en trykkjele til å sterilisere instrumentene.

Wilhelm: – Fruen sa at jeg skulle legge i ovnen om morran over i legeboligen, men det nekta jeg plent, det er ikke jobben min, sa jeg, og det var Schie helt enig med meg i.

Ingrid: – Jeg kunne godt tenkt meg å fortsette, men i 1946 gifta jeg meg og det forandra jo mye.

Wilhelm: – Jeg flytta etter noen år over til IK, men der ville Evensen jeg skulle arbeide dag og natt, så etter to dager sa jeg takk og farvel. Etter det ble det E-verket og Televerket i 28 år.

Trykt i Demokraten 1993